Mann med depresjon/angst

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvilet. Vi har vært gift i 14 år, barn. Alt er i orden i livet.. livet «smiler» forspist. 
Mannen min møtte veggen for 3 år siden og var for første gang i sitt liv sykmldt (2 mnd). Han har en krevende lederstilling så han jobber mye. I forb med at han møtte veggen så fikk han/ble oppdaget at han har depresjon/angst og han har nå gått på lykkepillen siden. 
Det er veldig tungt å være pårørende til noen med denne diagnosen. Jeg snakket med legen min om det og hun sa at lykkepillen skulle man bruke til å ha ork til å begynne å jobbe med seg selv. I hans tilfelle så vil det si å trene (han er overvektig og sliter med søvnapné ergo har vi to soverom). Han er også helt skjermavhengig og flykter inn i tlf sin konstant. Han gir meg dårlig samvittighet når jeg selv er glad og lykkelig og det føles som om han er misunnelig på at jeg er glad.  
Vi har snakket om alt dette mange ganger, vært gjennom parterapi osv.. men han klarer ikke å ta tak i seg selv. Han forventer at jeg skal gjøre han lykkelig selv om både jeg og psykolog har sagt at lykken må han finne hos seg selv. Han er frustrert fordi jeg ikke er interessert i sex lengre.. men jeg klarer ikke å skru meg på når alt jeg får fra han er muggenhet. Jeg føler meg lite verdt og da klarer jeg ikke å ha sex. Han mener at jeg må gi han sex osv først.. for DA blir han lykkelig men det fungerer ikke. Jeg har prøvd det tidligere og han blir ikke lykkeligere av det. 
Det er som om han stadig finner en grunn til å være ulykkelig. Han gidder ikke å gjøre noe med det og er veldig offer. 
Det er så rart for når han er på jobb (vi har begge hjemmekontor nå) så er han såååå blid og hyggelig osv mot sine kollegaer. Derfor føler jeg meg ennå mer lite verdt.. for jeg hører jo at han klarer å være hyggelig hvis han vil... men ikke mot meg. 
Jeg møtte selv veggen for en stund tilbake (mye pga denne situasjonen). Jeg gikk da til psykolog og hun sier at han må ta tak i sin egen situasjon og at ingenting kommer til å forandre seg før han gjør det. 
Jeg var på nippet til å flytte/søke om seperajson og mannen min vet at jeg var på visninger. Da synes han veldig synd på seg selv, men ennå gjorde han ikke noe med situasjonen. 
Jeg ble pga barna. 
Jeg vil jo ikke ha det sånn her, men jeg vet at depresjon er en sykdom og vanskelig. Han er en flott mann på mange andre områder men når skal man gi opp. Jeg er så lei av å føle meg som dritt. 
Men vi har bygd oss opp et så fint liv.. hadde han bare orket å gjøre en jobb med seg selv så tenker jeg at det er håp. Jeg har sagt at jeg støtter han i hva han trenger i så måte men det hjelper ikke. 
Måtte bare tømme meg.. noen andre som er i samme situasjon? 

Anonymkode: 5ffc7...6e4

[Gjest Råååsa]

Jeg er plaget med stadig depresjoner, angst, rester etter PTSD, og i bunnen har jeg tendenser til en bordelinediagnose. Og på toppen av det hele har jeg Multippel Sklerose. 

Men jeg er gift, og jeg forsøker jo så godt jeg kan å ikke la dette gå utover min mann. 

Jeg trener, jeg spiser skikkelig, jeg prioriterer søvn, jeg holder meg unna stress. 

Blir jeg deppa så drar jeg til legen og ber om hjelp. Får jeg angst sier jeg i fra: - kjære, jeg angster sånn i dag men det er ikke din skyld. Jeg må gjøre det og det akkurat nå, så finner jeg og du på noe når jeg føler meg bedre. 

Jeg steller meg, pynter meg, har sex. Altså, det prioriteres. Så kan klesvask etc bare være. 

For det er faktisk mulig å være fin og grei selv om man sliter psykisk. 

Din mann virker å være en stor egoist. Om barna er store er det vel bare å ta steget? 

Pass på så du ikke brenner deg selv ut du også, ta vare på deg selv. Du har all min sympati. 

Endret 26. april 2021 av Råååsa

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (33 minutter siden):

For det er faktisk mulig å være fin og grei selv om man sliter psykisk. 

Din mann virker å være en stor egoist. Om barna er store er det vel bare å ta steget? 

Pass på så du ikke brenner deg selv ut du også, ta vare på deg selv. Du har all min sympati. 

Det er faktisk mulig å være det motsatte også. Å være depressiv, gir seg forskjellige utslag, men ganske typisk er at han ikke greier å hjelpe seg selv. Det har ikke med egoisme å gjøre, selv om han er i sin syke boble, og kun ser seg selv. Det er rett og slett ikke energi til noe annet.  

Ts; han burde ikke gå på antidepressiva mer enn 6måneder. Å ta tak i livet sitt betyr ikke å begynne å trene (det kan han selvsagt i tillegg),  det betyr å komme seg i terapi, få sortert tankene sine, identifisere årsaker til utbrenthet, gjøre endringer i livet, for å unngå mer av det samme.  

Å gå i denne tilstanden over flere år, er skadelig.  Han mister kognitive evner, og personlighet kan få seg en varig knekk, i tillegg til mulige senskader av medisinbruk.  M50, med tungkjøpt erfaring. 

Anonymkode: 50106...b6d

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er faktisk mulig å være det motsatte også. Å være depressiv, gir seg forskjellige utslag, men ganske typisk er at han ikke greier å hjelpe seg selv. Det har ikke med egoisme å gjøre, selv om han er i sin syke boble, og kun ser seg selv. Det er rett og slett ikke energi til noe annet.  

Ts; han burde ikke gå på antidepressiva mer enn 6måneder. Å ta tak i livet sitt betyr ikke å begynne å trene (det kan han selvsagt i tillegg),  det betyr å komme seg i terapi, få sortert tankene sine, identifisere årsaker til utbrenthet, gjøre endringer i livet, for å unngå mer av det samme.  

Å gå i denne tilstanden over flere år, er skadelig.  Han mister kognitive evner, og personlighet kan få seg en varig knekk, i tillegg til mulige senskader av medisinbruk.  M50, med tungkjøpt erfaring. 

Anonymkode: 50106...b6d

Det har du sikkert rett i. Men denne mannen jobber og er hyggelig med sine kolleger. Så han har ikke den kjipeste varianten. Kanskje han burde tatt ut litt permisjon, ferie, etc for å tatt vare på seg sjøl og sitt ekteskap? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er faktisk mulig å være det motsatte også. Å være depressiv, gir seg forskjellige utslag, men ganske typisk er at han ikke greier å hjelpe seg selv. Det har ikke med egoisme å gjøre, selv om han er i sin syke boble, og kun ser seg selv. Det er rett og slett ikke energi til noe annet.  

Ts; han burde ikke gå på antidepressiva mer enn 6måneder. Å ta tak i livet sitt betyr ikke å begynne å trene (det kan han selvsagt i tillegg),  det betyr å komme seg i terapi, få sortert tankene sine, identifisere årsaker til utbrenthet, gjøre endringer i livet, for å unngå mer av det samme.  

Å gå i denne tilstanden over flere år, er skadelig.  Han mister kognitive evner, og personlighet kan få seg en varig knekk, i tillegg til mulige senskader av medisinbruk.  M50, med tungkjøpt erfaring. 

Anonymkode: 50106...b6d

TS her. Glemte å nevne at han gikk 8 mnd til psykolog. Prøvde flere teknikker der som skulle hjelpe men det virker ikke som om han kommer seg ut av boblen sin. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når jeg forsiktig prøver å snakke om dette så stenger han ting inne og blir mutt og sur. Så det er ikke lett. 

Anonymkode: 5ffc7...6e4

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (1 time siden):

Det har du sikkert rett i. Men denne mannen jobber og er hyggelig med sine kolleger. Så han har ikke den kjipeste varianten. Kanskje han burde tatt ut litt permisjon, ferie, etc for å tatt vare på seg sjøl og sitt ekteskap? 

TS her. Ja jeg skulle ønske at han ville gjøre dette. Jeg kan strekke meg langt og finne på det meste jeg, leie ut huset og reise på jordomseiling -(ikke at han vil det altså), men hva som helst for å få han ut av denne boblen sin. Jeg orker ikke å ha det slik her for alltid, jeg har jo også et liv jeg vil leve. 

Anonymkode: 5ffc7...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er faktisk mulig å være det motsatte også. Å være depressiv, gir seg forskjellige utslag, men ganske typisk er at han ikke greier å hjelpe seg selv. Det har ikke med egoisme å gjøre, selv om han er i sin syke boble, og kun ser seg selv. Det er rett og slett ikke energi til noe annet.  

Ts; han burde ikke gå på antidepressiva mer enn 6måneder. Å ta tak i livet sitt betyr ikke å begynne å trene (det kan han selvsagt i tillegg),  det betyr å komme seg i terapi, få sortert tankene sine, identifisere årsaker til utbrenthet, gjøre endringer i livet, for å unngå mer av det samme.  

Å gå i denne tilstanden over flere år, er skadelig.  Han mister kognitive evner, og personlighet kan få seg en varig knekk, i tillegg til mulige senskader av medisinbruk.  M50, med tungkjøpt erfaring. 

Anonymkode: 50106...b6d

TS her. Det var det legen fortalte meg også, at 6 mnd er nok. Jeg synes derfor det er veldig merkelig at hans fastlege fortsetter å skrive ut medisin til han. 

Anonymkode: 5ffc7...6e4

[AnonymBruker]

Typisk for menn med depresjon, dessverre. Min eks var helt lik. Brukte alle krefter på jobb og hjemme ville han ha sex men var sur mot meg hele tida. Han var også sur om det blei sex, og sex var ingen hyggelig opplevelse pga det var lite kjærlighet, var som å ligge med en litt kjip ons og han blei også klossete i senga, feks kyssa meg som om han ikke ante hvor munnen min begynte og slutta. Og når jeg sa noe om dette, fikk jeg høre at jeg klagde. 

Jeg leste seinere at det ofte er lett å være hyggelig mot de som ikke ser bak fasaden. Man blir på et vis straffa fordi man vet hvordan de er. 

Min eks blei ikke bedre psykisk før etter bruddet, da jeg "tvang" ham i ny terapi.

Anonymkode: b4a35...8f3

[AnonymBruker]

Jeg er i en ganske lik situasjon og kjenner meg veldig igjen, bortsett fra at vi ikke har barn og ikke er gift. Mannen min har dessuten vært sykemeldt i over ett år og er nå på AAP. Jeg har prøvd å være støttende og hjelpe så godt jeg kan, men det er nyttesløst når han er så negativ og ikke orker å ta tak i noe som helst. Han går til psykolog da, sånn hver 3.uke eller noe, og det virker ikke som det hjelper stort.

Jeg føler meg veldig egoistisk som vurderer å gå i fra han, men samtidig så har dette pågått over flere år nå og jeg føler jeg har livet mitt på vent. Jeg har så masse jeg har lyst å gjøre, men han sitter på youtube og ønsker nesten ikke å gå ut døra engang. Han er ute å jogger da, kanskje tre ganger i uka, så han er ikke SÅ langt nede at han ikke klarer å gjøre noe som helst. Og da er det egentlig bare enda mer frustrerende å være vitne til at han ikke tar tak i livet sitt, for han er faktisk ikke SÅ deprimert at det er umulig for han å ta noen grep. I tillegg har jo denne situasjonen påvirket økonomien, men det stopper han ikke i å kjøpe masse unødvendige ting. Og så klager han på at han går tom for penger før neste utbetaling fra NAV kommer.

Nå har heldigvis NAV begynt å presse på litt, og det virker som de vil få han ut i noe tiltak. Han er selvfølgelig negativ til dette og stenger bare helt av hvis jeg f.eks. spør om hva han kunne tenke seg å jobbe med (han ønsker ikke å gå tilbake til den jobben han har). Han har liksom ingen ideer overhodet om hva som kunne være aktuelt for han å jobbe med. Jeg tenker å avvente litt til han får avklart ting med NAV og kanskje prøvd seg i noen form for tiltak/jobb, men dersom det virker dødfødt så er nok dette slutten for oss...jeg klarer bare ikke mer, jeg har så lyst å leve livet mitt og ikke bare sitte her å vente på at han skal få det bedre. 

Anonymkode: 50fd5...f4c

[McMary]

Jeg har et forslag. Jeg har hørt om flere som tar en periode fra hverandre for å sortere litt i følelser og tanker. Skulle gjerne gjort det før skilsmisse var avgjort for vår del, men eksmannen ville ikke det. Det koster i husleie, men det koster mer med en kanskje unødvendig skilsmisse også. Når man har barn bør intet være uprøvd syns jeg. Foreslår at dere leier en liten leilighet og bytter på å bo der og hjemme slik at barna alltid er hjemme. Eksen og jeg gjorde dette i starten av seperasjonen, det fungerte fint for alle. Tror dette kan være godt for dere begge, du slipper å ha en sur mann rundt deg og han ser hvordan livet er uten deg, at det kan være verdt å kjempe for å beholde deg. Du kan ikke fortsette å leve slik, det er ikke noe godt liv. 

[AnonymBruker]

Ta ut skilsmisse. Tenk på deg og barna dine. De plukker opp mer enn du aner. 

Anonymkode: ce3ff...971