Mann med add

[AnonymBruker]

Min mann gjennom 15 år har nylig fått add diagnose. Medisinering har hjulpet noe og gitt en forklaring og en forståelse for mye. Han er kongen av å utsette og å starte med ting som må gjøres. Greide knapt komme seg gjennom studiet. Greide  å følge med i timene, om det var interessant. Åpnet sjelden en bok. Greide ikke søke jobb, og ble lenge i en stilling han mistrives i pga prokrastinering. Det var vanskelig å være med en som kommer hjem fra jobb med masse frustrasjon, og samtidig gjorde lite for å komme seg ut av situasjonen. Han er veldig handy og vi har kjøpt hus -oppussingsobjekt. Var veeeldig skeptisk til dette pga at jeg var redd ting aldri ble gjort... mine følelser ble bagatellisert av både ham og øvrig familie som ville hjelpe til. Mye hjelp har vi fått, men han får sjeldent ut fingeren når vi ikke har besøk og noen andre enn meg som pusher på. Jeg står også alene i mye av det praktiske husarbeidet og må minne ham på utallige ganger hva jeg vil ha gjort - varierende om det blir gjort eller ei. Han skylder mye på diagnosen. Kan noen som har mer peiling hjelpe meg å forstå han bedre? Hva er han og hva er diagnosen? Hvordan hjelpe han i gang? Vet jo at han vil få til endringer i livet i tillegg til ovennevnte, men alt jeg kommer med oppleves som mas for ham. Hilsen frustrert 

Anonymkode: e51f0...d93

[AnonymBruker]

Han kan kanskje søke om å få hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen som kan hjelpe han å huske ting. Det finnes et slags apparat som man kan få der man kan legge inn påminnelse om ting m.m.

Ellers ville jeg prøvd å fått ordnet med en samtale med en spesialist på add der både du og din ektefelle er med, der dere kan få informasjon og råd og hjelp (både for at du skal få vite mer og dermed kunne forstå mer, og for å få vite hva som kan være til hjelp i hverdagen av tilrettelegging og eventuelle hjelpemidler).

Lykke til! ♥️

Anonymkode: 9f634...775

[AnonymBruker]

Ps. Det er mulig at en ergoterapeut må inn i bildet hvis det skal søkes om hjelpemidler. Jeg vet ikke om det er legen eller add-spesialisten (eventuelt fagpersonen som utredet din ektefelle) som må bestille (eller henvise til?) ergoterapeut. 

Anonymkode: 9f634...775

[AnonymBruker]

Hva er aad? For dette høres ut som min! 

Anonymkode: 43aaa...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva er aad? For dette høres ut som min! 

Anonymkode: 43aaa...20f

Add er en "variant" av adhd.

Anonymkode: 2dd0d...ead

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er han og hva er diagnosen? 

Begge er han, det er han med sin diagnose. Tenker du må akseptere han slik han er, diagnosen er en del av han. Hilsen fra en med diagnoser(men ikke aad). 

Mitt råd er å lytte, og ta det innover deg hva han sier. Er vel den eneste måten du kan forstå deg bedre på ham. Han skal ta hensyn til deg, og du til han. Syns det er rimelig at du kan stille krav. Kanskje det er nettopp det han trenger. Du kan hjelpe han med å få tingene gjort, lage huskelister å slikt. Har han glemt noe, så skriver du en lapp. Greier han ikke å skrive søknad, så står du ved siden av han og hjelper til. 

 

Anonymkode: 43aaa...20f

[President Chimp]

En diagnose som ADD eller ADHD er ingen unnskyldning. De som har dette behøver mer disiplin for å kompensere, og interessant nok er det disiplin som gjør slike mennesker lykkeligere. Såfremt det ikke blir altfor mye press. 

Mennesker med disse diagnosene er ofte svært kreative og jager etter nye prosjekter. Men mister ofte interessen midtveis. De har alltid nye idéer, men mangler disiplin og orden for å klare fullføre prosjekter. 

I mange kreative yrker florerer det av mennesker som dette. Da er det også essensielt å bygge opp team som består av kreative og ikke-kreative mennesker. De kreative har idéene, tenker utenfor boksen og er en drivkraft uten like, sålenge prosjektet ikke har stagnert og de blir «lei». Da overleveres prosjektet til de ikke-kreative som fullfører det. 

Samme fremgangsmåte fungerer i samliv også. Har du en over-kreativ mann som behøver disiplin så er det lurt å legge tilrette, men samtidig ha visse krav. En fin balanse er nøkkelen. 

[AnonymBruker]

Mann med ADD her. 
 

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du beskriver. 
Som nevnt over er selvdisiplin alfa omega når det kommer til ADHD. Paradoksalt nok er dette ekstra vanskelig for oss. 
Selvdisiplin er ikke noe en har eller ikke har, det er noe som må jobbes med og opprettholdes kontinuerlig. Problemet oppstår når en har tatt opp et prosjekt, la oss si oppussing av bolig. I starten er vi ofte mer fokusert og produktive enn noen andre. Oppgavene går unna i rasende fart og vi inntar kunnskap som ingen andre. Når det har gått 2-6 uker stopper plutselig motivasjonen brått, gjerne over natten. Når vi føler at utfordringene stagnerer eller vi har lært det grunnleggende stopper også motivasjonen. Eller så stopper den da vi finner noe nytt som interesserer oss. Vi hopper imellom prosjekter, ideer, hobbyer og kunnskap for å opprettholde dopamin-tilførsel til hjernen. 
Vår største utfordring er reguleringen av dopamin i hjernen, når vi gjør noe vi syntes er interresant oversvømmes hjernen av dopamin. Vi kan faktisk bli ruset på samme måte som ved bruk av stimulerende rusmiddler bare ved å lese en bok som interesserer oss. I så tilfelle gjør dette «oppgaven» svært enkel. På den andre siden får vi lite til ingen dopamin fra monotone oppgaver eller ting vi ikke «liker». I motsetning til «vanlige» mennesker som får utløst små mengder dopamin for å kunne utføre monotone oppgaver. 

På bakgrunn av dette gjør det det relativt vanskelig å opprettholde selvdisiplin, nettopp fordi vi tidvis ikke trenger det og derfor ikke får opprettholdt det. 
 

Vi føler oss ofte mislykket fordi vi starter på forskjellige ting men sjeldent avslutter. Vi tenker at «denne gangen skal bli annerledes, denne gangen skal jeg gjøre det ferdig». I vår entusiasme lover vi gull og grønne skoger for så å skuffe de vi omgir oss med, men mest av alt oss selv. Etter hvert slutter vi å dele interessene våre, slutter å påbegynne prosjekter, hobbyer osv. Det er utrolig slitsomt å være i en evigvarende loop hvor andre har 0 tiltro til deg. Det er selvfølgelig forståelig, men det sårer likevel når andre sier «du fullfører ikke uansett» eller «hvorfor gidder du bruke tid på noe du er ferdig med om 1 uke». 
 

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg og mannen din. Men for meg fungerer trening godt, det er en god måte for meg å opprettholde selvdisiplin i tillegg til at det hjelper mot de fleste symptomene. Jeg trenger at samboer tar meg i ørene når det er noe som skal gjøres, hun må bare gå inn og bryte av det jeg holder på med å si «sånn, nå går du/ vi å gjør det». Jeg kan bli sur, men det går fort over. Hun tar seg heller ikke nær av det. Hvis jeg skal ta noen store avgjørelser venter jeg ofte noen uker og kjenner på det, slik at jeg forsikrer meg om at det ikke er en impuls ting. 
Medisiner fungerer greit, men jeg foretrekker trening, bra kosthold og god søvn. IKKE bytt mosjon og kosthold med medisin bare fordi det fungerer i perioder. Det vil straffe seg. Suppler heller med medisin ved behov. 
 

Vær streng og hard med han men vis også forståelse i bunn. 
 

Lykke til. 

Anonymkode: 83892...064

[AnonymBruker]

Han høres ut som meg. 

Anonymkode: f1f6f...b99

[Sommer1]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Begge er han, det er han med sin diagnose. Tenker du må akseptere han slik han er, diagnosen er en del av han. Hilsen fra en med diagnoser(men ikke aad). 

Mitt råd er å lytte, og ta det innover deg hva han sier. Er vel den eneste måten du kan forstå deg bedre på ham. Han skal ta hensyn til deg, og du til han. Syns det er rimelig at du kan stille krav. Kanskje det er nettopp det han trenger. Du kan hjelpe han med å få tingene gjort, lage huskelister å slikt. Har han glemt noe, så skriver du en lapp. Greier han ikke å skrive søknad, så står du ved siden av han og hjelper til. 

 

Anonymkode: 43aaa...20f

Ts her. Han ønsker ikke hjelp fra meg. Det oppleves distraherende. Jeg "snakker for mye". Han lar meg hjelpe til med spesifikke ting han lurer på, men ellers vil han gjøre det selv uten innblanding.  For meg er det vanskelig å ikke si noe, hvis jeg føler jeg har noe lurt å bidra med. Dårlig kombinasjon...

Lage lister fungerer med varierende hell. Som regel blir de forlagt, og jeg må spørre (mase) ofte hvis deler/hele lista skal bli gjort. Føler selv listene jeg gir er konsise og gjennomførbare, typ 30 min husarbeid i løpet av dagen. Skriver opp det jeg vil ha gjort, og estimert tid det tar å gjøre hver ting. Tanken bak er å motivere ved å vise hvor "raskt" han kan bli ferdig med et punkt på lista. Dette fordi han selv sier han kvier seg til å starte med noe. Han er en smule perfeksjonist og har vansker med å gjøre ting "godt nok". Lister fungerer varierende, og medfører mye mas fra min side. Dette blir møtt med varierende forståelse... Ingen liker å bli mast på.. Og jeg liker ikke å mase.. Etter en stund ender jeg opp med å gjøre alt selv. Det er slitsomt å være den som skal følge opp, passe på og være en "mamma" for ham. Den følelsen liker jeg ikke, og blir isteden ufrivillig "hushjelpen". Huff. 

Jeg vet han kan og vil gjøre mer enn nå, og takler dårlig å være "mamma" og "hushjelp". Det ender med dårlig stemning. Hvor er middelveien (for oss begge)? 

[AnonymBruker]

President Chimp skrev (11 timer siden):

En diagnose som ADD eller ADHD er ingen unnskyldning. De som har dette behøver mer disiplin for å kompensere, og interessant nok er det disiplin som gjør slike mennesker lykkeligere. Såfremt det ikke blir altfor mye press. 

Mennesker med disse diagnosene er ofte svært kreative og jager etter nye prosjekter. Men mister ofte interessen midtveis. De har alltid nye idéer, men mangler disiplin og orden for å klare fullføre prosjekter. 

I mange kreative yrker florerer det av mennesker som dette. Da er det også essensielt å bygge opp team som består av kreative og ikke-kreative mennesker. De kreative har idéene, tenker utenfor boksen og er en drivkraft uten like, sålenge prosjektet ikke har stagnert og de blir «lei». Da overleveres prosjektet til de ikke-kreative som fullfører det. 

Samme fremgangsmåte fungerer i samliv også. Har du en over-kreativ mann som behøver disiplin så er det lurt å legge tilrette, men samtidig ha visse krav. En fin balanse er nøkkelen. 

Ts her. Jeg er helt enig. Men hvordan få til et godt samarbeid når han takler dårlig å bli stilt krav til? Han selv klar over det/har innsikt. Samtidig har jeg prøvd litt av hvert de siste 15 årene. Et eksempel fra lenge siden. Vi bodde i leilighet uten oppvaskmaskin. Hans eneste oppgave var å ta oppvasken. Det stod mellom å gjøre det selv, eller stå på krava, typ. ingen rene tallerkener/kasseroller. Og når jeg ikke gjør det, men er den som lager middag, må jeg tilslutt vaske de skitne kasserollene selv.. Litt komisk, men veldig frustrerende. Denne symbiosen skaper mange krangler, da enten jeg blir sint, eller han blir irritert pga masingen og trekker seg vekk fra meg. Dette går jo ut over forholdet oss imellom..

Anonymkode: 9d6c8...d21

[AnonymBruker]

Sommer1 skrev (59 minutter siden):

Ts her. Han ønsker ikke hjelp fra meg. Det oppleves distraherende. Jeg "snakker for mye". Han lar meg hjelpe til med spesifikke ting han lurer på, men ellers vil han gjøre det selv uten innblanding.  For meg er det vanskelig å ikke si noe, hvis jeg føler jeg har noe lurt å bidra med. Dårlig kombinasjon...

Lage lister fungerer med varierende hell. Som regel blir de forlagt, og jeg må spørre (mase) ofte hvis deler/hele lista skal bli gjort. Føler selv listene jeg gir er konsise og gjennomførbare, typ 30 min husarbeid i løpet av dagen. Skriver opp det jeg vil ha gjort, og estimert tid det tar å gjøre hver ting. Tanken bak er å motivere ved å vise hvor "raskt" han kan bli ferdig med et punkt på lista. Dette fordi han selv sier han kvier seg til å starte med noe. Han er en smule perfeksjonist og har vansker med å gjøre ting "godt nok". Lister fungerer varierende, og medfører mye mas fra min side. Dette blir møtt med varierende forståelse... Ingen liker å bli mast på.. Og jeg liker ikke å mase.. Etter en stund ender jeg opp med å gjøre alt selv. Det er slitsomt å være den som skal følge opp, passe på og være en "mamma" for ham. Den følelsen liker jeg ikke, og blir isteden ufrivillig "hushjelpen". Huff. 

Jeg vet han kan og vil gjøre mer enn nå, og takler dårlig å være "mamma" og "hushjelp". Det ender med dårlig stemning. Hvor er middelveien (for oss begge)? 

Jeg er ikke den du siterer, men jeg er gift med en mann med adhd. Han har ikke fysisk hyperaktiv, så han ligner på din mann. Mannen min er 40 år og fikk diagnosen for ca 1,5 år siden. Vi har 2 små barn.

Det du skriver her er så kjent. Det er så vanskelig å være gift med en med adhd, og jeg kan ikke snakke med venninner om det. De kommer bare med masse tips og løsninger og ingenting av det fungerer for oss. Jeg måtte tenke helt nytt, fordi det som fungerer for nevrotypiske mennesker (deg og meg) fungerer ikke for de med adhd.
 

Det å vise han ting/komme med forslag for å lære han å gjennomføre noe er en lost case som er har jeg sluttet helt med. Han klarer ikke dette, og jeg laget bare urimelige høye forventninger til han som han ikke klare å oppnå. Selv om han ønsket det, og prøvde alt han kunne for å klare ting som er helt normalt for nevrotypiske mennesker. Dermed økte bare følelsen til mannen min om at han var annerledes og ikke klarte vanlig ting som andre klarte. For det første klarer ikke mannen min å konsentrere seg når jeg forklarer, deretter så husker han husker hva som ble sagt og da heller ikke lærer fra gang til gang siden han ikke husker tidligere erfaringer. 
 

Jeg har ikke så mange gode råd enn at dere må prøve helt nye ting. Les om adhd, forstå diagnosen med dens muligheter og begrensninger. Spør om samtale hos psykiater som utredet han. Vi forsøkte parterapi på familievernkontoret men desverre fungerte det dårlig da de ikke hadde spesiell god kunnskap om adhd. 
 

Jeg skjønner så innmari godt hva du mener med å føle deg som «mamma». Her har jeg innsett at den rollen må jeg lære meg å leve med. Men mannen er god til å anerkjenne at livet ville rast sammen om han ikke hadde meg (og til dels skjer det når jeg blir syk/reiser bort o.l). Men det betyr ikke at han er en ubrukelig mann, bare det at han klarer lederrollen i familie AS.

Vi flyttet fra vårt oppussingsprosjekt, og det var en av de mere lure tingene vi har gjort som par. 

Anonymkode: ea1b0...8e4

[AnonymBruker]

Hva med å senke standarden litt om hvordan huset skal se ut. Det du skriver ligner mye på vår situasjon hjemme. Jeg har også mast en million ganger, og det ender bare med sure miner. Eks kan jeg be ham henge opp tøy, så sier han bare "Ja snart". Så glemmer han det. Neste morgen så har han gjort det. Andre ganger ikke. 

Prøv å fokuser på det han er flink til, så fordeler du de oppgavene til ham. Er han flink å lage middag ? Handle i butikken? Gå tur med hund/ gå ut med barn om dere har det? Fikse bilen? Etc

Er det ting du kan gjøre for at han kan fungere bedre? Er han sur og lei etter jobb? La han hvile 30 min til han kommer seg inn igjen. 

 

Anonymkode: 43aaa...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mann med ADD her. 
 

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du beskriver. 
Som nevnt over er selvdisiplin alfa omega når det kommer til ADHD. Paradoksalt nok er dette ekstra vanskelig for oss. 
Selvdisiplin er ikke noe en har eller ikke har, det er noe som må jobbes med og opprettholdes kontinuerlig. Problemet oppstår når en har tatt opp et prosjekt, la oss si oppussing av bolig. I starten er vi ofte mer fokusert og produktive enn noen andre. Oppgavene går unna i rasende fart og vi inntar kunnskap som ingen andre. Når det har gått 2-6 uker stopper plutselig motivasjonen brått, gjerne over natten. Når vi føler at utfordringene stagnerer eller vi har lært det grunnleggende stopper også motivasjonen. Eller så stopper den da vi finner noe nytt som interesserer oss. Vi hopper imellom prosjekter, ideer, hobbyer og kunnskap for å opprettholde dopamin-tilførsel til hjernen. 
Vår største utfordring er reguleringen av dopamin i hjernen, når vi gjør noe vi syntes er interresant oversvømmes hjernen av dopamin. Vi kan faktisk bli ruset på samme måte som ved bruk av stimulerende rusmiddler bare ved å lese en bok som interesserer oss. I så tilfelle gjør dette «oppgaven» svært enkel. På den andre siden får vi lite til ingen dopamin fra monotone oppgaver eller ting vi ikke «liker». I motsetning til «vanlige» mennesker som får utløst små mengder dopamin for å kunne utføre monotone oppgaver. 

På bakgrunn av dette gjør det det relativt vanskelig å opprettholde selvdisiplin, nettopp fordi vi tidvis ikke trenger det og derfor ikke får opprettholdt det. 
 

Vi føler oss ofte mislykket fordi vi starter på forskjellige ting men sjeldent avslutter. Vi tenker at «denne gangen skal bli annerledes, denne gangen skal jeg gjøre det ferdig». I vår entusiasme lover vi gull og grønne skoger for så å skuffe de vi omgir oss med, men mest av alt oss selv. Etter hvert slutter vi å dele interessene våre, slutter å påbegynne prosjekter, hobbyer osv. Det er utrolig slitsomt å være i en evigvarende loop hvor andre har 0 tiltro til deg. Det er selvfølgelig forståelig, men det sårer likevel når andre sier «du fullfører ikke uansett» eller «hvorfor gidder du bruke tid på noe du er ferdig med om 1 uke». 
 

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg og mannen din. Men for meg fungerer trening godt, det er en god måte for meg å opprettholde selvdisiplin i tillegg til at det hjelper mot de fleste symptomene. Jeg trenger at samboer tar meg i ørene når det er noe som skal gjøres, hun må bare gå inn og bryte av det jeg holder på med å si «sånn, nå går du/ vi å gjør det». Jeg kan bli sur, men det går fort over. Hun tar seg heller ikke nær av det. Hvis jeg skal ta noen store avgjørelser venter jeg ofte noen uker og kjenner på det, slik at jeg forsikrer meg om at det ikke er en impuls ting. 
Medisiner fungerer greit, men jeg foretrekker trening, bra kosthold og god søvn. IKKE bytt mosjon og kosthold med medisin bare fordi det fungerer i perioder. Det vil straffe seg. Suppler heller med medisin ved behov. 
 

Vær streng og hard med han men vis også forståelse i bunn. 
 

Lykke til. 

Anonymkode: 83892...064

Ts her. Tusen takk for gode tips. Det er flere ting du sier som er gjenkjennbart. Jeg er nok noe mer sart enn din kjæreste, og var på dårlig stemning og å "stå i det". Men tar rådet til meg. Har nok endel å gå på når det kommer til å vise forståelse over tid.. Jeg blir plutselig skikkelig lei av å tenke/ta hensyn til han på bekostning av meg, og så kommer det ut som sinne eller spydige kommentarer. Og jeg skjønner jo at det da er jeg som bidrar negativt og er "in the wrong"

Anonymkode: e51f0...d93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ts her. Tusen takk for gode tips. Det er flere ting du sier som er gjenkjennbart. Jeg er nok noe mer sart enn din kjæreste, og var på dårlig stemning og å "stå i det". Men tar rådet til meg. Har nok endel å gå på når det kommer til å vise forståelse over tid.. Jeg blir plutselig skikkelig lei av å tenke/ta hensyn til han på bekostning av meg, og så kommer det ut som sinne eller spydige kommentarer. Og jeg skjønner jo at det da er jeg som bidrar negativt og er "in the wrong"

Anonymkode: e51f0...d93

Jeg har lest tilbakemeldingene dine. 
Mener absolutt ikke at du skal påta deg en «mammarolle». Det er uheldig og du syr bare puter unner armene hans mens han lener seg på diagnosen sin. Det er tross alt han som har utfordringer og bør derfor bestrebe seg ekstra. 

Her hjemme deler vi likt på husarbeid og håndtering av barn. Det er utfordrende til tider men jeg vet at dersom jeg ikke gjør min del vil ikke forholde vare, og da ender jeg opp alene og må gjøre alt selv uansett. Jeg er veldig glad i samboeren min, så «likestilling» er omtrent øverst på prioriteringslista. Kanskje du kan få han til å innse det samme? 
 

Det er selvfølgelig forskjellige grader av ADHD, og det høres kanskje ut som mannen din har en noe høyere grad enn meg. Men jeg tror uansett at mye handler om motivasjon. Personlig bruker jeg mye post it lapper, alarmer, kalender på telefon osv for å huske ting. 
 

Det handler også om å ikke resignere, selvom det er tøft. Og som alle andre trenger man en arena for bla. mestringsfølelse. Hvis han ikke har det blir det vanskelig å ha overskudd til å fokusere på forholdet deres. 
 

Jeg trives og får utfordret meg på jobb med mye ansvar og baller i luften. Kanskje det er en viktig faktor for din mann også. 

Anonymkode: 83892...064