Hva er den «riktige» måten å takle psykisk vold på?

[AnonymBruker]

Jeg har gått ut av et lengre forhold som ikke var bra for meg. Vold var en del av forholdet - egentlig var det som om han var en tenåring som trasset mot moren (meg). Han ble ofte sint, og kunne da brøle de styggeste ting, kaste ting på meg eller knuse det i veggen, ta kvelertak, spytte, sparke, dytte, smelle med dører så huset ristet osv. Han var i tillegg utro og utnyttet meg økonomisk. 

Men poenget er: Når folk skal fortelle om det som skjedde, så kaller de det «krangle». Barna kaller det også krangling. Men i mitt hode så var situasjonen slik at vi for eksempel satt ved bordet og spiste middag sammen, så begynte han å spille på mobilen mens vi spiste, jeg spurte om han kunne vente med det til vi hadde spist, han klikket, kastet tallerkenen sin i veggen, skrek at jeg var en fitte som bare ville ødelegge livet hans ++. Jeg kunne da svare at han fikk ta seg sammen og ikke stå og brøle som en idiot og at han fikk gå vekk og ikke stå der og skremme barna. 

Med andre ord: Veldig ofte svarte jeg han tilbake, noe som igjen kunne eskalere situasjonen. Likevel blir jeg lei meg og synes ikke det er riktig å kalle det krangel, for styrkeforholdet var så skjevt og det startet alltid med et eller annet aggressivt utbrudd fra ham. 

Spørsmålet mitt er: Hvordan bør egentlig vold takles? Utenom å forlate forholdet og ringe politiet. Hva gjør man? Jeg kunne ikke forlate situasjonen, da ville barna blitt alene med den gale mannen. 

Jeg bebreider meg selv for at jeg gjorde ting galt. Understreker igjen at forholdet er avsluttet og barna er ivaretatt. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

Gratulerer med å ha avsluttet forholdet💪💪💪

Det finnes ingen rett eller gal respons så lenge du er i forholdet. Hans oppførsel, er ene og alene hans ansvar. Det er aldri greit å reagere med verken fysisk eller psykisk vold uansett situasjon. Du hadde helt legitime forventninger ved eks matbordet og hadde du i stedet gått på nåler, som mange i slike forhold gjør, så hadde han garantert funnet andre unnskyldninger for å utøve volden. 

At barna kaller det krangel, er jo naturlig ut i fra et barns opplevelse og forståelse av det. Men det riktige er grov vold.

 

Anonymkode: b27ce...c1c

[AnonymBruker]

Du gikk tydeligvis såpass tidlig at barna ikke har tydelige minner av at far trakasserer mor. De oppfatta deg som sterk selv om far var sint, og at dere var likeverdige på den måten. Og du avslutta også forholdet. At barna ikke har minner de forbinder med vold, er jo flott. Selv om du ikke kan finne speil for din opplevelse i dem.

Og andre voksne har vel bare sett deler av dynamikken mellom dere to, de også.

Kanskje du trenger noen voksne å snakke med, noen som ikke er del av deres krets? 

Anonymkode: ed7f9...288

[Epictetus]

Ingen anelse. Har ingen erfaring med det, så det råd blir like dårlige som om jeg skulle hjulpet SpaceX med å feilsøke hvorfor en ventil på Starship1 ikke åpner seg riktig.

 

Men... Generelt. Siden du spurte: kanskje. Vente til en situasjon hvor du er (relativt) trygg på at han(/hun) ikke vil eksplodere, og rolig fortelle at oppførselen gjør det utrygg og redd, og neste gang vil du rapportere det til politiet. (I mitt naive hode ringer man politiet når man blir utsatt for vold).

[Menchit]

Gratulerer med å ha kommet deg bort❤️💪

Jeg lurer litt på hvorfor du lurer på dette? Det å gruble på hva du kunne/burde gjort anderledes, samtidig som du føler skyld og bebreider deg selv høres ikke sunt ut, eller bra for deg på noen som helst måte.

Etter et samlivsbrudd har de fleste behov (og nytte) av å forsøke å forstå hva som gikk galt, hvordan en selv bidro negativt, hvorfor og hva man kunne gjort anderledes.

Jeg mener at denne tilnærmingen ikke har samme nytten, og kan dessuten gjøre "tilfriskning" lang og vanskelig. 

Du kan uansett ikke gjøre om på fortiden, du har gjort så godt du har kunnet med de forutsetningene du har hatt. Din jobb nå, er å slutte å bebreide deg selv, få tilbake selvtilliten og skape et godt og trygg tilværelse for deg og barna.

Er det et alternativ å søke hjelp til å bearbeide?

[AnonymBruker]

Du gjorde ingenting galt, og utfallet ville neppe blitt et annet uansett hva du hadde gjort. Det er vanlig at offeret for psykisk/fysisk vold i et parforhold har skyldfølelse, sannheten er at uansett hva du hadde gjort, så hadde han funnet en grunn til å oppføre seg som han gjorde. Hvis du ikke hadde svart, så hadde han blitt sint fordi du ikke svarte, hvis du svarer så svarer du feil/på feil måte. 
 

At barna oppfatter det som krangel er helt naturlig, og ikke noe du skal føle skyld for. 
 

Hvem er disse andre menneskene, kan det være at de bare forsøker å bagatellisere situasjonen fordi de synes samtaleemnet er ubehagelig, eventuelt at de har skyldfølelse fordi de visste, men ikke aktivt gjorde noe for å hjelpe deg ut av situasjonen? Vold i nære relasjoner virker til å være en sånn ting som mange ikke forstår eller har fordommer mot. 

Det kan nok være lurt å oppsøke en terapeut for å snakke ut om dette, for å plassere skylden der den hører hjemme og bearbeide skyldfølelsen og traumene du sitter igjen med.

Og du, du gjorde ingenting galt! Gratulerer med å ha forlatt ham, det krever mye styrke! Ønsker deg og barna dine det beste fremover ❤️

Anonymkode: e49e4...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Hvem er disse andre menneskene,

Familie, venner, mekler på familievernkontoret, terapeuten som følger opp barna etter det de har opplevd - alle kaller det krangel. Og hver gang får det meg til å tenke at det betyr at alle disse menneskene ser på oss to - meg og min eks - som «like gode», altså at begge var like mye å bebreide. Det må jo være to for å krangle. 

Så da tenker jeg: Burde jeg bare holdt kjeft når han tok av med utbruddene sine? Jeg synes ikke det ville vært riktig overfor barna å se pappa oppføre seg som en galning og mamma bare akseptere det og late som det var normalt. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

Menchit skrev (53 minutter siden):

Jeg lurer litt på hvorfor du lurer på dette?

Fordi jeg lurer på om omgivelsene ser på det som har skjedd som til dels min skyld. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du gikk tydeligvis såpass tidlig at barna ikke har tydelige minner av at far trakasserer mor. De oppfatta deg som sterk selv om far var sint, og at dere var likeverdige på den måten.

Interessant perspektiv. Nei, vi var sammen i veldig mange år, men jeg sa alltid fra når han klikket og gjorde det veldig klart for barna at sånn oppførsel ikke var normal eller akseptabel. Når jeg hadde sagt det mange nok ganger og verken alternativ til vold eller psykolog gjorde ham noe bedre, måtte jeg jo bare følge opp og gå. Når barna ba meg om å skille meg, ble det veldig tydelig. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

Epictetus skrev (1 time siden):

neste gang vil du rapportere det til politiet

Det kunne jeg ikke ha sagt fordi jeg ikke hadde klart å gjennomføre det. Jeg vurderer å anmelde ham nå i etterkant, men vet ikke om jeg hadde klart det. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det kan nok være lurt å oppsøke en terapeut for å snakke ut om dette, for å plassere skylden der den hører hjemme og bearbeide skyldfølelsen og traumene du sitter igjen med

Ja, det gjør jeg. Det er viktig. 

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Familie, venner, mekler på familievernkontoret, terapeuten som følger opp barna etter det de har opplevd - alle kaller det krangel. 

Anonymkode: 8f071...16d

De var ikke der.

Du behøver noen som skjønner hva du har gått gjennom, en terapeut eller coach som kan lede deg gjennom denne refleksjonsperioden du er inne i. 

Anonymkode: ed7f9...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi jeg lurer på om omgivelsene ser på det som har skjedd som til dels min skyld. 

Anonymkode: 8f071...16d

Jeg har lignende erfaring som deg. Her ble det straffesak, og han ble dømt for den fysiske volden. Men det tok tid, over et år. Og det var ekstremt påkjennende. 

Den psykiske volden var det ingen som brød seg om, selv om den var verre.

Jeg opplevde også det at han la skylden på meg, og mange derfor så på den psykiske volden som en krangel. Som om vi var likestilte. Det føltes veldig feil for meg. 

Det tar tid, men man må legge det bak seg. Det hjalp meg å se serien Big Little Lies. Terapeuten der er den vi burde hatt. 

Anonymkode: 8b2a1...ec7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Interessant perspektiv. Nei, vi var sammen i veldig mange år, men jeg sa alltid fra når han klikket og gjorde det veldig klart for barna at sånn oppførsel ikke var normal eller akseptabel. Når jeg hadde sagt det mange nok ganger og verken alternativ til vold eller psykolog gjorde ham noe bedre, måtte jeg jo bare følge opp og gå. Når barna ba meg om å skille meg, ble det veldig tydelig. 

Anonymkode: 8f071...16d

Det jeg mener, er at barna oppfatter deg som ressurssterk og målretta. De var trygge for at du ordna opp til slutt. 

Problemet er at det ikke er noen motsetning mellom dette og å bli utsatt for vold. 

Anonymkode: ed7f9...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Jeg vurderer å anmelde ham nå i etterkant, men vet ikke om jeg hadde klart det. 

Anonymkode: 8f071...16d

Har du snakka med en advokat? 

Anonymkode: ed7f9...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De var ikke der.

Du behøver noen som skjønner hva du har gått gjennom, en terapeut eller coach som kan lede deg gjennom denne refleksjonsperioden du er inne i. 

Anonymkode: ed7f9...288

Nei, de var ikke det. Men når de vet at han tok kvelertak på meg, slengte meg i veggen mens han holdt meg rundt halsen, bar meg rundt i huset etter halsen mens han brølte meg i fjeset og spyttet på meg - foran barna - da er det faktisk ikke en krangel. Ikke slik jeg ser det. 

Betyr det da at de ikke tror på meg, selv om det er dokumentert på sykehuset?

Anonymkode: 8f071...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du snakka med en advokat? 

Anonymkode: ed7f9...288

Ja. 

Anonymkode: 8f071...16d

[Gjest Blondie65]

Jeg også vil gratulere deg med å ha kommet ut av dette forholdet og i varetatt barna dine.

Så til krangel: Er krangel et positivt ord, synes du? Altså, "nei det var bare en krangel". Ja ha ... er det fint med et forhold der noen krangler? Din eks startet en krangel med vitende og vilje hver gang han var uenig med deg i noe. At denne krangelen også utartet seg til en oppførsel som er psykisk vold og fysisk ødeleggelse av ting er jo en eskalering av krangelen?

Altså:

A og B sitter ved middagsbordet sammen med sine barn. A tar frem mobilen og B spør høflig om A kan være snill å vente med dette til etter at måltidet er over.

Scenario 1:

A legger vekk mobilen, og sier "beklager B, glemte meg et øyeblikk". Resten av måltidet foregår i en hyggelig tone.

Scenario 2:

A legger vekk mobilen, men sier til A (i en høflig tone) at vedkommende ikke liker å bli irettesatt foran barna. B svarer at det må A gjerne være, men at det er vanskelig å ikke påpeke denne uønskede adferden i situasjonen uten at barna merker det. Resten av måltidet foregår i litt trykket stillhet.

Scenario 3:

A svarer B at B gjør som B vil og at det kan A drite i. A blir sur, B fortsetter på mobilen og resten av måltidet foregår i trykket stillhet.

Scenario 4: som i trådstarters tilfelle.

Nå, hvilke av disse er krangler? Det er vel bare scenario 1 som ikke er det? De andre scenarioene er jo bare grader av krangel og i scenario 4 eskalerer dette til helt uforholdsmessig sterke reaksjoner.

Det er ingenting "bare" med en krangel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, de var ikke det. Men når de vet at han tok kvelertak på meg, slengte meg i veggen mens han holdt meg rundt halsen, bar meg rundt i huset etter halsen mens han brølte meg i fjeset og spyttet på meg - foran barna - da er det faktisk ikke en krangel. Ikke slik jeg ser det. 

Betyr det da at de ikke tror på meg, selv om det er dokumentert på sykehuset?

Anonymkode: 8f071...16d

Min teori. De distanserer seg og klarer/ønsker ikke å ta det innover seg hva som skjedde. Det er mye lettere for de å sette merkelappen "krangel" på det. 
Det er veldig mye kunnskapløshet om vold i forhold i samfunnet. Jeg tror noe av det kommer av en form for frykt for å innse at vi kan komme i situasjoner hvor vi er hjelpeløse. Spesielt "hjemme" der vi skal være trygge. Da må man mer eller mindre underbevisst tenke at alle har valgmuligheter og begge er en del av dynamikken.

Anonymkode: ef772...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Fordi jeg lurer på om omgivelsene ser på det som har skjedd som til dels min skyld. 

Anonymkode: 8f071...16d

Det er vanskelig for omgivelsene å vite hvordan de skal forholde seg. Vi er jo ikke opplært i å forholde oss til kompliserte brudd, eller til vold og kalle det vold.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, de var ikke det. Men når de vet at han tok kvelertak på meg, slengte meg i veggen mens han holdt meg rundt halsen, bar meg rundt i huset etter halsen mens han brølte meg i fjeset og spyttet på meg - foran barna - da er det faktisk ikke en krangel. Ikke slik jeg ser det. 

Betyr det da at de ikke tror på meg, selv om det er dokumentert på sykehuset?

Anonymkode: 8f071...16d

Det betyr at det er vanskelig for dem å håndtere og samordne det de vet om ham, eller at de føler seg bundet av en proffesjonell kodeks om samarbeid som passer dårlig på voldelige forhold. 

Anonymkode: ed7f9...288