Refleksjoner rundt yrkesvalg og hvor man er

[AnonymBruker]

Jeg har en bachelor i sosialt arbeid (sosionom) som jeg ble ferdig med da jeg var 21 år. Nå er jeg 41 år og føler at jeg står på stedet hvil, karrieremessig..  

Jeg har jobbet på bofellesskap med psykisk utviklingshemmede stort sett hele tiden. Alltid jobbet 100%.

Jeg har tatt et år videreutdanning innen ledelse og har jobbet ca 5 år som avdelingsleder siden jeg var ferdig utdannet. I bofellesskap. 

Nå jobber jeg som vanlig miljøterapeut. På bofellesskap... 

 

Jeg sliter mye med ting jeg drar med meg fra barndommen dessverre. Dette har gitt seg store utslag spesielt i de årene jeg var leder. Jeg vokste opp med en utviklingshemmet lillesøster og en veldig sinna pappa. Fikk veldig mye kjeft gjennom alle år av min far. Så selvtilliten min er lik null. Jeg har utfordringer med å hevde meg, jeg trekker meg heller tilbake. Har gruet meg til å lede møter, gruet meg til å ta avgjørelser og gruet meg til personalsaker. Jeg var sykmeldt en periode da jeg var leder pga sterk hodepine (fant ut at det var pga stramme muskler i nakken). Og jeg slet fælt med at jeg hele tiden følte at jeg ikke var god nok. Snakket meg selv ned hele tiden! Kvernet på ting som ble sagt og hadde ekstremt dårlig selvtillit. 

Jeg føler meg rett og slett mislykket ved å 'bare' være en vanlig miljøterapeut! Ønsker å være stolt av jobben min, ønsker å vise at jeg er noe mer enn en kjedelig miljøterapeut... Føler meg så dum. Og det er 20 år siden jeg var nyutdannet. Jeg burde vel ha kommet lengre 😪

Så derfor søkte jeg nylig på en avdelingslederstilling i samme enhet som der jeg jobber nå. 

Intervjuet gikk helt ad dundas, rett i dass... Fikk tilbakemeldinger på det også, at de var skuffet over hvordan jeg fremsto. Jeg undersolgte meg selv og fikk ikke fremhevet mine gode sider. Og det verste var at den ene referansen min (min leder på bofellesskapet) sa at jeg ofte kunne bli stille i store grupper, og at jeg da trakk meg tilbake. Det er ingen god lederegenskap. Så jeg fikk jo ikke jobben selvfølgelig. 

Syns det var flaut, og jeg er irritert på meg selv fordi jeg fremstår så ynkelig. Jeg tror det kommer fra min dårlige barndom. Jeg hadde få venner, følte meg verdiløs og med en far som brølte til meg støtt og stadig, var jeg langt nede over mange år. Hele barneskolen og ungdomsskolen var preget av at jeg ikke hadde venner, ble mobbet og at min far var en tyrann. 

Er det noen som har noe trøstende ord? 

 

Anonymkode: c2c69...b21

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt med å være en «vanlig» miljøarbeider. Ikke alle passer til å være en leder. Det virker ikke som at du passer til det, når du gruer deg til å lede møter, ta avgjørelser og til personalsaker. Og når du ble sykemeldt fordi du var en leder. Ender bare med at det går utover din egen helse, i tillegg til de «vanlige» ansatte som får en dårlig leder. Hadde heller fokusert på å vokse i karriere på en annen måte enn å bli leder.

Anonymkode: 38ff4...c74

[AnonymBruker]

Forstår at det er en frustrerende og sår situasjon. Men sannheten er vel at du ikke kommer noen vei med å skylde på ting som har skjedd i barndommen. Det er lenge siden og for å få det bedre må du jobbe forbi disse tingene. 

Anonymkode: fa88d...53b

[Gjest Kayo]

Du burde ikke bagatellisere det at du har brukt tiden din på å gjøre en positiv forskjell i menneskers liv. Det er ikke alle som kan vise til det samme som deg når det kommer til den menneskelige betydningen av arbeidet sitt.

Ingen burde la seg definere ut i fra hva man jobber med uansett.

[Whistler]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

............

Jeg har tatt et år videreutdanning innen ledelse og har jobbet ca 5 år som avdelingsleder siden jeg var ferdig utdannet. I bofellesskap. 

............

 

Jeg sliter mye med ting jeg drar med meg fra barndommen dessverre. Dette har gitt seg store utslag spesielt i de årene jeg var leder. Jeg vokste opp med en utviklingshemmet lillesøster og en veldig sinna pappa. Fikk veldig mye kjeft gjennom alle år av min far. Så selvtilliten min er lik null. Jeg har utfordringer med å hevde meg, jeg trekker meg heller tilbake. Har gruet meg til å lede møter, gruet meg til å ta avgjørelser og gruet meg til personalsaker. Jeg var sykmeldt en periode da jeg var leder pga sterk hodepine (fant ut at det var pga stramme muskler i nakken). Og jeg slet fælt med at jeg hele tiden følte at jeg ikke var god nok. Snakket meg selv ned hele tiden! Kvernet på ting som ble sagt og hadde ekstremt dårlig selvtillit. 

......................

Så derfor søkte jeg nylig på en avdelingslederstilling i samme enhet som der jeg jobber nå. 

.............

Syns det var flaut, og jeg er irritert på meg selv fordi jeg fremstår så ynkelig. Jeg tror det kommer fra min dårlige barndom. ..............

Er det noen som har noe trøstende ord? 

 

Anonymkode: c2c69...b21

Du har jobbet i tjueen år, du har gjennomført lederutdanning etter dette, og har også hatt en jobb som avdelingsleder.  Sånn jeg ser det betyr det at du sannsynligvis har de kvalitetene som kreves og hatt noe suksess med det du har foretatt deg.  Altså fremstår den dårlige barndommen som et alibi, eller "krykker" for at du skal fortsette å underprestere og fortelle deg selv at det er det som er årsaken, og at du ikke kan bedre.  Jeg tor du kan bedre, men du må gjøre noen valg.  Hvis du ikke har årlige medarbeidersamtaler med lederen som du sier dolket deg i ryggen bør dere ta en samtale for å avklare hvordan det går.  Du må spørre om hva du skal gjøre for å forbedre det lederen mener at du trenger for å klatre til en avdelingslederjobb.  Basert på det ene utsagnet om "stille i store grupper", er det en mulig antagelse at du er introvert.  Det er lite å gjøre med akkurat det, og særlig når man er i kontakt med ekstroverte som ofte "tenker med åpen munn" - altså de tar ordet og legger i vei uten tanke på om de har noe fornuftig å si eller ikke.  Siden de prater hele tiden, kommer det ofte noen glimt av fornuftighet ut selv fra de som er komplett udugelige.   Av og til må man som introvert eller tilbakeholden kopiere denne atferden, og selv om det krever energi mener jeg at man i det lange løp vil skåre på å eksponere seg i situasjoner som kan oppleves ubehagelige.  Du er nemlig god nok for noen andre, selv om du snakker deg selv ned.

 

[AnonymBruker]

Du må starte med å ta tak i den dårlige selvtilliten din. Du er bedre enn du vil ha det til! Og kanskje du skal se etter jobb et annet sted som miljøterapeut så du kan starte med blanke ark mens du bygger deg selv opp. Når du har bygget deg selv opp, så kan du søke på en høyere stilling.

Anonymkode: dbd68...b13

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen og få henvisning til psykolog.

Anonymkode: 595ff...38f