Mas om unger...

[Bolla Piggsvin]

Vet ikke helt hvor jeg skulle putte dette emnet henn, men jeg la det her jeg, så får det heller bli flyttet om det er helt feil...

Nå som jeg har fått meg type og vi snart har vært sammen i 2 år, så kommer dette evige maset om unger!!

Hvorfor må folk mase sånn? Kan de ikke bare akeptere at jeg ikke at ikke alle skaffer seg barn med en gang de får seg kjæreste?

Jeg er av de som ikke er spesielt glad i unger... Og synes det er rart at folk ikke aksepterer det, jeg aksepterer jo at andre gjerne vil ha barn.

Jeg svarer at jeg ikke vil ha barn og ikke føler meg klar til å ha barn, da kommer det som svar... Når du får din egen blir det noe helt annet, da kommer morsinstingtet osv...

Hva så?? Hva om jeg ikke føler meg klar til et så stort ansvar?

Synes ikke denne verden er noe for unger å vokse opp i heller, jeg under ikke barnet mitt i å leve livet som jeg har levd, med mobbing på skolen hver dag fordi man er feit... Alle i familien min er overvektige nesten så jeg kommer jo til å arve fettgenene mine over til ungen! Dessuten her jeg bor, så kjenner jeg nesten ingen lenger som ikke har prøvd eller går på dop...

Er det flere der ute som føler sånn som meg? Eller er det bare meg det er noe galt med?

[Gjest Spacegirl]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Opplever et stadig press fra slekta om å få barn, og føler f.eks at jeg skuffer min far ved å ikke gi han barnebarn. Føler meg rett og slett litt mislykka f.eks i forhold til søstra mi, som er flere år yngre enn meg men som allikevel har barn.

Men det er ikke det at jeg ikke har lyst på barn, for det har jeg. Men jeg er usikker på om jeg ville blitt en god mor. Jeg har en psykisk sykdom som gjør at jeg har perioder der jeg er veldig dårlig, og jeg er redd det ville gått utover barnet. Jeg vet hvordan det kan være å vokse opp med psykisk syke foreldre, og det unner jeg ingen.

Men jeg har ikke helt gitt opp ønsket om å få barn, dersom det viser seg at jeg blir frisk eller at medisinene klarer å holde sykdommen i sjakk slik at jeg slipper disse "episodene", så kommer jeg nok til å revurdere det

[Gjest gjesten]

Jeg forstår deg veldig godt. Er samboer på 7.året og de mer eller mindre sterke hintene og kommentarene flommer over fra svigerforeldre og venner. Må innrømme at jeg til tider blir rimelig provosert av kommentarene enkelte ganger, men har lært meg å telle til ti (og mye mer når behovet for et svar tilbake melder seg ). Det blir litt til at kommentaren er morsom de første ti gangene, men etter det så både sårer det og provoserer mer enn noe annet. Men tro meg det er fristende å være skikkelig stygg å hinte frempå at "nei, vi kan ikke få barn p.g.a sykdom eller annet" slik at de bare tier stille.

En tanke en som ofte slår meg også er at det først og fremst er de som enten selv har fått barn eller som har et veldig A4- liv og syn på familien (ingen alenemødre, ikke noen alvorlige problemer av noe slag i familien ellers) som er raskest frempå. Jeg forstår det godt at de selv synes dette er fantastisk, men at det ikke er mulig å forstå at andre derimot ikke tar de samme valgene i livet og kanskje ikke er i samme livsfase som de selv?

Som deg har jeg også gjort mine tanker rundt det å få barn. Om jeg er skikket til å ta på meg det ansvaret noe sånt innebærer, det vet jeg ikke. Mine feil og mangler er jeg klar over og ballasten fra barndommen er kanskje ikke den beste. Uansett må jeg være i stand til å forsørge meg selv med en fast inntekt. Slik er det ikke nå.

Tror bestemt at ikke alle er skapt til å føde barn og automatisk klare å ta vare på de i etterkant uansett hvor mye "alle med barn" selv hevder at "bare du får din egen unge, så blir alt annerledes". Annerledes er nødvendigvis ikke ensbetydende med positivt annerledes alltid . I tillegg er det da ingen menneskerettighet å få barn, selv om enkelte mener det.

Så nei, du definitvit ikke alene, men slike tanker blir ikke alltid satt pris på at kommer frem. Da er en i verste fall litt sær. "Alle" skal jo ønske seg barn med en gang man har funnet seg en mann. Fortsett å tenke, du. Slikt er et sunnhetstegn etter min mening. Kanskje flere burde tenke etter, helst litt i forkant?

[Gjest Gjesta]

Å mase om slike ting blir nesten like dumt som når sladdrespaltene kaster seg over nye kjendispar i Hollywood. Etter 14 dager er det full spekulasjon om det er giftemål eller barn på trappene.

Greit at folk har det travelt der borte, men likevel da

Alt til sin tid

[Kafka]

Det er sikkert masser av mennesker som tenker likt som deg, så det ville jeg ikke bekymre meg over. Mennesker flest følger vel en normal her i livet, og dersom man trer litt utenfor den, så har sikkert mange litt lett for å lure

[Gjest Gjesta]

Men etter 2 år???? Det får da være makan til hastverk...

[Tigernøff]

Kjenner til det! Jeg var ufrivillig barnløs i noen år og det gjorde vondt å få så mye spørsmål om det å få barn. Det er provoserende at folk tar det som en selvfølge

[Gjest GreenSky]

Å, ja! Men nå har folk gitt opp å spørre!

[Fakse]

Det er helt vanlig at det kommer spørsmål. Jeg pleier å svare "Jeg synes et barn fortjener å være ønsket når det kommer til verden", og det pleier å stoppe munnen på de fleste uten at det er for frekkt. Vanskelig å være uenig med meg der liksom.. .

[Prinsesse-vil-ikke]

Vi har også fått dette spørsmålet x antall ganger opp i mellom, men jeg har begynt med å svare kort, så skjønner folk at det ikke er et passende spørsmål.

Synes dette er svært personlig å spørre om, og ville aldri stilt det spørsmålet til noen selv.

Det som er helt utrolig er jo at folk fortsetter å spørre selv etter å ha mast lenge og du har svart lenge nei. Folk tar ikke et hint liksom.

Sukk... blir oppgitt jeg og!

[Gjest *Sexy*Cat*]

Nei. det er ikke bare deg det er noe galt med.

Selv så har jeg flere venninner med relativt nyfødte barn (alt i fra 6mnd - 1 år).

De maser og spør, og graver...skal du ha barn? Når skal du ha barn egentlig? hvorfor? Hvorfor ikke?

Ah....at det går ann.

Det eneste disse mødre-venninnene mine snakker om også er jo bleier, melkespreng, skriking, babymat, babyolje....alt om babyer!!!!

Nei. Nybakte mødre trenger ofte en wakeup-call. ALT dreier seg ikke om dere og ungen deres.

det merkelige er. De ser det ikke selv.

[momo]

Selv har jeg et barn, men siden hun nå er 4 år, så har vi blitt mast på de siste 3 årene om at vi må skaffe datteren våres søsken.

Har og blitt kalt egoistisk som ikke gir barnet mitt søsken.

Men nå er det ikke bare viljen det står på, har vært gravid 5 ganger det siste 1 1/2 år og det hår gått galt hver gang. Så det er ikke så gøy og få spørsmål hele tiden.

Synes og folk får respektere at noen ikke vil ha barn i det hele tatt, at noen bare vil ha 1 barn og at noen vil ha 8 barn.

Synes og det var litt tidlig og mase om det etter bare 2 år da. Tror jeg heller ville sagt, pass på og kos dere og reis og nyt livet noen år til før dere får barn.

[Transe]

Jeg kjenner godt ei gift jente.

Hun ønsker seg barn overalt på denne jord.

Hun kan ikke få barn.

Hun blir SVÆRT såret over slike spørsmål.

SÅ ikke spør andre om det, det er en privat sak.

[Bolla Piggsvin]

Det eneste disse mødre-venninnene mine snakker om også er jo bleier, melkespreng, skriking, babymat, babyolje....alt om babyer!!!!

Nei. Nybakte mødre trenger ofte en wakeup-call. ALT dreier seg ikke om dere og ungen deres.

det merkelige er. De ser det ikke selv. 

←

Ja huff dette kjenner jeg igjen også!! Utrolig slitsomt... Og når de er ute med barne vogna, flytter de seg ikke for bilder, syklister eller noe... Eier hele veien!!

Jeg som har hest da, så skal jo folk vise ungen som så vidt ser over dyna hesten og triller vogna helt bort til hesten.. Det er ikke alle dyr (uansett slag) som er like begeistret for barn.. Og hesten ser jo ikke ungen, lukter og hører den bare inne i en rar dings som rører på seg...

Når de triller vogn og unger uansett str på vogn og unge så er jeg så redd for at hesten skal skvette til, hoppe på vogna og sette seg fast i vogna... Og da får jo hesten full panikk og løper til den er hjemme... Og tror nok ikke ungen blir den samme igjen etter noe sånt...

[Caramba]

Oh, yessss! DET spørsmålet får jeg hele tiden. Jeg er jo over 30, så folk kan finne på å mase på en skikkelig usmakelig måte som feks, "pass deg så det ikke blir for sent" eller "Ja, nå er det vel ikke lenge igjen til du blir gravid, husk klokka tikker"....

Var på fest i helgen, og jeg måtte sannelig svare på det spørsmålet fem ganger, mange av dem kjenner jeg ikke så godt. Trodde det var et litt privat tema, jeg.

Jeg sa fra til en god venninde av meg at hvis vi skal prøve, så er det vår sak, og det vil jeg ikke fortelle til noen. Da ble hun rett og slett fornærmet.

Endret 6. september 2005 av Caramba

[Gjest Gjest]

Ja, vi har også fått dette spørsmålet noen ganger. Noen spør uhøytidelig, noen ganger snakker man om barn generelt, og da er det jo et greit spørsmål, men mange ganger føles det ganske invaderende, særlig når det kommer fra nær familie (hans eller min). Da føler man jo at de forventer av oss at vi lager barn "til dem". Det er også ganske rart når folk som ikke kjenner oss særlig godt liksom begynner å legge planer for når vi skal/sannsynligvis får barn. Tross alt - vi har ikke vært samboere mer enn et år, og vi har ikke særlig god økonomi, i tillegg til at vi ellers ikke akkurat signaliserer A4. Så langt i forholdet (har vært sammen ca 2 1/2 år) har vi egentlig vært ganske bestemt på å IKKE få barn, vi, først nå har vi begynt å endre planer - kanskje. Men for vår del er det faktisk en del ting å tenke gjennom først, på samme måte som trådstarter og blant andre Fairy nevner er i hvert fall jeg bekymret over om jeg egner meg som mor. Jeg tror også noen av mine "problemer" kan være synlige for andre (blant annet sterk usikkerhet, nevrotisk forhold til familien), samt at noen av mine selvvalgte prioriteringer (usikker økonomi i en lengre periode for å kunne fordype meg i noe jeg ville) også hinter om at barn ikke er først på lista. Derfor synes jeg det blir ekstra rart når folk "maser".

Vi er heldigvis ikke i den situasjonen at vi vet at vi er ufrivillige barnløse, men i slike tilfelle er det selvsagt enda mer sårende å bli mast på. Jeg vet om par som har opplevd dette, og vet at de synes det er vanskelig. Man ønsker jo ikke alltid å snakke åpent om sånt med kolleger, onkler og tanter heller! Jeg husker det var en diskusjon her om hvorvidt det var sårende å bli spurt om barnet/graviditeten var planlagt eller ei - jeg tror for min egen del jeg synes det er mer sårende å bli mast på om barneplaner enn om noen spurte om barnet mitt var planlagt. Men det skyldes selvsagt også hele situasjonen min, andre kan oppleve det annerledes.