Noen som ikke har familie eller særlig venner?

[AnonymBruker]

Overskriften sier sitt. Familien min er borte.  Alle er døde. Har igjen 2 men de ønsker ikke kontakt. Så de for 10 år siden. 

Har 2 venninner som bor langt unna.

Noen som har det noenlunde likt? Jeg er mye deprimert pga dette.  Føler jeg ikke har noen. Har 2 barn,  men det blir jo noe annet. 

Kan ikke flytte tilbake der venninnene mine bor pga jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i den byen og takler bare ikke å dra dit særlig ofte.

Syns det er så vanskelig å finne nye venner i voksen alder. Og jeg føler meg så taper siden jeg liksom ikke har noen. Det gjør at jeg føler meg så underlegen og lite verdt når jeg prater med andre. Blir vanskelig å bli kjent.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men råd og synspunkter kansje?

Anonymkode: 5a3ad...d59

[AnonymBruker]

Du må bare forsøke å bli kjent med nye🙂 jo mer du øver jo lettere går det å bli kjent etterhvert🙂

Anonymkode: 9736b...3a7

[GammelKaktus]

Mange som ikke har familie eller et stort nettverk, da prøver man så godt man kan å etablere et nettverk. Og det siste du skal føle eller tenke på da er at du er underlegen og lite verdt, for det er du overhodet ikke. Du har 2 barn som du er hele verden for.🥰

Folk treffer man jo overalt, vet ikke hvor gamle barna dine er og om du har mulighet til å treffe foreldre i forbindelse med vennegrupper og slike ting. Ellers så kan man jo faktisk treffe på folk man får kjemi med i all slags situasjoner. Senest for et par uker siden så havnet jeg i prat med ei og praten gikk så greit at vi avtalte kaffe og pokemon tur her en dag. Liker du skjerm og slikt så kommer man langt med pokemon go altså, da kan jo barna og være med hvis de er i den rette alderen. Man treffer all slags folk da iallfall. 😄 

Når det er sagt så vet jeg det er vanskelig å treffe folk i voksen alder iallfall som har potensiale til å bli en "ekte" venn. Men man må jo starte en plass. 

[AnonymBruker]

Jeg har nesten ingen venner og veldig liten familie. Er fraskilt og har 2 barn 50%. Men jeg trives med livet som det er nå. Har en fulltidsjobb som jeg trives med også. Hvis jeg treffer en mann i fremtiden eller får flere venninner, så er det bare en bonus, ikke noe jeg må ha. Har aldri følt meg underlegen, tvert imot, jeg synes det er litt kult at jeg har få venner (er nok litt sær, men overhodet ikke ensom). Bryr meg nada om andre folk ser på meg som en taper eller rar evt. 

K36

Anonymkode: 4f623...4d1

[AnonymBruker]

Jeg har ingen nære venninner. Har familie i nærheten, men vi blir ikke inkludert. Har prøvd å invitere til oss, men er hundre unnskyldninger. Har heldigvis mange gode kollegaer på jobb 😄 Hadde håpt når jeg byttet jobb for 2 år siden at jeg kansje fikk noen venner via jobben, men veldig tydelig at dem er opptatt med sitt 😬 Det jeg syns er det kjipeste er at jeg har 2 barn, og vi har ingen å dra på ferie sammen med, eller finne på ting med. Det har også barna begynt å merke 😒

Anonymkode: 54ae9...665

[AnonymBruker]

Her kommer ett konkret råd.

Søk om noen samtaletimer hos psykiatrisk sykepleier i kommunen du bor i. Da kan du få litt støtte og hjelp ut av tunge tanker og hjelp til å tenke nytt ang venner og prosessen med å bygge vennskap. Det kan være veldig nyttig å ha en samtalepartner som fokuserer på en selv når en skal ta tak i ting. 

Anonymkode: d1eaa...f62

[AnonymBruker]

Har det akkurat som dere, bare at jeg har 1 barn. Føler at "alle" har to barn! Eller enda flere. Hadde jeg hatt to hadde saken vært noe helt annerledes, da hadde jeg visst at barnet mitt hadde hatt noen andre enn meg. Men det toget er gått, fant ikke noe mann før det var for sent.

Anonymkode: c3337...46b

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2021 den 21.38):

Her kommer ett konkret råd.

Søk om noen samtaletimer hos psykiatrisk sykepleier i kommunen du bor i. Da kan du få litt støtte og hjelp ut av tunge tanker og hjelp til å tenke nytt ang venner og prosessen med å bygge vennskap. Det kan være veldig nyttig å ha en samtalepartner som fokuserer på en selv når en skal ta tak i ting. 

Anonymkode: d1eaa...f62

Nei, en psykiatrisk sykepleier, psykologer etc.kan ikkje bidra med stort her, og dette handler ikkje om eit psykisk problem.     

Har ingen problem med å identifisere meg med "trådstarter " sine utfordringer.    Når de  menneskene en engang hadde rundt seg,  er døde / borte så er det ingen psykiater, psykolog som kan gjøre noe med det.   Ensomhet i i befolkningen er blitt eit  samfunnsproblem, og eit av helsevesenets største utfordringer, og  stort bedre har det ikkje blitt etter pandemiutbruddet.   Menneskene har blitt knyttet nærmere saman digitalt idag, men samtidige er dei fleste blitt mer selvopptatt.   En konsekvens av ensomheten er at ein blir innesluttet, og utstøtt i samtaler med andre.   Holder ein seg ikkje oppdatert så har ein heller ingenting å dele / diskutere saman med andre, og andre legg ordene i munnen på deg.

Du hevder å vera komt i voksenalderen, og synes det er vanskeleg å finne nye venner.   Kan trøste deg med at du er i godt selskap med mange andre som sitter på tilsvarende følelser.   Venner er ikkje noe ein får, men noe ein må opprette på eget iniativ.    Kanskje har du noen fritidsintrs. eller hobbyer o.l hvor du kan bli kjent med andre.  

 

 

Endret 11. juni 2021 av Skybe