Jeg er Viggo venneløs og lei meg

[AnonymBruker]

Hei. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg må få det ut på et vis. Kanskje det er noen råd å få også. Jeg er tobarnsmor, samboer, 37 år og jobber fullt som ungdomsskolelærer. Jeg har alltid vært sosial av meg, og var en del av en venneflokk i tenårene som var som friends, på en måte. Jeg flyttet vekk for å studere da jeg var 20, og har nå kun sporadisk kontakt med de jeg var nærmest. Jeg har mange bekjente, men ingen venner.
 

Jeg går godt overens med kollegaene mine, men har liksom ikke funnet «mine». Jeg har vært samboer med min beste venn, som er litt eldre enn meg. Han har sine venner, som er gifte med damer som er 10-15 år eldre enn meg, så vennskapene som kunne kommet der uteble. Jeg har hatt babytid og slikt som har opptatt meg, men nå de siste årene har jeg og samboeren slitt i forholdet og jeg er helt alene. Han er ikke min beste venn lenger, vi er kommet til et punkt der vi unngår å være alene sammen. Snakke gjør vi aldri. Jeg er helt alene.
 

Jeg har forsøkt å invitere kolleger ut på noe, invitert meg med på ting, men det blir liksom aldri noe håndfast. Jeg har for eksempel en god kollega som har hest, noe som var min hobby i ungdommen. Hun sender meg masse snaps fra hesteryggen, og jeg svarer ofte med hint om hvor heldig hun er, det så herlig ut, osv. Jeg har spurt direkte flere ganger om jeg ikke kan få være med en gang, og hun sa at ja, det må vi jo få til. Men det skjer aldri. Jeg har invitert folk ut for å gå tur, og da blir det med den ene gangen. Jeg har drukket vin hos en kollega på min oppfordring, men det blir aldri flere ganger.  Jeg vil ikke tvinge meg på. Samboeren min er sosial med sine venner, som da får «fri» fra konene sine. Han har også en fast aktivitet som opptar han, og jeg er alene med barna. 
 

Jeg er godt likt, jeg får høre at jeg er morsom å jobbe med, ungdommene liker meg virkelig godt, jeg har sosiale antenner og er et sosialt vesen. Samtalen flyter lett når jeg snakker med noen, og jeg får høre at jeg er en god lytter og en god samtalepartner. Kolleger blir glade når de skal jobbe med meg, mange har sagt det. Jeg er sett opp til, det vet jeg. Men jeg er helt alene. Jeg er rett og slett ensom, selv om jeg bor sammen med flere andre mennesker, og er rundt mennesker hele tiden.
 

Jeg husker ikke sist noen spurte meg hvordan jeg har det. 

Anonymkode: 47117...476

[Jacuzzi]

Klem til deg ❤️ Jeg er selv 33, bor alene og har få venner. Kjenner på samme ensomhet.

Dette er veldig typisk Norge. Folk låser seg inne med de bitte små familiene sine + kanskje en venn eller to, og åpner ikke opp for å utvide sirkelen sin fra ca 30-årene. Det er rett og slett kjempevanskelig å få nye venner som voksen! 

Vennskap er noe som vokser fram over tid og må vedlikeholdes på lik linje med andre forhold. Mange får en oppvekker når familielivet går dårlig og man oppdager at man egentlig ikke har noen andre å lene seg på.

Det virker ikke som om det er så mye å hente hos kollegaene dine, dessverre. Har du noen andre interesser du kan dyrke mer og kanskje treffe folk gjennom? Du nevnte hest.. hva med å oppsøke stallen selv og se om det er noe der du kan gjøre eller hjelpe til med, kanskje treffe andre enn kollegaen din som du kan henge deg på? 

Du må i hvert fall være oppsøkende, og ikke gi opp. Ikke tenk at du tvinger deg på! Folk liker at andre tar initiativ, da slipper de å gjøre det selv. Ta insj til lønningspils, eller prøv å finne grupper på Facebook i ditt område for folk som søker vennskap? Det finnes flere slike 🙂

[AnonymBruker]

kjære ts, fb har fine grupper der du kan finne nye venner. det gjorde jeg en gang, og det hjalp meg gjennom en lang periode der jeg flyttet vekk og studerte.

kjenner og på den ensomheten, til tross for at jeg har noen veninner. de «lukker» seg inne med sin lille kjernefamilie, og jeg føler meg mye utenfor og ensom. når jeg tilfeldigvis treffer folk jeg kjenner blir vi lett stående og prate, og de sier rett ut at det er så koselig å treffe meg.

men selv er jeg sluttet å foreslå ting fordi jeg blir ignorert eller avvist...det er vondt💚jeg forstår deg.

Anonymkode: 1f7cd...69e

[Fiffig]

Ensomhet kan ofte bli en vond sirkel, hvor man tolker manglende initiativ som en avvisning, når det faktisk ofte ikke stemmer. Jeg tror du kan ta opp tråden med flere uten å vente på at de skal ta initiativ. Det høres ikke ut som din ensomhet synes på deg, så disse menneskene kan anta at du er opptatt. Eller ta initiativ overfor kollegaer, inviter flere til middag, eller lignende for å skape bånd i andre sosiale situasjoner, der det ikke ligger et press om vennskap, men det kan skje av seg selv. 

[Henkelpenkel]

Hei. Jeg vet ikke om det er tips du er ute etter, men slenger inn ett likevel til hvor du kan treffe potensielt nye venner https://www.heygirl.no/ 

Lykke til 🕺

[AnonymBruker]

Du har gått i samme fellen som mange andre, nemlig å kun være opptatt av baby og mann, og når du plutselig gidder å se opp fra "mann og barn"-bobla har du aldri ivaretatt vennskap og har derfor ingen igjen. Det er nok en fattig trøst, men jeg har mange tidligere venninner og en del kolleger som er gått i samme fella. Jeg har ikke barn, og er lei av å forsøke å opprettholde vennskap med venninner som bare skal holde på med familien AS og glemmer alt rundt. Jeg har derfor måtte finne meg venner i voksen alder, og det går faktisk ganske fint, men helt ærlig så går jeg primært ikke for de med barn fordi erfaringen tilsier at de svikter ganske kjapt. Kan være de du har forsøkt å få kontakt med har samme erfaringen.

Så blir jo spørsmålet litt hva du vil ha i en/flere venninner og hva du kan tilby? Vil du ha en treningskompis en gang eller to i uken, en å shoppe med, en å snakke i tlf med av og til, en å gå på konsert med eller bare en å treffe av og til? Hvor kan du finne noen som ønsker det samme som deg? Hvis mannen har en hobby, kan du også finne deg en hobby der du kan finne venner? Ikke bare spørre kollegaen om å være med på hesteryggen men faktisk ta initiativ på egen hånd? Å ha noe til felles er jo gjerne grunnlaget for å skape ett varig vennskap. Er det andre ting du har interesse for der du kan møte noen, DNT-turer, natteravn, kor, dansekurs ect? Er det noen av mødrene til barnas venninner som kan bli venner? En kollega lagde sånn "mødrene til guttene i 2b" som hadde vinkvelder eller gikk tur innimellom, det kan jo være et tips. Naboer som har noe til felles? Hvis du har kolleger som du liker så er det jo ingenting i veien for å være åpen å si at du savner noen å gå ut med, stikke på kino med, og tilbringe tid med på fritiden, og spørre om de har lyst å møtes. Altså spør direkte fremfor å hinte, eller si rett ut at du merker godt at ungene blir eldre og at du savner det med å ha en stor vennegjeng som før. Lettere for andre å ta kontakt når de vet at du ønsker det. 

Ellers kan det jo være lurt å få hjelp med forholdet til partneren så det blir mindre tyngende i hverdagen. 

Anonymkode: 0ed73...115

[Marshall]

Hei!

Jeg har også hatt det slik tidligere, men har fått flere venner de siste årene. 
Jeg har mange bekjente som jeg kan ha en hyggelig samtale med når vi treffes tilfeldig, men uten at det er naturlig å invitere den andre hjem.

For meg handler vennskap om å (gradvis) bli kjent på et dypere nivå og å stille opp for hverandre. Ved å vise interesse og lytte til det den andre er opptatt av, får du mulighet til å bli bedre kjent med ham eller henne. Vær den som spør om hvordan det går, og lytt til svaret.
Samtidig kan du prøve å åpne litt opp om deg selv og det du er opptatt av, slik at den andre får bli kjent med deg. 

Folk har ofte en travel hverdag, så i stedet for å avtale så mye utenom jobben, kan det i begynnelsen være lurt å bruke den tiden dere treffes naturlig. 
Er det noen kollegaer du kan prøve å snakke mer med på jobben? Feks i lunsjen? 

Hvor gamle er barna dine? Er det andre foreldre på skolen/barnehagen du kan få bedre kontakt med? 

Hvis det viktigste er å ha noen å dele fritiden med, så kan du begynne med noe sosialt som matcher interessene dine og bli kjent med noen der. 

[AnonymBruker]

Bedre å være Viggo Venneløs enn Viggo Kristiansen

Anonymkode: f80c4...7a0

[Eryn]

Jeg tror det første steget mot å få det bedre med deg selv er å akseptere situasjonen din slik den er nå. «Ja jeg føler meg ensom. Jeg har ingen nære venner akkurat nå. Jeg er sosial, jeg er smart, men min livssituasjon har ført til at jeg nå ikke har noen nære venner. Men jeg kunne hatt det værre.» 

Jeg kan trøste deg med at du er ikke alene. Mange mange har det akkurat slik som deg. Din fordel er at du er flink sosial, som betyr at du faktisk kan få deg en nær venn, du har bare ikke møtt den rette, eller fått det helt til. Det kreves en del i voksen alder å invistere tid og krefter fra begge parter for å få til et langvarig vennskap. Men jeg tror absolutt du vil få det til, du må bare oppsøke de rette stedene. 

Min erfaring er at man må tørre å være ærlig på hva man ser etter. Si det rett ut. «Jeg har faktisk ingen nære venner akkurat nå, har du lyst å treffes av og til?»

Klem ❤️ 

[AnonymBruker]

Føler med deg.

Har ikke venner, utenom min bedre halvdel, jeg heller. 

Tror det vil være taktisk klokt av deg å avtale med din mann at dere begge kan få x antall frikvelder i måneden der dere er sammen med venner/gjør egne ting. Du behøver ikke å si så mye mer enn det.

 

Når landet åpner mer igjen, så bør du melde deg inn i noen frivillige organisasjoner, vurdere FAU etc, for å få et større nettverk. Da må du selvsagt være obs på å være på offensiven de gangene du er på møter der. 

Anonymkode: f3822...e1a