Nedverdigelse og ydmykelse - endring i tenningsmønster

[AnonymBruker]

Jeg skrev et innlegg som svar i en tråd, og jeg synes temaet er så viktig at jeg ønsker å lage en egen tråd om dette.

Det var en kvinne som slet med at hun måtte fantasere om tabuer og nedverdigelse for å klare å tenne seksuelt, og hun lurte på om noen hadde klart å slutte med det.

For min del gikk dette over av seg selv, i forbindelse med andre ting, så jeg tenkte jeg kunne dele teorien som jeg tror ligger bak dette...

Min teori;

Noen av oss vokser opp i et hjem hvor én eller flere andre, tar mye plass. Det kan være en forelder eller et søsken som er syk, sliter med diverse problemer, og så tar disse opp all plassen. Selv blir man forvist til plass to eller tre.

Denne prioriteringsrekken blir en del av en selv, det blir litt som å vokse opp ved et fjell eller ved sjøen. Man vil hele veien videre søke etter den som er på førsteplass, slik at man selv havner på andre- eller tredjeplass, på samme måte som andre vil se etter fjell eller sjø for å kjenne seg hjemme.

Dette med å sette seg selv på andre- eller tredjeplass, og søke etter en annen person til førsteplassen, er hva jeg heretter vil kalle å ha lav selvrespekt.

Samtidig vil en slik person ofte ha høy selvfølelse og selvtillit. Man har blitt proppet full med at man er så god og snill og flink hele livet, det får man høre av den som tar mye plass, og målet er selvfølgelig at man skal innrordne seg, men likevel, man opplever at man faktisk er veldig god og snill og flink.

Så selvfølelsen og selvtilliten er det ikke noe i veien med.

Deretter;

Denne personen møter en partner som er så forelsket og setter personen på førsteplass. Personen føler at noe er galt, det er noe feil med rekkefølgen. Dette fører til én av tre ting;

1) Vedkommende gjør det slutt med partner og går for en badboy eller badgirl i stedet, som behandler de dårlig og kan bekrefte deres egen nedprioritering av seg selv

2) Vedkommende fortsetter samlivet, men mangler respekt og lyst på partner

3) Vedkommende fortsetter samlivet, men supplerer med fantasier om nedverdigelse, og eventuelt forsøker å få partner med på dette, enten som en del av det seksuelle, eller som en del av samlivet som sådan

Ingen av disse er særlig tilfredsstillende i lengden, en dårlig partner er tross alt en dårlig partner, og en god partner mistrives med å ydmyke den de er mest glad i.

Min erfaring;

Min erfaring var at da jeg innså at jeg stadig satte meg selv på andre- eller tredjeplass i eget liv, og hvorfor, så klarte jeg å endre dette. Ved å sette meg selv på førsteplass, dette krever en del øvelse, men er mulig for alle som vil, så endret mange andre ting seg som en følge av dette.

Tenningsmønsteret mitt var bare én av de tingene, men det er altså temaet her.

Når man bevisst setter seg selv på førsteplass i eget liv, og ikke lengre lar underbevisstheten forsøke å innta andre- eller tredjeplass, så vil man ikke lengre tenne på nedverdigelse og ydmykelse, og man vil kunne fungere godt i et forhold - seksuelt og på annet vis.

Jepp, det var det. Meningen med tråden er å treffe de som eventuelt sliter med samme tanker som den kvinnen jeg svarte. Men om noen har lyst til å diskutere tema, så er ingenting bedre enn det, for da holdes tråden oppe  

Anonymkode: ae420...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skrev et innlegg som svar i en tråd, og jeg synes temaet er så viktig at jeg ønsker å lage en egen tråd om dette.

Det var en kvinne som slet med at hun måtte fantasere om tabuer og nedverdigelse for å klare å tenne seksuelt, og hun lurte på om noen hadde klart å slutte med det.

For min del gikk dette over av seg selv, i forbindelse med andre ting, så jeg tenkte jeg kunne dele teorien som jeg tror ligger bak dette...

Min teori;

Noen av oss vokser opp i et hjem hvor én eller flere andre, tar mye plass. Det kan være en forelder eller et søsken som er syk, sliter med diverse problemer, og så tar disse opp all plassen. Selv blir man forvist til plass to eller tre.

Denne prioriteringsrekken blir en del av en selv, det blir litt som å vokse opp ved et fjell eller ved sjøen. Man vil hele veien videre søke etter den som er på førsteplass, slik at man selv havner på andre- eller tredjeplass, på samme måte som andre vil se etter fjell eller sjø for å kjenne seg hjemme.

Dette med å sette seg selv på andre- eller tredjeplass, og søke etter en annen person til førsteplassen, er hva jeg heretter vil kalle å ha lav selvrespekt.

Samtidig vil en slik person ofte ha høy selvfølelse og selvtillit. Man har blitt proppet full med at man er så god og snill og flink hele livet, det får man høre av den som tar mye plass, og målet er selvfølgelig at man skal innrordne seg, men likevel, man opplever at man faktisk er veldig god og snill og flink.

Så selvfølelsen og selvtilliten er det ikke noe i veien med.

Deretter;

Denne personen møter en partner som er så forelsket og setter personen på førsteplass. Personen føler at noe er galt, det er noe feil med rekkefølgen. Dette fører til én av tre ting;

1) Vedkommende gjør det slutt med partner og går for en badboy eller badgirl i stedet, som behandler de dårlig og kan bekrefte deres egen nedprioritering av seg selv

2) Vedkommende fortsetter samlivet, men mangler respekt og lyst på partner

3) Vedkommende fortsetter samlivet, men supplerer med fantasier om nedverdigelse, og eventuelt forsøker å få partner med på dette, enten som en del av det seksuelle, eller som en del av samlivet som sådan

Ingen av disse er særlig tilfredsstillende i lengden, en dårlig partner er tross alt en dårlig partner, og en god partner mistrives med å ydmyke den de er mest glad i.

Min erfaring;

Min erfaring var at da jeg innså at jeg stadig satte meg selv på andre- eller tredjeplass i eget liv, og hvorfor, så klarte jeg å endre dette. Ved å sette meg selv på førsteplass, dette krever en del øvelse, men er mulig for alle som vil, så endret mange andre ting seg som en følge av dette.

Tenningsmønsteret mitt var bare én av de tingene, men det er altså temaet her.

Når man bevisst setter seg selv på førsteplass i eget liv, og ikke lengre lar underbevisstheten forsøke å innta andre- eller tredjeplass, så vil man ikke lengre tenne på nedverdigelse og ydmykelse, og man vil kunne fungere godt i et forhold - seksuelt og på annet vis.

Jepp, det var det. Meningen med tråden er å treffe de som eventuelt sliter med samme tanker som den kvinnen jeg svarte. Men om noen har lyst til å diskutere tema, så er ingenting bedre enn det, for da holdes tråden oppe  

Anonymkode: ae420...00a

Dette var interessant, kan du dele noe om hvordan du "kjente" den innsikten? Jeg har veldig lite kontakt med følelsene mine, men tror jeg kjenner meg veldig igjen likevel, men det er liksom ikke nok å bare "vite" noe, jeg klarer liksom ikke føle det hvis du skjønner.

Og hvordan øver man? Synest alle skriver man må jobbe med seg selv, øve og slikt, men ingen skriver hvordan?

Anonymkode: fa35b...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Dette var interessant, kan du dele noe om hvordan du "kjente" den innsikten? Jeg har veldig lite kontakt med følelsene mine, men tror jeg kjenner meg veldig igjen likevel, men det er liksom ikke nok å bare "vite" noe, jeg klarer liksom ikke føle det hvis du skjønner.

Og hvordan øver man? Synest alle skriver man må jobbe med seg selv, øve og slikt, men ingen skriver hvordan?

Anonymkode: fa35b...96c

Hei, og takk for svar  

Jeg er litt usikker på hva du mente med «kjente», og for min del var dette en laaang prosess, som strakte seg over år, men jeg kan forklare hvordan enkelte ting pekte seg ut som triggere for at jeg innså at noe måtte gjøres. 

Jeg har liksom hele mitt liv tenkt at det å være tjenestevillig og servil, er en skikkelig god og fin ting, hvem ønsker seg ikke en venn eller partner som er sånn, liksom?

Men så leste jeg her inne på seksualitetsforumet om submissive, særlig to grupper;

- kvinner som ønsket å bli tatt hardt av mannen, dominert, gjerne liksom-voldtatt, pisket og slått

- menn som ønsket at dama skulle flørte med andre menn, ha sex med andre menn, ydmyke mannen

Det som var felles for disse var at de ikke i det hele tatt hensyntok partneren midt oppi dette. Partneren skulle bli med på dette, eller så ville de manipulere partner til å bli med på dette, eller så ville de bryte opp familien og finne noen som ville.

Altså en nokså tyrannisk og egoistisk måte å være underdanig på, om du skjønner hva jeg mener.

Egentlig ikke underdanig i det hele tatt...hvis man skal være nøye på det.

Og det bør man jo.

Og jeg så hvordan denne måten å være underdanig på, minnet om de mennene jeg leste inne på samlivsforumet, som sa «Ja, kjære!» De utførte riktignok det kona ville de skulle gjøre, men kona ble hele tiden sittende på det øverste ansvaret, og så ble hun utslitt.

Så gradvis endret jeg synet på det å være underdanig, servil, og på det å oppsøke smerte og ydmykelse.

Jeg så i større grad at dette ikke var bare bra, det var i stor grad ansvarsfraskrivelse og unnvikenhet.

Den berømte dråpen kom da rett person kalte meg «undertrykket dørmatte». Jeg ble først rasende, men jeg hadde på den tiden en følelse av at det kunne være sant.

Og så ble det til at jeg tenkte på hvorfor jeg var som jeg var, og da jeg så på oppveksten min i retrospekt, ble det nokså åpenbart.

Derfra var veien ikke like lang.

Plutselig innså jeg hvor galt det var at en annen hadde den plassen som jeg skulle hatt, jeg ble sint, jeg ble forbannet, og jeg tok den tilbake på pur F.

Og hver gang noen, dvs det var som regel meg selv, forsøkte å sette meg ned etter dette, eller si at noe var galt, så våknet den samme harmen i meg, og jeg tenkte på den personen (førsteplassen) og tenkte at;

«Jeg er voksen nå. Ikke faen om du skal frarøve meg gleden og førsteplassen, resten av livet. Den plassen er min!»

Håper dette ga svar på noe av det du lurte på?

Anonymkode: ae420...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Synest alle skriver man må jobbe med seg selv, øve og slikt, men ingen skriver hvordan?

Jeg er forøvrig helt enig med deg i dette.

Mange slenger ut at man må jobbe med seg selv, jeg tror det ofte er en hersketeknikk, men også de gangene man virkelig ønsker det, kan det være vanskelig å vite hvor man begynner.

Jeg tenker at hvis man tror det kan være noe i dette over her, og man er i terapi, så kan det være lurt å la terapeuten lese dette innlegget over her, så vet de nok hva de skal spørre om.

Har også en artikkel som jeg skal forsøke å finne.

Anonymkode: ae420...00a

[AnonymBruker]

Dette er den artikkelen jeg siktet til;

https://www.webpsykologen.no/artikler/trakassering-vold-i-parforhold/

Det er særlig historien om en mann som fikk seg en grei samboer, som jeg sikter til.

«Han begynte å oppføre seg avvisende og lumpent mot sin nye kjæreste, følte ikke at de passet sammen, hadde mange ideer om å avslutte forholdet, men i terapi ble det tydelig for ham at han var i ferd med å gi etter for sine negative levergeler. Den nye kvinnen behandlet ham annerledes, og det føltes utrygt, selv om hun behandlet ham svært godt.»

Den handler riktignok ikke om seksualitet, men det burde være enkelt nok for de fleste å trekke linjer mellom prikkene  

Anonymkode: ae420...00a

[AnonymBruker]

Spennende lesning. 

Jeg er enig i mye! 

min historie: 

Eldst i søskenflokken, min mor og far skiller seg, mor får to nye barn som er 7 og 9 år yngre, far får et barn som er 9 år yngre. 

Jeg var da såpass gammel at jeg tok mye ansvar for mine søsken. For all del, jeg var ikke barnevakt eller ble glemt, men jeg ble naturligvis ikke enebarnet som hadde fått all oppmerksomhet. SÅ jeg vil si jeg blir en slags 2-3 plass. 

Det vokste frem et behov for å være hjelper, kanskje vanlig hos storesøstre?  Jeg gokk hjelpepleier på videregående og ble sykepleier noen år senere. 

 

Fikk meg en kjæreste som ELSKET meg ihjel. Det var altså så dørgende kjedelig, at jeg gikk for alternativ nr 2! Jeg fant meg en drittsekk som omtrent fra starten av behandlet meg dårlig. "ALLE" så dette, men jeg tenkte at det er slik det skal være, han er jo sammen meg for en grunn. Vi var sammen i 13 år før jeg forelsket meg i en fantastisk flott fyr som satte meg først igjen. En som vil meg vel, en som ser verdien i meg og som har fått meg selv også til å innse at i et forhold skal det gå begge veier. 

Jeg har det så godt i dag, jeg gjør en bedre jobb da jeg setter flere grenser, er tydelig og bestemt og har det veldig bra på hjemmebane. 

 

Takk for et fint innlegg TS, det fikk meg til å reflektere litt:) 

Anonymkode: 6afcc...1b5

[AnonymBruker]

Fint å høre at ting gikk så bra med deg  

Jeg tror nok det er en del som gjør som du. Som kanskje ikke tenker så hardt over hvorfor de gjør noe, som bare blir lei av å bli behandlet dårlig, og mer fandenivoldsk med tiden. Som tar førsteplassen tilbake, fordi de får nok. 

Anonymkode: ae420...00a