Min historie om å leve med giftige foreldre

[AnonymBruker]

Jeg vil dele en historie om hvordan det har vært å leve med giftige foreldre. Denne historien er ikke ferdig, jeg lever fortsatt med foreldrene mine. Dette er en lang tekst og litt trist historie, men en håpefull.

Litt om meg selv:

- Vg2-elev og har enda et år igjen av videregående

- Jeg er født i en innvandrerfamilie

- Jeg bor i en ulykkelig familie, tør å påstå at min far er narsissist/psykopat

- Jeg er evnerik

- Jeg har søsken, alle også påvirket, men dessverre naive og ikke skjønner alvoret i dette

Min historie:

Min far er manipulerende og helt syk i hodet. Har tror på konspirasjonsteorier og er lite integrert i samfunnet. Han får sinneutbrudd og klarer ikke å kontrollere seg selv. Min mor er mye bedre, men kan til tider få sinneutbrudd, men det er kun pga. hun har blitt påvirket av min far. (Når jeg henviser til foreldrene mine eller "de", mener jeg mest min far...)

Som et lite barn har det vært enda verre, men det har blitt bedre med årene, da jeg har blitt mer selvstendig og klarer å tenke selv. Mine foreldre hadde det ikke så bra i hjemlandet, det var ganske røft, som i de fleste u-land. Som dere kan gjette dere til er utdanning noe av det viktigste, og det blir så mye vektlagt at min helse eller fritid ikke spiller noen rolle. De mener de har gitt meg den beste tilværelsen her som kan gå an, og at jeg er så mye heldigere enn mange andre på min alder pga. at jeg har det mest essensielle jeg trenger i livet, og litt mer, men sannheten er at jeg hadde glatt byttet livet mitt med noen av mine bekjente/venner, da deres foreldre er elskende mot barna, gir dem frihet og har det gøy sammen. De tror at jeg har det så mye bedre enn alle andre, men sannheten er at flesteparten ikke har foreldre som er manipulerende og "syke i hodet". I min familie er det altfor mye krangling, det skjer lite gøy, og jeg lever stadig i frykt for at faren min får et sinneutbrudd og begynner å kjefte og ødelegge ting. Jeg blir fortalt at jeg aldri vil klare noen ting i livet og at jeg kan gå og dø. Det knuser selvtilliten min. Jeg føler meg kontrollert, men som sagt har det blitt bedre med årene. Men det forandrer ikke det faktumet at det er ille. Når jeg spiser, når jeg står opp og når jeg dusjer blir jeg kontrollert for. Gjør jeg ikke som de sier blir de skuffet, og det hoper seg opp til et sinneutbrudd hvor alle slike detaljer kommer frem. De tror at de alltid vet best siden de har mer livserfaring, og gode argumenter vinner aldri frem fra min side, da hersketeknikkene deres vinner. Jeg skulle ønske jeg ble oppvokst i en vanlig familie. Det er verdt å merke seg at ikke alt er kjipt hele tiden, det jeg nevner skjer periodevis... Det er derfor jeg klarer å overleve dette.

Jeg vil ikke gå for mye i detaljer, da dette kan være gjenkjennelig, og jeg ønsker å være anonym. Ingen vet om hva jeg opplever hjemme, og jeg har aldri snakket med noen om dette, for jeg har aldri turt. I offentligheten framstår jeg som suksessfull og evnerik. Jeg har kun toppkarakterer, som følge av at jeg hele mitt liv alltid har prioritert skole. Jeg har selvsagt spilt og lekt mye også, men poenget er vel at jeg har sjeldent vært med venner og dannet nære relasjoner, fordi at jeg for det meste har måttet være hjemme. Foreldrene mine må alltid vite hvor jeg skal når jeg går ut. Angående det med toppkarakterer, så kommer det av at jeg har prioritert skole hele veien, og jobber hardt. Det er jeg glad for at jeg har gjort. Men saken er at det går an å være flink på skolen og samtidig ha et bra og sosialt liv, noe jeg ikke har kunnet få til pga. foreldrene mine tror at man må sitte hjemme og lese hele dagen for å bli toppelev, men sannheten er at de toppelevene jeg kjenner - er de som har det mest sosialt. Jeg har fritid også da, og er flink i det jeg driver med på fritida. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har evner til å gjøre det så godt på skolen og hobbyen min. Foreldrene mine viser noe støtte av og til, men blir av en eller annen grunn bekymra for at jeg aldri kommer til å klare dette. De er redd jeg skal bli mislykket videre og ikke klare å få jobb, til tross for at jeg gjør det så godt på skolen og har hatt sommerjobber og tjent egne penger. De skjønner ikke at det vil ende godt for de fleste, som er gjennomsnittlige elever. Da jeg var liten ble jeg fortalt at om jeg gjør det bra på skolen kan jeg få til alt i livet, og at det er veien til lykken, og at de blir fornøyde. Nå er jeg toppelev i klassen, muligens blant trinnet på skolen, men allikevel føles det ikke ut som at de er fornøyde før jeg er ferdig studert. Men jeg har ingen tro på at de noen gang blir fornøyde.

Så jeg fremstår ikke i offentligheten som en depressiv ungdom eller noe sånn, og jeg har vært "heldig" som overlever dette. Men de som har kjent meg lenge skjønner at jeg er lite med venner og sånn, men aldri hvorfor. Hadde jeg blitt deprimert eller hatt andre psykiske plager for svada ting som kroppspress eller andre "luksusproblemer", ville jeg aldri overlevd hjemme med tanke på at det ikke finnes noe psykisk helse i foreldrene mines hoder. De vet ikke hva det er. Det kan godt hende jeg har psykiske plager, men har aldri dratt til legen eller psykolog om noen ting som dette. Så jeg vet ikke, og trives kanskje best med å ikke vite.

Min plan videre er å flytte ut så fort som mulig, studere og få meg en trygg og god jobb jeg trives i, få en kjæreste og stifte familie. Jeg har håp om at jeg kan få en bedre fremtid, vekk fra foreldrene mine, og tror jeg må dra til en annen by for å kunne starte på nytt. Når jeg skal velge studie har jeg ikke lov til å velge feil, og må velge noe som gir meg jobb. Foreldrene mine vil at jeg skal studere rett etter videregående, friår er synonymt med mislykket for dem. De vil at jeg skal studere noe prestisjefullt. Heldigvis for dem faller valget mest sannsynlig på noe prestisjefullt, men dette gjør jeg for meg selv, ikke dem. Ellers hadde jeg gjerne tatt et friår, da man kan gjøre mye gøy og forskjellig. Men dette vil utsette planen min videre, og det sikreste er at jeg studerer i en ny by. Jeg har derfor en plan som er lik deres, men dette gjør jeg jo for meg selv, og de er bare heldige for at jeg faktisk er interessert i å studere, og at jeg liker skole. Hvis ikke ser jeg for meg at dette hadde blitt et helvete, å gjøre noe jeg ikke liker. Foreldrene mine sammenligner meg alltid med andre de kjenner med barn som har studert og fått en god jobb. Min plan er jo det samme, og jeg er på god vei og riktig retning, for dette er noe jeg kjenner selv er det beste for meg, ikke bare fordi foreldrene mine sier det. Likevel er de utålmodige, og redd for at jeg skal mislykkes. De tror at bare fordi jeg gjør det så bra på vgs, så vil jeg synes det er vanskelig på universitetet. De bygger ikke opp selvtilliten akkurat.

De vil at jeg skal dra hjem til hjembyen og få meg jobb etter studiene (hvis jeg klarer det 🙄), men dette er jeg sterkt imot, da jeg sikkert kommer til å føle meg kontrollert og overvåket likevel. Jeg føler meg ikke som en god person hjemme, da jeg også kan få sinneutbrudd når min far får, som "forsvar". Jeg sier stygge ting hjemme som jeg aldri ville sagt til en fremmed i gata, og mener at jeg blir en dårligere person av å være hjemme i et giftig miljø. Jeg vil ikke gå videre inn på mine søsken, men de har samme historie som meg. Dessverre har et av søskena mine "gitt opp", som er grunnen til foreldrene mines bekymring.

Jeg har holdt ut i så mange år, og jeg vet ikke om jeg orker mer. 😢 Men planen min videre høres lovende ut, og jeg håper bare jeg ikke møter veggen før det. Foreldrene mine hadde ikke den beste barndommen i hjemlandet deres heller, og de har hatt lavinntektsyrker hele livet, og jeg kan forstå hvor mye frustrasjon det er i deres hjerte. Men jeg synes det er dumt å kaste vekk potensiale til deres barn ved å kaste frustrasjonen over på oss, og ikke tenke positivt.

 

Dette er noe jeg har hatt lyst til å dele lenge, men aldri turt. Tror et anonymt forum er er godt steg, og håper på å få noen tanker i kommentarene. ❤️

Anonymkode: 26afb...e01

[Eneri]

Det høres vanskelig ut å være deg: en evig balansegang. Syns planen din om studie utenbys er god, også planen om å ikke flytte til hjembyen igjen etter endt studie. 

Jeg skjønner at du hjemme reagerer med sinneutbrudd; det er jo slik du har lært man kan gjøre hele oppveksten og det eneste språket foreldrene dine forstår. 

Det er naturlig at foreldre ønsker et godt liv for sine barn, et bedre liv enn de selv har hatt. Men måten dine foreldre viser dette på er jo ikke bra! De har nok traumer med seg fra eget hjemland og føler seg kanskje utrygge og litt underlegne med lite skolegang? 

Du kan være stolt av deg selv som har klart deg så fantastisk bra på skolen; det har du jo klart helt selv uten leksehjelp fra foreldre! Du har gode arbeidsvaner som vil komme deg tilgode også på universitet.

Du er reflektert og jeg blir glad for å høre at din motivasjon i forhold til yrkesvalg kommer fra deg selv og dine interesser, og ikke er et resultat av det dine foreldre bestemmer 

Jeg foreslår at du snakker med skolehelsesøster,det er et lavterskeltilbud og kan være en god støtte for deg. Kanskje har skolen din miljøarbeider også som du evt kan snakke med? Ikke vær alene med alle vanskelige tanker ❤️

 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke innvandrer, har vokst opp i Norge men jeg har det litt likt deg likevel.

Min far er veldig styrende/ kontrollerende.

Jeg mistenker han er narsissist/psykopat.

Anonymkode: 839b4...3e4

[AnonymBruker]

Eneri skrev (51 minutter siden):

Det høres vanskelig ut å være deg: en evig balansegang. Syns planen din om studie utenbys er god, også planen om å ikke flytte til hjembyen igjen etter endt studie. 

Jeg skjønner at du hjemme reagerer med sinneutbrudd; det er jo slik du har lært man kan gjøre hele oppveksten og det eneste språket foreldrene dine forstår. 

Det er naturlig at foreldre ønsker et godt liv for sine barn, et bedre liv enn de selv har hatt. Men måten dine foreldre viser dette på er jo ikke bra! De har nok traumer med seg fra eget hjemland og føler seg kanskje utrygge og litt underlegne med lite skolegang? 

Du kan være stolt av deg selv som har klart deg så fantastisk bra på skolen; det har du jo klart helt selv uten leksehjelp fra foreldre! Du har gode arbeidsvaner som vil komme deg tilgode også på universitet.

Du er reflektert og jeg blir glad for å høre at din motivasjon i forhold til yrkesvalg kommer fra deg selv og dine interesser, og ikke er et resultat av det dine foreldre bestemmer 

Jeg foreslår at du snakker med skolehelsesøster,det er et lavterskeltilbud og kan være en god støtte for deg. Kanskje har skolen din miljøarbeider også som du evt kan snakke med? Ikke vær alene med alle vanskelige tanker ❤️

 

Tusen takk for gode ord! 💖

Det har vært en evig balansegang ja... Men jeg har blitt vant til det. Jeg må alltid passe på hva jeg sier og gjør hjemme.

Ja, jeg er stolt over meg selv. 😁Det er det som holder meg gående, og hadde jeg ikke vært stolt over meg selv hadde jeg ikke hatt det bra med meg selv. Jeg er glad for at skolen er noe for akkurat meg (selv om det er stressende til tider), men finner det svært givende å gjøre det bra i fag og få gode tilbakemelding av lærere. Og mye av det jeg lærer på skolen er jeg også interessert i, så jeg har vært heldig, også foreldrene mine, at jeg ikke er interessert i helt andre ting som de ville hata. Men interessene mine er vel resultatet av deres oppdragelse sett fra en annen side da.

Likevel er jeg ikke glad for den personen jeg er hjemme. Jeg er en mye bedre person på skolen, for eksempel, men innerst inne er jeg den jeg er. Hva slags person man blir avhenger av hvilke miljø man henger rundt, og jeg kan dessverre ikke noe for det. Men jeg er bevisst på det... 

Det triste er at jeg vet at jeg kunne oppnådd så mye mer om jeg hadde hatt mine foreldres støtte i alt jeg gjør, fremfor kritiske blikk til mine avgjørelser. Det er såååå mye jeg har hatt lyst til å gjøre, og som jeg sikkert hadde klart, som jeg ikke har fått lov til kun fordi at de bestemmer...

Jeg har alltid vurdert å snakke med noen, men har aldri klart å gjøre det. Jeg tør ikke. Og det er dessverre ikke sånn at noen kan gjøre så mye med dette her. Alternativet er barnevernet, men jeg har jo bare litt mer enn 1 år igjen før jeg skal studere i en annen by! Tror det beste er å holde ut den lille tida. Har holdt ut i 17/18 år nå, jeg klarer 1 år til håper jeg. 🥺

 

 

Anonymkode: 26afb...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er ikke innvandrer, har vokst opp i Norge men jeg har det litt likt deg likevel.

Min far er veldig styrende/ kontrollerende.

Jeg mistenker han er narsissist/psykopat.

Anonymkode: 839b4...3e4

Vokst opp i Norge mesteparten av livet så har ikke tilknytning til hjemlandet annet enn at foreldrene mine er derfra.

Trist at du også har det slik. 🙁

Anonymkode: 26afb...e01

[AnonymBruker]

Kanskje du skal vurdere å søke på studiesteder lengt unna der du bor. Det er fler enn deg som reiser vekk fra familie, skaper sin egen nye familie i nye vennenettverk og kjærester. Det er ikke så lenge før du kan flytte heldigvis.

Så bra at du starter å åpne deg om hvordan du har hatt det, et anonymt forum kan være det beste stedet å starte.

Masse lykke til

Anonymkode: 5ec06...7ba

[AnonymBruker]

Hvis du synes det er vanskelig å prate med helsesykepleier eller lærer om det, så kan du ta med deg det du har skrevet her - og vise det til dem. Eller sende en mail med det du har skrevet. Da vil nok de oppsøke deg og prate med deg.

Lykke til.

Anonymkode: 89094...2b1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i historien din da jeg har flere venninner med innvandrerbakgrunn som har fortalt om det samme. Samtlige er født og oppvokst i Norge, men har blitt oppdradd mye strengere enn etnisk norske venninner. Jeg synes det høres ut som en god plan å reise bort for å studere. En av mine venninner dro til utlandet og studerte det. Bodde på et studenthjem slik at familien ikke hele tiden kunne komme på besøk slik de kunne gjort om hun leide privat leilighet. Håper du får set bedre ❤️ Det har ordnet seg for alle mine venninner. De bor nå i andre byer enn familien.

Anonymkode: 998e1...6f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kanskje du skal vurdere å søke på studiesteder lengt unna der du bor. Det er fler enn deg som reiser vekk fra familie, skaper sin egen nye familie i nye vennenettverk og kjærester. Det er ikke så lenge før du kan flytte heldigvis.

Så bra at du starter å åpne deg om hvordan du har hatt det, et anonymt forum kan være det beste stedet å starte.

Masse lykke til

Anonymkode: 5ec06...7ba

Tenker også det.  

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvis du synes det er vanskelig å prate med helsesykepleier eller lærer om det, så kan du ta med deg det du har skrevet her - og vise det til dem. Eller sende en mail med det du har skrevet. Da vil nok de oppsøke deg og prate med deg.

Lykke til.

Anonymkode: 89094...2b1

Det er et bedre alternativ ja, det er jeg enig i. Får se hva jeg gjør om jeg har mot til det...

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg kjenner meg godt igjen i historien din da jeg har flere venninner med innvandrerbakgrunn som har fortalt om det samme. Samtlige er født og oppvokst i Norge, men har blitt oppdradd mye strengere enn etnisk norske venninner. Jeg synes det høres ut som en god plan å reise bort for å studere. En av mine venninner dro til utlandet og studerte det. Bodde på et studenthjem slik at familien ikke hele tiden kunne komme på besøk slik de kunne gjort om hun leide privat leilighet. Håper du får set bedre ❤️ Det har ordnet seg for alle mine venninner. De bor nå i andre byer enn familien.

Anonymkode: 998e1...6f9

Fint at du deler, og at det gikk bra med dem. Og disse venninne åpnet seg til deg om dette frivillig? Jeg har dessverre ikke åpnet meg til noen, da jeg ikke helt stoler på noen av mine venner dessverre. De vil få sjokk hvis jeg forteller dette, og mange av vennene mine er ikke akkurat "venner" som jeg kan stole 100% på. Mange har jeg gode samtaler med bare, men jeg tviler på at de hadde vært der for meg om jeg hadde hatt det vanskelig. Denne frykten er vel også et resultat av min oppdragelse. Når jeg blir matet med konspirasjonsteorier av min far, er det ikke lett å stole på folk...

Av de jeg kjenner med innvandrerbakgrunn, og som er "suksessfulle" så langt (henviser til de som er flinke på skolen og i f.eks. idrett), er de som tilhører middel-/øvre middelklassen, og jeg vet også hvordan foreldrene deres er. De har gode jobber, god råd, og som regel har man det generelt mye bedre enn man har dårlig råd. De støtter dem på facebook med deres prestasjoner. 

Jeg ville ikke sagt vi har veldig dårlig råd, men vi lever som om vi har dårlig råd. Men de med arbeiderklassebakgrunn, har forblitt der. Så skolemiljøet består for det meste av øvre middelklassefolk, slik er det bare generelt i studieforberedende programmer. Det er en av grunnene til at jeg ikke har klart å danne nære relasjoner, siden mine problemer handler om familien, mens deres handler om å få den fineste rumpa, fineste sixpacken, og å få den feteste russebussen og festen. Jeg har ikke overskudd til å tenke på slike ting, og får neppe lov til å tenke på slike ting heller, da jeg heller skal fokusere på skole. Derfor har det blitt litt ensomt.

Jeg kan selvsagt ikke vite hva som skjuler seg bak fasaden, men jeg tror neppe foreldrene til mine venner og bekjente med innvandrerbakgrunn har slike foreldre som mine. Jeg vet det garantert er flere som er i mine sko, men jeg kan samtidig ikke peke ut hvilke folk som har det slik jeg har det. Akkurat som at andre ikke kunne tenkt seg å peke ut meg.

Tusen takk for motivasjonen.  ❤️ Jeg håper det ordner seg for meg også. 

Anonymkode: 26afb...e01

[AnonymBruker]

IKKE dra hjem til hjembyen etter studiene!!!!! Følg DIN magefølelse!! ❤️ 

Anonymkode: e5b2a...c6f

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en familie med alkoholisme. Fasaden ble opprettholdt og utad fremsto vi som en ressurssterk og harmonisk familie. Krangling og fyllebråk var min godnattsang i hele oppveksten. Jeg husker så godt en gang i 11-års alderen at jeg bevisst tenkte tanken; «et slikt liv skal jeg ikke ha som voksen». Fra da av distanserte jeg meg følelsesmessig, og klarte å delvis slippe angsten fordi jeg hadde en plan!

Jeg var aldri utsatt for fysisk vold, bare omsorgssvikt og psykisk stress. 
Noe av det viktigste jeg kan si til deg er at jeg følte meg så alene i oppveksten. Jeg trodde at alle andre barn vokste opp i fine familier. Jeg fortalte ingen andre om forholdene hjemme. 
Som voksen møtte jeg igjen min barndomsvenninne og da fortalte jeg sannheten. Hun ble sjokkert og trodde alt var så bra hos meg. Så fortalte hun om sin mors endeløse selvmordsforsøk i oppveksten og hvordan hun som barn lærte seg å forbinde håndledd. Da ble jeg sjokkert!

Så du ser, det er mange som lever bak glansbilder. 
Jeg skulle ønske at det kunne ha vært en voksenperson som hadde fanget tak i meg. Men hvem skulle det ha vært? Jeg holdt fasaden 100%

Nå er jeg voksen og har fullført mitt mål, jeg lever det livet jeg planla og har det fint. Jeg har traumer, men de klarer jeg å leve med. 
Dette klarer du! 

 

Anonymkode: 9212a...332

[Lill60]

Eneri skrev (På 24.4.2021 den 15.14):

Det høres vanskelig ut å være deg: en evig balansegang. Syns planen din om studie utenbys er god, også planen om å ikke flytte til hjembyen igjen etter endt studie. 

Jeg skjønner at du hjemme reagerer med sinneutbrudd; det er jo slik du har lært man kan gjøre hele oppveksten og det eneste språket foreldrene dine forstår. 

Det er naturlig at foreldre ønsker et godt liv for sine barn, et bedre liv enn de selv har hatt. Men måten dine foreldre viser dette på er jo ikke bra! De har nok traumer med seg fra eget hjemland og føler seg kanskje utrygge og litt underlegne med lite skolegang? 

Du kan være stolt av deg selv som har klart deg så fantastisk bra på skolen; det har du jo klart helt selv uten leksehjelp fra foreldre! Du har gode arbeidsvaner som vil komme deg tilgode også på universitet.

Du er reflektert og jeg blir glad for å høre at din motivasjon i forhold til yrkesvalg kommer fra deg selv og dine interesser, og ikke er et resultat av det dine foreldre bestemmer 

Jeg foreslår at du snakker med skolehelsesøster,det er et lavterskeltilbud og kan være en god støtte for deg. Kanskje har skolen din miljøarbeider også som du evt kan snakke med? Ikke vær alene med alle vanskelige tanker ❤️

 

Det er ikke en selvfølge at alle foreldre ønsker  det beste for sine barn, dette uavhengig av utdannelse , egne traumer osv..Psykisk mishandling er i mange tilfeller mye verre enn fysiske vold, det kan mange som har opplevet begge former for vold fra en, eller begge foreldre. Psykisk vold er emosjonell og verbal vold m.m. Kroppsspråk og ord på en slik måte som nedvurderer, krenker, skader og kontrollerer andre. Vi vet alle hvordan ord kan være et mektig våpen..Det må ikke være slik at dersom  vi ikke har opplevet  eller kjenner til så betyr ikke det at ikker eksisterer..Det er en vanlig "felle " å prøve å rtasjonalisere eller finne årsaker og forklaringer  for å utøve vold , hverken psykisk eller fysisk når det kommer til en utsatt for dette. Det finnes KUN EN FORKLARING for en forelder å mishandle sine barn, mishandling er det når et barn føler dette ubekvemt.  Derfor kjære alle sammen , det er ikke alle foreldre som fortjener respekt, og utenforstående må forstå at når noen velger å ikke ha kontakt med sine foreldre så har de god grunn for det, det kan ofte også være direkte livreddende...