Når slutter barn og ungdom å være krevende?

[AnonymBruker]

Jeg har 3 døtre på 14,15 og 16. Eldste og yngste med typisk jente-adhd. 

Og jeg må innrømme at jeg er så vanvittig utslitt av dem alle 3! Hormonelle, sure, sinte, fornærma, deprimerte og Gud vet hva. Det er noe hver eneste dag!

I tillegg er det alt de må minnes på fordi de er så vimsete. Å holde en avtale og komme tidsnok er veldig vanskelig og jeg føler jeg går å gjeter dem hele tiden. 

Med yngste bruker vi smartklokke til påminner.  Eldste nekter dette og alarm på tlf. For hun vil ikke bli bestemt over og mener hun klarer å passe på seg selv  (noe som 1000 forsentkomminger på skolen og andre avtaler har motbevist). Hun blir rasende for alle forslag jeg kommer med for å hjelpe og bedre situasjonen. Både jeg og hun er slitne av at jeg konstant må minne henne på ting.

Eldste har i tillegg et veldig temperament og tåler dårlig tilbakemeldinger og kritikk (ala viktig at du kaster søpla i dunken og ikke ved siden av/ fint om du kan ta tallerkenen din etter du har spist). 

Til tider er jeg så utslitt at jeg vurderer å gi dem bort. Far er ikke i bildet. Han forlot oss og ikke et alternativ til avlastning. Men jeg vet de ville fått det verre psykisk av å bli forlatt av meg også.

Nå klamrer jeg meg til håpet om at de snart er voksne og skal klare seg selv. Men enkelte sier jeg må belage meg på å måtte streve med dem langt inn i 20årene. Er det virkelig sånn? For da kommer ryggen min til å knekke.

Anonymkode: 5cf0e...81b

[AnonymBruker]

Flytta ut når jeg var 18, var vel hormonell og «rebel» selv da, roet seg ved begynnelsen av 20 års alderen

Anonymkode: deba7...185

[AnonymBruker]

Du kan jo høre med dine foreldre og evt svigerforeldre  når du og faren sluttet å være krevende? 🙃

Anonymkode: 486a3...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan jo høre med dine foreldre og evt svigerforeldre  når du og faren sluttet å være krevende? 🙃

Anonymkode: 486a3...222

*eks-svigerforeldre 

Anonymkode: 486a3...222

[Mt3]

Høres veldig slitsomt ut, så skjønner godt at det virket uutholdelig om det skulle vare til de blir 20år.

Har du en god venninne som kunne observert dere og kommet med små råd? For ofte er det toneleie eller hvordan en sier noe som skaper konflikt, ikke nødvendigvis hva en sier (mener å si). Og når dere har gått oppå hverandre med mas og kjas i så mange år uten avbrekk så låser ting seg ofte i en uheldig tone.

Finnes det besteforeldre/avlastningshjem som kunne gitt dere pusterom i hverdagen? 

[AnonymBruker]

Den dager du ber de flytte ut. Her burde de vel få lov til å seile sin egen sjø og ta lærdom av det senere når de er blitt voksne.

Til slutt sa mamma at hun ikke orket mer. Hun har prøvd og kommer ingen vei. Nå får du klare deg selv. Jeg slutter å mase og hjelpe deg med ting. Hun gjorde det også. Da var jeg 16.

Forholdet blei ikke noe bedre, jeg flyttet ut som 18 åring, fikk meg jobb og falt mange ganger før jeg kom meg på beina. Hele tiden skyldte jeg på moren min. Alt var hennes feil. Når jeg var 26 blei vi venner og fikk pratet ordentlig ut. Jeg forstod hvorfor hun til slutt ga opp og lot meg få fikse livet selv. 

La nå jentene klare seg selv. Du skal slutte å mase og forklare at de får ta sine avgjørelser selv.

Anonymkode: 9bd43...7e1

[AnonymBruker]

Uff, høres grusomt ut. Jeg har selv ei på snart 15 år. Her også er det hormoner i sving. Og Påminnelser hele tiden. Men jeg har bare en unge, så det er enklere for meg. Men vi har slitt en del med hennes dårlige selvfølelse og følger det har fått. Men nå etter behandling av psykolog har akkurat det blitt bedre. 
 

Jeg merker at det er veldig greit å la hun være for seg selv, og ikke ta alle kamper som er. Fokusere på det viktigste. Hva med å snu litt på rollene innimellom, spør jentene om råd til uviktige ting. Spør om hjelp til å huske på det eller det.  Slik at de ser at du også er menneskelig og ikke setter deg på din høye hest nærmest. 
Ellers så er nok det bare en vanskelig periode, som forhåpentlig går over. 

Anonymkode: b5c0e...0ac

[Alvario]

Forstår dette er vanskelig å stå i. Kan du søke ekstern hjelp fra familievernkontoret? 
 

 

[Hactar]

På ett eller annet vis må sekstenåringen få og ta ansvaret selv. Kanskje trenger hun mer hjelp med adhd-en før hun får det til? Har dere kontakt med bup? 

Hva tenker hun selv om å komme for sent/bryte avtaler fordi hun har glemt dem? Kan det være hun synes det er veldig sårt å streve med å organisere seg, og viser det ved å «ikke bry seg» og bli sint på deg?

Det enkleste ville jo være om hun ble komfortabel med å bruke hjelpemidler som alarm på telefonen, som hun da administrerer selv. Nå virker det som hun får piggene ekstra ut av å føle seg «bestemt over», så på ett eller annet vis må hun få forståelsen av at det er i hennes egen interesse å ta styring selv og finne en måte hun mestrer det på.
 

Det er nok ingen enkel sak og du har helt sikkert prøvd flere forskjellige innfallsvinkler. Kanskje er hun mer lydhør hvis det kommer fra helsesøster eller annet fagpersonell?

[AnonymBruker]

Min mor synes nok fortsatt at jeg er krevende. Hilsen 30 år med familie, hus, hund, og stasjonsvogn. 

Anonymkode: 04ae6...300

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg har 3 døtre på 14,15 og 16. Eldste og yngste med typisk jente-adhd. 

Og jeg må innrømme at jeg er så vanvittig utslitt av dem alle 3! Hormonelle, sure, sinte, fornærma, deprimerte og Gud vet hva. Det er noe hver eneste dag!

I tillegg er det alt de må minnes på fordi de er så vimsete. Å holde en avtale og komme tidsnok er veldig vanskelig og jeg føler jeg går å gjeter dem hele tiden. 

Med yngste bruker vi smartklokke til påminner.  Eldste nekter dette og alarm på tlf. For hun vil ikke bli bestemt over og mener hun klarer å passe på seg selv  (noe som 1000 forsentkomminger på skolen og andre avtaler har motbevist). Hun blir rasende for alle forslag jeg kommer med for å hjelpe og bedre situasjonen. Både jeg og hun er slitne av at jeg konstant må minne henne på ting.

Eldste har i tillegg et veldig temperament og tåler dårlig tilbakemeldinger og kritikk (ala viktig at du kaster søpla i dunken og ikke ved siden av/ fint om du kan ta tallerkenen din etter du har spist). 

Til tider er jeg så utslitt at jeg vurderer å gi dem bort. Far er ikke i bildet. Han forlot oss og ikke et alternativ til avlastning. Men jeg vet de ville fått det verre psykisk av å bli forlatt av meg også.

Nå klamrer jeg meg til håpet om at de snart er voksne og skal klare seg selv. Men enkelte sier jeg må belage meg på å måtte streve med dem langt inn i 20årene. Er det virkelig sånn? For da kommer ryggen min til å knekke.

Anonymkode: 5cf0e...81b

Tja, når de er ferdig på vgs kan du be de finne en jobb og flytte ut. Godt mulig det som trengs, at de må ta ansvar for seg selv. 

kan tenke meg at alene med tre blir det mange lettvinte/raske løsninger heller enn å lære dem eget ansvar. Fullt forståelig og du har all min sympati! Hadde ikke gjort det bedre selv. Men når man er 14 klarer man å komme på skolen i tide uten timer. De har bare ikke skjønt at de må før du slutter å hjelpe dem... men forstår også veldig godt at det er veldig vanskelig... 

Prøvd familiemøte og faktisk forklare dem at du er fullstendig utslitt og at nå er det på tide med endring. La dem vite hvordan dette påvirker deg og ditt liv. Og hva man faktisk kan forvente av dem. Snakk evt med skolen etc først så de sørger for at de møter konsekvenser der også av forsentkomming (antar man gjør det uansett?) så slipper du være redd de mener du ikke gjør jobben din. Forklar at du må pushe de til å ta ansvar selv og at du antagelig har hjulpet dem for mye av helt opplagte årsaker. Private avtaler får de bare bryte, de vil merke hva som skjer... 

klem, all respekt til deg, verdens tøffeste jobb.

 

Anonymkode: 2b6b2...1b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har 3 døtre på 14,15 og 16. Eldste og yngste med typisk jente-adhd. 

Og jeg må innrømme at jeg er så vanvittig utslitt av dem alle 3! Hormonelle, sure, sinte, fornærma, deprimerte og Gud vet hva. Det er noe hver eneste dag!

I tillegg er det alt de må minnes på fordi de er så vimsete. Å holde en avtale og komme tidsnok er veldig vanskelig og jeg føler jeg går å gjeter dem hele tiden. 

Med yngste bruker vi smartklokke til påminner.  Eldste nekter dette og alarm på tlf. For hun vil ikke bli bestemt over og mener hun klarer å passe på seg selv  (noe som 1000 forsentkomminger på skolen og andre avtaler har motbevist). Hun blir rasende for alle forslag jeg kommer med for å hjelpe og bedre situasjonen. Både jeg og hun er slitne av at jeg konstant må minne henne på ting.

Eldste har i tillegg et veldig temperament og tåler dårlig tilbakemeldinger og kritikk (ala viktig at du kaster søpla i dunken og ikke ved siden av/ fint om du kan ta tallerkenen din etter du har spist). 

Til tider er jeg så utslitt at jeg vurderer å gi dem bort. Far er ikke i bildet. Han forlot oss og ikke et alternativ til avlastning. Men jeg vet de ville fått det verre psykisk av å bli forlatt av meg også.

Nå klamrer jeg meg til håpet om at de snart er voksne og skal klare seg selv. Men enkelte sier jeg må belage meg på å måtte streve med dem langt inn i 20årene. Er det virkelig sånn? For da kommer ryggen min til å knekke.

Anonymkode: 5cf0e...81b

Desverre må jeg skuffe deg. Her har adhd ungen funnet seg en adhd kjæreste fått barn og er under tett oppfølging av bv og andre instanser.

Anonymkode: 696e9...39d

[AnonymBruker]

De er jo straks flytteklare. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17år.

Anonymkode: 3c5e5...83e

[AnonymBruker]

Når en synes barna ens er ufordragelige er det viktig å ta en fot i bakken og huske på hvem som har oppdratt dem. Og så kan en tenke «dette fortjener jeg» når de er krevende. For om det er krevende for deg at de er dårlig oppdratte - tenk da hvor mye verre det er for dem. Bak sine jevnaldrende, uten god veiledning i møte med livets utfordringer og med foreldre som ikke ser forskjell på problem (dem selv) og symptom (barnas adferd).

Uansett er det ikke for sent å få proff hjelp. Kanskje kan de møte voksenlivet marginalt bedre skodd. 

Anonymkode: 3e155...ce1

[AnonymBruker]

Har to barn selv som er 16 og 17 år. Opplever dette ikke selv med mine egne. Dem har alltid hatt gode rutiner og jeg har sluppet å minne dem på ting sikkert fra ca 10 års alderen

Vi passet på et barn i to-tre år som har adhd, og ja. Vi merket stor forskjell der. Det var mer diskusjoner på de helgene vi hadde hen enn jeg har hatt med mine egne to på disse 16 - 17 årene.

Alt skulle hen diskutere. Eller måtte bli fortalt. Bli minnet på. Gå å puss tennene dine, to sekund etter kom hen ut fra badet og hadde gjort noe helt annet enn å pusse tenne. Når hen nærmet seg 13 år og fortsatt ikke klarte å ta imot beskjeder så orket jeg ikke mer. Sa opp jobben som avlaster. Ble totalt utslitt (det var hverken greit for hen eller meg å fortsette).  
 

Nå sitter jeg kanskje å kaster stein i glasshus, men hen kunne vært bedre å håndtere visst hen hadde fått/hatt en bedre oppdragelse. Hen kunne være til tider veldig ufordragelige og. Så oftes så syns jeg ufordragelig barn kommer fra ufordragelig foreldre 

Anonymkode: 9f679...b7c

[AnonymBruker]

Jeg var en god håndfull som tenåring og sikkert veldig selvsentrert ut i begynnelsen av 20 årene,men flyttet hjemmefra som 17 årig. Var gode venner med min mor så snart jeg flyttet ut, tror ikke mødre og døtre er skapt for å være for lenge i samme hus🙃

Anonymkode: c616d...e6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Når en synes barna ens er ufordragelige er det viktig å ta en fot i bakken og huske på hvem som har oppdratt dem. Og så kan en tenke «dette fortjener jeg» når de er krevende. For om det er krevende for deg at de er dårlig oppdratte - tenk da hvor mye verre det er for dem. Bak sine jevnaldrende, uten god veiledning i møte med livets utfordringer og med foreldre som ikke ser forskjell på problem (dem selv) og symptom (barnas adferd).

Uansett er det ikke for sent å få proff hjelp. Kanskje kan de møte voksenlivet marginalt bedre skodd. 

Anonymkode: 3e155...ce1

Dette.

Anonymkode: d8371...763

[AnonymBruker]

Hadde det slik i en periode da de var 13/14 år (har 2 jenter), men roet seg da de bikket 15år. Nå er de 16 og 18. 
For oss hjalp det mye at jeg klarte å ikke bare være mase-mamma, men også gøy-mamma som gjorde trivelige ting og viste at jeg likte å være sammen med dem. Husk at i tenårene skjer det mye i hjernen og det hjelper sjelden med mye mas. Innvolvering og trivsel er mer viktig😊 

For meg hjalp det mye å skjønne hva som foregikk. Forstå at de var ikke trollete eller slem. Da ble tålmodigheten min bedre. 
https://forskning.no/barn-og-ungdom-utviklingspsykologi-hjernen/storrengjoring-i-hjernen-hos-tenaringer/497946

Om du trenger hjelp: ta kontakt med forebyggende team i kommunen for veiledning. 

Anonymkode: cc0a2...67a

[AnonymBruker]

De syns sikkert det er like kjipt å bo der som deg. Du får håpe de flytter ut når de er 18. Det gjorde jeg! Foreldrene mine var helt pyton, og kunne ikke komme meg ut fort nok. Ble sur bare jeg gikk inn døren hjemme.. Fikk tilbakemeldinger fra skole og jobb at jeg var blid og samarbeidsvillig. Tror ikke noen hjemme fikk se den siden de siste årene før jeg flyttet ut... Gikk mye bedre da jeg hadde bodd borte 6 mnd eller mer...

Anonymkode: cf38f...850

[AnonymBruker]

Det tar aldri slutt. Håper barna mine ikke får barn. Det er bare slit og utakknemlighet.

Anonymkode: a8a94...1d9