Noen som føler familielivet er fullkomment med bonusbarn?

[Carala]

Hei! Er det noen her som lever med samboer og bonusbarn, altså ingen egene. Som føler familielivet er fullkomment og fint nok til å ha et godt liv uten egne barn? 

[AnonymBruker]

Nei. Det er ikke mine barn. Det er stadig situasjoner hvor jeg står på sidelinjen. 

Anonymkode: 91a96...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei. Det er ikke mine barn. Det er stadig situasjoner hvor jeg står på sidelinjen. 

Anonymkode: 91a96...1c9

Hvilke situasjoner?😌

Anonymkode: c3125...aa0

[AnonymBruker]

Ikke helt svar på det du spør om. Jeg har en sønn, og samboer gjennom 20 år en datter. Hun er jenta mi 💕. Og jeg har nå blitt bestemor til hennes barn, som jeg elsker over alt på denne jord. Så familie handler ikke bare om blodsbånd. Man kan få veldig nære og gode relasjoner til bonusbarn. 

Anonymkode: a855a...2e7

[AnonymBruker]

Uten egne barn er det omtrent umulig å oppnå følelsen du beskriver, med mindre biomor er helt ute av bildet (død, f.eks).

Anonymkode: 2a068...536

[AnonymBruker]

For meg er mine bonusbarn alt. Jeg kan heller ikke få barn, og da blir sikkert den følelsen ekstra sterk.

Anonymkode: c8494...4d9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvilke situasjoner?😌

Anonymkode: c3125...aa0

Det er bare å lese noen tråder her inne og se hvor ofte en bonusmamma får beskjed om at "dette er det mor og far som tar seg av/bestemmer" osv.

Men jeg kan nevne 

- Hvor vi skal bo. Kan ikke flytte ut av skolekrets uten at mor går med på det. Jeg bor altså i den bydelen de valgte, uten mulighet til å påvirke dette i særlug grad. 

- Ferier og samvær. Det er åpenbart mannen og eksen som avtaler samvær og ferier. Mine ønsker for ferier med mannen kommer helt i siste rekke. Jeg føler noen ganger på det at jeg ikke har medbestemmelsesrett på hvordan feriene legges opp mtp samvær/ikke barn her, selv om jeg forstår at det er sånn. 

- Regler i hjemmet. Mannen og eksen har laget regler for barna som funket for dem. Jeg liker ikke at barn f eks stjeler godter fra hverandre, men dette har mannen og eksen tillat "for å lære konkurranseinstinkt og å komme seg frem i livet". Jeg ville ALDRI ha oppfordret til slik oppførsel, da jeg mener man også skal lære barna, egenskaper som gir dem gode relasjoner med andre. (Kunne kommet med mange eksempler her!) 

- Uansett hvordan man vrir og vender på det, er jeg ikke mammaen deres. De har en mamma, som de er veldig glade i. Hun gjør det hun kan for å stikke kjepper i hjulene. Blant annet bedt barna om å ikke like meg. Dette er nok vanskelig nok for barna som det er, derfor lar jeg dem styre veldig hvor nært vi skal komme. Noen ganger føles det derfor som et litt rart kollektiv, for jeg har veldig lyst til å kunne trøste og hjelpe uten å være redd for å tråkke noen på tærne. Jeg vil ikke utkonkurrere mor, jeg vil bare ha en naturlig relasjon som ikke setter barna i en vanskelig situasjon fordi de ikke "har lov" til å like meg. 

- Bursdager/helligdager. De forventer å få gave fra meg. Men de vil så veldig gjerne feire med namna og pappa sammen, så jeg får ikke faktisk delta i feiringen. Jeg har aldri sagt det, men det gir meg en slags hul følelse av utenforskap. 

Jeg har mange flere eksempler, men du skjønner kanskje greia? 

Anonymkode: 91a96...1c9

[AnonymBruker]

Nope. Det eneste tilfellet jeg vet om hvor det var slik var mor død før stemor kom inn i bildet. 

Anonymkode: 200d4...a6b

[AnonymBruker]

Nei, overhodet ikke. Han har to fra før, vi kommer til å få et sammen. 

Jeg har to venninner som er sammen med menn med barn fra før, de har begge fått (eller prøver å få) eget. 

Jeg har én venninne med to bonusbarn som ikke kan få egne. Hun er blitt veldig glad i barna og veldig nære dem, og uttrykker ingen misnøye/savn ved å ikke ha egne. Men selvsagt vanskelig å vite hva folk egentlig føler. Jeg tror uansett det er annerledes hvis man vet man ikke kan, da man uansett må omfavne situasjonen.

Anonymkode: ad98e...cc2

[AnonymBruker]

Vi ønsker oss flere barn sammen, men om vi ikke skulle få det, tror jeg at jeg vil være veldig tilfreds som steforelder. Jeg har et nært forhold til bonusbarnet, som bor fast hos oss, og får lov til å ta stor plass i livet hans. Her ønsker ungen seg veldig småsøsken, og vi har rett og slett et ønske om en større familie.

Anonymkode: 3600d...a6d

[AnonymBruker]

Jeg deltar på lik linje som min samboer som er far til barna. Setter regler og grenser, drar på foreldremøter hvis ingen kan. 

Jeg er den barna henvender seg til når de er her og vi finner på mye sammen, også uten far. 

Noen ganger er jeg den strengeste av oss, og andre ganger kommer de til meg fordi de føler at det er vanskelig å ta opp ting med far eller mor.

Her blander ikke eks seg inn i noe og samarbeidet er helt greit. Vi bor under samme tak og er en familie 🙂 For meg håper jeg dette varer livet ut fordi jeg vil miste mye. Noe også barna vil. Da de har sakt flere ganger at de også er barna mine. 

 

Anonymkode: 35d67...92b

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjennom 3 år har to barn 50/50 og jeg har ingen. Vi har hver vår leilighet, men er mye sammen.

Jeg er snart 40 år og har ingen ønsker om egne barn.

Jeg klarer ikke å få en nær relasjon til barna. Både far og mor praktiserer «fri» barneoppdragelse, med andre ord: barna gjør akkurat som de vil. Jeg skal helst ikke ha en mening om noe som helst, men likevel forventes det at jeg stiller opp hele tiden (jeg har jo ingen egne barn så...).

Jeg er på tur ut av forholdet, og en ting er sikkert: hvis jeg skal bli sammen med en mann igjen må han enten ikke ha barn, eller ha voksne barn.

 

Anonymkode: 26167...93a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt i målgruppen her ettersom jeg hadde ett eget barn før jeg traff mannen min. Om jeg hadde visst det jeg vet i dag, så hadde jeg nok ikke gått videre med forholdet. Jeg elsker bonusbarna mine nesten like mye som mitt eget barn men alle problemene jeg har måtte forholde meg til har vært svært vanskelig pga deres mor.

Anonymkode: 4d936...d95

[Carala]

Ts her. 

Jeg har to bonusbarn. Samboeren min er drømmemannen min og jeg og vi ser for oss livet sammen. Så mye trives vi sammen. Men han sier han er ferdig med barn, og jeg står i en situasjon hvor jeg hele tiden tenker på om jeg skal ha eller ikke ha barn. For min del er barneplaner noe som er langt frem i tid da jeg vil ha så god økonomi som mulig om jeg skulle fått et barn. Jeg bare sliter med tankene om dagen... Noen som har erfaring med at kjæresten var såppas bestemt på Nei - til å endre seg? 

[Hanna1234]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2021 den 18.46):

Det er bare å lese noen tråder her inne og se hvor ofte en bonusmamma får beskjed om at "dette er det mor og far som tar seg av/bestemmer" osv.

Men jeg kan nevne 

- Hvor vi skal bo. Kan ikke flytte ut av skolekrets uten at mor går med på det. Jeg bor altså i den bydelen de valgte, uten mulighet til å påvirke dette i særlug grad. 

- Ferier og samvær. Det er åpenbart mannen og eksen som avtaler samvær og ferier. Mine ønsker for ferier med mannen kommer helt i siste rekke. Jeg føler noen ganger på det at jeg ikke har medbestemmelsesrett på hvordan feriene legges opp mtp samvær/ikke barn her, selv om jeg forstår at det er sånn. 

- Regler i hjemmet. Mannen og eksen har laget regler for barna som funket for dem. Jeg liker ikke at barn f eks stjeler godter fra hverandre, men dette har mannen og eksen tillat "for å lære konkurranseinstinkt og å komme seg frem i livet". Jeg ville ALDRI ha oppfordret til slik oppførsel, da jeg mener man også skal lære barna, egenskaper som gir dem gode relasjoner med andre. (Kunne kommet med mange eksempler her!) 

- Uansett hvordan man vrir og vender på det, er jeg ikke mammaen deres. De har en mamma, som de er veldig glade i. Hun gjør det hun kan for å stikke kjepper i hjulene. Blant annet bedt barna om å ikke like meg. Dette er nok vanskelig nok for barna som det er, derfor lar jeg dem styre veldig hvor nært vi skal komme. Noen ganger føles det derfor som et litt rart kollektiv, for jeg har veldig lyst til å kunne trøste og hjelpe uten å være redd for å tråkke noen på tærne. Jeg vil ikke utkonkurrere mor, jeg vil bare ha en naturlig relasjon som ikke setter barna i en vanskelig situasjon fordi de ikke "har lov" til å like meg. 

- Bursdager/helligdager. De forventer å få gave fra meg. Men de vil så veldig gjerne feire med namna og pappa sammen, så jeg får ikke faktisk delta i feiringen. Jeg har aldri sagt det, men det gir meg en slags hul følelse av utenforskap. 

Jeg har mange flere eksempler, men du skjønner kanskje greia? 

Anonymkode: 91a96...1c9

Som skilsmissebarn selv med stemor som aldri overhodet har stilt opp, vært frekk og fæl har alt jeg har ønsket vært at hun skal bry seg. Så ikke vær redd for å trøste, sette grenser og bry deg, det vil de mest sannsynlig sette pris på. Stefaren min har fungert på den måten, og han ønsker jeg å kalle for bestefar til mine fremtidige barn, fordi han har vært en slags farsfigur for meg, selv om jeg har en pappa jeg er glad i. Trist om mor til barna sier at de ikke skal like deg. Barna har plass til flere omsorgspersoner enn kun mor og far. La de aldri tvile på at du bryr deg, da vil dere også komme nærere, blodsbånd er ikke alt. 

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Min kjæreste gjennom 3 år har to barn 50/50 og jeg har ingen. Vi har hver vår leilighet, men er mye sammen.

Jeg er snart 40 år og har ingen ønsker om egne barn.

Jeg klarer ikke å få en nær relasjon til barna. Både far og mor praktiserer «fri» barneoppdragelse, med andre ord: barna gjør akkurat som de vil. Jeg skal helst ikke ha en mening om noe som helst, men likevel forventes det at jeg stiller opp hele tiden (jeg har jo ingen egne barn så...).

Jeg er på tur ut av forholdet, og en ting er sikkert: hvis jeg skal bli sammen med en mann igjen må han enten ikke ha barn, eller ha voksne barn.

 

Anonymkode: 26167...93a

Akkurat dette tenker jeg at er et problem for mange steforeldre, og noe av det som kan gjøre rollen så vanskelig. Man er forventet å stille opp og behandle dem som sine egne, men samtidig har man ikke noe man skulle sagt i oppdragelsen eller for regler i eget hjem. En slik løsning kunne jeg aldri gått med på.

Når jeg derimot fullt ut får lov til å behandle han som min egen: hjelpe med lekser, gi omsorg, leke med, følge på fotballtrening, og sette grenser, da er det enkelt å elske bonusbarnet. 

Anonymkode: 3600d...a6d

[AnonymBruker]

On 4/24/2021 at 5:29 PM, AnonymBruker said:

Ikke helt svar på det du spør om. Jeg har en sønn, og samboer gjennom 20 år en datter. Hun er jenta mi 💕. Og jeg har nå blitt bestemor til hennes barn, som jeg elsker over alt på denne jord. Så familie handler ikke bare om blodsbånd. Man kan få veldig nære og gode relasjoner til bonusbarn. 

Anonymkode: a855a...2e7

Du elsker barn som du ikke har noen famillerelasjon til? Creepy

Anonymkode: 7a767...c0d

[AnonymBruker]

2 hours ago, Hanna1234 said:

Som skilsmissebarn selv med stemor som aldri overhodet har stilt opp, vært frekk og fæl har alt jeg har ønsket vært at hun skal bry seg. Så ikke vær redd for å trøste, sette grenser og bry deg, det vil de mest sannsynlig sette pris på. Stefaren min har fungert på den måten, og han ønsker jeg å kalle for bestefar til mine fremtidige barn, fordi han har vært en slags farsfigur for meg, selv om jeg har en pappa jeg er glad i. Trist om mor til barna sier at de ikke skal like deg. Barna har plass til flere omsorgspersoner enn kun mor og far. La de aldri tvile på at du bryr deg, da vil dere også komme nærere, blodsbånd er ikke alt. 

❤️

Likevel er det vanskelig å se på den følelsesmessige drakampen de får inni seg om jeg gjør noe hyggelig for dem. Jeg stiller opp på de tingene som ikke får mor til å reagere, og lar far ta seg av trøsting/klemmer osv. Dessverre har mor en historie med svertekampanjer og skvise de hun ikke liker helt ut av familien/gjengen. 

Jeg gjør mye i kulissene for at de skal ha det bra, og at de voksnes konflikt ikke skal gå utover dem. Det koster meg også mye å hjelpe dem i å forstå mors handlinger, og å hjelpe dem ha en god relasjon til henne. 

Kanskje vil de forstå en dag. 

Anonymkode: 91a96...1c9

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Er i min egen leilighet eller hos venninner når han har barnet hos seg. Orker ikke ungen. 

Anonymkode: db4ca...52c

[AnonymBruker]

Carala skrev (19 timer siden):

Ts her. 

Jeg har to bonusbarn. Samboeren min er drømmemannen min og jeg og vi ser for oss livet sammen. Så mye trives vi sammen. Men han sier han er ferdig med barn, og jeg står i en situasjon hvor jeg hele tiden tenker på om jeg skal ha eller ikke ha barn. For min del er barneplaner noe som er langt frem i tid da jeg vil ha så god økonomi som mulig om jeg skulle fått et barn. Jeg bare sliter med tankene om dagen... Noen som har erfaring med at kjæresten var såppas bestemt på Nei - til å endre seg? 

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen?

Dersom kjæresten din har konkret sagt nei, så ville jeg tatt det som et svar. Og jeg tror du vil angre på å gi opp barn.

Jeg ville ikke tatt utgangspunkt i at han endrer mening, selv om det selvsagt er et ønske som kan vokse frem med tiden. Da jeg traff kjæresten var jeg 28 og han 43, og han sa da at han måtte advare meg om at han "ikke var sikker på om han ville ha flere barn". Jeg sa vi fikk ta det som det kom, jeg hadde ikke dårlig tid og visste heller ikke hva jeg ville. Ila. halvannet år var vi blitt glade i hverandre og snakket om en fremtid, og han endret mening. Barna hans blir etterhvert så store at de blir mer "selvdrevne", og han så for seg en hyggelig tilværende med meg, en ny felles bolig, og et lite barn. Og når man er forelsket tenker man jo på hvordan kombinasjonen mellom seg selv og en partner vil bli. Vi er nok på mange måter likere enn han og hans ekskone var, og slipper en del av de grunnleggende konfliktene de hadde. Ingen forhold er perfekt, men vi er langt mer like hverandre i bakgrunn, kultur og lynne, og ikke minst i syn på barneoppdragelse. Han har også svært god økonomi, og vi har mer fleksibilitet med jobb begge to, enn de fleste har. Vi planlegger barn ila. året.

I ditt tilfelle er jeg dessverre redd for at du gambler på at det skal "gå seg til", og det ikke gjør det. Den samtalen må du ha, og får du nei, må du ta det som et svar.

Anonymkode: ad98e...cc2