Dra eller bli i forholdet?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og kjæresten har vært sammen i 3 år og har en datter sammen, og nr 2 på vei. Vi har fra første stund kommunisert ganske dårlig, men dette har jeg selvsagt ikke klart å sett før nå i senere tid. Vi prater veldig dårlig sammen, føler ikke han forstår meg når jeg snakker og han føler det nok litt motsatt. Hverdagen er en evig «konkurranse» om hvem som stiller opp mest hjemme, og en evig følelse av å ikke bli prioritert. Jeg synes ikke han er fin lenger, det er ingenting romantisk mellom oss, liker ikke personligheta hannes lenger og vil generelt helst ikke være i hans selskap hvis jeg kan slippe. Det er ikke dårlig stemning til daglig, men jeg bare misliker han som menneske. Vi har vært hos parterapeut, og jeg tror rett og slett at vi bare er for forskjellige mennesker med for ulike behov som snakker helt forskjellig kjærlighetsspråk. 
For ett år siden kjøpte vi et hus sammen til 9 millioner og har mye lån. Pga boligmarkedet her vi bor vil jeg ikke ha råd til mer enn en leilighet i blokk alene, og jeg ønsker ikke at barnene mine skal vokse opp i leilighet da jeg selv har vært vant med hus, hage og mye utelek. 

Han er en god pappa til datteren vår. Hun og babyen i magen er alt som betyr noe i verden for meg, og jeg vil gjøre alt i min makt for at de skal ha det godt. Jeg er så inderlig usikker på om jeg skal dra eller holde ut - vi har det jo greit sammen og det går jo rundt i hverdagen, til tross for null romantikk og at dette ikke er det jeg ønsker for meg selv. Skal man isåfall dra før minste blir født, skal jeg vente til etter fødsel eller til minste har blitt ett år? Skal jeg prøve å holde ut så lenge jeg klarer for barnas del? 
Det er jo ofte jeg føler meg fristet til å skrive til andre menn, og det kan godt hende jeg hadde gjort det om jeg ikke hadde vært gravid. Skal man forsøke å holde sammen for barna, men samtidig kunne være med andre?

Føler meg litt rådvill og lurer på om noen har vært i samme situasjon som meg vil dele erfaringer? Vil ikke prate med venninnene mine om dette, føler det blir alt for privat. 

Anonymkode: 2b062...f48

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt 😂 Tenker å legge ut dette... 

Det er ingen i livet mitt jeg er villig til å snakke om dette med. Hvis jeg snakker om det, blir det et ekte problem. Nå er det bare inni hodet mitt, og da kan jeg håndtere det. Til en viss grad, for det preger meg nok mer enn jeg liker å innrømme. Så det kan kanskje lette litt på trykket å skrive litt av det ned, iallfall her og nå.

Jeg føler meg ferdig med forholdet jeg er i, og jeg har forstått at det er en prosess jeg har vært i over flere år. Det er som om jeg har vært i kamp, tapte og har sørget ferdig over det. Nå sitter jeg igjen med en følelse av apati samtidig som at jeg kjenner at det er tungt for kropp og sinn å stå i en situasjon jeg ikke vet om/når vil ta slutt.

Vi har vært sammen lenge, og vi har små barn. Jeg kan ikke bare stikke, og jeg holder ut fordi alt annet (enn forholdet) går knirkefritt. Det er ingenting ellers i livet som gir meg/oss hodebry per dags dato, og da er man vel ganske heldig. Så da går tralten videre mens jeg håper at noe magisk skal skje på et tidspunkt. Og hva skal det være? At barna blir større og det blir enklere for meg å gå? At han dumper meg? En del av meg håper at det er han som til slutt vil gå, for da slipper jeg. Hva hadde jeg eventuelt gjort da?

Refleksjonene og spørsmålene mine tar meg aldri noen vei. Nå er det verken vilje eller mulighet til å gjøre noe med situasjonen uansett, og utfordringen handler kun om hvordan jeg kan stå i dette, til noe magisk skjer. Jeg har lest på KG om mange som står i det, eller har gjort det over tid. Kanskje jeg er ute etter å høre mer om hvordan folk klarer å skape mening i en sånn tilværelse? Hvordan ha det greit mens man hele tiden ønsker at ting var annerledes, før man får gjort noe med det?

Når alt dette er sagt, så er det noe som over lengre tid har vært til god hjelp, og det har i perioder gjort livet enklere. I et hav av apati har jeg kjent på bra følelser. Det har i perioder overskygget alt og gjort at jeg har følt meg levende igjen. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen av at følelseslivet har gått fra 0–100. At jeg har evnen til å føle noe bra, er nesten vanskelig å forstå. Når jeg skriver dette, så er jeg av ulike grunner dessverre nærmere 0 igjen. Det er derfor enkelt for meg å sammenligne 0 og 100, og det gir meg perspektiv. Det er jo ikke på 0 man vil være?

Nei, jeg er ikke bipolar ;) 

For mange år siden traff jeg noen jeg likte med en gang. Noen ganger møter vi noen som blir spesiell for oss, noen som skiller seg ut i mengden, noen vi aldri glemmer. Vi hadde mange store og små ting til felles. Vi hadde sex. Vi hadde et eller annet, men det ble ikke mye, og det varte ikke så lenge som jeg skulle ha ønsket. Jeg sa aldri noe om at jeg var forelsket og at han var den eneste personen i hele universet da. Det var nok en underbevisst strategi. Jeg tror jeg raskt skjønte at jeg ikke var like spesiell for han som det han var for meg. Er det ikke alltid sånn? Kjærlighetssorg endte det iallfall i. Av ulike grunner var jeg stuck med den i lang tid, det var ikke mulig å legge det dødt. Jeg måtte stå i det.

Det tok rundt et år før jeg kunne gå videre, og plutselig hadde det gått over ti år uten at vi hadde hatt noe særlig kontakt. Men plutselig ramlet vi borti hverandre igjen, og vi har hatt mye kontakt i godt over et år nå. (Ikke fysisk, vi bor langt unna hverandre, og har ikke møttes.) Jeg kjente at dette er bra for meg, han gir meg noe og betyr noe for meg. Vi har fortsatt flere små og store ting til felles, om ikke enda flere. Jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hva jeg føler for han, men bare det å vite han finnes, og at jeg har "tilgang" på han, gir meg en form for ro. 

Det gikk lang tid, men jeg endte opp med å si at jeg hadde følelser for han, igjen. Jeg fortalte også at jeg hadde vært forelsket i han den gang. Måtte lette på trykket, for jeg kunne ikke si det til noen andre. Så gikk det som det ofte gjør, vi utvekslet mange bilder, film og mye tekst. Jo mer intenst det ble, jo mer intense ble følelsene mine. Det føltes nesten ekte, at jeg hadde en liten bit av han. Jeg fikk en bit av noe som ikke fantes i livet mitt. Noe levende. Jeg begynte å tenke på om det er mulig å ha det slik i det virkelige liv? Å være så glad i noen? Ha sexlyst? Være glad? Føle seg bra? 

Etter en tid trakk han seg tilbake fra hva det nå var vi holdt på med. Det var nok en riktig ting å gjøre, men på den andre siden raknet min liksomverden, og jeg måtte tilbake til virkeligheten. Han fikk frem følelsene mine, og nå er jeg redd for å ikke få oppleve det igjen, med han eller med noen andre. Jeg har kjent på at det er så mye inni meg som vil ut, men alt jeg klarer å få frem nå er apatien. 

Anonymkode: 3d8bc...a08

[AnonymBruker]

Det er tøft i småbarns perioden. Dere må finne små øyeblikk for dere kan være kjærlige og romantiske. Høres ut som dere trenger å livne opp romansen igjen. 
Du er gravid, mye hormoner som spiller inn. Vært gjennom det selv. Hatet barnefar da jeg gikk gravid. Nå er forholdet over og sitter igrunn igjen med et tomrom. Hater hele opplegget. Angrer som en hund at jeg ikke holdt ut. 
 

Anbefaler deg å sette deg ned med han å ha en skikkelig prat. Hva ønsker du å endre? Hva savner du? Hva kan du bli bedre på? Hva savner han? Hva ønsker han å endre? Hva kan han bli bedre på? 
Sett opp gode punkt. Ikke bit over alt på engang. Gjør små endringer hver dag. En dag blir ting bedre. Samliv med barn er ikke lett, man må gjøre kompromiss hele tiden. 
 

Å være alenemor er ikke så rosenrødt som man skulle tro. Jeg jobber rævva av meg. Gikk fra et stort hus til en liten leilighet. Spart mye penger og endelig fikk jeg råd til å kjøpe en liten to-manns bolig med hage. Sitter alene hver kveld. Barna er alt for meg, men savner å ha en voksen person hjemme. Savner å være på samme lag. En jeg kan dele mine bekymringer og gleder med. 
 

Uansett hva du velger så håper jeg du tenker deg godt om. Gresset er som regel aldri grønnere på andre siden. ❤️

Anonymkode: bbc00...3f7

[AnonymBruker]

La dette ligge til du er ferdig med svangerskapet og baby er flere måneder. Ikke ta permanente avgjørelser i svangerskapet  for spiller 1 år ekstra i forholdet så stor rolle for fremtida? Du skal forhåpentligvis leve i 40-50 år til. 

 Jeg avskriver ikke følelsene dine og det kan godt hende du føler det likedan om 1 år, men da har du ihvertfall hatt litt mer normal tilstand til å vurdere ting.

I mellomtiden ville jeg dyrket det som faktisk er bra med mannen din og deres forhold. Ikke feed for mye på en slik tråd som dette. Blir som at man klager til ei venninne om mannen, og så får man 100% støtte i hvor jævlig han er, i stedet for en mer objektiv tilnærming. 

Anonymkode: a701a...a10

[Anonym080]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er tøft i småbarns perioden. Dere må finne små øyeblikk for dere kan være kjærlige og romantiske. Høres ut som dere trenger å livne opp romansen igjen. 
Du er gravid, mye hormoner som spiller inn. Vært gjennom det selv. Hatet barnefar da jeg gikk gravid. Nå er forholdet over og sitter igrunn igjen med et tomrom. Hater hele opplegget. Angrer som en hund at jeg ikke holdt ut. 
 

Anbefaler deg å sette deg ned med han å ha en skikkelig prat. Hva ønsker du å endre? Hva savner du? Hva kan du bli bedre på? Hva savner han? Hva ønsker han å endre? Hva kan han bli bedre på? 
Sett opp gode punkt. Ikke bit over alt på engang. Gjør små endringer hver dag. En dag blir ting bedre. Samliv med barn er ikke lett, man må gjøre kompromiss hele tiden. 
 

Å være alenemor er ikke så rosenrødt som man skulle tro. Jeg jobber rævva av meg. Gikk fra et stort hus til en liten leilighet. Spart mye penger og endelig fikk jeg råd til å kjøpe en liten to-manns bolig med hage. Sitter alene hver kveld. Barna er alt for meg, men savner å ha en voksen person hjemme. Savner å være på samme lag. En jeg kan dele mine bekymringer og gleder med. 
 

Uansett hva du velger så håper jeg du tenker deg godt om. Gresset er som regel aldri grønnere på andre siden. ❤️

Anonymkode: bbc00...3f7

Tusen takk for svaret ditt! Ja - man sitter jo å drømmer om å finne drømmemannen og leve lykkelig sammen for alltid. Men det er vel ikke nødvendigvis slik det blir hvis jeg forlater.

Klarer bare ikke å se hvordan romantikken skal komme tilbake. Klarer ikke at han tar på meg, må tvinge meg til å ha sex med han. Har vært sånn lenge, men hormonene har sikkert litt å si for hvor sterkt jeg føler på dette nå. Vi har prøvd å prate om hva vi kan gjøre annerledes for hverandre, men det blir bare krangling. Hver gang jeg prøver å si noe han må gjøre, svarer han med å fortelle hva jeg gjør galt som gjør at han gjør ting på den måten. Alt er liksom min feil uansett. Når jeg ber han fokusere på det jeg sa, svarer han at han gjør jo det (med å fortelle hva jeg har gjort). Han er klin umulig å prate med... føler ikke at vi er på lag eller er et team. men det er kanskje noe i det du sier - alternativet er å være alene, og da vil det nok bare bli ennå trasigere...

[AnonymBruker]

Anonym080 skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for svaret ditt! Ja - man sitter jo å drømmer om å finne drømmemannen og leve lykkelig sammen for alltid. Men det er vel ikke nødvendigvis slik det blir hvis jeg forlater.

Klarer bare ikke å se hvordan romantikken skal komme tilbake. Klarer ikke at han tar på meg, må tvinge meg til å ha sex med han. Har vært sånn lenge, men hormonene har sikkert litt å si for hvor sterkt jeg føler på dette nå. Vi har prøvd å prate om hva vi kan gjøre annerledes for hverandre, men det blir bare krangling. Hver gang jeg prøver å si noe han må gjøre, svarer han med å fortelle hva jeg gjør galt som gjør at han gjør ting på den måten. Alt er liksom min feil uansett. Når jeg ber han fokusere på det jeg sa, svarer han at han gjør jo det (med å fortelle hva jeg har gjort). Han er klin umulig å prate med... føler ikke at vi er på lag eller er et team. men det er kanskje noe i det du sier - alternativet er å være alene, og da vil det nok bare bli ennå trasigere...

Jeg som la inn det lange innlegget. Kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg savner følelsen av å kunne snakke sammen, være et team. Men jeg tror ikke du har lyst til å bryte i svangerskapet og være alene med to små. Det et beintøft selv som to. Gjør iallfall ferdig svangerskapet og se hva du føler da. Barna mine er 4 og 7,  forholdet har vel aldri vært tipptopp (var faktisk sammen i tre-fire år før vi fikk barn), men disse småbarnsårene hadde ikke vært bra alene heller. 

Anonymkode: 3d8bc...a08

[AnonymBruker]

Anonym080 skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for svaret ditt! Ja - man sitter jo å drømmer om å finne drømmemannen og leve lykkelig sammen for alltid. Men det er vel ikke nødvendigvis slik det blir hvis jeg forlater.

Klarer bare ikke å se hvordan romantikken skal komme tilbake. Klarer ikke at han tar på meg, må tvinge meg til å ha sex med han. Har vært sånn lenge, men hormonene har sikkert litt å si for hvor sterkt jeg føler på dette nå. Vi har prøvd å prate om hva vi kan gjøre annerledes for hverandre, men det blir bare krangling. Hver gang jeg prøver å si noe han må gjøre, svarer han med å fortelle hva jeg gjør galt som gjør at han gjør ting på den måten. Alt er liksom min feil uansett. Når jeg ber han fokusere på det jeg sa, svarer han at han gjør jo det (med å fortelle hva jeg har gjort). Han er klin umulig å prate med... føler ikke at vi er på lag eller er et team. men det er kanskje noe i det du sier - alternativet er å være alene, og da vil det nok bare bli ennå trasigere...

ALDRI si hva han MÅ gjøre, oppleves som angrep og at du påpeker hans feil og mangler.

Heller mer slik:

jeg setter pris på at du ryddet på kjøkkenet i dag (skryt = mer av samme atferd) 

gi komplimenter selv om det føles falskt og unaturlig, etter øving vil det føles naturlig

jeg har behov for flere anerkjennende behov. Som den gangen du sa jeg var fin i den kjolen, da ble jeg veldig glad

si et behov du har og spør ham hvordan du tenker dere sammen kan gjøre at det føles bedre for deg. Ikke belær ham. La ham komme med forslag/refleksjon selv. Spør også hva han føler behov for

Bare noen eksempler, du skjønner tegninga. 

Anonymkode: a701a...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg som la inn det lange innlegget. Kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg savner følelsen av å kunne snakke sammen, være et team. Men jeg tror ikke du har lyst til å bryte i svangerskapet og være alene med to små. Det et beintøft selv som to. Gjør iallfall ferdig svangerskapet og se hva du føler da. Barna mine er 4 og 7,  forholdet har vel aldri vært tipptopp (var faktisk sammen i tre-fire år før vi fikk barn), men disse småbarnsårene hadde ikke vært bra alene heller. 

Anonymkode: 3d8bc...a08

Ja tenker litt det samme. Før minste er ett år vil det jo bli klin umulig med samvær etc. tenker det vil gå hardt ut over barna om vi går fra hverandre for tidlig. 
likte det du skrev veldig godt, og kan spesielt kjenne meg igjen i at andre menn kan gi spenning og glede i hverdagen. Skjønner deg utrolig godt. Har ikke vært utro på noen måter, men kjenner at hvis det fortsetter slik øker det risikoen veldig. Mennesker har jo behov for å bli sett og føle seg attraktiv... men det vil være fryktelig vanskelig for meg å leve med er jeg redd - ikke fordi jeg vil være med mannen min, men tillitsbruddet... 

Anonymkode: 2b062...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

jeg ønsker ikke at barnene mine skal vokse opp i leilighet da jeg selv har vært vant med hus, hage og mye utelek. 

Jeg hadde mye heller latt barna vokse opp i leilighet enn et flott hus hvor den ene av foreldrene misliker den andre. Og ja, det merkes, tro meg.

Anonymkode: af244...ecf

[AnonymBruker]

Kom disse følelsene før du ble gravid med nr 2? Jeg vll anbefale deg om å ikke ta noen så alvorlige beslutninger nå som du er gravid. Det er en unntakstilstand og det er også de 3 første leveårene til barna. Jeg er selv skilt og jeg hadde aldri valgt det igjen om jeg hadde visst det jeg vet i dag og hatt den livserfaringen som jeg nå har! Du rosenmaler en drømmemann som ikke finnes og livet forandrer seg etter man får barn. Det virker som du har gitt opp. Husk du blir hva du tenker. Dersom du fokuserer kun på det som er negativt og ikke jobber med deg selv og forholdet, ja så da går det ti helvete! Barna fortjner at dere begge jobber med forholdet....

 

 

Anonymkode: 510d8...5a7

[AnonymBruker]

Du vet hva du har men ikke hva du får.

Her ble det slutt med barnefar pga psykisk sykdom og delvis psykisk vold som følge av det. 

Jeg er nå alene med barn og har en kjæreste som er verdens beste for meg selv om han selvfølgelighar sike feil og mangler han også.

MEN! Det som kom brått på meg er jo den følelsen rundt barna og min nye mann. Han er snill med dem, osv. Men han elsker dem ikke som han elsker sine egne barn. Og det er faktisk mye vondere enn jeg hadde trodd det kom til å bli. Små sårheter i hverdagen selv om han gjør sitt beste for å interessere seg å bry seg om dem så synes jeg det skinner gjennom. Og det er jo bare sånn det er at man elsker egne barn høyest, og ikke noe han kan kontrollere. Han er ikke så interessert i småting de gjør og sier sånn som en far ville vært, dessverre. Man blir stående alene i veldig mange settinger der man ellers ville vært to om å glede seg over barnet. 

Hadde jeg kunne fiksa ting med barnefar så tror jeg jeg hadde valgt det. Jeg elsker kjæresten min mye høyere enn jeg elsket bf, men familiefølelsen står så sterkt i meg at det blir et hull der som ingen kan fylle. Håper forsåvidt det blir bedre når ungene blir store. 

Vil også minne deg på at en graviditet og frem til ungen er over 2 år er en unntakstilstand der man absolutt ikke bør ta store livsendrende avgjørelser.

Jeg vil anbefale deg å begynne å skrive ned positive ting om din samboer på en lite. Alt fra store ting til bagateller. Lese over den hver dag og prøve å gi han minst et kompliment hver dag. 

Du kan ikke forandre han. Det kan kun han. Men du kan forandre deg selv og hvordan du er mot han, og dermed på den måten forandre han også. 

Det er noe som heter "fake it till you make it". Lur deg selv og hjernen til å like ham igjen ved å nekte deg selv å fokusere på det negative og kun fokusere på det positive. 

 

Lykke til HI. Å være alenemor er absolutt ikke noe å strebe etter. 

Anonymkode: 30143...985

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvordan dere kvinner som har en (forhåpentligvis) lojal mann klarer å aktivt ha kontakt med andre menn bak ryggen hans eller lengte etter andre menn. Da er det i så fall fair av dere å la partneren få vite hva dere holder på med slik at han også kan holde på slik (hvis han allerede gjør det er det jo greit) eller gjøre det slutt. Jeg har en illojal mann og vet hvor vondt det var å oppdage det, unner ingen å kjenne på den smerten og usikkerheten på seg selv med mindre de selv er slik.

Anonymkode: c8316...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skjønner ikke hvordan dere kvinner som har en (forhåpentligvis) lojal mann klarer å aktivt ha kontakt med andre menn bak ryggen hans eller lengte etter andre menn. Da er det i så fall fair av dere å la partneren få vite hva dere holder på med slik at han også kan holde på slik (hvis han allerede gjør det er det jo greit) eller gjøre det slutt. Jeg har en illojal mann og vet hvor vondt det var å oppdage det, unner ingen å kjenne på den smerten og usikkerheten på seg selv med mindre de selv er slik.

Anonymkode: c8316...7b8

Det er forståeligvis vondt hvis man føler og tror at man er i et bra forhold med en god og trygg relasjon. 

Anonymkode: 3d8bc...a08

[AnonymBruker]

Ingen bør bli i et forhold. 

Anonymkode: 026df...6e2

[AnonymBruker]

Ikke hold ut for barnas skyld. Men siden du har en lite og en på vei, har du litt tid på deg å tenke. Barna er fremdeles små, så de tenker ikke så mye over det. 

Anonymkode: a8746...d74