Barn innenfor autismespekteret

[AnonymBruker]

Dere som har barn med autisme, hvordan takler dere å se andre barn utvikle seg normalt når deres har utfordringer? Og hvordan takler dere «velmenende» ord og trøst fra familie og venner som egentlig gjør vondt verre?  

Anonymkode: e8703...c3b

[AnonymBruker]

Jeg syns det er skikkelig dritt. Vi har jo hele tiden tenkt at han er bare sent ute, umoden osv. Nå som han er 5 år så ser jo vi at forskjellene blir større og større, han har stagnert/blitt verre. Han sliter mye med språk. (Stangerte når han var 3 1/2 år), sliter mer i lek, klarer ikke å leke mer en med en person i gangen. Han trenger ofte pauser og skjerming. Han vil ikke ut, redd det meste egentlig. Å han trenger konstant bekreftelse på alt han gjør, å alle overganger er ett helvette. Vi hsr hele tiden hørt fra familien at vi må være strengere, sette krav til han osv.. 

Anonymkode: b009c...31f

[AnonymBruker]

Jeg er lærer - og skal være litt «streng». Når man har fått et barn med andre behov enn normen, er det som det er. Man får ikke endret det, på annet vis enn å legge egne følelser til side - omfavne sin og barnets skjebne og gjøre det beste ut av situasjonen. Elske barnet for akkurat den det er. Autistiske barn har masse positivt med seg, selvom det er andre ting, enn normens barn. 
At mor eller far skammer seg over en, er like vondt uansett hvem man er. 
Å vise stolthet overfor barnet, vil påvirke omgivelsene - også øvrig familie. Forklar og informer, og få alle til å spille på lag, da har også barnet de beste forutsetninger for å vokse inn i sitt potensial. Jeg har sett autister få til de mest fantastiske ting. Jeg har hatt autister som har starta på VGS-pensum i matematikk, mens de fortsatt gikk på ungdomsskolen, men jeg har også sett at det avhenger 100% av hvordan oppvekstvilkårene har vært. Autisme har enorme forskjeller innafor spekteret, og familiens måte å imøtekomme sin autist er alfa omega for hvilke forutsetninger barna har. Vær stolt av barnet ditt uansett - da gir du han/henne/hen det aller beste i livet! 

Anonymkode: 099ce...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er lærer - og skal være litt «streng». Når man har fått et barn med andre behov enn normen, er det som det er. Man får ikke endret det, på annet vis enn å legge egne følelser til side - omfavne sin og barnets skjebne og gjøre det beste ut av situasjonen. Elske barnet for akkurat den det er. Autistiske barn har masse positivt med seg, selvom det er andre ting, enn normens barn. 
At mor eller far skammer seg over en, er like vondt uansett hvem man er. 
Å vise stolthet overfor barnet, vil påvirke omgivelsene - også øvrig familie. Forklar og informer, og få alle til å spille på lag, da har også barnet de beste forutsetninger for å vokse inn i sitt potensial. Jeg har sett autister få til de mest fantastiske ting. Jeg har hatt autister som har starta på VGS-pensum i matematikk, mens de fortsatt gikk på ungdomsskolen, men jeg har også sett at det avhenger 100% av hvordan oppvekstvilkårene har vært. Autisme har enorme forskjeller innafor spekteret, og familiens måte å imøtekomme sin autist er alfa omega for hvilke forutsetninger barna har. Vær stolt av barnet ditt uansett - da gir du han/henne/hen det aller beste i livet! 

Anonymkode: 099ce...0e1

Lett å si for deg som kun trenger å forholde deg til dette via jobb. Du har åpenbart ikke så mye innsikt i dette utover din rolle som lærer i grunnskole(?). Det handler ikke om å skamme seg, men sorg og utfordringer. 

Det heter ikke «en autist» heller. 

Hallo.

—————

Ja, vi har visstnok det. Men vi merker det ikke så mye som nok andre gjør, han ligger på «veldig høytfungerende», har lett for å få seg venner og litt flere interesser enn hva som er vanlig. Men han er bare 7 år, og jeg konkluderer ikke med noe før ungdomstiden er over. 

Har et familiemedlem som har Asperger, og ser spesielt tydelig i voksen alder hvor mye det innvirker.

Hun bor hjemme nå som 23-åring, me må i omsorgsbolig når hun skal flytte. Klarer ikke ordinær jobb eller utdanning, og ser jo ikke poenget med andre aktiviteter enn sin ene hyperinteresse (tilbudet er jo superdårlig i tillegg, de settes til helt håpløse oppgaver som potetskreller eller rydd avfall - hun er jo ikke tilbakestående eller supernarkoman liksom). 

Merker jeg blir litt trist når han tar opp «når jeg får barn», for det er jo ikke sikkert han vil være skikket til det om diagnosen forsterkes. Men om han ikke hadde dette kunne han jo like godt fått en annen sykdom, eller dårlig spermkvalitet - livet skjer jo.

Men ja, denne type diagnoser gir mange ekstra utfordringer.

Og i senere år er jo sjansen for depresjon, angst, OCD osv mye høyere - så det er jo endel tilleggsutfordringer å skulle håndtere. 

Man ønsker jo det beste for sitt barn. 

 

Anonymkode: e9a90...92f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):Jeg er lærer - og skal være litt «streng». Når man har fått et barn med andre behov enn normen, er det som det er. Man får ikke endret det, på annet vis enn å legge egne følelser til side - omfavne sin og barnets skjebne og gjøre det beste ut av situasjonen. Elske barnet for akkurat den det er. Autistiske barn har masse positivt med seg, selvom det er andre ting, enn normens barn. 
At mor eller far skammer seg over en, er like vondt uansett hvem man er. 
Å vise stolthet overfor barnet, vil påvirke omgivelsene - også øvrig familie. Forklar og informer, og få alle til å spille på lag, da har også barnet de beste forutsetninger for å vokse inn i sitt potensial. Jeg har sett autister få til de mest fantastiske ting. Jeg har hatt autister som har starta på VGS-pensum i matematikk, mens de fortsatt gikk på ungdomsskolen, men jeg har også sett at det avhenger 100% av hvordan oppvekstvilkårene har vært. Autisme har enorme forskjeller innafor spekteret, og familiens måte å imøtekomme sin autist er alfa omega for hvilke forutsetninger barna har. Vær stolt av barnet ditt uansett - da gir du han/henne/hen det aller beste i livet! 

Anonymkode: 099ce...0e1

Du er lærer og ikke psykolog og kan åpenbart ikke dette her. Ja, man er selvsagt glad i barnet sitt og stolt! Man står på for barnet sitt. Det handler ikke om det. Det handler om at man også kan ha en sorgreaksjon - helt naturlig. Foreslår at du holder deg til skolepensum, og lar fagfolk uttale seg om dette. Dette kan du åpenbart ikke nok om

Anonymkode: 2cdc9...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du er lærer og ikke psykolog og kan åpenbart ikke dette her. Ja, man er selvsagt glad i barnet sitt og stolt! Man står på for barnet sitt. Det handler ikke om det. Det handler om at man også kan ha en sorgreaksjon - helt naturlig. Foreslår at du holder deg til skolepensum, og lar fagfolk uttale seg om dette. Dette kan du åpenbart ikke nok om

Anonymkode: 2cdc9...ab1

 

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er lærer - og skal være litt «streng». Når man har fått et barn med andre behov enn normen, er det som det er. Man får ikke endret det, på annet vis enn å legge egne følelser til side - omfavne sin og barnets skjebne og gjøre det beste ut av situasjonen. Elske barnet for akkurat den det er. Autistiske barn har masse positivt med seg, selvom det er andre ting, enn normens barn. 
At mor eller far skammer seg over en, er like vondt uansett hvem man er. 
Å vise stolthet overfor barnet, vil påvirke omgivelsene - også øvrig familie. Forklar og informer, og få alle til å spille på lag, da har også barnet de beste forutsetninger for å vokse inn i sitt potensial. Jeg har sett autister få til de mest fantastiske ting. Jeg har hatt autister som har starta på VGS-pensum i matematikk, mens de fortsatt gikk på ungdomsskolen, men jeg har også sett at det avhenger 100% av hvordan oppvekstvilkårene har vært. Autisme har enorme forskjeller innafor spekteret, og familiens måte å imøtekomme sin autist er alfa omega for hvilke forutsetninger barna har. Vær stolt av barnet ditt uansett - da gir du han/henne/hen det aller beste i livet! 

Anonymkode: 099ce...0e1

Fikk ikke med meg sitatet 

Anonymkode: 2cdc9...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du er lærer og ikke psykolog og kan åpenbart ikke dette her. Ja, man er selvsagt glad i barnet sitt og stolt! Man står på for barnet sitt. Det handler ikke om det. Det handler om at man også kan ha en sorgreaksjon - helt naturlig. Foreslår at du holder deg til skolepensum, og lar fagfolk uttale seg om dette. Dette kan du åpenbart ikke nok om

Anonymkode: 2cdc9...ab1

Jeg må riste litt på hodet - hvorfor så aggressiv? Sorger i livet bærer vi alle og hva vet du om meg? 
I mange år fremover skal du forholde deg til råd og veiledning fra lærere som skal bidra i ditt barns utvikling! Vårt samfunnsoppdrag er at nettop ditt barn skal komme så langt innenfor sitt potensiale som mulig. 
Jeg tenker at det mere veiledning du klarer å ta inn over deg og det mere du klarer å videreformidle av den veiledninga til din familie, det bedre får både du og ditt barn det! 
Sorger over at livet ikke ble som tenkt, eller at et barn har fått utfordringer er reelle og tidvis tunge sorger, men man må likevel leve med dem. Også bestemmer man litt selv hvor tungt man skal la dem ramme. 

Anonymkode: 099ce...0e1

[AnonymBruker]

Er det noen her som har voksne barn innen autismespekteret? Jeg lurer på hvordan det vil gå med barnet som voksen. Hvordan kan barnet forholde seg til sosiale forventninger, og går det an å mestre en jobb? Autister kan være veldig teoretisk smarte men alle må jo forholde seg til relasjoner i arbeidslivet. 

Anonymkode: ae0b9...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg må riste litt på hodet - hvorfor så aggressiv? Sorger i livet bærer vi alle og hva vet du om meg? 
I mange år fremover skal du forholde deg til råd og veiledning fra lærere som skal bidra i ditt barns utvikling! Vårt samfunnsoppdrag er at nettop ditt barn skal komme så langt innenfor sitt potensiale som mulig. 
Jeg tenker at det mere veiledning du klarer å ta inn over deg og det mere du klarer å videreformidle av den veiledninga til din familie, det bedre får både du og ditt barn det! 
Sorger over at livet ikke ble som tenkt, eller at et barn har fått utfordringer er reelle og tidvis tunge sorger, men man må likevel leve med dem. Også bestemmer man litt selv hvor tungt man skal la dem ramme. 

Anonymkode: 099ce...0e1

Jeg trenger ingen veiledning fra lærer angående mitt barn

Anonymkode: 2cdc9...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det noen her som har voksne barn innen autismespekteret? Jeg lurer på hvordan det vil gå med barnet som voksen. Hvordan kan barnet forholde seg til sosiale forventninger, og går det an å mestre en jobb? Autister kan være veldig teoretisk smarte men alle må jo forholde seg til relasjoner i arbeidslivet. 

Anonymkode: ae0b9...c94

Det kommer veldig an på. Jeg er 29 år gammel og har høytfungerende autisme, og jeg får ikke til jobb og sliter veldig med sosiale relasjoner. Jeg er høyt intelligent da, og gikk ut av videregående med omtrent bare toppkarakterer, lærer fort og er veldig flink i fag som matte, kjemi, asiatiske språk, fysikk. Men! Det var et blodslit uten like å få til det sosiale på skolen og jeg har vært avhengig av psykiatrien de siste 20 årene for å få til å leve. Jeg har heller ingen venner, og skal innrømme at det plager nok familien min mer en det plager meg. De blir flaue og syns jeg er rar som ikke trenger venner, mens jeg ser ikke på det som noe problem da jeg har det bra uten 😄

Jeg sliter også med intimitet og seksualitet, og selv om jeg har hatt kjærester så har mange av forholdene tatt slutt fordi jeg ikke takler sex noe særlig. Nå har jeg en samboer som heldigvis forstår meg veldig godt, og vi har fått det til å fungere selv om jeg veldig asosial og trenger mye alenetid. Sammen på åttende året nå Barn kommer jeg aldri til å få da jeg mener det er uansvarlig siden jeg er uføretrygdet og aldri vet hvilken form jeg er i neste dag.

Det er så store variabler på autismespekteret at det er vanskelig å si hvordan barnet vil ende opp. Uansett så håper jeg at barnet vil få ett liv som det selv føler er verdt å leve, uavhengig om det oppfyller samfunnets krav til det perfekt A4 livet eller ikke.

Anonymkode: 6926e...b54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg må riste litt på hodet - hvorfor så aggressiv? Sorger i livet bærer vi alle og hva vet du om meg? 
I mange år fremover skal du forholde deg til råd og veiledning fra lærere som skal bidra i ditt barns utvikling! Vårt samfunnsoppdrag er at nettop ditt barn skal komme så langt innenfor sitt potensiale som mulig. 
Jeg tenker at det mere veiledning du klarer å ta inn over deg og det mere du klarer å videreformidle av den veiledninga til din familie, det bedre får både du og ditt barn det! 
Sorger over at livet ikke ble som tenkt, eller at et barn har fått utfordringer er reelle og tidvis tunge sorger, men man må likevel leve med dem. Også bestemmer man litt selv hvor tungt man skal la dem ramme. 

Anonymkode: 099ce...0e1

Ditt svar over vitner ikke om mye kunnskap ift. hvordan det er å ha et barn med spesielle behov. Det er helt normalt å ha en sorgreaksjon over at ting ikke ble som «vanlig» - både ved diagnose og opp igjennom.

Det ene utelater ikke det andre. Man kan fint ta i mot veiledning fra fagfolk. Likevel så er ikke autisme spekter forstyrrelse det lærere kan mest om, så ofte får jo lærerne også veiledning når en elev har dette. Håper dog lærere som skal møte foreldrene til barn med spesielle behov er mer ydmyke for hva foreldre står i enn det du gjør i ditt innlegg

Anonymkode: 2cdc9...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er lærer - og skal være litt «streng». Når man har fått et barn med andre behov enn normen, er det som det er. Man får ikke endret det, på annet vis enn å legge egne følelser til side - omfavne sin og barnets skjebne og gjøre det beste ut av situasjonen. Elske barnet for akkurat den det er. Autistiske barn har masse positivt med seg, selvom det er andre ting, enn normens barn. 
At mor eller far skammer seg over en, er like vondt uansett hvem man er. 
Å vise stolthet overfor barnet, vil påvirke omgivelsene - også øvrig familie. Forklar og informer, og få alle til å spille på lag, da har også barnet de beste forutsetninger for å vokse inn i sitt potensial. Jeg har sett autister få til de mest fantastiske ting. Jeg har hatt autister som har starta på VGS-pensum i matematikk, mens de fortsatt gikk på ungdomsskolen, men jeg har også sett at det avhenger 100% av hvordan oppvekstvilkårene har vært. Autisme har enorme forskjeller innafor spekteret, og familiens måte å imøtekomme sin autist er alfa omega for hvilke forutsetninger barna har. Vær stolt av barnet ditt uansett - da gir du han/henne/hen det aller beste i livet! 

Anonymkode: 099ce...0e1

Hvem har skrevet noe om å skamme seg? Vi skammer oss ikke over barnet vårt.

 

ts

Anonymkode: e8703...c3b