Sorg over barn med spesielle behov, aldri et tema på helsestasjonen/ på foreldresamtaler i barnehager

[AnonymBruker]

Hvorfor snakkes det ingenting om sorgen som mange foreldre opplever over barn med spesielle behov/ diagnoser. Er det et så stort tabu? Jeg er selv mor til et barn med spesielle behov (ingen diagnose, men utfordringer og autismesymptomer).

Aldri har noen fra instanser som helsestasjonen eller barnehagen spurt meg hvordan jeg har det eller om jeg opplever en sorgprosess. Hvorfor ikke?, tenker jeg.

Jeg vurderer på sikt å snakke med en psykolog om min sorgprosess, men jeg vet egentlig ikke om jeg vil få noe ut av det. Hvis noen her har snakket med psykolog om sin sorgprosess, så del gjerne om dere ønsker. 

Anonymkode: 38bde...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor snakkes det ingenting om sorgen som mange foreldre opplever over barn med spesielle behov/ diagnoser. Er det et så stort tabu? Jeg er selv mor til et barn med spesielle behov (ingen diagnose, men utfordringer og autismesymptomer).

Aldri har noen fra instanser som helsestasjonen eller barnehagen spurt meg hvordan jeg har det eller om jeg opplever en sorgprosess. Hvorfor ikke?, tenker jeg.

Jeg vurderer på sikt å snakke med en psykolog om min sorgprosess, men jeg vet egentlig ikke om jeg vil få noe ut av det. Hvis noen her har snakket med psykolog om sin sorgprosess, så del gjerne om dere ønsker. 

Anonymkode: 38bde...10b

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

[AnonymBruker]

De er jo ikke tankeleser, kanskje de ser en forelder som klarer ting fint og dermed tenker de ikke på,det som tema? Du kan jo selv ta det opp at du vil ha det som tema!?

Anonymkode: 21f08...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

Å ha et barn med utfordringer kan likevel gi en sorg selv om det ikke er diagnoser på papiret...

Anonymkode: 21f08...3e2

[sicario]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

Man kan være sterk og tilstede selvom man sørger.

har du barn med spesielle behov selv?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De er jo ikke tankeleser, kanskje de ser en forelder som klarer ting fint og dermed tenker de ikke på,det som tema? Du kan jo selv ta det opp at du vil ha det som tema!?

Anonymkode: 21f08...3e2

Ser poenget ditt. Det er selvsagt mulig å ta det opp, men ikke alltid så lett.

Ts

Anonymkode: 38bde...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser poenget ditt. Det er selvsagt mulig å ta det opp, men ikke alltid så lett.

Ts

Anonymkode: 38bde...10b

Det skjønner jeg, men du kan jo prøve? Det er gjerne vanskeligst før du får sagt ordene! Du kan jo også skrive det ned om du syns det er lettere!❤️ Lykke til!

Anonymkode: 21f08...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

Jeg opplever sorg over de utfordringene han har. Forsinket språk, noe forsinket mental utvikling (sa de på første utredning) og utfordringer i lek med andre barn. Det kan hende han får en diagnose i skolealder. Som mor ønsker man jo at barnet skal ha like muligheter som alle andre barn. 
 

Ts

Anonymkode: 38bde...10b

[Gjest Kirsebæra]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

Dette er det mest provoserende svaret jeg har fått når jeg har luftet at jeg syns det er tøft og vanskelig å ha et barn på autismespekteret, med tilleggsdiagnoser. 

Jeg er sterk, og jeg kjemper for hans rettigheter for ingen andre gjør det. Det er mye han har rett og krav på, men jeg må likevel gjøre krav på det, ergo må jeg være sterk og kreve det. 

Det er likevel beintøft. Og det er sårt å tenke på at det som skulle være en "standard, samfunns-A4 familie" ikke ble det. Så fælt å si det til og med, for det virker som alle skal være A4 og når de ikke er det, så er det FEIL, men jeg ser ikke på barnet mitt som feil. Han er annerledes. Men ikke feil. 

Det er likevel sårt å tenke at han ikke kan bli hva han vil, slik alle foreldre vil oppmuntre barna sine til (her må vi være realistisk). Sårt at han sannsynligvis ikke kan kjøre bil. 

Sårt at han kanskje aldri får barn, og om han gjør det, sannsynligvis ikke kan ha omsorgen for det (så her må vi snakke mye om prevensjon). 

Det er sårt å tenke på muligheten andre barn har, som vårt ikke får. 

Det betyr ikke at foreldrene til et barn med spesielle behov ikke er sterk. Tvert i mot. 

 

[AnonymBruker]

Veldig trist du at du opplever det slik. Men det er nok ikke barnehagen sin oppgave å ivareta foreldres psykiske helse. Foreldresamtaler skal handle om barnets utvikling og hverdag i barnehagen, ikke foreldrenes personlige problemer. Helsestasjonen (tror jeg) eller legen din derimot kan hendvise videre til psykolog, men da må du åpne deg og selv fortelle at du synes dette er vanskelig. For som nevnt lengre oppe her så er ingen tankelesere, og ingen ting går automatisk 

Anonymkode: 91e8f...11d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg opplever sorg over de utfordringene han har. Forsinket språk, noe forsinket mental utvikling (sa de på første utredning) og utfordringer i lek med andre barn. Det kan hende han får en diagnose i skolealder. Som mor ønsker man jo at barnet skal ha like muligheter som alle andre barn. 
 

Ts

Anonymkode: 38bde...10b

Jeg vet ikke om barnet må ha en diagnose på papiret, men kanskje du kunne ha hatt nytte av kurset som heter «hva med oss?»/«hva med med meg?» (om du er aleneforelder). Dette er oversikten over samlivskurset, men om du er aleneforelder velger du bare «hva med meg» i nedtrekksmenyen https://bufdir.no/Familie/Kurs/?coursetype=27&region=all

Anonymkode: 21f08...3e2

[AnonymBruker]

Jeg som barnehagelærer har nok ikke kompetanse til å ivareta foreldres psykiske helse. Men jeg ville gjerne lyttet og anerkjent følelsene dine hvis du hadde tatt det opp. Skjønner godt at det er en sorg!

 

Anonymkode: 6f822...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplever sorg over de utfordringene han har. Forsinket språk, noe forsinket mental utvikling (sa de på første utredning) og utfordringer i lek med andre barn. Det kan hende han får en diagnose i skolealder. Som mor ønsker man jo at barnet skal ha like muligheter som alle andre barn. 
 

Ts

Anonymkode: 38bde...10b

Dette forstår jeg utrolig godt. Jeg har jobbet med småbarns familier i mange år, og spesielt de siste årene er jeg blitt veldig bevisst på å snakke om hvordan det er å være mamma og pappa. Tror det å få støtte i rollene uansett om det handler om barn med eller uten spesielle behov er viktig. Hvis ingen tar det opp med deg, så mann deg opp (vet det kan være vanskelig) og prøv å sette ord på det selv. Skriv det evt ned i en mail, det er kanskje enda lettere? Jeg er helt sikker på at du vil bli tatt på alvor og evt henvist videre for bedre kompetanse 

Anonymkode: 89e33...aaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor snakkes det ingenting om sorgen som mange foreldre opplever over barn med spesielle behov/ diagnoser. Er det et så stort tabu? Jeg er selv mor til et barn med spesielle behov (ingen diagnose, men utfordringer og autismesymptomer).

Aldri har noen fra instanser som helsestasjonen eller barnehagen spurt meg hvordan jeg har det eller om jeg opplever en sorgprosess. Hvorfor ikke?, tenker jeg.

Jeg vurderer på sikt å snakke med en psykolog om min sorgprosess, men jeg vet egentlig ikke om jeg vil få noe ut av det. Hvis noen her har snakket med psykolog om sin sorgprosess, så del gjerne om dere ønsker. 

Anonymkode: 38bde...10b

Hvorfor har du ikke fått utredet barnet?

Anonymkode: 60b35...1da

[AnonymBruker]

Kirsebæra skrev (1 time siden):

Dette er det mest provoserende svaret jeg har fått når jeg har luftet at jeg syns det er tøft og vanskelig å ha et barn på autismespekteret, med tilleggsdiagnoser. 

Jeg er sterk, og jeg kjemper for hans rettigheter for ingen andre gjør det. Det er mye han har rett og krav på, men jeg må likevel gjøre krav på det, ergo må jeg være sterk og kreve det. 

Det er likevel beintøft. Og det er sårt å tenke på at det som skulle være en "standard, samfunns-A4 familie" ikke ble det. Så fælt å si det til og med, for det virker som alle skal være A4 og når de ikke er det, så er det FEIL, men jeg ser ikke på barnet mitt som feil. Han er annerledes. Men ikke feil. 

Det er likevel sårt å tenke at han ikke kan bli hva han vil, slik alle foreldre vil oppmuntre barna sine til (her må vi være realistisk). Sårt at han sannsynligvis ikke kan kjøre bil. 

Sårt at han kanskje aldri får barn, og om han gjør det, sannsynligvis ikke kan ha omsorgen for det (så her må vi snakke mye om prevensjon). 

Det er sårt å tenke på muligheten andre barn har, som vårt ikke får. 

Det betyr ikke at foreldrene til et barn med spesielle behov ikke er sterk. Tvert i mot. 

 

Hei jeg har det som deg. Autisme her og. 

Veldig vanskelig og mye av hverdagen handler jo om å karre til seg ting til barnets beste, sjeldent spørsmål om hvordan ting er med meg... 

Har lært at jeg må si det rett ut:)

Anonymkode: 95c98...3df

[AnonymBruker]

Glemte helt å svare på det siste spørsmålet ditt! Ja, det kan hjelpe å snakke med en psykolog om sorgprosessen! Nå kan jeg bare snakke for meg selv som kronisk syk, men jeg har fått veldig stor hjelp av psykolog med å bearbeide diagnosen og akseptere at ting er som de er som kronisk syk. Så kanskje du bør hoppe i det nå slik at du slipper å gå alene med dette?❤

Anonymkode: 21f08...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor har du ikke fått utredet barnet?

Anonymkode: 60b35...1da

Hvis du leser videre er de i gang med det!

Anonymkode: 21f08...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis du leser videre er de i gang med det!

Anonymkode: 21f08...3e2

Jeg spør ts, ikke deg. Hvis barnet får en diagnose så er det lettere for trådstarter å få utløst ressurser barnet har krav på.

Anonymkode: 60b35...1da

[Tatja]

Jeg trodde lenge at jeg var deprimert, helt til et klokt menneske en dag skjønte, og fortalte meg, at jeg rett og slett sørget. Mitt barn har adhd og mulig tillegsdiagnose. 

Jeg sørger IKKE over barnet jeg fikk, er evig takknemlig for henne. Men jeg sørger over at hennes liv er, og alltid vil være, annerledes og fullt av begrensninger og utfordringer. Hun har det så vanskelig at hun allerede, 11 år gammel, har tenkt tanken at hun ikke vil leve. 

Denne mnd skal jeg starte med psykologtimer, må ha hjelp til å bearbeide. Min datter får for øvrig hjelp av psykolog på BUP, også hun bærer på en sorg over sin diagnose. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Burde ikke du heller være sterk og være der for barnet?

Hvorfor skal du sørge over at barnet når det ikke engang har en diagnose.  

Anonymkode: e9a23...b4f

Gratulerer med dagens mest idiotiske kommentar!

Har du selv vært pårørende til noen slik at du vet hva for en kamp det er? Og hvor mange bekymringer det fører med seg?

Hvis du ikke evner å sette deg inn i andres situasjon bør du la være å uttale deg om ting du ikke vet noe om.

Anonymkode: 3d6d1...8a3