Mannen min er ikke en lytter. Og jeg syns det blir vanskeligere og vanskeligere... Hvordan "fikse" dette?

[AnonymBruker]

Er jo på en måte mitt problem. Han er rett og slett en dårlig lytter, og jeg trenger å bli hørt på av og til. Det ender som regel med at jeg blir så skuffet og såret at jeg trekker meg unna han. 

Han kan sitte å høre/delta i en samtale, men fikler med ting, reiser seg plutselig og kan gå ut av rommet midt i en setning. Kommer tilbake, men er så ødeleggende for meg. Har sagt ifra at jeg syns det er ufint at han ikke klarer å sitte stille å høre etter og gi meg en tilbakemelding. 

Et par ganger kan han likevel sitte å snakke lenge, og det er de stundene som virkelig gir meg noe. 

Jeg bør vel bare innse at han ikke er en lytter og heller prøve å endre på mine behov for å ha de samtalene med han. Gir meg ikke noe annet enn sorg egentlig, de gangene han ikke hører(fikler, driver med mobilen, går unna osv). 

Vi snakker rett fra levra, så ikke noe problem å si ifra til han, men hjelper ikke å si ifra når han ikke ser problemet. Han mener han hører og responderer på det jeg sier. 

Jeg er i tillegg kronisk syk, og vi har et barn med kronisk sykdom, så jeg har lite omgang med voksne i løpet av dagen. Jeg er nok litt ivrig i samtaler ofte, så skjønner at han ikke orker lange samtaler hver dag, så jeg begrenser meg selvfølgelig. 

Men én kveld eller 2 i løpet av uka kan jeg ha ting på hjertet, som da som regel ender med at jeg angrer på at jeg tok opp. Trenger ikke være noe viktig eller noe, kun et behov for å snakke ut litt. 

Er det jeg som forventer for mye syns dere? Tåler å høre det altså, og jeg kan jobbe med å la være å ha slike samtaler. Men er vondt å føle seg avvist og at det virker som han syns det er uinteressant å snakke med meg på kvelden... 

Anonymkode: 66805...ba4

[AnonymBruker]

Han prøver kanskje, uten å helt skjønne hva du er ute etter. 

Vil du ha råd? Trøst? Hva håper du på? 

Deler han selv tilsvarende ting?

Anonymkode: 9ace5...2e4

[AnonymBruker]

Oi. Dette kunne jeg ha skrevet. Både om mannen og sykdom. Og det er sårt, altså. Jeg har prøvd å forklare for mannen min hvor avvisende det er når han hele tiden prøver å gå hvis jeg prater med ham og at han ikke responderer på det jeg sier. Jeg har ikke klart å snu dette, det blir bare mer plagsomt egentlig. Og jeg orker ikke å ha så mange samtaler lenger. Deilig for ham vil jeg tro😅

Og så gjelder det å prøve å dekke behovet for voksenkontakt og prat andre steder. Funker fint å ringe til venninner og prate litt også! 

 

Anonymkode: 69038...058

[McMary]

Føler med deg, det er leit når partner ikke viser like stor glede over en god samtale som sen selv gjør. Det er gjerne gode samtaler som skaper nærhet i forholdet. Man kan føle seg uinteressant når mannen ikke vil prate, uavhengig om det er viktig eller bare for å prate, holde hverandre oppdatert og ha det hyggelig. Det er veldig normalt tenker jeg da! Synes ikke du skal prøve å tøyle deg selv eller noe. Det er sikkert lurt å snakke med familie og venninner på telefon i løpet av uka også, men fortsatt må dere jo kunne ha gode samtaler innimellom. Jeg har dessverre ingen råd, ble skilt selv og dette var en av grunnene til at forholdet begynte å gå dårlig. Han ble så besatt av jobb og andre greier at gode samtaler og nærhet ble mangelvare. Min nye kjæreste ble min beste samtalepartner. 

Endret 22. april 2021 av McMary