Å være pårørende til noen med psykiske vansker og hvordan snakke om det

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre fra dere som selv har/har hatt en psykisk sykdom, eller som er pårørende. 

Min mann har slitt med mye forskjellig, fra psykotiske episoder til depresjon og angst. Det kommer i perioder, men de årene vi har vært sammen har det gått mye bra også. Han bruker av og til hasj, og en sjelden gang alkohol for å få bukt med angst og uro på kvelden. I perioder er det hasj hver kveld, det er en selvmedisinering som jeg ser fungerer, men jeg tror jo ikke det er positivt i det lange løp.

Vi har ikke barn altså.

Nå har psyken forverret seg de siste måneder pga mange omstendigheter i livet. Mannen min har gått mye til behandling før, men ikke på sikkert ti år. Han har ekstremt dårlige søvnvaner, trener ikke, og spiser heller ikke optimalt.

Jeg opplever at det er innmari vanskelig å snakke om dette. På den ene siden: man er ikke skyld i sine psykiske lidelser. På den andre: jeg tror man kan gjøre noe med det, men det krever en stor innsats. 

Jeg vet at han gjør mye hodearbeid for å bli mindre selvdestruktiv, unngå vrangforestillinger, angst osv. Dette krever masse krefter, og jeg prøver å anerkjenne at han gjør en god jobb. Han blir ganske utslitt av dette til tider, og bruker mye tid på å hvile. Han går også på medisiner som hjelper. 

Men jeg tror også at jobben hadde blitt lettere om han hadde hatt litt bedre forutsetninger: regelmessig søvnmønster, trening, og gjerne samtaleterapi. Dette blir så umulig å snakke med ham om, fordi det kan tolkes som at jeg liksom gir han skyld i psykiske vansker. Jeg kan jo ikke bli sint når han ikke gjør disse tingene, men hva kan jeg gjøre? Jeg har prøvd i mange mange år å "overtale" ham til å få en sunnere livsstil, men det virker mot sin hensikt: han blir irritert og syns jeg maser. Jeg har prøvd utallige innfalsvinkler på hvordan jeg tar det opp, og passer alltid på å ikke være anklagende. 

Alle med psykiske vansker får jo høre det samme: trening, søvn og mat. De har hørt det så utallige ganger, og vet at det er dette som må til. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det blir så umulig å gjennomføre hvertfall én av disse tingene? 

Jeg håper noen kan gi meg noen perspektiver og råd på hvordan man kan ta opp dette - går det i det hele tatt an å endre på disse tingene, eller må jeg akseptere at den dårlige livsstilen er en del av den psykiske lidelsen og utenfor hans kontroll?

Ps. Nei, vi kommer ikke til å gjøre det slutt, og jeg trenger heller ingen kommentarer på at vi aldri må finne på å få barn.

Anonymkode: 32d13...82c

[AnonymBruker]

Jeg hadde forventa enten terapi/behandling eller at han tok tak i det sjøl. 

Anonymkode: 77e17...93e

[AnonymBruker]

Fra en som sliter: du maser. En henger ofte så vidt sammen og så vil du kreve mer. Selv har jeg ofte nok med å komme meg fra dette nå til neste.

Anonymkode: fab6b...ac8

[AnonymBruker]

Men nå er jeg singel og plager ikke noen direkte heller.

Anonymkode: fab6b...ac8

[AnonymBruker]

Det finnes rehabiliteringsopphold for psykiske lidelser.

Anonymkode: 77e17...93e

[Apis]

Jeg tenker at det ikke er din jobb å være terapeut, du skal være kjæreste, og at du setter ditt liv på hold pga din manns sykdom. Nå ser jeg at det ikke er et valg å gå, så da må dere angripe det som et felles prosjekt med små oppnålige mål og det er du ts  som må bære initiativet. Her tror jeg dere burde få profesjonell hjelp til å si de tingene som han oppfatter som mas fra din side.  

[AnonymBruker]

Få en henvisning til psykolog, det blir så mye bedre for både han og deg at han får noen verktøy i behandling. Partner kan også få være med i noen timer om han ønsker det for å hjelpe med kommunikasjon for eksempel. Det har hjulpet masse for oss (er også pårørende). Ellers må du også fra si deg ansvaret for hans rutiner og oppgaver. Det er så lett å ta på seg ansvar når partner er syk, men det er å gjøre han en bjørnetjeneste samt at du som pårørende blir utslitt. Samtidig så bør du unngå masing om hva han burde gjøre, det er også hans ansvar å vite samt gjøre selv. Ingen rutiner fungerer i det lange løp om de en tvunget frem av mas og han selv ikke har bestemt det. 

Kommunikasjon, åpenhet og avtaler om hvordan man skal formulere seg når man ønsker noe, metoder for motivasjon som fungerer og ikke fungerer osv er helt essensielt at man blir enige om i en sånn situasjon. Det er viktig at dere begge blir enige om hvordan dere skal kommunisere mest mulig åpent uten at den andre skal overtolke eller stenge den andre ute. 

Anonymkode: 251f2...048