Blitt nesten like redd for nære venner som for narsissististen, vanlig?

[AnonymBruker]

Jeg har Desorganisert tilknytningsforstyrrelse, det har sikkert noe å si, men mange si er i forhold med narsissist har utrygg tilknytning eller andre problemer med selvfølelse.

Etter jeg ble syk av forholdet fortsatte det i årevis, og når jeg i fjor endelig kom ut, ihvertfall halvveis, fikk krefter til å være med venner igjen,  så skjer det noe veldig enkkelt med meg, jeg er så usikker rundt helt nære venner, familie, mine egne barn, jeg har liksom alarmen fra narsissist i kroppen, men jmselv om jeg er helt logisk klar over at det jeg føler ikke er virkeligheten, så får jeg følelsen som får meg til å gå på eggeskall, være det mest irriterende people pleasr, og ja det er helt jævlig, har så mye angst når jeg er med dem at jeg greier ikke la være.

Hva skal jeg gjøre? Føler ikke jeg kan snakke med dem, jeg ønsker ikke å komme i en situasjon der de føler de må gi meg omsorg, jeg er nærmest allersk mot omsorg, og hvis jeg forteller dem at jeg ikke har det bra, kommer de til P ville gi meg omsorg, så kommer jeg til å trekke meg unna, og få dårlig samvittighet for at dem sitter igjen og er redd for meg.

Så kommer jeg til å skamme meg og isoøere igjen  

Hva skal jeg gjøre for å skjerme meg at det blir for mye? Jeg greier ikke sette grenser.

Jeg har UPF, disorganisert tilknytning, og forlot et 15 år gammelt av og på helt forhold samboerskap med en narsissist i fjor 

 

Hvordan kan jeg løse dette, hvor mye og lite kan jeg be fra en venn, for å beholde vennskapet.

Hvis det er ting som er ok/burde be om støtte til, men jeg ikke vil fordi jeg synes det er ubehagelig å be om noe, er dette noe jeg kan fortelle?

Jeg er redd de kan oppfatte det på en måte som får dem til å bli redd for å si nei om jeg spør om noe, eller føle ansvar for min psyk, jeg sliter veldig med å akseptere dette og tror jeg. Vet ikke

 

 

 

Anonymkode: d5d9f...37f

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger hjelp. Fra andre enn vennene dine...

Anonymkode: 2d336...840

[AnonymBruker]

Ikke dra inn vennene dine, de har ikke erfaring med dette, og det kan slå ut negativt. Som kan gi deg en negativ erfaring som IKKE vil hjelpe deg.

Noe av det er nok en posttraumatisk reaksjon. Det som er dumt er at det er vanskelig å gjøre noe med på kort sikt på egen hånd. Det som er bra er at det blir bedre.

Det er ikke så rart at du har angst som henger igjen. Det er desværre vanskelig å sette ord på disse tingene på en måte som vil gi mening til en som ikke har egen erfaring. (Vennene dine, anbefales ikke å blande inn, i hvertfall ikke i utgangspunktet).

Skjerm deg selv så mye du trenger. Vær alene hvis det virker for deg. 

Du kan se masse videoer på youtube gratis om CBT, kognitiv terapy, cognitive behavioural therapy. Kan virke teit i starten, men kan være med på å lage noen gode vaner som kan hjelpe deg holde hodet kaldt.

Anonymkode: bd8e3...6b8

[AnonymBruker]

Hva ligger i begrepet disorganisert tilknytningsforstyrrelse?

Anonymkode: d7eeb...897

[AnonymBruker]

Får du hjelp av psykolog? Det er mye bedre å gå jevnlig til en psykolog og få sortert tanker og følelser. En som blir kjent med hele din situasjon og som faktisk får betalt for å hjelpe deg. Da kan du fortelle fritt uten å være redd for at det blir belastende for den andre.

Anonymkode: 18a71...fdc

[AnonymBruker]

Jeg har mye erfaring og er veldig ung. Har lært på den harde måten. 
 

skriv gjerne her i forumet så skal jeg svare deg. Har selv aldri forstått grenser og prøver lære meg det. 
 

Har selv følt meg utrolig ukomfertabel blant folk, og hatt «triggers» for alt. Ta kontakt.. her for deg!

Anonymkode: 1cff2...41c

[AnonymBruker]

Du har vært i et forhold med en oppmerksomhetssyk og dramatisk tenåring/barn. Straks det går opp for deg, har du ingenting å frykte der.

Men basert på det du her deler, bør du uansett oppsøke psykolog

Anonymkode: 69e26...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva ligger i begrepet disorganisert tilknytningsforstyrrelse?

Anonymkode: d7eeb...897

Google is your friend😋

Anonymkode: 87835...108

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ikke dra inn vennene dine, de har ikke erfaring med dette, og det kan slå ut negativt. Som kan gi deg en negativ erfaring som IKKE vil hjelpe deg.

Noe av det er nok en posttraumatisk reaksjon. Det som er dumt er at det er vanskelig å gjøre noe med på kort sikt på egen hånd. Det som er bra er at det blir bedre.

Det er ikke så rart at du har angst som henger igjen. Det er desværre vanskelig å sette ord på disse tingene på en måte som vil gi mening til en som ikke har egen erfaring. (Vennene dine, anbefales ikke å blande inn, i hvertfall ikke i utgangspunktet).

Skjerm deg selv så mye du trenger. Vær alene hvis det virker for deg. 

Du kan se masse videoer på youtube gratis om CBT, kognitiv terapy, cognitive behavioural therapy. Kan virke teit i starten, men kan være med på å lage noen gode vaner som kan hjelpe deg holde hodet kaldt.

Anonymkode: bd8e3...6b8

Ja, jeg ønsker ikke å belaste dem, men de er så "på", vil hjelpe med alt mulig, ta meg med på sunne aktiviteter, ringer og mld. Jeg vet jeg er veldig veldig heldig og jeg er utrolig takknemlig, jeg har tenkt på det ofte, at det er helt utrolig jeg har venner igjen i det hele tatt, jeg har jo drevet å kommet og gått veldig mye disse årene. 

Men selv om jeg er takknemlig så får jeg fortsatt veldig mye angst av situasjonen, og samvær, jeg stresser med å greie å svare på mld, ringe tilbake og huske både samtaler og noen ( få) ganger avtaler.

Jeg forsøkte å gå mange mange ganger, jeg ble ufør til slutt. Det sier jo noe om hvor dårlig jeg er til å sette grenser. Dette har tidligere vært kun i forhold til kjæresten, men nå også vennene mine.

Og hvordan kan jeg unngå å bli trigget hele tiden uten å si noe, når jeg ikke heller greier å si nei ofte. Noen ganger tilogmed foreslår selv ting jeg vet ikke er godt for meg, og ender opp å stresse masse med..

Herregud, føler jeg ble beskyttes mot meg selv.

Og ja, selvsagt søker og har jeg søkt hjelp, blir dessverre avvist, og det er også litt pga meg selv, på automatikk forsøker jeg samtidig som jeg ber om hjelp å overbevise dem om jeg er verdens beste flinke pike. Blitt ganske god til det 

Anonymkode: d5d9f...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du har vært i et forhold med en oppmerksomhetssyk og dramatisk tenåring/barn. Straks det går opp for deg, har du ingenting å frykte der.

Men basert på det du her deler, bør du uansett oppsøke psykolog

Anonymkode: 69e26...98b

Takk ❤️

Ja, jeg vet jeg bør få hjelp, men det er vanskelig å komme til. Har heldigvis veldig god støtte i fastlegen, og leter videre.

Anonymkode: d5d9f...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Får du hjelp av psykolog? Det er mye bedre å gå jevnlig til en psykolog og få sortert tanker og følelser. En som blir kjent med hele din situasjon og som faktisk får betalt for å hjelpe deg. Da kan du fortelle fritt uten å være redd for at det blir belastende for den andre.

Anonymkode: 18a71...fdc

Nei, ikke for øyeblikket, men håper å få et tilbud.

Akkurat her er ikke problemet noen P snakke med, men at jeg snart ikke å skjule symptomene lenger, og det alene gjør symptomtrykket enda høyere.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å skåne dem? Enten må jeg jo si noe, ellers så ser de det jo?

Alternativet er å isolere seg igjen, og tro meg, det står 1 på ønskelisten, men jeg vet jo at det ikke er bra, og at jeg kan risikere å bli enda verre, ta lengre tid å bli frisk.

Men det er absolutt mitt førstevalg, føler det er nesten litt som "heroinet" mitt, føles veldig godt, og helt nødvendig her og nå, men vil ødelegge for meg, og gjøre vondt de som er glad i meg på sikt.

Anonymkode: d5d9f...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har mye erfaring og er veldig ung. Har lært på den harde måten. 
 

skriv gjerne her i forumet så skal jeg svare deg. Har selv aldri forstått grenser og prøver lære meg det. 
 

Har selv følt meg utrolig ukomfertabel blant folk, og hatt «triggers» for alt. Ta kontakt.. her for deg!

Anonymkode: 1cff2...41c

Hva gjør du for å lære deg det? 

Jeg sliter ikke bare ned å si ifra, jeg sliter veldig med å vite hva jeg ønsker. Samboeren min fant alltid en grunn til å sabotere hvis han ikke fikk det som han ville, så de første årene styrte jeg etter hva jeg til en hver tid trodde han ville, men de siste årene var det mer å finne ut hva det ville bli minst mulig bråk av.

Det var hvordan jeg resonnerte hver gang jeg ble spurt om hva jeg ville. Det ble helt automatisk.

Bør noen spør meg nå, er det helt tont, greier ikke komme på noe som helt, jeg vil liksom ingenting, jeg tror jeg har slått den følelsen "av" på en måte, rett og slett for å beskytte meg selv, det ble alltid, uten unntak bråk når jeg ville noen annet enn ham, og forsøkte å stå for det.

Går det an å slå av visse følelser slik tror du?

Anonymkode: d5d9f...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva gjør du for å lære deg det? 

Jeg sliter ikke bare ned å si ifra, jeg sliter veldig med å vite hva jeg ønsker. Samboeren min fant alltid en grunn til å sabotere hvis han ikke fikk det som han ville, så de første årene styrte jeg etter hva jeg til en hver tid trodde han ville, men de siste årene var det mer å finne ut hva det ville bli minst mulig bråk av.

Det var hvordan jeg resonnerte hver gang jeg ble spurt om hva jeg ville. Det ble helt automatisk.

Bør noen spør meg nå, er det helt tont, greier ikke komme på noe som helt, jeg vil liksom ingenting, jeg tror jeg har slått den følelsen "av" på en måte, rett og slett for å beskytte meg selv, det ble alltid, uten unntak bråk når jeg ville noen annet enn ham, og forsøkte å stå for det.

Går det an å slå av visse følelser slik tror du?

Anonymkode: d5d9f...37f

Du er traumatisert fra det forholdet. Jeg syns du skal være ærlig med vennene dine, si akkurat det du har skrevet her. Da får de også forståelse for hvorfor du noen ganger trekker deg unna og du kan forklare de dine grenser for omsorg osv..  Samtidig er det viktig at du får profesjonell hjelp. 

Anonymkode: cb0eb...282