Er dette "as good as it gets?"

[Gjest Gjest]

Ja, er dette så godt som jeg kan ha det?

Jeg vet det ikke finnes noen norm, noe som er en slags "normal" som jeg skal hige etter, men jeg spør allikevel.. Er dette så bra som jeg kan ha det?

Meg og kjæresten møttes da vi var veldig unge. Noe som gjør at selv om vi har vært sammen i mange år, så er vi fremdeles unge. Han er en slik man vil dele livet sitt med, og jeg tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg fant ham litt senere.. For nå som jeg har funnet ham føles det dumdristig å gi slipp på ham. For det kan jo hende han var den beste for meg der ute i mylderet av mennesker?

For jeg kjeder meg, rett og slett. Det er kjedelig å diskutere hvem sin tur det er å ta oppvasken, klesvasken, re opp sengen osv... Og vi sitter som regel bare og ser tv og spiser sammen, ingenting annet. Prøver jeg å finne på noe er det som regel alltid noe negativt å trekke frem ved det. Alltid en negativ og tung tone. Eller den klassiske og anklagende "det forslår du NÅ?! Jeg spør deg jo ALLTID om det!!" istedenfor et koselig "ja kom, det gjør vi".

Jeg er sliten av å småkjekle og forsvare meg selv i situasjoner man ikke trodde det var mulig å være uenig.

Jeg er sliten av at sexlivet kjennes dødt og kjedelig.

Hele tiden vender den samme tanken tilbake:

Jeg kjeder meg.

Men hvordan skal jeg tolke dette? Skal man kjede seg? Kjeder alle seg? Eller kjeder jeg meg litt for tidlig, er ikke dette år hvor jeg skal ha det gøy, for resten av livet er bare en eneste stor nedtur?

For det er jo feigt av meg å bare bli i forholdet hvis det er av frykt for å miste ham. Eller husker jeg bare ikke hvordan kjærlighet kjennes ut lengre?

Jeg tenker iallefall over ting, og synes egentlig det er skummelt bare det...

Jeg er liksom delt i to. Og det føles ikke godt.

[Basementart]

Hmm.. har du snakket med ham om det? Mulig at han føler det på samme måten eller at han ikke innser at du kjeder deg eller blir lei av oppførselen hans.

Lønner seg alltid å prate om ting

[Gjest Gjest]

Ja, vi har snakket om det litt, iallefall. Men han stenger igjen så fort jeg prøver å ta opp noe. Jeg er ikke den typiske "kjeftesmella", jeg er rolig og behersket og er flink å ordlegge meg, lager ikke hemmelige hint eller noenting. Men han stenger igjen så snart han merker noe alvorlig skal diskuteres, og setter ser foran TV'en for å se fotball med en streng mine. Ber jeg ham skru av så A: Skrur han ikke av, B: Skrur av veldig demonstrerende og ser på meg med et "ja hva vil du?"-blikk med armene i kryss.

Ikke veldig motiverende med andre ord...

Vi hadde det skikkelig tøft før sommerferien, men mye innestengte følelser og frustrasjon som kom ut på forskjellige måter. Men han er så snar til å legge lokk på ting, og går alltid i forsvar uansett hva jeg sier. Han trekker fokus vekk fra poenget med samtalen, det blir alltid en "hvem sa hva når"-diskusjon istedenfor, og så er begge helt utslitt..

[Gjest Gjest]

Og så går jeg i den klassiske fella med å ikke ha lyst å ødelegge den gode stemningen når ting først er koselig..

[Gjest Gjest]

Han er en slik man vil dele livet sitt med, skriver du?

Jeg har ikke villet det!diskutere ditt og datt!Er det liksom framtida?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Altså ja, han har en haug med gode kvaliteter, kvaliteter som jeg setter høyt. Han er god og snill og tar godt vare på meg, har vært der for meg gjennom tykt og tynt. Og som regel så føler jeg at jepp, dette stemmer, det er dette jeg vil med livet.

Og så plutselig får jeg en voldsom angst, føler at livet flyr forbi, at jeg lever det for andre, for å føye mammas drøm om den potensielle perfekte fremtiden meg og sambo kan få sammen, kjærestens hjerte, mine egne forventninger og dagdrømmer om hvordan ting er, skal bli...

Jeg er bare så redd for å gå i den klassiske fella der man tenker "alt blir bedre, hvis bare..". Og så gifter man seg. Og så blir det ikke bedre. Så får man barn. Og så funket ikke det heller. Og så får man enda et barn. Et til..

Og så ser man at hele livet er kastet bort på en smågrinete guttevalp som ikke gidder å hive sokkene sine i skittentøyskurven engang!!

Og samtidig får jeg fryktelig dårlig samvittighet for å i det hele tatt tenke disse tankene, jeg føler meg nærmest utro, føler at jeg svikter. Som i det hele tatt stiller spørsmålstegn ved forholdet.

Jeg er redd, egentlig.

Redd for å bli, og angre på det.

Og redd for å gå, og angre på det.

Hvem er det som har bestemt at A4-livet er det som er det store her i livet? Bil og barn og fint hus? Perfekt ekteskap? Flott karriære? Og så klikk, stempler man ut, og føler at livet ikke var en drit?

Jeg er så full av energi, ei glad og sprudlende jente med mye tull og tøys i. Dette er det ikke plass til i forholdet mitt i det hele tatt... Jeg vil så mye, oppleve så mye. Men samtidig så hører jeg alles stemmer i bakhodet "sånn er ikke livet", "nå ønsker du deg for mye", "nei, nå må du ikke ta deg vann over hodet".

Er det mine drømmer og forventninger som er for store? Er det jeg som er umulig å gjøre fornøyd?

[Gjest Gjest]

Tja...har vært i lignende sit.selv.Jeg gikk..angrer ikke...

Jeg personlig tror ikke du får fred før du får prøve "alenetilværelsen"

Om du har mulighet,kanskje det er en ide å flytte på seg,etil et annet sted en stund,skifte miljø,få litt avstand...

Lykke til og håper du følger ditt hjerte og gjør hva du selv føler.Det er ditt liv,og du har bare ett...

[Gjest Gjest]

Jeg er i en helt lik situasjon. Det er som om jeg skulle skrevet det selv. Bortsett fra at vi er gift. Ikke lett å gå. Men er dette liksom livet??

[Gjest sopp]

Vet hva du mener, har det på samme måte selv... og jeg er gift

Vet ikke hva jeg skal gjøre... kommer jeg til å angre hvis jeg går? Kommer jeg til å angre hvis jeg blir?

Aner ikke, kan ikke gi deg ett råd, er fullstendig rådvill selv. En del av meg sier at jeg bør følge hjertet og gjøre det for meg selv. En annen del er fornuftig og ber meg bli...

Vet ikke hva jeg ville med dette, nå vet du ihvertfall at vi er flere i samme båt

[Gjest Gjest]

Ja, er dette så godt som jeg kan ha det?

←

Har du aldri hatt det bedre enn du har det i dag så er det kansje det. Har du hatt det bedre noengang enn det du har i dag så

Ja hva tror du?

[Gjest Litjmæ]

Til trådstarter: Prøv å prate med han en gang til. Hvis det fortsatt ikke funker - hva med å foreslå en pause i forholdet? Så du kan få litt luft, kjenne på å være alene, se hvor mye du ev savner han osv? (Og han deg)

Jeg tror livet er for mye verdt til å gå og lure så mye som du tydeligvis gjør. Og så er det en avgjørelse som er litt for stor til å ta bare sånn "på sparket".

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja det var det jeg var redd for, at man fortsatt har den følelsen etter at man er gift...

For jeg har denne uroen i meg, en uro som river og sliter i meg. Ikke hele døgnet, det er jo selvsagt tider når jeg ser på kjæresten min og tenker "herregud så heldig jeg er!" og aldri kunne tenke meg å gå. Men denne uroen som jeg kaller den, den kommer snikende...

Dette er utrolig vanskelig. Men jeg tenker at man har bare ett liv, og jeg kan jo ikke vite hva som er rett og galt på forhånd. Og å føle at man angrer fordi man ikke gjorde noe er liksom...vet ikke, det høres verre ut det enn å angre på noe man prøvde?

Noen spurte om dette er så bra jeg har hatt det.

Ja, på noen måter. Jeg har aldri vært med noen som er så rolig og snill og god. Men samtidig så er det områder det ikke er det beste...

Jeg har vært i en del uheldige forhold, jeg rakk nemlig å plukke ut noen frosker før jeg fant kjæresten min til tross for ung alder. Kan det hende at disse fæle opplevelsene gjør at jeg frykter å gå, for jeg tror dette er så bra jeg kan få det? At dette er det beste jeg fortjener? At menn egentlig er helt komplette idioter og å tro man kan finne noen snille er umulig?

Av og til tror jeg kanskje det er noe sånn som holder meg igjen i forholdet... Og da blir jeg iallefall gal av all uroen min!!

Nei jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Men å bo alene litt høres egentlig ganske deilig ut...

[Gjest Gjest]

Jeg er bare 22, og har det stort sett likedan Bortsett fra at min kjæreste er helt perfekt, han liker faktisk å rydde og tar tak i ting, vil prate, må ikke se på tv, elsker meg og vil ikke miste meg You name it, han har det.

[Gjest Gjest]

I klatring så har man et uttryk som sier "Er det tvil, så er det ikke tvil"

Synes kanskje det passer godt på situasjonen din - Forsvinner ikke denne tvilen/uroen - så er det ikke tvil om at du bør gå ut av forholdet. Skal du leve resten av livet med en slik uro?

Når det er sagt så har jeg vært på andre siden i et slikt forhold. Altså at jeg ble forlatt av en partner som måtte "finne ut av ting" etc.

Etter en stund ville hun så komme tilbake - men da hadde jeg egentlig funnet ut at jeg var kommet over henne og ikke ville være noe 2.valg(slik følte jeg det da).

Så det er klart du vil ta en sjanse her - men av og til må man bare ta den for å komme seg videre i livet.

[Gjest Jon Are]

Jeg tro dere begge må finne fram til den kjernen av kjærlighet som var der da dere traff hverandre. Prøv å gjør små ting for hverandre. Kjøpe en liten gave, skriv et dikt eller gå en måneskinnstur sammen. Prøv å få en hobby sammen. Jeg kan anbefale fotografering av ville dyr eller å rett og slett ta seg av en hund sammen. Jeg blir så trist over den utviklingen jeg ser nå, at mange krever så mye av et forhold. Å kjede seg er liksom ikke godtatt lenger. Jeg tror begge to må gjøre noe aktivt for at det ikke skal bli kjedelig. Oppdag hverandre på nytt, dag for dag. Gi et kompliment hver dag , og diskuter filosofi og eksistensielle spørsmål sammen. Dette fører deg ofte nærmere en person og du blir bedre kjent med sjelen til partneren din. Mulig dette høres litt høytsvevende ut, men det virker.

Lykke til . Håper det går bra , og at du ikek går ut fra forholdet. Med hilsen fra Jon Are

[Gjest Gjest]

Sånt er vanskelig. Er nok mange som tenker sånne tanker når man ikke lenger er nitten, når det begynner å bli veldig aktuelt å tenker lenger framover.

Tror det er viktig å innse at man sjeldent får i pose og sekk (selv om det sikkert er noen som synes de har fått det). Det vil alltid være noe man syntes kunne vært bedre. Så finner man kanskje det man savnet hos en annen person, men et eventuelt samliv med denne andre personen ville nok også avdekket ting man vil oppleve som problematiske...

Samtidig er det viktig å være sikker, i hvertfall så sikker som man kan bli. Forestille seg hvordan livet med denne personen vil være den dagen man blir en familie (hvis det er det begge ønsker, da). Se for seg om man vil være et godt team i hverdagen, for tro meg, det er nødvendig når man har små barn! Vil han ta sin del av ansvaret, på alle måter?

Ikke kjenn etter om du er forelsket i ham. Den kjemiske følelsen av forelskelse er visstnok vitenskapelig bevist til å vare i maks 6 måneder. Kjenn etter om du glad i ham. Elsker du ham?

Tror jeg ville foreslått en liten pause. Noen måneder, en tenkepause. Følepause.

Lykke til!

[Gjest gjestolsen]

Dette blir selvfølgelig generaliserende, alt annet blir umulig.

Det finnes en ting som for jenter er verre enn alt annet, verre enn voldelige, ignorante, grisete, uhygieniske, brødumme, sleipe, upålitelige og utro menn; nemlig de kjedelige menn.

Det hjelper ikke om han er kjærlig, trofast, respektfull, en reser på kjøkkenet og med golvfilla, verdens beste far, handyman og et oppriktig godt menneske; oppfattes han som kjedelig, vel så er det kjørt.

For en manns aller viktigste oppgave i livet er å underholde sin kvinne, hun skal når som helst og uansett anledning kunne bestille drama. Og leverer han ikke drama, vel så skal han til helvete ut av huset i en fart. Det er hennes soleklare kvinnerett å kreve å bli bergtatt, forført, tilfredsstilt -og viktigst: få utløp for sitt behov for drama. Det må være opprivende scener, sjalusi, helst utroskap, anger og gråt, bakvaskelser, sladder og krenkelser: da først føler hun endelig at hun lever, at hun er betydningsfull og at blodet strømmer. Det må være andre menn med i bildet, de må rivalisere og gjøre henne viktig, han må være stålkonsentrerrt om henne, hennes rettigheter og karriere, til en hver tid når hun krever det.

Hvorfor hører du sjeldnere om menn som har behov for at hans kvinne bringer spenning og drama inn i livet hans? Hvorfor klarer menn i mye større grad å holde seg til en kvinne

(hvis han da ikke er Guds gave til kvinnen da; nemlig bad-guy (bare ordet er nok til å få det til å flyte sekreter))? Hvorfor stormer han ikke ut at samlivet med de vanlige litt uklare begrunnelsene om mangel på spenning og oppmerksomhet?

For tanken om at hvert menneske selv har et ikke ubetydelig ansvar for å oppfylle sitt eget liv, nei det blir for kjedelig og dramadødt. Det er partneren som skal gjøre jobben.

Neinei, detter ikke ’as good as it gets’, tro du meg. La han få slippe din misnøye, kast deg ut i seriemonogamiet, få deg en skikkelig bad-guy som kan jobben på lakenet, som kan droppe deg når du blir gravid så du kan skrike i telefonen og få regissere litt skikkelig drama, la velferdsstaten forsørge deg og dine barn alt mens du eksperimenterer videre i din seksuelle frigjøring. Prøv alt, ellers vil du angre.

Åh du milde, nå skriver jeg på meg motstandsdyktighet overfor norske kvinner igjen..

[Gjest gjestfornå]

Hehe..må le litt av siste innlegger jeg selv om temaet selvsagt er alvorlig. Meget godt skrevet du Og det verste er at det finnes en snev av sannhet i din ironisering av kvinner og forhold. Vi damer trenger drama, trenger å føle oss elsket, ja, i det hele tatt, trenger å føle ett eller annet, ellers blir livet rett og slett for kjedelig!!

Jeg er så enig så enig i at enhver har ansvar for sin egen lykke men jeg tror også at hvis man virkelig bryr seg om et annet menneske så vil man gjøre veldig mye for at den personen skal bli lykkelig. Det er vel kanskje så enkelt som at menn og kvinner er ulike. Det eneste som nytter er kommunikasjon. Uten kommunikasjon skjærer alt seg før eller siden. Der er min erfaring....

[Gjest Gjest]

Det er noe i det gjesten over her skriver, selv om jeg synes det altfor overdrevet.

Jeg ønsker ikke å ha det kjedelig med mannen min, men jeg ønsker meg da heller ikke drama, blod og tårer. Jeg ønsker ikke spenning på den måten at det skal være andre kvinner med i bildet. Mulig noen er sånn, og mulig noen er sånn når de er eldre. Men jeg velger å tro at de fleste kvinner, når de er modne for barn og familie og virkelig å etablere seg, ikke har et behov for å ha andre kvinner med i bildet, for å ha det "spennende" med mannen.

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, hovedinnlegger. Det du må finne ut av, er om det bare er hverdagen som er kommet over deg/dere. Kanskje må dere lete fram gnisten igjen. Men kanskje er det også, som du er redd for, et forhold som blir for lite stimulerende for deg. Man skal matche hverandre på mange måter, ikke bare samarbeide godt om det praktiske. Du er sprudlende og impulsiv, han er rolig og behersket. Det kan være en bra kombinasjon, men det trenger ikke å være det. Jeg har et langt større behov for å være engasjert, aktiv og sosial enn det min mann har, og det er et problem i hverdagen. Ikke uoverkommelig, men dog, det merkes veldig godt. Jeg synes rett og slett det blir kjedelig, at han blir kjedelig, når han ikke følger opp mine impulser.

Som sagt, skjønner godt problemstillingen din. Tror også jeg ville rådet deg til å foreslå en liten pause.

[Caramba]

Trådstarter, du høres ut som du er veldig ung. Kanskje du overhode ikke er klar for å gå inn i "ektskapet" med noen enda. Du skriver også at dere har hatt problemer, men det har ordnet seg. Alikvel høres det ikke ut som dere har så veldig god kommunikasjon når han aldri vil snakke om forholdet, eller blir sur hver gang du foreslår å finne på noe.

Jeg synes også livet er litt for kort til å tilbringes foran TVen hver eneste kveld, med en taus partner.

Jeg tror du er livredd for singeltiværelsen, men lengter veldig ut. Ikke at jeg skal råde deg til å bryte ut av forholdet, til det kjenner jeg dere alt for dårlig, men det ER ikke farlig å prøve seg litt på egen hånd her i verden. Det kan man vokse veldig på faktisk.