Pappaen til barnet....

[AnonymBruker]

Mannen min har meldt seg helt ut av familien. Vi har en baby på 3 måneder som han ikke stiller opp for. Han stenger seg inn på gjesterommet og har snudd døgnrytmen helt. Han bytter kanskje en bleie i døgnet og tar gutten vår i 10 minutter hver dag. Han gjør ingenting i huset, så jeg løper rundt når babyen sover. Jeg får sikkert mer avlastning som alenemor enn hva jeg får nå. Jeg har ikke sagt til mine venner eller familie hvordan det står til hjemme. Prøvd å involvere hans foreldre,  men de er i den eldre garden og ba ham bare om å skjerpe seg og han jattet bare med når de var her. Jeg tror rett og slett at min mann er narsissist og ikke takler det ansvaret som det innebærer ved å ha baby og barn. Han tenker bare på seg selv og sine behov. De første ukene var han mer til stede og hjalp til, men etterhvert begynte han å kjede seg og har blitt mer og mer opptatt av egne ting. Det er nok ikke fødselsdepresjon for han klarer fint å gjøre egne ting og det som han selv synes er gøy. Han har nevnt at babylivet er kjedelig og deprimerende. Jeg opplever at jeg har baby og en tenåring i huset. Jeg får ingen støtte av ham om dagen. Det er svært belastende og tærer på meg psykisk og jeg føler meg helt alene i verden men prøver å holde motet oppe for gutten min. Samtidig vet jeg ikke om jeg takler en separasjon oppi det hele nå. Situasjonen er uansett uutholdelig som den er nå. Jeg har prøvd å prate med ham men når aldri fram for det er kun «jeg, jeg, jeg» fra hans side. 

 

Jeg ønsker å gå fra ham men kvier meg hele tiden for å gjøre det fordi jeg ønsker ikke at gutten vår skal vokse opp med skilte foreldre og er redd for å ødelegge relasjonen mellom de to enda mer selv om han er så lite til stede nå.  Vi har vært sammen i 11 år og ja jeg har alltid visst at han er av den egoistiske typen med større behov for alenetid, men at det skulle bli så ekstremt som det er nå var jeg ikke forberedt på. Det er snakk om en mann som jobber med mennesker daglig.. 

Anonymkode: eeb5c...f9b

[AnonymBruker]

Min samboer er helt lik! 

Jeg begynte bare å være ærlig når noen spurte om han var flink til å avlaste og om han tok baby like mye som meg. 

Han ble sur de første gangene, men jammen fikk fløyta en annen lyd når han kjente på hvor flaut det var hvor lite han bidro. 

Anonymkode: 14f21...af0

[Nonym]

Det høres forferdelig ut, og jeg håper virkelig han våkner, men ikke kast vekk et helt liv etter bare 3 måneder. De første årene er unntakstilstand. Prat med noen. Kanskje helsesøster kan hjelpe. Finnes sikkert noen kurs også. Lykke til 

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med han uten å anklage? 

"Jeg ser at du ofte trekker deg tilbake om dagen, er det noen grunn til det?" Og ikke "Du går alltid å finner på noe annet, hvorfor kan du ikke hjelpe til?" 

Prøv å gå i dialog, vær opptatt av å lytte til det han sier og svarene du får. Kan dere finne løsninger som gjør at han får den alenetiden du trenger, samtidig som at han bidrar og støtter deg? Dere har blitt foreldre og alle reagerer forskjellig på det. Kanskje føler han seg skjøvet til side og ikke vet hva han skal gjøre, sånn at han trekker seg unna og lar deg styre? 

Når det er sagt kan det godt være fødselsdepresjon selv om han vil finne på ting som han syns er gøy. Jeg hadde fødselsdepresjon og gjorde det. Jeg bare klarte ikke å forholde meg til babyen, angret, ønsket at jeg aldri hadde fått barn, syns det bare var masete og slitsomt og ønsket bare å komme meg bort for å kunne gjøre det jeg ville, når jeg ville. (Jeg er kvinne). Fikk ikke hjelp før etter 7. Mnd fordi jeg ikke skjønte selv at det var det det var. Jeg bare var lei meg hele tiden, hadde skyldfølelse fordi jeg ikke følte kjærlighet og omsorg for babyen jeg hadde ønsket meg og trakk meg unna så fort muligheten var der.

Du har vært sammen med denne mannen lenge før dere bestemte dere for å få barn, og jeg tror ikke at en som til vanlig bidrar i husholdningen bare slutter med det fordi han syns det er kjedelig å ha barn! Det ligger noe mer bak, som kanskje er vanskelig for han å snakke om. 

Og hvis andre spør, vær ærlig, men ikke slem. Du kan si at du føler deg litt alene om alt ansvaret og at du opplever at han syns overgangen fra barnløs til pappa er vanskeligere enn du hadde sett for deg. Trenger ikke drite han ut og si "han hjelper aldri til og jeg er så sliten fordi han er en egoist som trenger mye alenetid"... 

Anonymkode: daeea...072

[AnonymBruker]

Vi hadde delvis de samme utfordringene. Bare at min mann nok var hakket mere deprimert. Jeg tror han hadde ønsket seg barn med tanke på litt eldre barn. Han er flink med barn i 4-5 årsalderen og oppover. Spedbarn hadde han ingen erfaring med og han ble nok litt paff av det. Han trengte derfor i mye større grad å bli fortalt at han måtte bidra likevel. Og høre at det ikke var alt jeg syns var gøy heller. Han innbilte seg at fordi jeg gjorde alle tingene uten å sutre, så ønsket jeg å ta ansvar for det selv. Også var det en nedadgående spiral på grunn av dårlig ansvarsfordeling. 

Jeg prøvde å ta det opp at jeg følte han ikke ville bruke tiden sin sammen med barnet og at det var viktig for meg at han gjorde mer. Vi snakket om hvilke ting han kunne tenke seg å gjøre, og jeg ble flinkere til å gi beskjed om hva jeg trengte: «Nå trenger jeg at du går en trilletur». «Nå trenger jeg at du har babyen mens jeg dusjer». Etterhvert har tilknytningen blitt bedre. 

Min mann er ikke av de som andre damer skryter sånn av. Han er ikke på pletten, han tar ikke ansvar på natta og babyen foretrekker derfor også helt klart meg. Men det har blitt bedre, og vi har funnet en ordning som funker slik at ingen av oss treffer veggen, og barnet har det fint. Konsekvensen blir muligens tettere forhold mellom mor og barn, men det får han ta på sin kappe om det blir tilfellet. Og hvem vet, kanskje stepper han mer opp når barnet blir eldre.

Anonymkode: 0eaa7...a95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen min har meldt seg helt ut av familien. Vi har en baby på 3 måneder som han ikke stiller opp for. Han stenger seg inn på gjesterommet og har snudd døgnrytmen helt. Han bytter kanskje en bleie i døgnet og tar gutten vår i 10 minutter hver dag. Han gjør ingenting i huset, så jeg løper rundt når babyen sover. Jeg får sikkert mer avlastning som alenemor enn hva jeg får nå. Jeg har ikke sagt til mine venner eller familie hvordan det står til hjemme. Prøvd å involvere hans foreldre,  men de er i den eldre garden og ba ham bare om å skjerpe seg og han jattet bare med når de var her. Jeg tror rett og slett at min mann er narsissist og ikke takler det ansvaret som det innebærer ved å ha baby og barn. Han tenker bare på seg selv og sine behov. De første ukene var han mer til stede og hjalp til, men etterhvert begynte han å kjede seg og har blitt mer og mer opptatt av egne ting. Det er nok ikke fødselsdepresjon for han klarer fint å gjøre egne ting og det som han selv synes er gøy. Han har nevnt at babylivet er kjedelig og deprimerende. Jeg opplever at jeg har baby og en tenåring i huset. Jeg får ingen støtte av ham om dagen. Det er svært belastende og tærer på meg psykisk og jeg føler meg helt alene i verden men prøver å holde motet oppe for gutten min. Samtidig vet jeg ikke om jeg takler en separasjon oppi det hele nå. Situasjonen er uansett uutholdelig som den er nå. Jeg har prøvd å prate med ham men når aldri fram for det er kun «jeg, jeg, jeg» fra hans side. 

 

Jeg ønsker å gå fra ham men kvier meg hele tiden for å gjøre det fordi jeg ønsker ikke at gutten vår skal vokse opp med skilte foreldre og er redd for å ødelegge relasjonen mellom de to enda mer selv om han er så lite til stede nå.  Vi har vært sammen i 11 år og ja jeg har alltid visst at han er av den egoistiske typen med større behov for alenetid, men at det skulle bli så ekstremt som det er nå var jeg ikke forberedt på. Det er snakk om en mann som jobber med mennesker daglig.. 

Anonymkode: eeb5c...f9b

Hjelp han heller gjennom depresjonen istedetfor å klage på han. Det er tydelig at mannen din ikke har det bra for tiden

Anonymkode: 91c61...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hjelp han heller gjennom depresjonen istedetfor å klage på han. Det er tydelig at mannen din ikke har det bra for tiden

Anonymkode: 91c61...21e

Dette er det DUMMESTE jeg leser. TS er i sin livs mest sårbare og slitsomme tid akkurat nå. Hun trenger støtte, hjelp og avlastning - og må i stede gå og plages av en ubrukelig mann i tillegg. Ja depresjon er leit og tungt og man endrer personlighet - men ingen kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. TS skal selvsagt ta hensyn til seg selv og barnet i denne situasjonen - og hvis det beste for dem er brudd så må de gjøre det uavhengig av mannens eventuelle diagnoser. INGEN (særlig ikke barnet!!) er tjent med at TS går helt i kjelleren pga håpløs hjemmesituasjon. 

Man skal ha depresjon i bakhodet i slike situasjoner, men TS skal ikke ha det jævlig i lange tider pga «stakkar mannen». 

Hilsen en i akkurat samme situasjon som flyttet da ungen var 5 mnd og fikk et uendelig mye bedre liv etterpå. Ble også en mye bedre mamma.

Anonymkode: 8a911...d7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hjelp han heller gjennom depresjonen istedetfor å klage på han. Det er tydelig at mannen din ikke har det bra for tiden

Anonymkode: 91c61...21e

Dette er det DUMMESTE jeg leser. TS er i sin livs mest sårbare og slitsomme tid akkurat nå. Hun trenger støtte, hjelp og avlastning - og må i stede gå og plages av en ubrukelig mann i tillegg. Ja depresjon er leit og tungt og man endrer personlighet - men ingen kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. TS skal selvsagt ta hensyn til seg selv og barnet i denne situasjonen - og hvis det beste for dem er brudd så må de gjøre det uavhengig av mannens eventuelle diagnoser. INGEN (særlig ikke barnet!!) er tjent med at TS går helt i kjelleren pga håpløs hjemmesituasjon. 

Man skal ha depresjon i bakhodet i slike situasjoner, men TS skal ikke ha det jævlig i lange tider pga «stakkar mannen». 

Hilsen en i akkurat samme situasjon som flyttet da ungen var 5 mnd og fikk et uendelig mye bedre liv etterpå. Ble også en mye bedre mamma.

tillegg: når TS er i denne situasjonen her har hun antagelig rikelig nok med å ivareta seg selv og barnet. Mannen må ta ansvar for seg selv.

Anonymkode: 8a911...d7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hjelp han heller gjennom depresjonen istedetfor å klage på han. Det er tydelig at mannen din ikke har det bra for tiden

Anonymkode: 91c61...21e

Herregud. Samme syke svar som i tråden om utbrent mann på samliv. Her har vi altså flere menn som oppfører seg som dritt og kg ber konene ta mer vare på mannen og tilrettelege enda mer, selv om det er helt åpenbart at mannen må gå i seg selv uavhengig av depresjon

Anonymkode: 02c1d...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette er det DUMMESTE jeg leser. TS er i sin livs mest sårbare og slitsomme tid akkurat nå. Hun trenger støtte, hjelp og avlastning - og må i stede gå og plages av en ubrukelig mann i tillegg. Ja depresjon er leit og tungt og man endrer personlighet - men ingen kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. TS skal selvsagt ta hensyn til seg selv og barnet i denne situasjonen - og hvis det beste for dem er brudd så må de gjøre det uavhengig av mannens eventuelle diagnoser. INGEN (særlig ikke barnet!!) er tjent med at TS går helt i kjelleren pga håpløs hjemmesituasjon. 

Man skal ha depresjon i bakhodet i slike situasjoner, men TS skal ikke ha det jævlig i lange tider pga «stakkar mannen». 

Hilsen en i akkurat samme situasjon som flyttet da ungen var 5 mnd og fikk et uendelig mye bedre liv etterpå. Ble også en mye bedre mamma.

tillegg: når TS er i denne situasjonen her har hun antagelig rikelig nok med å ivareta seg selv og barnet. Mannen må ta ansvar for seg selv.

Anonymkode: 8a911...d7a

Hun trenger absolutt støtte, hjelp og avlastning, men skal man alltid gå når partneren har det vanskelig fordi det blir vanskelig for en selv, i stedet for å snakke sammen og prøve å finne løsninger? Det er ingen som sier at mannen skal få fortsette sånn som nå, men hvis han er deprimert, så fortjener han vel ikke at samboeren sier "skjerp deg, jeg er også sliten. Hvis ikke du skjerper deg så går jeg fra deg". Da vet du jo ikke hva en depresjon handler om i det hele tatt. Jeg håper virkelig at det løser seg for Ts og mannen, men jeg tror også at det er viktig at de snakker sammen på en rolig og ordentlig måte. Kanskje må Ts ordne seg barnevakt for å få snakket ordentlig sammen. Og kanskje må de finne støtte, hjelp og avlastning flere steder enn hos mannen. Hvis han er deppa og hun er sliten, så hjelper det ingen av dem å gå fra hverandre fordi de er for stolte til å snakke sammen og be om hjelp utenfra - om så fra svigerforeldre, søsken, venner eller andre. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Herregud. Samme syke svar som i tråden om utbrent mann på samliv. Her har vi altså flere menn som oppfører seg som dritt og kg ber konene ta mer vare på mannen og tilrettelege enda mer, selv om det er helt åpenbart at mannen må gå i seg selv uavhengig av depresjon

Anonymkode: 02c1d...fb7

Det er ingen som har sagt at hun skal tilrettelegge for han, men å be noen om å snakke sammen er kanskje for mye forlangt i et forhold? Hvis ikke mannen leser tankene dine eller har det kjipt så synd for han, da mister han både kone og barn? På hvilken måte er det greit å straffe et annet menneske for å ikke bidra på den måten du ønsker, uten å snakke med vedkommende og lytte til hva som er problemet for å så prøve å finne løsninger? Nøkkelen i alle forhold, enten det er kjærester eller venner, er å snakke sammen! Og akkurat nå er ts og mannen i unntakstilstand, der han trekker seg unna og hun er sliten og sint. Det kan hende de trenger hjelp til å ta den samtalen, og å anbefale det i stedet for å si at "ja, mannen din er en dritt, dump han", betyr heller ikke at man sier at ts skal sy puter under armene hans, gjøre alt og bare bite det i seg 🤦‍♀️ 

Anonymkode: daeea...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun trenger absolutt støtte, hjelp og avlastning, men skal man alltid gå når partneren har det vanskelig fordi det blir vanskelig for en selv, i stedet for å snakke sammen og prøve å finne løsninger? Det er ingen som sier at mannen skal få fortsette sånn som nå, men hvis han er deprimert, så fortjener han vel ikke at samboeren sier "skjerp deg, jeg er også sliten. Hvis ikke du skjerper deg så går jeg fra deg". Da vet du jo ikke hva en depresjon handler om i det hele tatt. Jeg håper virkelig at det løser seg for Ts og mannen, men jeg tror også at det er viktig at de snakker sammen på en rolig og ordentlig måte. Kanskje må Ts ordne seg barnevakt for å få snakket ordentlig sammen. Og kanskje må de finne støtte, hjelp og avlastning flere steder enn hos mannen. Hvis han er deppa og hun er sliten, så hjelper det ingen av dem å gå fra hverandre fordi de er for stolte til å snakke sammen og be om hjelp utenfra - om så fra svigerforeldre, søsken, venner eller andre. 

Det er ingen som har sagt at hun skal tilrettelegge for han, men å be noen om å snakke sammen er kanskje for mye forlangt i et forhold? Hvis ikke mannen leser tankene dine eller har det kjipt så synd for han, da mister han både kone og barn? På hvilken måte er det greit å straffe et annet menneske for å ikke bidra på den måten du ønsker, uten å snakke med vedkommende og lytte til hva som er problemet for å så prøve å finne løsninger? Nøkkelen i alle forhold, enten det er kjærester eller venner, er å snakke sammen! Og akkurat nå er ts og mannen i unntakstilstand, der han trekker seg unna og hun er sliten og sint. Det kan hende de trenger hjelp til å ta den samtalen, og å anbefale det i stedet for å si at "ja, mannen din er en dritt, dump han", betyr heller ikke at man sier at ts skal sy puter under armene hans, gjøre alt og bare bite det i seg 🤦‍♀️ 

Anonymkode: daeea...072

Nei men.

STOPP.Å.GI.MENN.FRIPASS.FOR.TING.KVINNER.MÅ.FIKSE.SELV

Ts ble nettopp mor. Han ble far. De er i samme situasjon. Han har meldt seg ut. Kan tenkes ts har andre ting å gjøre enn å tekkes han.

Du skriver, han trekker seg unna fordi hun er sliten og sint.FEIL. hun er sliten og sint fordi han oppfører seg dårligere og dårligere. STOPP Å ENABLE DENNE OPPFØRSELEN

Ts: krev at han tar tak i dette og kontakt familien hans 

 

 

 

Anonymkode: 02c1d...fb7

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket å ta vare på dauvekt. Han får bidra eller flytte ut. Jeg er mor til en baby og ikke mor til en forvokst guttunge 

Anonymkode: 5661f...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hun trenger absolutt støtte, hjelp og avlastning, men skal man alltid gå når partneren har det vanskelig fordi det blir vanskelig for en selv, i stedet for å snakke sammen og prøve å finne løsninger? Det er ingen som sier at mannen skal få fortsette sånn som nå, men hvis han er deprimert, så fortjener han vel ikke at samboeren sier "skjerp deg, jeg er også sliten. Hvis ikke du skjerper deg så går jeg fra deg". Da vet du jo ikke hva en depresjon handler om i det hele tatt. Jeg håper virkelig at det løser seg for Ts og mannen, men jeg tror også at det er viktig at de snakker sammen på en rolig og ordentlig måte. Kanskje må Ts ordne seg barnevakt for å få snakket ordentlig sammen. Og kanskje må de finne støtte, hjelp og avlastning flere steder enn hos mannen. Hvis han er deppa og hun er sliten, så hjelper det ingen av dem å gå fra hverandre fordi de er for stolte til å snakke sammen og be om hjelp utenfra - om så fra svigerforeldre, søsken, venner eller andre. 

Det er ingen som har sagt at hun skal tilrettelegge for han, men å be noen om å snakke sammen er kanskje for mye forlangt i et forhold? Hvis ikke mannen leser tankene dine eller har det kjipt så synd for han, da mister han både kone og barn? På hvilken måte er det greit å straffe et annet menneske for å ikke bidra på den måten du ønsker, uten å snakke med vedkommende og lytte til hva som er problemet for å så prøve å finne løsninger? Nøkkelen i alle forhold, enten det er kjærester eller venner, er å snakke sammen! Og akkurat nå er ts og mannen i unntakstilstand, der han trekker seg unna og hun er sliten og sint. Det kan hende de trenger hjelp til å ta den samtalen, og å anbefale det i stedet for å si at "ja, mannen din er en dritt, dump han", betyr heller ikke at man sier at ts skal sy puter under armene hans, gjøre alt og bare bite det i seg 🤦‍♀️ 

Anonymkode: daeea...072

Har mannen depresjon?

det er forskjell på å føle at en ting er deprimerende og det å være deprimert.

Anonymkode: 76f13...e49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hun trenger absolutt støtte, hjelp og avlastning, men skal man alltid gå når partneren har det vanskelig fordi det blir vanskelig for en selv, i stedet for å snakke sammen og prøve å finne løsninger? Det er ingen som sier at mannen skal få fortsette sånn som nå, men hvis han er deprimert, så fortjener han vel ikke at samboeren sier "skjerp deg, jeg er også sliten. Hvis ikke du skjerper deg så går jeg fra deg". Da vet du jo ikke hva en depresjon handler om i det hele tatt. Jeg håper virkelig at det løser seg for Ts og mannen, men jeg tror også at det er viktig at de snakker sammen på en rolig og ordentlig måte. Kanskje må Ts ordne seg barnevakt for å få snakket ordentlig sammen. Og kanskje må de finne støtte, hjelp og avlastning flere steder enn hos mannen. Hvis han er deppa og hun er sliten, så hjelper det ingen av dem å gå fra hverandre fordi de er for stolte til å snakke sammen og be om hjelp utenfra - om så fra svigerforeldre, søsken, venner eller andre. 

Det er ingen som har sagt at hun skal tilrettelegge for han, men å be noen om å snakke sammen er kanskje for mye forlangt i et forhold? Hvis ikke mannen leser tankene dine eller har det kjipt så synd for han, da mister han både kone og barn? På hvilken måte er det greit å straffe et annet menneske for å ikke bidra på den måten du ønsker, uten å snakke med vedkommende og lytte til hva som er problemet for å så prøve å finne løsninger? Nøkkelen i alle forhold, enten det er kjærester eller venner, er å snakke sammen! Og akkurat nå er ts og mannen i unntakstilstand, der han trekker seg unna og hun er sliten og sint. Det kan hende de trenger hjelp til å ta den samtalen, og å anbefale det i stedet for å si at "ja, mannen din er en dritt, dump han", betyr heller ikke at man sier at ts skal sy puter under armene hans, gjøre alt og bare bite det i seg 🤦‍♀️ 

Anonymkode: daeea...072

Jo jeg vet veldig godt hva depresjon er, har opplevd det på nært hold. Og selv om det ikke er deres feil, blir deprimerte helt sinnsykt egoistiske, selvopptatte og selvsentrerte. Det er det siste en nybakt mor trenger. Jeg regner med TS har prøvd å snakke med mannen før hun vurderer brudd. Han er ikke interessert. Hun har seg selv og en baby å ta ansvar for - mannen MÅ ta ansvar for seg selv og egen helse. Jeg skjønner veldig godt hvis TS ikke har overskudd til å være støttekontakt og koordinator for en deprimert mann akkurat nå. Og hvis du har så mye erfaring med depresjon, vet du også at de er ekstremt vanskelige å prate med/forholde seg til. Og at man da med en baby, søvnmangel og hele pakka ikke klarer å ta den rollen - er helt innafor. Kanskje mannen klarer å ta ansvar og søke hjelp hvis hun sier hun flytter ut? Mange trenger et reaøt såark bak. 

Dessuten er det overhodet ikke sikkert mannen er deprimert i det hele. TS sier hun har sett tendensene til dette før, og noen menn (og kvinner) er faktisk bare egoistiske drittsekker uten klinisk diagnose eller tragiske forhistorier.

TS må ta ansvar for seg selv og barnet sitt. Mannen er voksen og må ta ansvar for seg selv.

Anonymkode: 8a911...d7a

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste menn syns babyer er uinteressante. Mange får jo ikke en relasjon med barnet før barnet kan prate. 

Tror samfunnet har urealistiske krav til den moderne, myke mannen

Anonymkode: bbbfd...1ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg tror de fleste menn syns babyer er uinteressante. Mange får jo ikke en relasjon med barnet før barnet kan prate. 

Tror samfunnet har urealistiske krav til den moderne, myke mannen

Anonymkode: bbbfd...1ee

Det kommer an på. Både mannen min og jeg er høyt utdannet, og vi har delt alle våre tre foreldrepermisjoner 50/50. Det samme gjelder for så og si alle våre venner og kollegaer med tilsvarende utdanning (universitetsnivå/doktorgrad). Statistikk viser at jo høyere utdanning et par har, jo flinkere er de til å dele permisjonen mellom seg. Min mann har elsket månedene hjemme med sine barn like mye som meg, og han er like tilstedeværende og populær for barna sine som meg, også når barna er syke. For par med lavt utdanningsnivå derimot, så tar mor fremdeles mest av permisjonstiden.

Anonymkode: 6c640...efc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kommer an på. Både mannen min og jeg er høyt utdannet, og vi har delt alle våre tre foreldrepermisjoner 50/50. Det samme gjelder for så og si alle våre venner og kollegaer med tilsvarende utdanning (universitetsnivå/doktorgrad). Statistikk viser at jo høyere utdanning et par har, jo flinkere er de til å dele permisjonen mellom seg. Min mann har elsket månedene hjemme med sine barn like mye som meg, og han er like tilstedeværende og populær for barna sine som meg, også når barna er syke. For par med lavt utdanningsnivå derimot, så tar mor fremdeles mest av permisjonstiden.

Anonymkode: 6c640...efc

Jøss, link gjerne til den statistikken.

Anonymkode: bbbfd...1ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det kommer an på. Både mannen min og jeg er høyt utdannet, og vi har delt alle våre tre foreldrepermisjoner 50/50. Det samme gjelder for så og si alle våre venner og kollegaer med tilsvarende utdanning (universitetsnivå/doktorgrad). Statistikk viser at jo høyere utdanning et par har, jo flinkere er de til å dele permisjonen mellom seg. Min mann har elsket månedene hjemme med sine barn like mye som meg, og han er like tilstedeværende og populær for barna sine som meg, også når barna er syke. For par med lavt utdanningsnivå derimot, så tar mor fremdeles mest av permisjonstiden.

Anonymkode: 6c640...efc

Oi, så kun menn med doktorgrad er gode fedre? Da står det dårlig til med norske familier!

Anonymkode: 58d10...a03

[AnonymBruker]

Ts her. 
 

Når jeg må gjøre ALT i hjemmet samtidig som jeg tar meg av babyen som har stort nærhetsbehov er det ikke til å unngå å bli irritert. Likevel har jeg i et par uker nå latt være å ta det opp og latt være å klage eller si noe negativt i håp om at han skal våkne opp selv. Har heller sagt minst som mulig og bare svart hyggelig om det var nødvendig å prate. Ingenting har hjulpet. Han ligger og sover hele dagen, driver med egne ting når han står opp og kommer og går som han vil. Jeg har prøvd å prate med ham flere ganger tidligere men kom aldri gjennom. Det var hele tiden «jeg,jeg ,jeg» fra hans side. Jeg får så vondt sv gutten vår som har en pappa som er så lite engasjert. Jeg håper virkelig han tar seg sammen før gutten blir eldre. Jeg gir ham noen uker til og dersom det ikke blir bedre så må jeg nok vurdere separasjon. Det er uutholdelig som det er nå. 

Anonymkode: eeb5c...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts her. 
 

Når jeg må gjøre ALT i hjemmet samtidig som jeg tar meg av babyen som har stort nærhetsbehov er det ikke til å unngå å bli irritert. Likevel har jeg i et par uker nå latt være å ta det opp og latt være å klage eller si noe negativt i håp om at han skal våkne opp selv. Har heller sagt minst som mulig og bare svart hyggelig om det var nødvendig å prate. Ingenting har hjulpet. Han ligger og sover hele dagen, driver med egne ting når han står opp og kommer og går som han vil. Jeg har prøvd å prate med ham flere ganger tidligere men kom aldri gjennom. Det var hele tiden «jeg,jeg ,jeg» fra hans side. Jeg får så vondt sv gutten vår som har en pappa som er så lite engasjert. Jeg håper virkelig han tar seg sammen før gutten blir eldre. Jeg gir ham noen uker til og dersom det ikke blir bedre så må jeg nok vurdere separasjon. Det er uutholdelig som det er nå. 

Anonymkode: eeb5c...f9b

Du må seriøst tvinge han til å gå til legen. Gjør han ikke det må du hive han ut. Helt seriøst.

Ligger en tråd om en sånn mann på samliv. Utbrent mann ellerno heter den. Les der hva ts gjør

Anonymkode: 02c1d...fb7