Er det rart at jeg føler meg mer opptatt av og glad i det nye barnet til eksen enn jeg føler for mine nye "stebarn"?

[AnonymBruker]

Eksen og jeg har 2 barn sammen. Turbulent brudd, men etter mange år har vi nå de siste 2 årene hatt et godt samarbeid. Han har en ny veldig hyggelig frue og et barn på 1 år. Dette barnet ligner veldig på mine og er selvfølgelig en veldig søt og god liten unge. Jeg tar meg selv i å beundre dette lille barnet og nesten være litt forelsket i det. Har lyst å kjøpe gave til det osv. Lagrer bilder av barnet som bf sender.

Min nye kjæreste har 2 barn han også. Jeg elsker han vanvittig høyt og har et mye bedre forhold med han enn jeg noen gang har hatt før. Vi har vært sammen i 3 år og jeg har kjent barna hans i 2 år.

Barna er 10 og 14. Helt ok snille og greie barn. Aldri noe styr med dem og vi har et godt forhold. Men for meg er de bare barn. Som hvem som helst andre barn. Barn jeg vil skal ha det bra og som jeg bryr meg om. Jeg er opptatt av å være hyggelig mot dem, og at det ikke skal være forskjell på barna våre som de kan merke. Streber etter å behandle dem sånn som jeg ønsker mine skal bli behandlet.

Vi passer på å gi lik sum fra hverandre til barna i gave feks. Vi bor ikke sammen så er ikke så stor sjanse for at noe sånt som sjalusi blir aktuelt men det er litt prinsippet også. 

Men her er greia. Jeg føler ingenting spesielt for hans barn. Hadde de forsvunnet ut av livet mitt (uten at det hadde såret kjæresten min eller lignende) hadde det ikke spilt noen rolle til eller fra for meg. 

Kjenner jeg skammer meg over disse følelsene og føler jeg burde være glad i stebarna mine. Jeg har jo vært veldig heldig med dem. At de er så snille og greie. 

Jeg tenkte lenge at det var fordi de var store og halvsøskenet til mine var liten. Men nå har kjæresten fått en onkel-unge og jeg føler omtrent det samme for det barnet som for stebarna. Søt liten gutt, men et hvem som helst barn for meg.. 

Er det flere som føler det sånn? Har ikke sagt noe om dette til kjæresten da jeg ikke vil såre han

Anonymkode: b0ef0...252

[AnonymBruker]

Barnet til din eks er søsken av dine barn og blir på en måte familie. Andre barn er bare barn. Helt naturlig at det er slik 

Anonymkode: af6ca...0f7

[Gjest Fnuggolina]

1. Ikke si noe til kjæresten din.

2. Tror mer du liker babyer enn akkurat den ungen? Når de er 12-14 de og er nok denne interessen mindre.

Jeg har alltid hatt babyhangup og bare synes de er bedårende - men merker jo at jeg ikke lengre har den samme «naaaaw så nusselig/søt/kosebollekinn» når de er 3+. 

 

[AnonymBruker]

Babyen til eksen din er jo halvsøsken til dine barn. I tillegg ligner barnet på deres fellesbarn, og er bare 1 år. Selvsagt har du en sterkere tilknytning til dette barnet enn til barn som ikke har noen biologisk tilknytning til deg eller dine barn. 

Anonymkode: 3e0b4...2de

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, dette innlegget kunne vært skrevet av meg. Jeg føler det nemlig prikk likt. Jeg er også litt "forelsket" i det nye barnet til min eks og hans nye kone, barnet ligner på mine barn både i utseende og væremåte. Tror ikke dette er unikt.

Min nye samboers barn derimot er "bare barn" som du skriver. De er veldig forskjellige både fra meg selv og mine barn, og føles mer fremmede ut. Men dette går seg nok til med tiden tenker jeg.

Anonymkode: f8db8...801

[minister-mio]

Ditt barns biologiske søsken ligner dine barn noe som vekker følelser hos deg fra da dine var babyer. Vil jeg tippe.

[GammelKaktus]

Synes det høres ganske så naturlig ut jeg, hadde nok følt det slik selv om mitt barn hadde fått småsøsken.

[AnonymBruker]

Jeg er også mer glad i mitt tantebarn enn mine stebarn. Jeg er biologisk knyttet til tantebarn, og ikke til mine stebarn. Dette er følelser jeg ikke kan kontrollere. 
Tantebarn har også et yngre søsken, som ikke er mitt tantebarn, også dette føler jeg en tilknytning til- da barnet ligner mitt tantebarn

Anonymkode: 20628...faf