Sliten av forholdet?

[AnonymBruker]

Akkurat nå føles det slikt. 

Levert barna til barnefar, noe som aldri før har vært et problem. Har vanligvis sett fram til "friukene" mine. I friukene er jeg med kjæresten min, og vi "bor" da sammen mens barna mine er hos faren sin. 

Ellers har jeg som sagt sett frem til disse friukene som jeg tilbringer med kjæresten. Men ikke idag.. 

Jeg begynner å bli veldig sliten av dette. Å flytte imellom. Han er også ofte opptatt med jobb, og det er vanskelig å planlegge noe med han. Enten er han opptatt med bedriften, prosjekter i huset, egne hobbyer, eller sine voksne barn. Han er opptatt med sitt, og akkurat nå lurer jeg på hvorfor jeg er her og hvorfor vi er sammen. 

Vi har snart vært sammen i 2 år. Har ingen planer om å flytte sammen, og giftemål kan jeg vel se langt etter. 

Ja jeg vet at 2 år ik er lenge, men jeg føler at forholdet vårt står på stedet hvil. Ingen fremgang. Men heller mer  tilbakeskritt. 

Vi planlegger lite sammen. Jeg er sluttet å spørre om vi skal gjøre noe for jeg vil ik mase, eller at det skal gå ut over alle hans prosjekter. 

Derfor gjør jeg ting enten alene, eller sammen med venninner. 

Jeg føler meg ensom i forholdet.. 

Jeg elsker han, og han er en bra kar, men føler meg til tider tatt som en selvfølge. Og jeg begynner nå å tenke på tiden vi har vært sammen som at jeg hele tiden har gått å "ventet" på han. At han bare skal bli ferdig m det og det prosjektet, så da skal han få mere tid til oss og prioritere oss. Han sier det samme selv.. Det blir bedre etterhvert, bare dritten og datten er gjort først. 

Nå har jeg begynt å innse at hva med meg og mitt liv? Hva med mine "prosjekter". Mitt liv har hele tiden dreid seg om å vente på han, eller hjelpe han med disse prosjektene. Rett og slett fordi jeg trodde vi hadde noe felles.. Men igjeb sitter jeg her, alene hos han, å venter mens han er på jobb og hjelper en kollega.. 

 

Anonymkode: 5b714...246

[Emma_123]

Det er absolutt ikke noe kjekt å føle seg ensom i forholdet... ❤️

Det er også godt mulig at et av hovedkjærlighetsspråkene dine er kvalitetstid, du savner tid med han, at han skal prioritere deg. 

For at du skal føle deg bedre trenger du mer tid med han og fremgang i forholdet. 

Tør du å være ærlig med han? Vet han hva du ønsker? 

Min erfaring er dessverre at føler man at man blir tatt for gitt så blir man mest sannsynlig det...

[PM75]

Slutt å vente på han og fyll tiden din med det du ønsker å bruke tiden på! Og hvorfor er du hos han hvis han ikke engang er der? Da er det jo mye bedre å være hjemme! 
 

Når du har fyllt opp dagene med det du ønsker å gjøre og kjenner hva som gir deg glede, så kan du vurdere om du ønsker å bruke noe av tiden din på forholdet eller avslutte det. 
 

Jeg synes 2 år er lenge nok til å ha en felles tanke om hvordan fremtiden skal være sammen. 

Endret 19. april 2021 av PM75

[AnonymBruker]

PM75 skrev (1 minutt siden):

Slutt å vente på han og fyll tiden din med det du ønsker å bruke tiden på! Og hvorfor er du hos han hvis han ikke engang er der? Da er det jo mye bedre å være hjemme! 
 

Når du har fyllt opp dagene med det du ønsker å gjøre og kjenner hva som gir deg glede, så kan du vurdere om du ønsker å bruke noe av tiden din på forholdet eller avslutte det. 
 

Jeg synes 2 år er lenge nok til å ha en felles tanke om hvordan fremtiden skal være sammen. 

Ja du har rett.. Og det er et godt spørsmål om hvorfor jeg er her om han ikke er det.. 

Til opplysning så prøvde han å avtale middag idag med meg men da hadde allerede jeg avtalt gåtur sammen med en venninne. Rett og slett fordi jeg synes det er så uforutsigbart å enten prøve å planlegge noe med han fordi han alltid er så opptatt.. 

Iallefall har jeg nå vært å gått ut i over 2 timer sammen med en venninne. Tid jeg skulle ønske jeg hadde vært med han, men pga han er så opptatt så orker jeg ikke spørre han, for da føler jeg at jeg maser på han og tiden hans.. 

Anonymkode: 5b714...246

[AnonymBruker]

Fikk vondt av deg av å lese dette. Du burde jo sette grenser, ellers vil jo dette fortsette. Hadde satt meg ned med han en dag han har tid (!) eller over telefon og sagt tydelig i fra hvordan du føler det og hvorfor. Og at du ønsker veldig gjerne å tilbringe mer tid sammen og alt hva det innebærer og det du tenker. Og at dette er nødt til å bli bedre hvis dere skal fortsette forholdet. Hvis ikke det blir mye bedre da, hadde jeg avsluttet forholdet. 

Det skal jo ikke gå enveis, og det er ikke rart at du ikke føler deg elsket og prioritert. For han prioriterer deg faktisk ikke. 

Anonymkode: ae157...399

[PM75]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja du har rett.. Og det er et godt spørsmål om hvorfor jeg er her om han ikke er det.. 

Til opplysning så prøvde han å avtale middag idag med meg men da hadde allerede jeg avtalt gåtur sammen med en venninne. Rett og slett fordi jeg synes det er så uforutsigbart å enten prøve å planlegge noe med han fordi han alltid er så opptatt.. 

Iallefall har jeg nå vært å gått ut i over 2 timer sammen med en venninne. Tid jeg skulle ønske jeg hadde vært med han, men pga han er så opptatt så orker jeg ikke spørre han, for da føler jeg at jeg maser på han og tiden hans.. 

Anonymkode: 5b714...246

Så bra, da fyller du dagene med positivt innhold!
 

Det kan være at han er så vant til at du tilpasser deg han, at han ikke reflektere over egen atferd. 

[Snedig]

Dra hjem til deg selv og lev ditt eget liv når du har barnefri. Så får han ta kontakt med deg når han ønsker dere skal være sammen. Det høres vanvittig slitsomt ut å fly til han hver gang barna ikke er hjemme. Har du ikke selv prosjekter eller ting som må fikses i hjemmet ditt når du har barnefri? 

[AnonymBruker]

Så da er det altså rett av meg å føle slikt..?

Jeg trodde kanskje det var en mulighet for at det var jeg som overanalyserte og som forventet "fremdrift" unaturlig raskt i forholdet.. 

Jeg er redd det er meg som er utålmodig og som forventer for mye av han og forholdet..? 

For han ER flink å få meg til å føle meg fantastisk bare han tar seg tid til det. Da disker han opp god mat, vin, film, og vi har fantastiske samtaler. Vi ler godt og vi har deilig sex.. 

Men likevel.. Så føler jeg meg så ensom.. Så lei. Lei av å vente.. 

Ts

Anonymkode: 5b714...246

[AnonymBruker]

Han har voksne barn, det er naturlig at han vil nyte den friheten han antakeligvis ikke har hatt på mange, mange år. Han er ikke i etableringsfasen, og han er neppe interessert i å leke mor, far og barn. Et forhold er ikke helt det samme i denne livsfasen som det er når man oppdrar barn.

Dere er to individer som er kjærester.

Anonymkode: 9b5d6...e7d

[Tulling]

Vet han at du venter ? Vet han at du har forventninger ? 2 år er lenge uten avklaring av hvordan dere skal ha det.

[AnonymBruker]

Huff, jeg hadde ikke giddet å vært hos han og ventet på at han hadde hatt et ledig øyeblikk. Da hadde jeg heller vært hos meg selv og funnet på ting med venninner hjemmefra. Man er mindre ensom hjemme enn alene i en annens hjem!!

Anonymkode: 8e9b8...b0e

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Han er faktisk så opptatt, at jeg har ikke giddet å introdusere han for barnet mitt en gang, for jeg synes ikke det passer seg, når han er så lite her. I starten hadde jeg barnet 50/50, så vi hadde mye tid sammen, men nå de siste årene har jeg kun barnefri annenhver helg, så vi er hovedsaklig sammen da. Han jobber fulle dager, mens jeg studerer og jobber helger. Så vi får ikke akkurat mye ut av tiden vår heller.

Jeg føler meg også tatt for gitt, sitter alltid parat å venter. I starten var jeg så forelsket, at jeg prioriterte ikke å møte venner heller, satt heller å ventet på han. Vi har dog vært holdt sammen i seks år.. Jeg har det siste året begynt å miste piffen til å holde ut, føles ut som bortkastet tid. Og han merker det på meg. Vi elsker hverandre, men jeg blir lei av å vente, og han mister motivasjon når jeg ikke er "all over" han. Føler det er så mye annet jeg kunne fylt disse årene med. Har jo nå begynt å slite med angst, fordi jeg sjelden omgås mennesker og aldri prioriterer meg selv, og når jeg tenkte å ta tak i problemet og begynne å bli selvstendig, kom korona å stoppet alt. Jeg har prøvd å gå fra han et par ganger, men får alltid lovord om at alt skal blir bedre og snart får han mer tid, og blabla. Får nesten dårlig samvittighet for å gå, fordi han er en snill mann, men vi har bare veldig ulikt syn på hva et forhold er og at det hjelper lite at han sier han elsker meg, hvis jeg ikke FØLER det gjennom handlinger og innsats. Dette var liksom ikke drømmen - å leve separate liv og ha "helgekjæreste". Ingen råd herfra, men jeg FORSTÅR.

Anonymkode: 76d7b...532

[AnonymBruker]

Dra hjem du. Hvis han vil være sammen med deg kan han komme til deg. Hvis han ønsker det så finner han tid

Anonymkode: c40fd...c49

[AnonymBruker]

Dro ikke hjem i går. Han kom like etterpå. 

Klarte ikke å slippe følelsen av å bli tatt som en selvfølge, så snakket kort men han i morgest om dette. Sa jeg hadde følt meg "lite velkommen", og at jeg stilte spm med hvorfor jeg kom til han når han uansett var opptatt. Jeg sa jeg er sliten av å farte mellom meg og han, og da blir det ekstra sårt om jeg føler slikt. 

Svaret hans var at han føler forholdet vårt er så naturlig nå. At jeg skal føle meg som hjemme også hos han, selv om han ikke er der. 

Dette er jo i og for seg bra, om vi bare hadde hatt planer om å flytte sammen. Men det har vi altså ikke.. 

Anonymkode: 5b714...246

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Akkurat nå føles det slikt. 

Levert barna til barnefar, noe som aldri før har vært et problem. Har vanligvis sett fram til "friukene" mine. I friukene er jeg med kjæresten min, og vi "bor" da sammen mens barna mine er hos faren sin. 

Ellers har jeg som sagt sett frem til disse friukene som jeg tilbringer med kjæresten. Men ikke idag.. 

Jeg begynner å bli veldig sliten av dette. Å flytte imellom. Han er også ofte opptatt med jobb, og det er vanskelig å planlegge noe med han. Enten er han opptatt med bedriften, prosjekter i huset, egne hobbyer, eller sine voksne barn. Han er opptatt med sitt, og akkurat nå lurer jeg på hvorfor jeg er her og hvorfor vi er sammen. 

Vi har snart vært sammen i 2 år. Har ingen planer om å flytte sammen, og giftemål kan jeg vel se langt etter. 

Ja jeg vet at 2 år ik er lenge, men jeg føler at forholdet vårt står på stedet hvil. Ingen fremgang. Men heller mer  tilbakeskritt. 

Vi planlegger lite sammen. Jeg er sluttet å spørre om vi skal gjøre noe for jeg vil ik mase, eller at det skal gå ut over alle hans prosjekter. 

Derfor gjør jeg ting enten alene, eller sammen med venninner. 

Jeg føler meg ensom i forholdet.. 

Jeg elsker han, og han er en bra kar, men føler meg til tider tatt som en selvfølge. Og jeg begynner nå å tenke på tiden vi har vært sammen som at jeg hele tiden har gått å "ventet" på han. At han bare skal bli ferdig m det og det prosjektet, så da skal han få mere tid til oss og prioritere oss. Han sier det samme selv.. Det blir bedre etterhvert, bare dritten og datten er gjort først. 

Nå har jeg begynt å innse at hva med meg og mitt liv? Hva med mine "prosjekter". Mitt liv har hele tiden dreid seg om å vente på han, eller hjelpe han med disse prosjektene. Rett og slett fordi jeg trodde vi hadde noe felles.. Men igjeb sitter jeg her, alene hos han, å venter mens han er på jobb og hjelper en kollega.. 

 

Anonymkode: 5b714...246

Du må jo klare å stå opp for deg selv? Forholdet deres høres veldig dødfødt ut, hvis du ikke en gang klarer å kommunisere dette problemet til han på samme måte som du gjør her. Samboer og jeg kommuniserer absolutt alt til hverandre, vi har ingen problemer oss imellom - nettopp pga kommunikasjon. Og kommunikasjon er nøkkelen til ett hvert langvarig forhold.

Hadde jeg vært deg ville jeg nå begynt å gi han ett ultimatum, livet ditt skal ikke stå på vent fordi han har prosjekter gåenes i over 2 år. Enten får dere begynne å planlegge å flytte sammen, for å få fortgang i forholdet. Eller så får dere faktisk gå hver deres vei, for du kan med hundreprosent finne en annen mann som er villig til å investere i forholdet. Han du er sammen med nå investerer ikke ett mikrofiber i forholdet deres, og sånn skal det ikke være. Mannen har det nok utrolig komfortabelt, han bor alene og driver på med alt han vil - også har han ei dame som kommer og går akkurat som han vil. Han er egoistisk, og han har det som pose og sekk akkurat nå.

Endret 20. april 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dro ikke hjem i går. Han kom like etterpå. 

Klarte ikke å slippe følelsen av å bli tatt som en selvfølge, så snakket kort men han i morgest om dette. Sa jeg hadde følt meg "lite velkommen", og at jeg stilte spm med hvorfor jeg kom til han når han uansett var opptatt. Jeg sa jeg er sliten av å farte mellom meg og han, og da blir det ekstra sårt om jeg føler slikt. 

Svaret hans var at han føler forholdet vårt er så naturlig nå. At jeg skal føle meg som hjemme også hos han, selv om han ikke er der. 

Dette er jo i og for seg bra, om vi bare hadde hatt planer om å flytte sammen. Men det har vi altså ikke.. 

Anonymkode: 5b714...246

Men da har du tatt det opp med ham. Det er ryddig og ordentlig og gir ham mulighet til å endre seg. Så kanskje du bare blir hos deg selv i neste barnefrie uke? Da ser du om han gidder å rydde plass til deg.

Anonymkode: d95d0...0e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men da har du tatt det opp med ham. Det er ryddig og ordentlig og gir ham mulighet til å endre seg. Så kanskje du bare blir hos deg selv i neste barnefrie uke? Da ser du om han gidder å rydde plass til deg.

Anonymkode: d95d0...0e8

Ja jeg har nå tatt det opp med han.. Avtalte middag med han idag. Han skulle fikse. 

Ila dagen sender jeg mld til han å spør om vi skal spise ute på et fjellresort. Jeg prøver å vise initiativ for å vise jeg er "ferdig" med saken. Han sier ja, men at vi må utsette middagen til litt senere. 

Ja greit tenker jeg. Før vi skal møtes drar jeg dit. Men når jeg er på vei opp ringer han å sier han har lånt bort sitt fjellkort- som man må ha for å komme seg dit...! 

Han har altså hatt hele dagen på å kunne tenke på dette, og han kunne sagt dette mye tidligere enn nå! 

Han hører sikkert på tlf at jeg er skuffet og irritert, så like etter har han fått låne et heiskort fra en kompis..! Så nå kommer han likevel. 

Men humøret mitt er allerede dårlig, og jeg føler meg som en dritt! 

Det som jeg tenkte kunne bli en hyggelig middag og ettermiddag, ble nok en gang et bevis på at han ik tenker på meg og ønsker å planlegge noe med meg! Å nettopp slike episoder gjør at jeg vegrer meg mer og mer for å foreslå div felles aktiviteter med han... 

Og han foreslår jo aldri en dritt, så da blir d vel med det. 

Enten et forhold der jeg kommer til han og vi spiser middag ilag en skjelden gang og sover ilag, eller et forhold der vi ik gjør noe sammen... 

Anonymkode: 5b714...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja jeg har nå tatt det opp med han.. Avtalte middag med han idag. Han skulle fikse. 

Ila dagen sender jeg mld til han å spør om vi skal spise ute på et fjellresort. Jeg prøver å vise initiativ for å vise jeg er "ferdig" med saken. Han sier ja, men at vi må utsette middagen til litt senere. 

Ja greit tenker jeg. Før vi skal møtes drar jeg dit. Men når jeg er på vei opp ringer han å sier han har lånt bort sitt fjellkort- som man må ha for å komme seg dit...! 

Han har altså hatt hele dagen på å kunne tenke på dette, og han kunne sagt dette mye tidligere enn nå! 

Han hører sikkert på tlf at jeg er skuffet og irritert, så like etter har han fått låne et heiskort fra en kompis..! Så nå kommer han likevel. 

Men humøret mitt er allerede dårlig, og jeg føler meg som en dritt! 

Det som jeg tenkte kunne bli en hyggelig middag og ettermiddag, ble nok en gang et bevis på at han ik tenker på meg og ønsker å planlegge noe med meg! Å nettopp slike episoder gjør at jeg vegrer meg mer og mer for å foreslå div felles aktiviteter med han... 

Og han foreslår jo aldri en dritt, så da blir d vel med det. 

Enten et forhold der jeg kommer til han og vi spiser middag ilag en skjelden gang og sover ilag, eller et forhold der vi ik gjør noe sammen... 

Anonymkode: 5b714...246

Å ha neste barnefri uke blir jeg hjemme hos meg selv! Så kan han heller foreslå å møtes om han i det hele tatt vil prioritere meg og forholdet vårt! 

Jeg er LEI

Anonymkode: 5b714...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å ha neste barnefri uke blir jeg hjemme hos meg selv! Så kan han heller foreslå å møtes om han i det hele tatt vil prioritere meg og forholdet vårt! 

Jeg er LEI

Anonymkode: 5b714...246

Ja, det skjønner jeg. Jeg er og sammen med en tafatt mann. Og det er ikke godt å føle seg tatt for gitt og at partneren er likegyldig. 

Jeg tenker det er lurt at du trekker deg litt tilbake nå. Da kan samtalen synke inn hos ham, og så viser du i handlinger at du ikke er interessert i å bli tatt for gitt. Så er det opp til ham i neste omgang å være litt mer framoverlent. Det virket som om han våknet litt når du ble irritert da. Så se det litt an.

Håper dere uansett får en hyggelig middag, og at du klarer å legge fra deg irritasjonen. Vet det ikke er lett.. Men så må han nesten få mulighet til å rette opp i ting også.

Anonymkode: d95d0...0e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det skjønner jeg. Jeg er og sammen med en tafatt mann. Og det er ikke godt å føle seg tatt for gitt og at partneren er likegyldig. 

Jeg tenker det er lurt at du trekker deg litt tilbake nå. Da kan samtalen synke inn hos ham, og så viser du i handlinger at du ikke er interessert i å bli tatt for gitt. Så er det opp til ham i neste omgang å være litt mer framoverlent. Det virket som om han våknet litt når du ble irritert da. Så se det litt an.

Håper dere uansett får en hyggelig middag, og at du klarer å legge fra deg irritasjonen. Vet det ikke er lett.. Men så må han nesten få mulighet til å rette opp i ting også.

Anonymkode: d95d0...0e8

Ja jeg vet.. Skal være sammen med han denne uken, men neste barnefri uke skal jeg ta meg en "fridag" eller to også fra han.. 

Rett og slett så han forstår at dette faktisk går inn på meg med både flytting imellom og følelsen av å bli tatt for gitt.. 

Middagen ble faktisk ok. Han foreslo både hyttetur i helgen og bestilte en helgetur til en naboby mens vi satt der. Det hjalp på, selv om det fortsatt gjør vondt å føle det slikt. 

Lurer bare på om vi har veldig forskjellig kjærlighetsspråk..? 

Vi snakket mer om problemet etter middag, og han sa igjen at det ikke var meningen at jeg skulle føle meg tatt for gitt.. 

Men uansett.. Dette med å flytte frem og tilbake, det ER slitsomt. Og det går inn på meg. Føler det er pga meg vi faktisk kan se hverandre da.. Så neste barnefri uke, tar jeg meg også litt fri fra han.. Så han kanskje forstår at han må prioritere tid sammen med meg også når jeg faktisk kommer til han.. 

Anonymkode: 5b714...246