Livet på nyfødtintensiven

[AnonymBruker]

Sitter på 6 dagen på nyfødtintensiven og baby er utenfor fare i følge helsepersonell her.  Men de siste dagene har det vært så mye ledninger, sonder og alarmer fra maskiner at kroppen min har gått inn i en slags kronisk panikkmodus.

Har nå bare lyst til å sitte konstant hos barnet og følge med på pulsmåler og generelle målinger, som egentlig er helt standard målinger som gjøres på alle.

Tør knapt å sove, fordi jeg er så livredd bare utfra egen fantasi. Selv om helsepersonell sier barnet er trygt nå og det er bare å sove og senke skuldrene. 

Noen som kjenner seg igjen? Noen råd og tips? Kan fort bli noen dager til her, fordi baby har noen steg å overkomme, selv om vi nå da har fått høre at faren er over.

Trenger virkelig råd fra dere som har stått i samme situasjon og hvordan dere har håndtert det. 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvordan det er med tanke på restriksjoner der. Men jeg syntes det var godt og gå minst en tur om dagen og komme seg hjem av og til. 

 

Vet ikke hvor lenge dere er forespeilet og være der, vi ble vell i 12 uker. Frisk og fin liten kar nå 😄 men husker fra tiden på intensiven at jeg gjerne sleit litt med og knytte meg med den lille i tilfelle det skulle skje noe. 

Spør gjerne sykepleiere om det er noen og snakke med. 

 

 

Masse lykke til 

Anonymkode: ad7fd...091

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvordan det er med tanke på restriksjoner der. Men jeg syntes det var godt og gå minst en tur om dagen og komme seg hjem av og til. 

 

Vet ikke hvor lenge dere er forespeilet og være der, vi ble vell i 12 uker. Frisk og fin liten kar nå 😄 men husker fra tiden på intensiven at jeg gjerne sleit litt med og knytte meg med den lille i tilfelle det skulle skje noe. 

Spør gjerne sykepleiere om det er noen og snakke med. 

 

 

Masse lykke til 

Anonymkode: ad7fd...091

Helt åpent hvor lenge. Kommer ann på progresjon til baby rett og slett. Men det er ikke problemet i seg selv, det er den frykten som har satt seg i kroppen selv om de sier det skal gå bra. Vet ikke om mange kjenner seg igjen i det. Barnet er jo flyttet til en post hvor det er utenfor fare, men alle maskinene som var nødvendig for 2-3 dager siden er nå borte. Vanskelig å stole på at ting går bra. 

Anonymkode: 0931e...aba

[Gjest 96erjente]

Gutten vår ble født i slutten av mars i år og var innlagt på nyfødtintensiven.

Det var utrolig fælt å være stuck på barsel alene mens han var innlagt på nyfødtintensiven, spesielt om natten da det ikke bare var å dra bort for å se til han. Jeg hadde mareritt flere ganger om at noe hadde skjedd han noe.. Hjalp litt å tenke på at han ble sett etter «hele tiden» og at han blant annet lå med pustealarm.. 

 

[AnonymBruker]

Kjenner godt til den panikkfølelsen. Kan til tider få den enda når det kommer brev fra sykehuset eller når barnet skal på kontroller/ undersøkelser. 
Men du trenger søvn og mat! På intensiven blir baby passet på 24 timer i døgnet, så prøv å tenk deg at det er "avlastning" slik at du får sovet, tatt en luftetur, pumpet og spise osv😊. Regner med at du får baby på rom med deg etterhvert? Da er det viktig at du ikke sliter deg helt ut før dere kommer dit💕.   

 

Anonymkode: dc90d...9c8

[AnonymBruker]

Kjenner til den frykten og panikken selv når vi så at alt gikk bra. Det er skremmende vondt og trist. Var fantastisk personal der vi var. Jeg prøvde å gå ut å lufte meg litt, spise i kantina og sånn men tiden gikk mest til pumping og å vere hos baby. (Dette var før corona). Frykten gav seg ikke hos meg før en stund etter vi kom hjem 

Anonymkode: 42cb1...657

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner til den frykten og panikken selv når vi så at alt gikk bra. Det er skremmende vondt og trist. Var fantastisk personal der vi var. Jeg prøvde å gå ut å lufte meg litt, spise i kantina og sånn men tiden gikk mest til pumping og å vere hos baby. (Dette var før corona). Frykten gav seg ikke hos meg før en stund etter vi kom hjem 

Anonymkode: 42cb1...657

Vet du det er helt grusomt. Er snart en uke her, og det går bra, men det er akkurat som at for hver maskin som kobles av, jo mer nervøs blir jeg. Har begynt å føle trygghet med å følge med på skjermer og målinger , men så når barnet kan kobles av vet jeg ikke lenger. Hvis noe er galt må jeg selv tyde det på barnet.

Kjenner du deg igjen? Føler jeg blir helt ødelagt av det for å være ærlig. 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner godt til den panikkfølelsen. Kan til tider få den enda når det kommer brev fra sykehuset eller når barnet skal på kontroller/ undersøkelser. 
Men du trenger søvn og mat! På intensiven blir baby passet på 24 timer i døgnet, så prøv å tenk deg at det er "avlastning" slik at du får sovet, tatt en luftetur, pumpet og spise osv😊. Regner med at du får baby på rom med deg etterhvert? Da er det viktig at du ikke sliter deg helt ut før dere kommer dit💕.   

 

Anonymkode: dc90d...9c8

Går mer og mer mot baby på rom. Det skremmer meg veldig. Hvordan skal man klare å sove når man er livredd for at noe skal skje når man sover? Måtte du bare tvinge deg selv? Selv om du var vettskremt? 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

96erjente skrev (4 timer siden):

Gutten vår ble født i slutten av mars i år og var innlagt på nyfødtintensiven.

Det var utrolig fælt å være stuck på barsel alene mens han var innlagt på nyfødtintensiven, spesielt om natten da det ikke bare var å dra bort for å se til han. Jeg hadde mareritt flere ganger om at noe hadde skjedd han noe.. Hjalp litt å tenke på at han ble sett etter «hele tiden» og at han blant annet lå med pustealarm.. 

 

Men når de tok av pustealarm, var du ikke redd da? De sier min puster fint nå, men hvordan skal jeg klare å stole på det. Det er så utrolig ekkelt.

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vet du det er helt grusomt. Er snart en uke her, og det går bra, men det er akkurat som at for hver maskin som kobles av, jo mer nervøs blir jeg. Har begynt å føle trygghet med å følge med på skjermer og målinger , men så når barnet kan kobles av vet jeg ikke lenger. Hvis noe er galt må jeg selv tyde det på barnet.

Kjenner du deg igjen? Føler jeg blir helt ødelagt av det for å være ærlig. 

Anonymkode: 0931e...aba

Ja jeg syntes også det var skremmende når maskiner ble koblet fra. Mistet den tryggheten. De var tydelige på sykehuset at det gikk bra men jeg tenkte mye "tenk om" 

 

Anonymkode: 42cb1...657

[Strange Doll]

Be om å få snakke med kriseteamet, det hjalp meg veldig i samme situasjon da jeg ikke klarte å sortere tankene mine selv 

[AnonymBruker]

Først av alt, gratulerer så mye med babyen!❤️
Du må jo be om å få prate med noen om dette her, kjære deg! Du skal ikke gå alene med slike bekymringer og katastrofetanker! 

Anonymkode: 3e16e...69d

[AnonymBruker]

Spør sykepleierne om du kan få snakke med en psykolog, så du kan bearbeide dette på en god måte. Ikke tenk at du må være sterk, for det er lov å kjenne på alle slags følelser.

Selv var jeg i en helt annen kategori. Selv ikke da barnet mitt hadde dobbel lungekolaps og flere pustestopp følte jeg på redsel. Fikk dårlig sammvittighet for at jeg ikke var redd og bekymret for barnet mitt. Visste nesten ikke hva jeg skulle svare da sykepleierene spurte om jeg var redd.  Følte de forventet at jeg skulle være det. Men det var jeg ikke. Ser i ettertid at noe av årsaken helt sikkert var fordi jeg ikke hadde noe morsfølelse for den lille babyen, noe som også er helt normalt. Men føltes ikke normalt da. Skulle ønske jeg tok i mot tilbudet om å snakke med noen,  men trodde ikke jeg hadde behov for det. 

Vil også anbefale å skrive dagbok om egne tanker og følelser, men også om hvordan barnet vokser og utvikler seg. Veldig godt å kunne gå tilbake og lese om hvordan det var, og se fremgangen.

Anonymkode: 02858...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først av alt, gratulerer så mye med babyen!❤️
Du må jo be om å få prate med noen om dette her, kjære deg! Du skal ikke gå alene med slike bekymringer og katastrofetanker! 

Anonymkode: 3e16e...69d

Vil bare ut av sykehusbobla. Etter man har havnet på intensiv med et spedbarn blir man aldri helt den samme igjen tror jeg. 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

Vi bodde på nfi i 10 uker med en ekstremprematur. Jeg var vettskremt, og slappet kun av når babyen lå på brystet mitt eller fars. Gråt konstant utenom. Babyen døde nesten to ganger, og jeg ble selvsagt helt ødelagt av det. Når vi kom hjem kjøpte jeg min egen pustealarm til babyen. Fikk psykologhjelp av sykehuset. Tok meg tre år før jeg klarte å se bilder fra den tiden uten å gråte. Helt normalt å være livredd, men ikke vær redd for å be om hjelp og støtte. Far taklet dette utmerket og var positiv og støttende hele veien. Alt er fint med oss nå. Lykke til❤️

Anonymkode: d964a...406

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Går mer og mer mot baby på rom. Det skremmer meg veldig. Hvordan skal man klare å sove når man er livredd for at noe skal skje når man sover? Måtte du bare tvinge deg selv? Selv om du var vettskremt? 

Anonymkode: 0931e...aba

På post(rom) så skulle baby ha på pustealarm om natta. Jeg var veldig klar for å få baby på rom etter 3,5 uker for jeg følte han var så lite min når han lå på intensiv. Nå var vi på sykehuset i måneder, og hver gang han lå på intensiv så følte jeg baby var sykehuset sin og ikke min. Men klart at jeg var livredd i starten, men vi hadde også stramt måltidsplan så jeg måtte mate han hver 3 time og sovna dårlig mellom hver mating😅. 
 

vi reiste hjem med pulsmåler og pustehjelp, og han sluttet ikke å bruke pulsmåleren før han var 2. Så var nesten verre når vi kom hjem og man er alene om ansvaret og ikke hjelpen er nede i gangen😊

Anonymkode: dc90d...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På post(rom) så skulle baby ha på pustealarm om natta. Jeg var veldig klar for å få baby på rom etter 3,5 uker for jeg følte han var så lite min når han lå på intensiv. Nå var vi på sykehuset i måneder, og hver gang han lå på intensiv så følte jeg baby var sykehuset sin og ikke min. Men klart at jeg var livredd i starten, men vi hadde også stramt måltidsplan så jeg måtte mate han hver 3 time og sovna dårlig mellom hver mating😅. 
 

vi reiste hjem med pulsmåler og pustehjelp, og han sluttet ikke å bruke pulsmåleren før han var 2. Så var nesten verre når vi kom hjem og man er alene om ansvaret og ikke hjelpen er nede i gangen😊

Anonymkode: dc90d...9c8

All ære til deg og andre foreldre som må flytte omtrent intensiv avdelingen hjem på barnerommet til barnet. Utsiktene våre ser ikke så dramatiske ut, legene sier dette skal ta slutt. Men bare etter en uke er jeg helt ødelagt. Dere som har stått i dette i uker, måneder, jeg forstår det ikke. Hvordan dere klarte det.

 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi bodde på nfi i 10 uker med en ekstremprematur. Jeg var vettskremt, og slappet kun av når babyen lå på brystet mitt eller fars. Gråt konstant utenom. Babyen døde nesten to ganger, og jeg ble selvsagt helt ødelagt av det. Når vi kom hjem kjøpte jeg min egen pustealarm til babyen. Fikk psykologhjelp av sykehuset. Tok meg tre år før jeg klarte å se bilder fra den tiden uten å gråte. Helt normalt å være livredd, men ikke vær redd for å be om hjelp og støtte. Far taklet dette utmerket og var positiv og støttende hele veien. Alt er fint med oss nå. Lykke til❤️

Anonymkode: d964a...406

Høres helt vanvittig ut. Tror ikke folk aner hva slags belastning og påkjenning det er før de står der selv.

Trodde aldri jeg skulle havne der, på intensiven. Men hvorfor ikke meg som alle andre. 

Anonymkode: 0931e...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

All ære til deg og andre foreldre som må flytte omtrent intensiv avdelingen hjem på barnerommet til barnet. Utsiktene våre ser ikke så dramatiske ut, legene sier dette skal ta slutt. Men bare etter en uke er jeg helt ødelagt. Dere som har stått i dette i uker, måneder, jeg forstår det ikke. Hvordan dere klarte det.

 

Anonymkode: 0931e...aba

Ta en dag av gangen😊 Stol på det legene sier, de kirurgene vi er borti er hvertfall ærlige om hvordan ståa er. De første ukene syns jeg var verst, for alt jeg ville var at gutten min skulle være frisk. Og når man ligger på nyfødt intensiv får du kasta på deg en virkelighet du ikke kan forberede deg på. Jeg brukte hvertfall litt tid på å venne meg til sykehusbobla og den nye hverdagen. I tillegg til å bekymre deg for barnet så krasjer den starten du så for deg. 

Har du snakket med sosionom eller psykolog på sykehuset? Husker de samtalene var gull den første tiden. Så flott at legene sier at ting går bra! Prøv å tenk positivt og "feir" hver ledning som forsvinner fra babyen. Dagen min ble "ledningsfri" sendte jeg hauger av bilder til familien😂. Jeg var så stolt at jeg kunne stått i inngangen til riksen og fortalt alle som kom forbi om det🙈 

Prøv å ta en dag av gangen💕 Veldig vanskelig når du står i det,  jeg brukte 5 uker på å klare det.  Den første tiden er verst og tøffest for psyken. 

Anonymkode: dc90d...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ta en dag av gangen😊 Stol på det legene sier, de kirurgene vi er borti er hvertfall ærlige om hvordan ståa er. De første ukene syns jeg var verst, for alt jeg ville var at gutten min skulle være frisk. Og når man ligger på nyfødt intensiv får du kasta på deg en virkelighet du ikke kan forberede deg på. Jeg brukte hvertfall litt tid på å venne meg til sykehusbobla og den nye hverdagen. I tillegg til å bekymre deg for barnet så krasjer den starten du så for deg. 

Har du snakket med sosionom eller psykolog på sykehuset? Husker de samtalene var gull den første tiden. Så flott at legene sier at ting går bra! Prøv å tenk positivt og "feir" hver ledning som forsvinner fra babyen. Dagen min ble "ledningsfri" sendte jeg hauger av bilder til familien😂. Jeg var så stolt at jeg kunne stått i inngangen til riksen og fortalt alle som kom forbi om det🙈 

Prøv å ta en dag av gangen💕 Veldig vanskelig når du står i det,  jeg brukte 5 uker på å klare det.  Den første tiden er verst og tøffest for psyken. 

Anonymkode: dc90d...9c8

Det rare er at jeg blir redd når ledningene forsvinner. Dette har tullet så med hodet mitt at jeg føler babyen er avhengig av maskiner for å overleve. Det er utrolig ekkelt. Driver og sjekker priser på nett, hva enkelte av disse maskinene koster og om jeg kan ha dem i nødssituasjoner når jeg kommer hjem.

Jeg klarer ikke stole på det de sier. Kirurger og overleger er kjempe positive og sier dette er så bra. Men enkelte sykepleiere opplever jeg som svært unge og uerfarne og de slenger ut av seg mye rart. Synes de leter etter feil på barnet, mens kirurgene hele tiden bekrefter det går bra, det går bra.

En annen ting belastning er jo helheten av stedet. Mange syke barn på et sted, fortvilte foreldre. Det ligger en tung og vanskelig atmosfære i luften.

Jeg håper du har rett i at første tiden er verst. Dette er definitivt det verste jeg vil oppleve i livet. Tror aldri jeg tør å få barn igjen.

Takk for ditt svar og dine tips ❤️ jeg er også på riksen.

Klem 

Anonymkode: 0931e...aba