Utbrent mann som oppfører seg som en sutregutt

[AnonymBruker]

Mannen min er utbrent (muligens deprimert) og det er selvfølgelig ikke så gøy for han. 

Det som ikke er spesielt gøy for meg er at han til tross for dette jobber fulltid og er en mare å ha med å gjøre hjemme. 

Han er ufin og han sier sårende ting. Vi bruker dele på å stå opp med barn, i det siste har han hatt søvnproblemer. Han har fått sovetabletter av meg, men det er tomt nå.

Det som plager meg er at han gjør ingenting for å bli bedre. Jeg har bedt ham gjentatte ganger om å oppsøke lege, for søvnen og også slitenheten. Da sier han at han ikke behøver det. Greit, men kanskje jeg behøver at han gjør det?

Jeg er gravid og vi har barn fra før. Jeg vet årsakeb til at han er så sliten.

Han skylder hele tiden på meg for alt. Når jeg sier noe han ikke liker eller er kritisk til at han ikke gjør noe, så sier han det er min feil han er sliten, at han gjør masse, at han har vært sliten i mange år pga meg.

Det høres veldig rart ut for det er kun når han er lat og sliten at alt er min feil. Eller når han må gjøre noe.

Jeg var på foreldremøte sist uke og når jeg kom hjem så huset bomba ut, jeg spurte om det kanskje kunne vært mulig å tørke opp søl? Da begynte han å grine fordi han var så sliten. Jeg har stor forståelse for at man er sliten, men han klarer jo å se på hockey halve natta, han klarer dra på jobb og han klarer de tingene han vil klare.

Han drar ikke på butikken lenger, gjør null husarbeid, vasker ikke do etter seg, rydder ikke opp etc. Mistenker han er deprimert mer enn utbrent, men drittoppførselen må stoppe. Nå er klokka over to og han sto nettopp opp og gikk for å se hockey..

Anonymkode: cd110...3b6

[Uredd]

Hvordan mener du at en utbrent mann burde oppføre seg da?

Jeg vil anta at belastningen er mental, og det å f.eks se hockey er å koble ut den delen av hjernen som er sliten slik at den får hvile.

Utover det prioriterer han vel den kapasiteten han har til det som fremstår viktigst...

Han bør dog få hjelp til å innse at dette ikke bare gjelder ham, men påvirker alle rundt. Det normale vil være en sykemelding for å redusere belastningen.

Klaging på hans oppførsel øker den derimot... Ha det i mente før du kritiserer

[AnonymBruker]

Sovetabletter av deg - glem det. Det er også ulovlig. 

Lege/psykolog - ville vært et absolutt krav. 

Samtaleterapi ville jeg også krevd. Ellers fikk han bo for seg selv til han tok tak i ting. 

(uten barn hjemme ville jeg hatt mer tålmodighet, og vært en støtte gjennom depresjon/utbrenthet. Men med barn ville jeg først og fremst skjermet dem)

Anonymkode: acc57...1b2

[AnonymBruker]

La han være litt da, og la han få se sport. Litt rot og søl tåler du vel? 

Anonymkode: f4f9f...338

[AnonymBruker]

Uredd skrev (1 minutt siden):

Hvordan mener du at en utbrent mann burde oppføre seg da?

Jeg vil anta at belastningen er mental, og det å f.eks se hockey er å koble ut den delen av hjernen som er sliten slik at den får hvile.

Utover det prioriterer han vel den kapasiteten han har til det som fremstår viktigst...

Han bør dog få hjelp til å innse at dette ikke bare gjelder ham, men påvirker alle rundt. Det normale vil være en sykemelding for å redusere belastningen.

Klaging på hans oppførsel øker den derimot... Ha det i mente før du kritiserer

Vet du hva, jeg tror du ville sett dette litt annerledes om du var ansvarlig for driften i familien AS på fulltid mens mannen din bare lullet seg mer og mer inn i at han er sååååå sliten uten å noengang gjøre noe for det.

Alt han gjør er å klage på hvor sliten han er, klage på at han av og til må lage middag, spise junkfood og se på tv. Han sitter på telefonen sin døgnet rundt på tekinvestor når han ikke ser på hockey. 

Uansett hvor fælt han har det kan han faktisk legge det på alle andre, og spesielt ikke meg som bare forsøker hjelpe han. 

Anonymkode: cd110...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sovetabletter av deg - glem det. Det er også ulovlig. 

Lege/psykolog - ville vært et absolutt krav. 

Samtaleterapi ville jeg også krevd. Ellers fikk han bo for seg selv til han tok tak i ting. 

(uten barn hjemme ville jeg hatt mer tålmodighet, og vært en støtte gjennom depresjon/utbrenthet. Men med barn ville jeg først og fremst skjermet dem)

Anonymkode: acc57...1b2

Det er ikke ulovlig. De er reseptfrie og er bare et mildt antihistamin. Han gidder jo ikke gå på apoteket. 

Denne helgen har han vært ute i 15 minutter med barna. Det er det han har gjort. Utover det har han bare sett på tv eller telefonen sin og det jævla aksjeforumet.

Som sagt vet jeg årsaken til at han er deprimert, men jeg er så lei av kommentarene hans hvor alt er min feil.

"Jeg får ikke sove fordi jeg er så sliten og det er din feil"

"Selvfølgelig punkterte jeg, sånn går det når du ikke lot meg parkere på rett sted"

"Hvis det ikke var for deg så hadde jeg ikke vært så sliten de siste årene(han har ikke vært det heller. Dette sier han bare for å gjøre meg lei meg)"

Han sier en del andre stygge ting jeg ikke vil skrive her, ikke hore og sånn, men mer sånne rene personlighetsangrep på meg, og det er alltid for å vinne en diskusjon. Det er fryktelig vondt.

Anonymkode: cd110...3b6

[Nuith]

Hvis du er syk (spesielt utbrent/deprimert/whatever) så er første bud lege/psykolog og å ta vare på deg selv fysisk. Det vil si nok (og sammenhengende) søvn, sunne måltider til normale tider, frisk luft, lett mosjon og normal omgang med mennesker (inkludert å tilbringe tid med egen familie). Og å ikke la verken deg selv eller huset ditt forfalle - holde det og deg noenlunde rent og ryddig. 

Jeg sier ikke at alle som er utbrent/deprimert får til dette, men det er virkelig første steg ut av depresjonen/utbrentheten.

Jobb er MYE lenger ned på skalaen. Man må sette seg selv først, og det inkluderer nære sosiale bånd (som kone og egne barn). 

Jeg ville gitt ham max en uke på seg til å bestille legetime samt sykmelde seg fra jobb.

(Hockeyseing midt på natta kan godt være et symptom, og å ikke gidde å bruke dokosten eller tørke søl etter seg er et veldig tydelig symptom dersom dette er noe han normalt gjør, men det er altså symptomer - løsningen er IKKE å bare fortsette i den tralten.)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke ulovlig. De er reseptfrie og er bare et mildt antihistamin. Han gidder jo ikke gå på apoteket. 

Denne helgen har han vært ute i 15 minutter med barna. Det er det han har gjort. Utover det har han bare sett på tv eller telefonen sin og det jævla aksjeforumet.

Som sagt vet jeg årsaken til at han er deprimert, men jeg er så lei av kommentarene hans hvor alt er min feil.

"Jeg får ikke sove fordi jeg er så sliten og det er din feil"

"Selvfølgelig punkterte jeg, sånn går det når du ikke lot meg parkere på rett sted"

"Hvis det ikke var for deg så hadde jeg ikke vært så sliten de siste årene(han har ikke vært det heller. Dette sier han bare for å gjøre meg lei meg)"

Han sier en del andre stygge ting jeg ikke vil skrive her, ikke hore og sånn, men mer sånne rene personlighetsangrep på meg, og det er alltid for å vinne en diskusjon. Det er fryktelig vondt.

Anonymkode: cd110...3b6

Si til han at i kveld skal dere prate sammen. Hvordan dere skal komme dere videre fra dette tunge som tynger han og få han til å føle seg bedre, for det fortjener han. 

I kveld vinkler du alt om til at fokuset er for at HAN skal få det bra. Drit i deg akkurat nå, for han klarer ikke å fokusere på det uansett så da blir det bare dårlig stemning. Snakk sammen om hvordan han kan bli bedre, hva kan gjøres og ikke gjøres. Dere må ha en plan før dere legger dere i kveld. Fastlegen, psykolog, parterapaut, sexolog, andre måter å hjelpe på. Nå vet jo ikke jeg hva som grunner til depresjonen han har utviklet, som du sier du gjør. 

Hjelp han utav det mørke hullet, men krev at han er med på hjelpen. 

Anonymkode: daa87...8f3

[Gjest Råååsa]

Depresjon er en forferdelig lidelse, også for de pårørende. 

Jeg foreslår at du TS tar kontakt med helsevesenet eller en forening som jobber med depresjon, for å få litt hjelp. 

Deprimerte kan noen ganger være slemme og late, og det er tøft for hele familien. 

Få hjelp, og så er det kanskje enklere å skaffe han hjelp. 

[AnonymBruker]

Det er lov å ha det tøft, alle kan gå på en smell eller to i løpet av livet. Men med partner og barn må man ta ansvar for egen oppførsel og helse, det er selvsagt helt uakseptabelt at han skylder på deg for alt som går dårlig, og at han nekter å oppsøke hjelp.

Det er forskjell på å være støttende og å bli tråkket på og skulle finne seg i all mulig dritt fordi partneren sliter. Still krav til at han må oppsøke hjelp og evt familie/parterapi, men ikke godta denne oppførselen. Du er ikke hans søppelbøtte. Som du beskriver det ville du hatt det mye bedre uten han i livet ditt, det er ingen skam i å gå om situasjonen ikke bedrer seg.

Anonymkode: a7185...1d2

[AnonymBruker]

Nuith skrev (Akkurat nå):

Hvis du er syk (spesielt utbrent/deprimert/whatever) så er første bud lege/psykolog og å ta vare på deg selv fysisk. Det vil si nok (og sammenhengende) søvn, sunne måltider til normale tider, frisk luft, lett mosjon og normal omgang med mennesker (inkludert å tilbringe tid med egen familie). Og å ikke la verken deg selv eller huset ditt forfalle - holde det og deg noenlunde rent og ryddig. 

Jeg sier ikke at alle som er utbrent/deprimert får til dette, men det er virkelig første steg ut av depresjonen/utbrentheten.

Jobb er MYE lenger ned på skalaen. Man må sette seg selv først, og det inkluderer nære sosiale bånd (som kone og egne barn). 

Jeg ville gitt ham max en uke på seg til å bestille legetime samt sykmelde seg fra jobb.

(Hockeyseing midt på natta kan godt være et symptom, og å ikke gidde å bruke dokosten eller tørke søl etter seg er et veldig tydelig symptom dersom dette er noe han normalt gjør, men det er altså symptomer - løsningen er IKKE å bare fortsette i den tralten.)

Hei takk for svar.

Jeg mener også at om han er så utbrent så bør han ikke jobbe fullt. Det går utover oss her hjemme og det blir bare verre og verre. Om jeg foreslår at han kanskje jobber redusert eller litt bedre tider så sier han bare at det går ikke. Klart det går, han er jo ikke uerstattelig på jobb. Men her hjemme er han det.

At han ser på hockey er forsåvidt noe han alltid har gjort, men da så han det på morgenen når vi hadde fri.

Et eksempel fra nå var at jeg sa at jeg drar på butikken (orker ikke sitte her med han) og at det var fint om han kunne se til lasagnen i ovnen. Da ble han lei seg og sa at det hadde vært fint om jeg kunne vente med å dra til den var ferdig. Jeg sa at jeg må rekke henting i barnehagen og jeg vil gjerne at den blir ferdig mens jeg henter så jeg sparer tid for alle etterpå. Da gikk han på rommet fordi "jeg bryr meg ikke om han "

Anonymkode: cd110...3b6

[Uredd]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet du hva, jeg tror du ville sett dette litt annerledes om du var ansvarlig for driften i familien AS på fulltid mens mannen din bare lullet seg mer og mer inn i at han er sååååå sliten uten å noengang gjøre noe for det.

Alt han gjør er å klage på hvor sliten han er, klage på at han av og til må lage middag, spise junkfood og se på tv. Han sitter på telefonen sin døgnet rundt på tekinvestor når han ikke ser på hockey. 

Uansett hvor fælt han har det kan han faktisk legge det på alle andre, og spesielt ikke meg som bare forsøker hjelpe han. 

Anonymkode: cd110...3b6

Det er godt mulig. Det er også godt mulig at jeg kunne vært enig med deg.

Vil du høre at du har rett og andre feil, og dermed fortsette slik som nå?

Eller kanskje tenke at at noe må gjøres annerledes for å få til en endring?

Du kan ønske at mannen din plutselig blir perfekt så mye du vil uten at jeg tror at det skjer. Du faktisk kan ønske mye rart han burde gjort, og kanskje tilogmed ha rett.

Det betyr ikke at det skjer.

Det eneste du kan gjøre er å endre hva du gjør, eller hvordan du forholder deg til ham. Mitt eneste poeng er at hvordan du forholder deg til ham vil påvirke hans respons. Da kan det være lurt å prioritere det som gir den responsen du ønsker...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vet du hva, jeg tror du ville sett dette litt annerledes om du var ansvarlig for driften i familien AS på fulltid mens mannen din bare lullet seg mer og mer inn i at han er sååååå sliten uten å noengang gjøre noe for det.

Alt han gjør er å klage på hvor sliten han er, klage på at han av og til må lage middag, spise junkfood og se på tv. Han sitter på telefonen sin døgnet rundt på tekinvestor når han ikke ser på hockey. 

Uansett hvor fælt han har det kan han faktisk legge det på alle andre, og spesielt ikke meg som bare forsøker hjelpe han. 

Anonymkode: cd110...3b6

Jeg skjønner deg. Det går jo ikke an å legge seg til og melde seg ut slik han gjør, uten vilje til å oppsøke hjelp eller endre noe. 
 

Dere har barn og du er gravid. Han har like mye ansvar som deg, selv om han er syk. Jeg har vært deprimert selv i småbarnstiden. Det fikk ikke mye tid og oppmerksomhet. Jeg hadde fortsatt like mye ansvar for å følge opp barna mine. Slik er det bare.

Hva med å bestille legetime for ham? Si at han MÅ gå, og noe annet er egoistisk. At han må våkne og ta ansvar, han er ikke tenåringssønnen din. Si akkurat det.

Han vil helst bli behandlet med silkehansker, men da kommer han ikke til å bli noe bedre. Han må dyttes mot hjelpen. 

Anonymkode: ef574...040

[AnonymBruker]

Uredd skrev (2 minutter siden):

Det er godt mulig. Det er også godt mulig at jeg kunne vært enig med deg.

Vil du høre at du har rett og andre feil, og dermed fortsette slik som nå?

Eller kanskje tenke at at noe må gjøres annerledes for å få til en endring?

Du kan ønske at mannen din plutselig blir perfekt så mye du vil uten at jeg tror at det skjer. Du faktisk kan ønske mye rart han burde gjort, og kanskje tilogmed ha rett.

Det betyr ikke at det skjer.

Det eneste du kan gjøre er å endre hva du gjør, eller hvordan du forholder deg til ham. Mitt eneste poeng er at hvordan du forholder deg til ham vil påvirke hans respons. Da kan det være lurt å prioritere det som gir den responsen du ønsker...

Det er faktisk ikke jeg som må endre meg av oss to. Jeg har behandlet han med silkehansker hele veien og det går ikke lenger.

Anonymkode: cd110...3b6

[AnonymBruker]

Men har du gjort noe han kan bebreide deg for og som har gjort ham deprimert, eller er dette bare en del av offerrollen hans? Jeg skjønner ikke at du holder ut å bo med ham, slem og stakkarslig. Er dette en side som har dukket opp med depresjonen? Jeg forstår at man kan endre seg når man er så syk, men dette er helt på kanten av hva du skal måtte tåle?

Anonymkode: ef574...040

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men har du gjort noe han kan bebreide deg for og som har gjort ham deprimert, eller er dette bare en del av offerrollen hans? Jeg skjønner ikke at du holder ut å bo med ham, slem og stakkarslig. Er dette en side som har dukket opp med depresjonen? Jeg forstår at man kan endre seg når man er så syk, men dette er helt på kanten av hva du skal måtte tåle?

Anonymkode: ef574...040

Nei, jeg har ikke det. Det sier han jo veldig klart også på gode dager. At det ikke er min skyld men at han er sliten av jobben og ansvaret der og den spesifikke tingen som har ført til denne utbrentheten. Den tingen er veldig strevsom for meg også.

Han er til vanlig ikke en drittunge. Han er egentlig verdens snilleste mann og gjør alt for familien sin. Derfor er dette så vanskelig for jeg forstår jo at dette ikke er sånn han er.

Anonymkode: cd110...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, jeg har ikke det. Det sier han jo veldig klart også på gode dager. At det ikke er min skyld men at han er sliten av jobben og ansvaret der og den spesifikke tingen som har ført til denne utbrentheten. Den tingen er veldig strevsom for meg også.

Han er til vanlig ikke en drittunge. Han er egentlig verdens snilleste mann og gjør alt for familien sin. Derfor er dette så vanskelig for jeg forstår jo at dette ikke er sånn han er.

Anonymkode: cd110...3b6

Ok. Men da er jo dette kun depresjonen som snakker. Så igjen, jeg hadde bestilt en legetime for ham og kjørt ham dit. Vet ikke hvor langt på vei du er, men det må være litt viktig å få han på bedringens vei innen babyen kommer.

Styrkeklem til deg! Dette kan ikke være lett for noen av dere! Du skal se dette løsner med litt hjelp fra kyndige folk!❤️

Anonymkode: ef574...040

[AnonymBruker]

Hvis det ikke løser seg med behandling, eller han nekter å dra til legen, så er det kanskje bedre for deg å flytte ut for en stund, eller gjøre det mer endelig og selge huset. Han trekker deg ned, og uansett hvor synd det muligens er på ham, så skal du være sterk for barna deres (noe han tydeligvis ikke evner.) Nå stjeler han krefter som du trenger til deg selv og barna. Mulig han får et spark i ræven til å gjøre noe med egen situasjon, hvis du setter hardt mot hardt? 

Anonymkode: 9e908...c97

[AnonymBruker]

Har vært utbrent selv, vanskelig å forklare det...men omtrent alt detter bort og bare er mørkt. Lå på sofaen i 3 mnd, å gå i butikken var verre enn tanken på å dø omtrent.

Anonymkode: b11dc...c3b

[AnonymBruker]

Uff, dette er vanskelig. Jeg har erfaring med å bo med noen med depresjon, og det er tungt å jobbe fulltid og samtidig må ta seg av alt det huslige også - spesielt når deprimerte hverken passer sin egen hygiene eller rydder etter seg osv.

Jeg har ikke barn da, så sånn sett var jeg jo heldig i at det var litt mindre styr.

Men jeg vet hvordan det er å komme hjem til bombet kåk og alt det der.

Uansett, jeg har jo også hatt tunge perioder. Har heldigvis ikke depresjon, men har hatt perioder med dårlig søvn, tiltaksløshet, føles utbrent, etc (selv om jeg greide å dra på jobb og presterte godt på jobb.) Men hjemme ville jeg bare ligge i senga og se på TV.

Dette er forsåvidt også helt normalt for personer med depresjon. Har man søvnvansker og tankekjør, så er det utrolig avslappende å bare sitte og se på noe som man kobler av med. Enten det er serier eller sport osv. Bare noe som fullstendig kobler ut hjernen. Og får man ikke sove, så ja hva ellers skal man gjøre? 

Det er selvsagt kjempedårlig av han å klandre deg for noe, det hadde jeg absolutt ikke funnet meg i.  Der må du rett og slett sette foten ned og si han at han får heller holde smella enn å klandre deg for helt irrasjonelle ting.

Men du kan jo for eks snakke med din egen lege om dette, eller FVK eller noe. Han må i alle fall utredes slik at han kan få hjelp. Det nytter ikke å klage og kjefte og kalle depresjonen hans sutring. Jeg kan skjønne at begeret renner over for deg, men forsøk å tenke på hvordan han er/var når han er frisk. Er han ikke verdt å kjempe for? Forsøk å "cut corners" der du kan. Kanskje må ikke alt være strøkent hele tiden. Kanskje kommer man seg unna med å tørrmoppe litt istedet for støvsuging, eller hva enn som må til når du ikke har tid og evne til noe mer. Ingen grunn til at du også skal være utbrent. Eller forsøk å gi han mer konkrete oppgaver, uten kjefting. "Kan du tørrmoppe gulvet før klokken 16.00 idag" osv. Istedet for å bare bli sinna av at huset ikke er vasket. 

Det er tungt å være pårørende til depresjon, men forsøk å snu litt på tankegangen. At målet her er å få tilbake mannen din fra sykdommen. Ikke å kjefte og kalle han en sutregutt. 

Anonymkode: 8ee93...d6d