Er det normalt å være nedfor flere mnd etter fødsel?

[AnonymBruker]

Kort fortalt så har jeg ett barn på snart 6 måneder. Svangerskapet var tungt (mye sykehus og medisinering) og fødselen resulterte i en fødselsskade, mistet endel blod og sydd i flere timer etterpå (heldigvis i narkose). Tiden etter fødselen var pyton. Jeg greide ikke å sitte på flere uker og gikk hjulbeint. Slet skikkelig med å gå på do og sliter enda med ofte forstoppelse (får ofte litt tanker tilbake på barsel og er redd for å "presse"). Ellers så har ting grodd fint, jeg er få kg unna til der jeg var før graviditet og jeg er ofte ute å triller og får trent styrke. 

Men så merker jeg at jeg får ofte noen nedturer ila dagen. Samboer merker at jeg ikke er helt meg selv. Er mye stille og kan sone litt ut og stirrer ut i luften. Baby har ikke akkurat vært en sove baby og har krevd mye nærhet. Samboer har vært bortreist i flere uker under min permisjon som har gjort at jeg ikke har fått sovet mer enn 2 timer sammenhengende på lang tid. Han tar heldigvis hovedansvaret når han er hjemme slik at jeg får muligheten til å sove, men sliter med søvnen selv om jeg har mulighet. Jeg føler meg mye oppgitt og trist uten at jeg kan peke på en spesiell grunn. All energi går til å holde hus rent og ta vare på baby. 

Jeg har fortalt lege og jordmor om at jeg syntes ting var tungt (spesielt med tanke på fødsel og operasjon) men fikk bare "ja men det gikk jo bra, neste gang kan du få en jordmor med mer erfaring". Når jeg prøvde å fortelle familie om hva jeg gikk gjennom i etterkant så fikk jeg et vitsespørsmål om de sydde meg et ekstra sting for mannen min sin del. Og at jeg kommer til å glemme alt sånt etterhvert. Alt blir så bagatellisert. 

Jeg har ikke turt å snakke så mye om det til samboer fordi han vil garantert pushe meg til å snakke med noen. Og jeg hater å snakke om sånt med noen jeg ikke kjenner. Lurer også på om vitaminnivået kan ha noe med nedturene. Eller om det bare er hormonelt? 

Noen som har lignende erfaring? Vil det gå over etterhvert når man har fått tilbake hverdagen og er mer ute i jobb? 

Anonymkode: 75123...a3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler meg mye oppgitt og trist uten at jeg kan peke på en spesiell grunn.

Jeg syns dette høres ut som en fødselsdepresjon. Ville tatt en tur til legen igjen  Det finnes hjelp å få!

Anonymkode: 7d079...a45

[AnonymBruker]

Normalt, som i vanlig, helt klart.

Normalt, som i det er sånn det skal være, nei.

Jeg snakket med helsesøster som hjalp meg å komme i kontakt med voksenpsykiatrisk. Det ble veldig mye bedre.

Anonymkode: 06bb7...f5f

[AnonymBruker]

Jeg syns det blir bagatellisert hvor traumatisk en fødsel kan være. Ikke rart du sliter. Man har jo forventninger om at det skal være så fantastisk og at man skal være så lykkelig, først i graviditet og så i tiden etterpå med baby. Her har det jo virkelig ikke blitt som du forventet.
 

Jeg syns du skal gi deg selv litt omsorg. Vær snill med deg selv, ta deg selv på alvor. Helsesykepleiere er fantastiske samtalepartnere med masse erfaring og kunnskap. Både om baby og utfordringer, men også om hvor tøft det kan være for oss mødre. Jeg vil anbefale deg å be om en samtale med henne. Det  kan hjelpe deg å få det litt lettere. Det kan være knalltøft å gå hjemme med baby, sove lite og ikke ha særlig med avlastning. Ta vare på deg selv❤️

Anonymkode: 1ee8f...e7a

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig å ha det slik. Du er ikke alene.
Ta kontakt med helsesøster og fortell hvordan det er så hjelper de deg videre. Mye bedre enn å gå sånn og så blir det kanskje enda verre. 

Du fortjener å ha det bra ❤️

Anonymkode: 267ad...e6d

[pink91]

Helt normalt, og som du nevner ang vitaminmangel. Dette kan faktisk være veldig relevant! Jeg hadde jernmangel og visste ikke om det før legen min ringte og var bekymret for «ingen jernlager». Jeg var ofte nedfor, slapp og bekymret. Jeg startet med jern (ikke nødvendigvis det du har mangel på) samme dag, og det gikk relativt fort før jeg merket at jeg hadde mye mer energi og at humøret lettet! Så ta noen prøver og sjekk - utelukk at det er dette som er hovedårsak ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kort fortalt så har jeg ett barn på snart 6 måneder. Svangerskapet var tungt (mye sykehus og medisinering) og fødselen resulterte i en fødselsskade, mistet endel blod og sydd i flere timer etterpå (heldigvis i narkose). Tiden etter fødselen var pyton. Jeg greide ikke å sitte på flere uker og gikk hjulbeint. Slet skikkelig med å gå på do og sliter enda med ofte forstoppelse (får ofte litt tanker tilbake på barsel og er redd for å "presse"). Ellers så har ting grodd fint, jeg er få kg unna til der jeg var før graviditet og jeg er ofte ute å triller og får trent styrke. 

Men så merker jeg at jeg får ofte noen nedturer ila dagen. Samboer merker at jeg ikke er helt meg selv. Er mye stille og kan sone litt ut og stirrer ut i luften. Baby har ikke akkurat vært en sove baby og har krevd mye nærhet. Samboer har vært bortreist i flere uker under min permisjon som har gjort at jeg ikke har fått sovet mer enn 2 timer sammenhengende på lang tid. Han tar heldigvis hovedansvaret når han er hjemme slik at jeg får muligheten til å sove, men sliter med søvnen selv om jeg har mulighet. Jeg føler meg mye oppgitt og trist uten at jeg kan peke på en spesiell grunn. All energi går til å holde hus rent og ta vare på baby. 

Jeg har fortalt lege og jordmor om at jeg syntes ting var tungt (spesielt med tanke på fødsel og operasjon) men fikk bare "ja men det gikk jo bra, neste gang kan du få en jordmor med mer erfaring". Når jeg prøvde å fortelle familie om hva jeg gikk gjennom i etterkant så fikk jeg et vitsespørsmål om de sydde meg et ekstra sting for mannen min sin del. Og at jeg kommer til å glemme alt sånt etterhvert. Alt blir så bagatellisert. 

Jeg har ikke turt å snakke så mye om det til samboer fordi han vil garantert pushe meg til å snakke med noen. Og jeg hater å snakke om sånt med noen jeg ikke kjenner. Lurer også på om vitaminnivået kan ha noe med nedturene. Eller om det bare er hormonelt? 

Noen som har lignende erfaring? Vil det gå over etterhvert når man har fått tilbake hverdagen og er mer ute i jobb? 

Anonymkode: 75123...a3d

Jeg har gått gjennom nesten det samme som deg fysisk og det knakk meg. Jeg holdt pusten og hodet over vann de første 3-4 månedene, men så innså jeg at det at jeg var så nedfor var et resultat av den ekstremt belastende fødselen og første perioden etter det. Mange liker å kalle det "fødselsdepresjon", kall det hva du vil, men at det ikke tærer på psyken å gå gjennom store hendelser som man ikke kan   bearbeide fordi man "drukner" seg i det nye ansvaret, er veldig normalt. Men! Man trenger fortsatt hjelp. 

Gå til legen og si du trenger noen å snakke med. Det gjorde jeg og fikk hjelp umiddelbart. Merket at de timene gjorde at jeg endelig fokuserte på meg selv, jeg stoppet opp og tenkte "Hvordan har jeg det egentlig?" i det tidsrommet. Ellers gikk alt med til å klare hverdagen, jeg mistet meg selv.

Det blir ikke bedre uten hjelp ❤️

 

Anonymkode: 68769...63b