Hvor lenge skal men holde ut?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år, og vi har hele veien hatt en del oppturer og nedturer, men mange vanskelige perioder de siste årene. Også bedre perioder. Vi har to barn sammen. Samarbeidet om barna fungerer stort sett veldig bra, og vi har det best sammen med barna. Når kvelden kommer oppstår det fort misforståelser og små krangler. Vi kan også ha romantiske kvelder innimellom og har sex en gang i uka ca. Mye av det vi krangler om handler delvis om at vi er veldig forskjellige på noen punkter, delvis om at jeg opplever skuffelser fra hans side når jeg har brukt tid på venner eller trening, dvs ting utenfor heimen framfor å dyrke parforholdet. Treffer ikke venner ofte, særlig ikke nå, men trener to-tre ganger per uke, noe han syns var greit før. Virker også litt sjalu når jeg snakker om jobben (snakker ikke mye om den). Jeg elsker jobben min, mens han trives ikke så godt. Jeg har en del gode venner, han har få. Han vil helst at alt handler om familie, hus og hjem, mens jeg vil bruke mest tid på det samme, men også venner osv.
 

Jeg har følelsen av at han helst vil være sammen hele tiden og gjøre masse pargreier og blir skuffa når jeg ikke skjønner disse tingene. Mens jeg mener det må gå an å kombinere et sosialt liv med parforholdet. Og så blir han tidvis eksplosivt sint i slike situasjoner, som kommer veldig uforvarende på meg. Og for å roe det hele ned igjen, ender det nesten alltid med at jeg må love bot og bedring for et eller annet. Mens han mener han ikke har noe problematisk sinne og aldri trenger å be om unnskyldning for ting eller jobbe med seg selv.

Poenget er vel at følelsene mine er i ferd med å dø ut. Har følt meg litt som i et fengsel de siste årene. Ikke pga barna, men fordi jeg opplever ham litt kontrollerende, selv om det ikke er noe psykisk terror eller vold involvert, mer som at han hemmer noe av livsgleden min ved å mene så mye om hva jeg bør gjøre og ikke gjøre og lager mye drama rundt dette. Nylig har jeg på toppen av det hele utviklet heftige følelser for en kollega. Og jeg stiller meg jo spørsmålet om jeg skal holde ut for barnas skyld i håp om at det blir bedre. Eller skal jeg tenke at jeg har ett liv og jeg burde kunne gjøre noe av det jeg har lyst til. Jeg vet ikke noe om hva kollegaen min føler, så dette er ikke noe vi har snakket om. Det var mer som om jeg skjønte hva jeg kan gå glipp av da jeg ble kjent med ham. Er det riktig at jeg skal være så mye ulykkelig i forholdet, må man bare tåle det? Føler selv at jeg har prøvd alt gjennom flere år, men nå har gitt litt opp. Tenker også at mannen min hadde fortjent en dame som var mer hengiven og mer som ham på en del områder. Men tanken på at barna skal ha skilte foreldre føles også helt fjern. Kjenner faktisk heller ingen som har skilt seg og det virker så fremmed, og praktisk vanskelig.

Jeg er forresten 40 år, om det har betydning. Noen her som har vært i samme situasjon eller har noen tanker? Jeg kan nevne at parterapi er uaktuelt. Han vil ikke. Vi har vært en gang til en enkelt samtale, men han syns det var helt pyton. Tipper han også er redd for å høre fra noen andre at det ikke bare er jeg som er grunnen til våre problemer, slik han oppfatter det.

 

Anonymkode: f1df9...527

[Rosatoast]

Her er det jo du som gjør det meste feil. Mannen din forteller deg ærlig hvordan han føler, og hva som er problemet fra hans side. Du avviser han, og fortsetter å kjøre ditt eget løp. Det syntes jeg er svært egoistisk, og jeg ser at du fraskriver deg det meste av både ansvar og forpliktelser (ift forholdet i seg selv). 

Det at følelsene dine dør ut er ikke mannen sin feil, han er villig og engasjert i forholdet deres og vil gjerne dyrke følelsene. Du er ikke villig til dette, og er lite interessert. Da forstår jeg godt at han blir forbanna, for han kan det virke som at du holder han på gress (noe det virker som for meg også). Han fortjener bedre enn det, det er utrolig respektløs oppførsel av deg.

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (1 time siden):

Her er det jo du som gjør det meste feil. Mannen din forteller deg ærlig hvordan han føler, og hva som er problemet fra hans side. Du avviser han, og fortsetter å kjøre ditt eget løp. Det syntes jeg er svært egoistisk, og jeg ser at du fraskriver deg det meste av både ansvar og forpliktelser (ift forholdet i seg selv). 

Det at følelsene dine dør ut er ikke mannen sin feil, han er villig og engasjert i forholdet deres og vil gjerne dyrke følelsene. Du er ikke villig til dette, og er lite interessert. Da forstår jeg godt at han blir forbanna, for han kan det virke som at du holder han på gress (noe det virker som for meg også). Han fortjener bedre enn det, det er utrolig respektløs oppførsel av deg.

Jeg tenker det samme.

Er jo jammen ikke rart han ønsker du skal prioritere familien, når du driver og søker mot andre menn.

Du har familie du har ansvar for. Sjelden jeg sier skjerp deg, men skal gjøre det nå: Våkn og opp og skjerp deg!

Anonymkode: bffda...309

[CorvusCorax]

Han merker vel at du er opptatt av kollegaen din.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nylig har jeg på toppen av det hele utviklet heftige følelser for en kollega.

Mye snakk om jobben og kontoret - samt det du utstråler. Du skriver at du ikke er så hengiven. Han føler vel på en slags sjalusi - som jo er forståelig når du har heftige følelser for en kollega. 

Prøv å snu på situasjonen. Hva tenker du om det? Om du elsket din mann - men han var mer opptatt av en kollega. 

[Cleo88]

 

🌹 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Her oser det 40 års krise lang vei. Du er dust. Dropp denne kollegaen din og dyrk frem din egen mann. Du er heldig som har en mann som digger deg. Nå føler han seg oversett og glemt. Ikke rart han er frustrert. Du nå ta deg sammen, virkelig.

Anonymkode: acca5...55e

[CorvusCorax]

Cleo88 skrev (3 minutter siden):

Tja.. Forholdets siste krampetrekninger det der.

Sånn var det for oss i alle fall. Du vet det ikke er bra når du begynner å  kveles på den måten der, ts. Når alt du vil er å være med alle andre enn akkurat han og du realiserer deg selv på alle mulige arenaer, trening, jobb med venner - bare ikke hjemme. 

Skam dere dere som ber ts skjerpe seg. Man kan ikke trylle frem følelser som ikke er der. De fleste forhold tar slutt... 

Prøvd parterapi på familievernkontoret? Tar du initiativ viser du vilje til å ønske endring hos deg selv... Men noen ganger er løpet kjørt. Tiden vil vise. Ungene dine KOMMER TIL Å OVERLEVE et brudd 🌹 

Men fint om du finner tilbake til følelsene for partneren - hadde vært det beste. 🍀

Helt greit at hun har mistet følelser og interessen for ham og dem som en familie - men da bør hun heller formidle det - enn å skylde på mannen fordi han er altfor "klengete". 

Hun har jo skapt en klengete mann ved å trekke seg unna. Det er en nokså normal reaksjon at man blir mer "på" desto mer man blir avist. Det er en usunn hekt. Hun bør heller vedkjenne at det er hun som mangler følelsene her, og at det ikke handler om ham, men henne. 

[Cleo88]

CorvusCorax skrev (På 18.4.2021 den 23.52):

Helt greit at hun har mistet følelser og interessen for ham og dem som en familie - men da bør hun heller formidle det - enn å skylde på mannen fordi han er altfor "klengete". 

Hun har jo skapt en klengete mann ved å trekke seg unna. Det er en nokså normal reaksjon at man blir mer "på" desto mer man blir avist. Det er en usunn hekt. Hun bør heller vedkjenne at det er hun som mangler følelsene her, og at det ikke handler om ham, men henne. 

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Huff, jeg hadde en sånn mann. Var bare i tjueåra og veldig forelsket, så jeg ga litt etter... Når han ble sur når jeg dro til venninner, gjorde jeg det sjeldnere. Slutta på trening, var mer hjemme. Sanksjonene var ikke vold eller trusler eller noe sånt, men dårlig stemning, kritikk (hvorfor treffer du de der, dere har jo ikke noe til felles lenger), eller at han «tok igjen» med å forsvinne ut og komme sent igjen.

Til slutt orket jeg ikke mer og dro min vei. Endelig kunne jeg være sosial og normal igjen! Men det kostet meg ett vennskap...

Anonymkode: 2719b...249

[Tulling]

 Om dere kan kurere "dramaet" vet jeg ikke, men at det er noe som må tas tak i for å redde forholdet er det liten tvil om.

Det der med kollegaen din er helt på sidelinjen, og kanskje ikke noe som er verdt å tenke på før alle vinkler er vurdert med det du allerede har, og det tror jeg du egentlig vil. Samtidig, det krever to, hvis ikke han gjør sitt for å redusere friksjonen dere imellom er det dødfødt, uavhengig av hva dere krangler om.

Hvis forholdet til mannen din skal reddes må det kommes til bunns i hva som EGENTLIG grunnen til eksplosiviteten her. Før var det ikke ett problem at du gjorde andre ting, så jeg mistenker at det ikke nødvendigvis er tingene i seg selv som gjør at han nå forholder seg annerledes til det.

Mulig det allerede er for sent, og du skal ikke se bort fra at han ser det også, og at det kan bidra til å forværre hans reaksjoner.

[CorvusCorax]

Cleo88 skrev (1 minutt siden):

Resultatet blir det samme. Hun har behov for mer egentid enn hun pleide tidligere. Det kan jo være problematisk men ser ikke hvordan logisk løsning skulle være at partneren da gir etter for sin trang til å holde tilbake? Trokke det er så lurt nei... 

Det blir unyttig å se etter syndebukken i sånne situasjoner. Det er ingen som vil noen andre noe vondt og ts skulle sikkert ønske at hennes følelser for mannen fortsatt var der, men så... Fuck... Vi kan ikke trylle?!? 

Ting skjer! 

Du tok ikke poenget. Grunnen til at folk reagerer er fordi hun henger ut mannen som syndebukk. Hun hadde ikke trengt det for å uttrykke hva hun føler. 

Om hun skulle ønske hun hadde følelser for mannen hadde hun ikke utviklet følelser for en annen. Da har hun vært nokså avkoblet lenge. Hadde hun ønsket å forbedre forholde hadde hun prøvd å etterkomme litt mer familietid - og det hadde ikke vært et problem om hun ønsket å investere i parforholdet. 

[Cleo88]

CorvusCorax skrev (På 19.4.2021 den 0.02):

Du tok ikke poenget. Grunnen til at folk reagerer er fordi hun henger ut mannen som syndebukk. Hun hadde ikke trengt det for å uttrykke hva hun føler. 

Om hun skulle ønske hun hadde følelser for mannen hadde hun ikke utviklet følelser for en annen. Da har hun vært nokså avkoblet lenge. Hadde hun ønsket å forbedre forholde hadde hun prøvd å etterkomme litt mer familietid - og det hadde ikke vært et problem om hun ønsket å investere i parforholdet. 

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[CorvusCorax]

Cleo88 skrev (1 minutt siden):

Jeg klarer fortsatt ikke se hvor mannen gjøres til syndebukk...

Og man kan da ufrivillig utvikle følelser for andre. Skjer sikkert ikke så ofte det, om eksisterende forhold er intakt men... Det er det jo ikke. 

Les HI. 

Hun skriver at grunnen til at hun først nå er lei er fordi ham maser om familieliv. Noe han gjør som følge av hennes avkobling. Hun avviser - han blir mer på. 

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (26 minutter siden):

Skam dere dere som ber ts skjerpe seg. Man kan ikke trylle frem følelser som ikke er der. De fleste forhold tar slutt... 

Da må jeg opplyse deg om at du er utdatert. Man kan definitivt jobbe seg frem til følelser. Har man barn bør man i alle fall gi det et forsøk, er min mening. Så får du bare leve etter denne slappe regelen om at de fleste forhold tar slutt. 

Anonymkode: bffda...309

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (2 minutter siden):

Les HI. 

Hun skriver at grunnen til at hun først nå er lei er fordi ham maser om familieliv. Noe han gjør som følge av hennes avkobling. Hun avviser - han blir mer på. 

Akkurat.

Anonymkode: bffda...309

[Cleo88]

CorvusCorax skrev (På 19.4.2021 den 0.12):

Les HI. 

Hun skriver at grunnen til at hun først nå er lei er fordi ham maser om familieliv. Noe han gjør som følge av hennes avkobling. Hun avviser - han blir mer på. 

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[Cleo88]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2021 den 0.15):

Da må jeg opplyse deg om at du er utdatert. Man kan definitivt jobbe seg frem til følelser. Har man barn bør man i alle fall gi det et forsøk, er min mening. Så får du bare leve etter denne slappe regelen om at de fleste forhold tar slutt. 

Anonymkode: bffda...309

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Her oser det 40 års krise lang vei. Du er dust. Dropp denne kollegaen din og dyrk frem din egen mann. Du er heldig som har en mann som digger deg. Nå føler han seg oversett og glemt. Ikke rart han er frustrert. Du nå ta deg sammen, virkelig.

Anonymkode: acca5...55e

Akkurat. Og har vi hørt det før? Hun som angrer som besatt for at hun lot mannen gå. Les de mange trådene om de som angrer.

Her inne hadde vi tidligere en egen skribent som skrev tråd etter tråd hvor hun forsøkte å rettferdiggjøre at hun hadde brutt opp en familie. Bare det å lese det hun skrev kunne få de fleste til å tenke seg om noen ekstra ganger. 

Anonymkode: bffda...309

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (4 minutter siden):

Ser du at jeg ga ts råd om å gå i parterapi?? Dessverre går veldig mange forhold fortsatt i vasken, om man ønsker jobbe med det eller ikke. Er heller ærlig mot meg selv (og omverdenen) og skilt enn å leve videre på en livsløgn. Og ungene merker også om mamma og pappa er lykkelige eller ikke... 

Jeg har ingen tro på parterapi, dette er noe begge må ta individuelt.

Hvorvidt mamma og pappa er lykkelig eller ikke, handler lite om hvorvidt de bor sammen eller ei, det handler om hvem de er som person. Er man en ulykkelig person, så er man en ulykkelig person, og er man en lykkelig person så er man en lykkelig person.

Er man en ulykkelig person vil man hele veien jage rundt, gifte seg, skille seg, få barn, flytte etc. Men det hjelper ikke. Man må rett og slett jobbe for å være en lykkelig person, deretter kan man gjøre ting. 

Anonymkode: bffda...309

[Cleo88]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2021 den 0.28):

Jeg har ingen tro på parterapi, dette er noe begge må ta individuelt.

Hvorvidt mamma og pappa er lykkelig eller ikke, handler lite om hvorvidt de bor sammen eller ei, det handler om hvem de er som person. Er man en ulykkelig person, så er man en ulykkelig person, og er man en lykkelig person så er man en lykkelig person.

Er man en ulykkelig person vil man hele veien jage rundt, gifte seg, skille seg, få barn, flytte etc. Men det hjelper ikke. Man må rett og slett jobbe for å være en lykkelig person, deretter kan man gjøre ting. 

Anonymkode: bffda...309

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88