Han tenker bare på seg selv

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en, og har vært dette i ca ett år. Vi har det veldig fint, men når det Kommer til store avgjørelser om fremtiden føler jeg meg tilsidesatt og som at han bare prioriter sine egne behov og ønsker.

Eksempel er at han har fått en jobb i militæret hvor han må være borte ca 2 måneder i slengen, og jeg syns dette er ufattelig lenge. Når jeg sier at jeg syns det er vanskelig at han er borte så lenge, svarer han at det blir mest vanskelig for han pga. jobben er enormt krevende. 
 

Når det kommer til boplass, er dette også ett problem. Han har egen leilighet som faren kjøpte til han for lenge siden, og den står i faren sitt navn. Det er faren som betaler leiligheten, som vil si at han betaler ingenting. Derfor ønsker han at vi skal bo der, slik at han slipper å betale noe og kan tjene fett med penger på jobben han er borte i mange mnd. Leiligheten er udatert, gammel, dårlig isolert, mygl og diverse andre problemer. Jeg ønsker ikke å bo her, men da blir han grinete. Føler han ikke bryr seg om mine følelser eller ønsker, og bare feier det bort. 
 

Hva bør vi gjøre?

Anonymkode: 257a4...e1d

[AnonymBruker]

1. Si hva du mener

2. Si han ikke bestemmer over deg/dere, og at dere tar avgjørelser i fellesskap

3. Dersom han avviser dette bør du revurdere forholdet. Om han ikke er villig til å høre på dine ønsker/behov, hvorfor i huleste skal du være sammen med ham da? Man gir og tar i et forhold. Det jeg leser av teksten din er 100% egoløp. Han virker veldig ung og umoden. 

Anonymkode: 713f9...c9b

[AnonymBruker]

Jeg har tatt opp hvordan jeg føler det med han men det nytter ikke. Kjenner bare jeg ikke føler jeg kan snakke med han om ting for han klarer ikke se ting fra min side. Har bare gått rundt å vært irritert og sur de siste ukene nå da jeg føler alt tærer på forholdet. Han forstår eksempel ikke hvorfor det er vanskelig for meg at han reiser bort, men jeg vil jo bli ensom og når jeg trenger han er han ikke der. I tillegg dette med leiligheten. Han sier vi kan pusse opp men hvorfor skal jeg legge pengene mine i å pusse opp bare for at han skal bo gratis? Forstår ikke at han ikke forstår 

Anonymkode: 257a4...e1d

[AnonymBruker]

Var selv i et avstandsforhold i 4 år - vi fikk se hverandre hver tredje helg, men brukte alt av ferier og høytider sammen. Det er kjempetøft, men helt overkommelig. Forstår at du blir lei deg og føler deg tilsidesatt, men om dette er viktig for han er det viktig å se hans side av saken også. Han kan derimot droppe den "det blir vanskeligere for meg enn deg" mentaliteten. Realiteten er at det sliter på begge parter, det er ikke å komme unna.  

Når det kommer til bosted - ønsker du ikke å bo der, så flytter du ikke dit. Eventuelt kan du si til han at han må pusse opp/øke bokvaliteten for at du også skal trives der. Forstår at du ikke vil legge egne penger faren hans sin leilighet, men du kan be han om å kjøpe maling og andre ting som behøves, så maler/ordner du selv. 

Alternativt må du vurdere om dette er partneren for deg. Han virker egosentrisk og ser kun sin side av saken. Med andre ord, umoden. I et forhold skal man gi og ta, her derimot (virker det som) at det er kun han som krever masse fra deg. 

Anonymkode: fb59c...038

[AnonymBruker]

Største problemet ditt er at du er i lag med ein forsvarsmann. Arbeidstida der er ikkje akkurat familievennleg. Kjenner ingen forhold som har vart mellom ein forsvarskar og ei dame som ikkje er i Forsvaret. Og dei fekk alle advarsel om det frå kjente når dei blei i lag. Det blir ikkje betre, så om du ikkje har det bra no så vil det ikkje bli noko betre om eit par år med ein liten eller to å passe på medan han ute på jobb...

Anonymkode: 87d28...93b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er sammen med en, og har vært dette i ca ett år. Vi har det veldig fint, men når det Kommer til store avgjørelser om fremtiden føler jeg meg tilsidesatt og som at han bare prioriter sine egne behov og ønsker.

Eksempel er at han har fått en jobb i militæret hvor han må være borte ca 2 måneder i slengen, og jeg syns dette er ufattelig lenge. Når jeg sier at jeg syns det er vanskelig at han er borte så lenge, svarer han at det blir mest vanskelig for han pga. jobben er enormt krevende. 
 

Når det kommer til boplass, er dette også ett problem. Han har egen leilighet som faren kjøpte til han for lenge siden, og den står i faren sitt navn. Det er faren som betaler leiligheten, som vil si at han betaler ingenting. Derfor ønsker han at vi skal bo der, slik at han slipper å betale noe og kan tjene fett med penger på jobben han er borte i mange mnd. Leiligheten er udatert, gammel, dårlig isolert, mygl og diverse andre problemer. Jeg ønsker ikke å bo her, men da blir han grinete. Føler han ikke bryr seg om mine følelser eller ønsker, og bare feier det bort. 
 

Hva bør vi gjøre?

Anonymkode: 257a4...e1d

jeg syns du bør gå videre uten han. Bedre å være singel enn å være ensom i et forhold

[AnonymBruker]

Jeg var i så og si samme situasjon som deg. Og da jeg innså at det egentlig ikke nyttet å planlegge fremtid med kjæresten min (vi har vært sammen i et avstandsforhold i fire år) . Og at alt vedrørende fremtid bare vil gå etter det han er fornøyd med og hva han ønsker og vil. Så gjorde jeg det nettopp slutt.

Ikke noe poeng i å kaste vekk tiden på noen som ikke planlegger en fremtid for andre enn seg selv. Jeg angrer ikke på valget mitt. 

Anonymkode: 95a65...dd2

[AnonymBruker]

At han skal reise bort i 2 mnd må du bare akseptere. Det må du si til han, at er greit, men samtidig si at det blir tøft. Ang bosted er jeg enig med deg - han kan flytte dit, så kan du bo ett annet sted. Særboere. Er dere særboere nå? Bor dere langt unna hverandre? Altså hjemsted i nærheten av hverandre? 

Anonymkode: c6ca8...541

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Er dere ungdommer skjønner jeg jo at han vil bo gratis. Regner med at du får bo gratis der også.

Men forstår jo godt at du ikke vil bo i myggelhulen hans. Han kan ikke tvinge deg, Akkurat som du ikke kan tvinge han. Ett år er uansett tidlig i forholdet. Så skjønner godt at han ikke vil kvitte seg med sitt gratis bosted pr i dag og muligheten til å spare seg opp egenkapital.

Tenk på deg selv nå. Bo for deg selv. Så kan dere heller flytte sammen senere om han blir klar for å forlate myggelhulen sin.

Anonymkode: bb488...93e

[Fiffig]

Høres ut som det er noen kommunikasjonsproblemer her? I et forhold må man jo lytte til hverandres behov; det blir ikke bra om det kun drives på en av partenes premisser. Og enda verre er det om man ikke ser hverandre eller anerkjenner hverandres følelser. 

[Emma_123]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er sammen med en, og har vært dette i ca ett år. Vi har det veldig fint, men når det Kommer til store avgjørelser om fremtiden føler jeg meg tilsidesatt og som at han bare prioriter sine egne behov og ønsker.

Eksempel er at han har fått en jobb i militæret hvor han må være borte ca 2 måneder i slengen, og jeg syns dette er ufattelig lenge. Når jeg sier at jeg syns det er vanskelig at han er borte så lenge, svarer han at det blir mest vanskelig for han pga. jobben er enormt krevende. 
 

Når det kommer til boplass, er dette også ett problem. Han har egen leilighet som faren kjøpte til han for lenge siden, og den står i faren sitt navn. Det er faren som betaler leiligheten, som vil si at han betaler ingenting. Derfor ønsker han at vi skal bo der, slik at han slipper å betale noe og kan tjene fett med penger på jobben han er borte i mange mnd. Leiligheten er udatert, gammel, dårlig isolert, mygl og diverse andre problemer. Jeg ønsker ikke å bo her, men da blir han grinete. Føler han ikke bryr seg om mine følelser eller ønsker, og bare feier det bort. 
 

Hva bør vi gjøre?

Anonymkode: 257a4...e1d

Jeg tror du vil oppleve å føle deg mer og mer ensom i forholdet med han, dessverre...

 Han tenker på seg selv først og fremst. Responsen hans var veldig hard om den er rett gjengitt også. Du er heller ikke rar som syns 2 måneder er hardt... 

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2021 den 20.00):

Jeg er sammen med en, og har vært dette i ca ett år. Vi har det veldig fint, men når det Kommer til store avgjørelser om fremtiden føler jeg meg tilsidesatt og som at han bare prioriter sine egne behov og ønsker.

Eksempel er at han har fått en jobb i militæret hvor han må være borte ca 2 måneder i slengen, og jeg syns dette er ufattelig lenge. Når jeg sier at jeg syns det er vanskelig at han er borte så lenge, svarer han at det blir mest vanskelig for han pga. jobben er enormt krevende. 
 

Når det kommer til boplass, er dette også ett problem. Han har egen leilighet som faren kjøpte til han for lenge siden, og den står i faren sitt navn. Det er faren som betaler leiligheten, som vil si at han betaler ingenting. Derfor ønsker han at vi skal bo der, slik at han slipper å betale noe og kan tjene fett med penger på jobben han er borte i mange mnd. Leiligheten er udatert, gammel, dårlig isolert, mygl og diverse andre problemer. Jeg ønsker ikke å bo her, men da blir han grinete. Føler han ikke bryr seg om mine følelser eller ønsker, og bare feier det bort. 
 

Hva bør vi gjøre?

Anonymkode: 257a4...e1d

For det første, han her må du sette deg ned med og fortelle akkurat hva du føler og mener. Istedefor å bare gjøre det her inne, dette er snakk om en "mann" som er skikkelig bortskjemt, og som mest sannsynelig takler motsigelser veldig dårlig.. Men nå har det seg slik, at du trolig vil føle deg mer og mer ensom og misfornøyd med forholdet, om dere to ikke kommer med noen kompromisser - han skal være mye borte i jobb, så det at dere finner ett fint sted å bo hvor BEGGE kan trives skulle faen meg bare mangle. Og dette får du si klart og tydelig til han. 

Du får se hvilke reaksjoner han får løpet av samtalen deres, hvis han bare reagerer negativt og dårlig - da er han faktisk ikke noe å samle på i lengden. Kanskje han også forstår sine feil bedre, hvis du hadde gitt han ett lite ultimatum - enten går dere på kompromiss, eller så må det bli slutt.