Flytte hjemmefra - med mor i mente

[Chriistiinee]

I et drøyt tiår har mamma hatt en leilighet disponibel til meg. I et drøyt tiår har hun spart lønn og innhentet leie for å nedbetale et lån slik at jeg en gang kunne bo der. Årsakene til det er mange, men det er så absolutt et privilegium og et gode jeg er takknemlig for.

 

Siden den dag har jeg drømt om leiligheten. Jeg har drømt om trikken utenfor, naboenes støy og lukter av egen matlaging. Jeg har drømt om interiør, kosthold og daglige gjøremål.

 

Avstanden mellom mine medmennesker og meg har alltid vært stor, både i fysiske skritt og abstrakt adferd. Flere faktorer har spilt inn. Det er nettopp denne avstanden jeg vil prøve å forminske ved utflytting. Jeg vil gå ikledd det samme som andre, delta på arrangementer som andre; spise mat som de andre; være ute til tider som andre. Det føler jeg ikke at jeg kan nå.

 

Likevel trekkes jeg mot barndomshjemmet, noen titusen skritt fra bysentrum, til mamma som alltid er hjemme etter jobb, som alltid er der for å se en film en lørdagskveld, som alltid er klar for et slag kortspill. 
 

Det er en tilværelse som ofte føles kvelende. Når jeg går gatelangs mellom slagene ser jeg lengselsfullt på mine jevnaldrende, som kan gå i sine slitte, store bukser og kalle det mote, med gangavstand til en åpen kafé (sånn sporadisk med pandemien i mente) og uten en innetid for å innhente gjenglemt verdi. I mellom slagene undres jeg over hvordan det hadde blitt uten sistnevnte, uten en mor som kunne gi meg en dose affeksjon. Jeg hadde kanskje ikke laget egen mat, fått venner, vært på fest likevel. Jeg hadde kanskje ikke fått flere smil, et nettverk, en jobb likevel. Men, barndomshjemmet føles fortsatt som et hinder for den slags, et fengsel å alltid skulle tilbake til.

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik for deg? Hvor gammel er du? 

Kan du bo alene, lage mat, holde hus og administrere økonomi? Jobber du?

Anonymkode: 32457...325

[AnonymBruker]

Spesielt. Du og din mor må ha et dysfunksjonelt symbiotisk forhold. Eller er du syk siden du ikke er selvstendig? 

Anonymkode: 3307f...fd3

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor er det slik for deg? Hvor gammel er du? 

Kan du bo alene, lage mat, holde hus og administrere økonomi? Jobber du?

Anonymkode: 32457...325

Jeg er 24 år, og ble ferdig utdannet midt under en pandemi. Økonomiske utfordringer var årsaken til at jeg flyttet hjem, da jeg satt uten arbeidserfaring og jobb til å gi meg økonomisk støtte. Nå får jeg støtte fra NAV, og kan i tillegg sikkert søke om bo- hvis jeg velger å flytte ut uten hjelp. Økonomien er ikke årsak til at jeg blir hjemme. Jeg blir hjemme av sosiale årsaker, fordi det er den eneste verdien jeg har og har hatt.

Mammas boligkjøp handlet om min psykiske og fysiske helsetilstand. Hun var bekymret for at det ville være enda et hinder i hverdagen, fordi mine medfødte tilstander gjør det vanskeligere sosialt, fysisk og i arbeidsmarkedet. Psykiske utfordringer har kommet med det. Av og til undres jeg over om det også var en form for kontroll, for oppgjennom årene har hun brukt mye energi på å prakke sine egne meninger, verdier og adferd på meg.

Jeg har fullstendig evne til å bo, lage mat, holde bolig og administrere økonomi, men mammas subtile kontroll gjør det litt vrient å bestemme fullt når jeg bor hjemme. Antydet usikkerhet knyttet til å bo alene handler mer om ork, om jeg egentlig kommer til å lage mat eller holde bolig anstendig når jeg bor alene, om jeg kommer til å komme meg ut på noe og få et litt mindre låst liv enn det jeg lever nå.

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spesielt. Du og din mor må ha et dysfunksjonelt symbiotisk forhold. Eller er du syk siden du ikke er selvstendig? 

Anonymkode: 3307f...fd3

Jeg har et syndrom som gir meg nedsatt muskulær styrke, men har psykiske og sosiale utfordringer som har kommet med møtene med samfunnet.

Mamma og jeg har vel et elsk-hat-forhold. Hun er kontrollerende, men er den eneste som har vært der for meg hele livet mitt. Jeg er nok ikke så fantastisk selv, og sliter i møter med andre mennesker og kan sikkert fremstå som litt apatisk til tider.

[Eeemil]

Chriistiinee skrev (12 minutter siden):

Jeg er 24 år, og ble ferdig utdannet midt under en pandemi. Økonomiske utfordringer var årsaken til at jeg flyttet hjem, da jeg satt uten arbeidserfaring og jobb til å gi meg økonomisk støtte. Nå får jeg støtte fra NAV, og kan i tillegg sikkert søke om bo- hvis jeg velger å flytte ut uten hjelp. Økonomien er ikke årsak til at jeg blir hjemme. Jeg blir hjemme av sosiale årsaker, fordi det er den eneste verdien jeg har og har hatt.

Mammas boligkjøp handlet om min psykiske og fysiske helsetilstand. Hun var bekymret for at det ville være enda et hinder i hverdagen, fordi mine medfødte tilstander gjør det vanskeligere sosialt, fysisk og i arbeidsmarkedet. Psykiske utfordringer har kommet med det. Av og til undres jeg over om det også var en form for kontroll, for oppgjennom årene har hun brukt mye energi på å prakke sine egne meninger, verdier og adferd på meg.

Jeg har fullstendig evne til å bo, lage mat, holde bolig og administrere økonomi, men mammas subtile kontroll gjør det litt vrient å bestemme fullt når jeg bor hjemme. Antydet usikkerhet knyttet til å bo alene handler mer om ork, om jeg egentlig kommer til å lage mat eller holde bolig anstendig når jeg bor alene, om jeg kommer til å komme meg ut på noe og få et litt mindre låst liv enn det jeg lever nå.

Så bra du skriver! Har du vurdert å skrive ei bok?

Til saken: Sikkert litt skummelt for dere begge å gi slipp på den andre, men du må nesten prøve for å vite om det går. Prøv å gjøre ting som gir deg mestringsfølelse, og gjerne noe der du møter og ser folk. Etterhvert kan du og mora di treffes mer på dine premisser.

 

[AnonymBruker]

Enig i vedkommende over. Du har et god språk. Også må du nesten vare tørre å bryte løs💛

Anonymkode: caf5f...b70

[Chriistiinee]

Eeemil skrev (40 minutter siden):

Så bra du skriver! Har du vurdert å skrive ei bok?

Til saken: Sikkert litt skummelt for dere begge å gi slipp på den andre, men du må nesten prøve for å vite om det går. Prøv å gjøre ting som gir deg mestringsfølelse, og gjerne noe der du møter og ser folk. Etterhvert kan du og mora di treffes mer på dine premisser.

 

Takk. Jeg har faktisk prøvd, men jeg er ikke kreativ nok. Selvbiografi tror jeg ikke vil slå an heller!
 

Det er visst vanskelig å gi slipp på hverandre. Før eller siden må vi jo, og det tror jeg begge er både klare over og glade for. Men, det er akkurat det med å møte folk jeg nok ikke gjør. Det er det som holder meg tilbake; vissheten om at jeg nok ikke kommer til å gjøre annet enn å se på andre ha det gøy. Da er det lettere å bo med mamma.

Endret 18. april 2021 av Chriistiinee

[Eeemil]

Ja, det blir nok ikke lett med en gang. Det må kanskje være litt vanskelig i en periode for at du skal oppsøke andre. Nå kommer alt veldig lett til deg, men det gjør også at du ikke blir selvstendig. Du er fortsatt ung og kan bruke litt tid for å bygge opp det livet som du vil ha.

Har du noen interesser eller planer som du har tenkt på? Du trenger ikke å svare her. Å flytte hjemmefra betyr ikke bare at du mister noe, men også at du tilfører livet noe nytt.

[Chriistiinee]

Eeemil skrev (På 18.4.2021 den 22.27):

Ja, det blir nok ikke lett med en gang. Det må kanskje være litt vanskelig i en periode for at du skal oppsøke andre. Nå kommer alt veldig lett til deg, men det gjør også at du ikke blir selvstendig. Du er fortsatt ung og kan bruke litt tid for å bygge opp det livet som du vil ha.

Har du noen interesser eller planer som du har tenkt på? Du trenger ikke å svare her. Å flytte hjemmefra betyr ikke bare at du mister noe, men også at du tilfører livet noe nytt.

Jeg mister fort interessen og motet om ikke utfallet blir som forventet, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre når jeg flytter ut. Jeg tenker at livet kommer til å bestå av noen gåturer, TV-titting, lesing og matlaging, til jeg forhåpentligvis får meg en jobb. Det er ikke ulikt det jeg gjør nå, men mulig jeg vil føle meg mer voksen. Det er nettopp derfor jeg nøler med å flytte hjemmefra, for ønsket om å utfolde seg uavhengig av mamma dabber vel av med tiden, og da savner jeg nok hennes nærvær.

[AnonymBruker]

Er leiligheten langt unna barndomshjemmet? 

Anonymkode: 7f480...fd1

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2021 den 19.35):

Er leiligheten langt unna barndomshjemmet? 

Anonymkode: 7f480...fd1

Nei. Det er overkommelig å møtes i ny og ne, og det blir muligens en del av det. Jeg føler meg likevel forpliktet til å bli boende hjemme i stedet.