Den sprudlende jenta som forsvant i sin egen mantra. Ensom.

[AnonymBruker]

God søndag 🌞

 

Jeg husker da jeg var liten, at jeg så ungdommene som gjenget seg sammen i parker og at jeg også en dag ville sitte sånn. At jeg jo var et godt menneske med fine verdier som sikkert kom til å bli likt da hun ble eldre. Det var jo ingen grunn til å ikke like meg? Slik som det er noe godt i alle, så var det jo noe fint ved meg også. 

Men så gikk jo årene, og greit nok: jeg blir mer og mer introvert, men i 20-årene sliter jeg skikkelig med å få meg nye venner. Og det føles ut som at folk frastøter meg.

På grunn av at veldig mange har "ghostet" meg eller rett og slett bare ikke inkludert meg tidligere (spesielt på videregående), så har jeg laget meg en mantra om at alt jeg sier er dumt eller feil, og derfor blir jo alt feil og dumt når jeg er blant folk. Så jeg ender opp med å bli ganske stille rundt folk. Slik var jeg ikke før. Altså er dette en ond spiral. 

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg har blitt "ghostet" tidligere. 

Rundt kjæresten min og mine nærmeste venner som bor i en annen by, så har jeg hørt at jeg er morsom, jordnær, lyttende, reflektert og genuin. Dessuten (jeg legger til dette fordi det er rart og en kontrast til det andre) så har jeg ofte opplevd at folk på gata, under min tidligere jobb som servitør eller ved nabobordet på en restaurant, kommer bort til meg og kommenterer utstrålingen min eller til og med utseendet mitt. De komplimenterer hvordan jeg stråler ut og får andre til å føle seg vell. Er ikke det rart?? Men dette føler jeg at er påvei til å forsvinne. Ingen potensielle nye venner liker meg jo, så det må jo være noe feil ved meg??? Jeg prøver så hardt å finne løsningen, så derfor ødelegger jeg alt ved meg og isolerer meg istedenfor. Jeg har snakket masse med kjæresten min om dette, men han skjønner det ikke han heller. 

Jeg har vært borti mye mobbing tidligere, og det eneste foreldrene mine forklarer det med er sjalusi. De mener det utenfra kan virke som jeg er den som har alt. Folk sier også den dag i dag at jeg virker så trygg i skallet mitt, helt frem til at de ser den største usikkerheten av dem alle. For når jeg er med folk så bryr jeg meg genuint om dem, men jeg har virkelig så stor usikkerhet til meg selv at jeg til slutt trekker meg unna på grunn av mantraen jeg har tillært meg. Så jeg skjønner i dag at jeg ikke så lett får venner, men jeg forstår ikke helt hvorfor jeg tidligere ble trampet så sterkt på. Eller jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg må utsettes for alt dette, hele smørja.

Hmm dette ble kanskje rotete. Men jeg føler at jeg har laget meg en mantra som ødelegger meg, men så er det noe i meg som forteller meg at jeg sikkert også fortjener å tenke negativt om meg selv? For de andre vil jo ikke være med meg - at jeg endelig bør skjønne at dette er slik det må være.

Hva skal jeg gjøre??

Jeg vil være den sprudlende, glad, genuine og varme jenta jeg en gang var. Nå er jeg bare usikker og klarer ikke å stole på ordene jeg leverer. Jeg forventer at det jeg leverer er dårlig. 

Flere som har en usikkerhet og en mantra som endrer deg helt? Jeg føler at jeg visner, allerede i 20-årsalderen. Jeg er redd for å forsvinne, også for kjæresten, familie og gamle venner.

Så jeg sitter altså ikke blant gjengene i parkene i dag. I går tok jeg med meg boka mi og leste for meg selv, mens jeg gløttet litt bort på "di andre". Det er fint det óg, men jeg vil så gjerne forstå hvor det gikk galt.

Og jeg går til gruppeterapi, men det hadde vært fint å få høre innspill. Dessuten gråter jeg altfor ofte foran kjæresten min fordi jeg "ikke i dag heller følte at jeg ble likt". Han må jo bli lei av det, stakkar. 

Ønsker dere alle en fin dag!

Anonymkode: 9e33b...9b6

[Gjest ABM]

Ønsker en fin dag til deg og:)  Du skriver kjempefint og ikke rotete i det hele tatt...så det jeg ser er en smart og oppegående jente med ett stort hjerte. Hvordan tror du folk du møter for første gang oppfatter deg, har du selvinnsikt til å se deg selv med deres øyne?

[Gjest Skogsalv]

Bytt mantra ! Mange å velge mellom ♥️ Om du fortsetter som nå,så kan du  miste kjæresten din 🌿 Mest sannsynlig trenger du å gå til en psykolog 💪

[AnonymBruker]

Hva er mantraet? 

Anonymkode: 9ec39...fb8

[AnonymBruker]

 

ABM skrev (23 minutter siden):

Ønsker en fin dag til deg og:)  Du skriver kjempefint og ikke rotete i det hele tatt...så det jeg ser er en smart og oppegående jente med ett stort hjerte. Hvordan tror du folk du møter for første gang oppfatter deg, har du selvinnsikt til å se deg selv med deres øyne?

Tusen takk for et godt svar ❤️ Så hyggelig å høre!! Skikkelig snilt av deg.

 

Godt spørsmål. 

Det jeg har hørt er at jeg fremstår trygg i meg selv og folk har ofte lyst til å bli kjent med meg. Men det er her fallgruven er. For så fort jeg prater, virker det som at de bare forsvinner så fort sjangsen er der. Nå er det blitt en forventning. 

Et lite tilbakeblikk til vgs: Jeg gikk unn på en fest sammen med bestevenninna mi, og da husker jeg ei hvisket til ei anna venninne av oss: "Åj hvem er de? Er de populære?". Jeg syntes det var skikkelig teit og har aldri brydd meg om det, men som dere ser så er jeg jo absolutt ikke populær og har aldri vært det.

Men jeg tror jeg fremstår trygg i meg selv, jordnær og genuin. Jaa og kanskje forsiktig/ rolig/ uskyldig. Jeg tror jeg enten kan være veldig sprudlende eller den mest rolige jenta du har møtt. Jeg har ikke et så mye bedre svar enn det. 

Anonymkode: 9e33b...9b6

[AnonymBruker]

Skogsalv skrev (11 minutter siden):

Bytt mantra ! Mange å velge mellom ♥️ Om du fortsetter som nå,så kan du  miste kjæresten din 🌿 Mest sannsynlig trenger du å gå til en psykolog 💪

Tusen takk for et fint svar ❤️ Helt enig med deg!! Det burde jeg gjort for lenge siden. Jeg prøver stadig, men på en måte finner jeg en trygghet i å kvele meg selv med de samme ordene jeg tror jeg fortjener. 

Du har rett i det. Jeg er veldig bekymret for det. Han pleier faktisk (utrolig nok) å si at "sutringen" min rundt dette er det eneste han ikke liker ved meg ... Han forstår det og støtter meg fint, men altså jeg lager jo et voldsomt problem utav det. 

Jeg går til gruppeterapi/ psykolog, men har nylig startet og håper jeg kan få hjelp der! Takk for innspill ❤️

Anonymkode: 9e33b...9b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva er mantraet? 

Anonymkode: 9ec39...fb8

Å, lurt ❤️

Mantraet mitt er noe sånt som: "Jeg er dum, alt jeg sier er feil og jeg har ingenting jeg burde sagt - det har jeg fått bevist før. Ingen liker meg - det har jeg også fått bevist før. Kanskje vi starter bra, men at vennskapet snart og plutselig avsluttes. " ... Noe i den duren

Og at jeg vet det er noe feil som skurrer ved meg, og at den usikkerheten er veldig tydelig.  Jeg liker best å beundre folk på avstand heller enn å bli skuffet så fort jeg går inn i en samtale.

Anonymkode: 9e33b...9b6

[AllahBallah]

Vanskelig dette. Og skjønner situasjonen / frustrasjonen din.

Er det ikke dette vi alle egentlig ønsker. Å bli likt av flest mulig. Være en del av «gjengen», og aller helst - kunne gå inn og bli inkludert i en hvilken gjeng som helst. Litt som du beskriver du så opp til denne ungdomen da du var liten.

Nå er det jo vanskelig å beskrive hvorfor noen blir så populære, mens andre ikke. Det har i hvertfall ikke kun med hvordan man er som person å gjøre. Som du skriver, du har tidligere fått høre hvordan du lyser opp andre og får dem til å føle seg vel.

Men: en ting jeg ser de fleste (alle?) som blir inkludert og godt likt av fellesskapet, er at de er utrolig utadvendte. De lever liksom utenfor sitt eget tankeliv. De er kjappe med kommentarer, smil, responderer umiddelbart på det andre gjør og sier, uten og tenke seg om et millisekund. Og, etterhvert som jeg er blitt eldre, så skjønner jeg faktisk hvorfor. Mennesker som er spontane er generelt sett enklere og mer behagelig å forholde seg til, enn mennesker som må tenke/analysere alt. Gitt det ikke blir for ekstremt, såklart.

Skal jeg tolke deg på noe vis utifra det du skriver, så virker du jo som ei der tenker veldig mye, og er deg selv bevisst på hva du sier, gjør og hvordan du fremstår. Og det tror jeg helt ærlig er drepen i forhold til å skulle bli likt / inkludert av majoriteten. Det finnes selvfølgelig unntak. Hvis du er av typen som sier noe ekstremt klokt, elle drit morsomt, etter å ha tenkt deg litt om - så kan det sikkert fungere. Men er du av typen som bare gir kjedelige standard svar etter å ha tenkt deg litt om, så blir du fort veldig kjedelig, og slitsomt å forholde seg til i mer enn små mengder.

Jeg tror det beste for deg er å lære akseptere at du er som du er. Om det er introvert, sjenert, tankefull, selvbevisst, usikker, «kjedelig» osv. Først når du blir trygg på den du er, kan du med små skritt begynne forandre deg litt.

Endret 18. april 2021 av AllahBallah

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Tusen takk for et godt svar ❤️ Så hyggelig å høre!! Skikkelig snilt av deg.

 

Godt spørsmål. 

Det jeg har hørt er at jeg fremstår trygg i meg selv og folk har ofte lyst til å bli kjent med meg. Men det er her fallgruven er. For så fort jeg prater, virker det som at de bare forsvinner så fort sjangsen er der. Nå er det blitt en forventning. 

Et lite tilbakeblikk til vgs: Jeg gikk unn på en fest sammen med bestevenninna mi, og da husker jeg ei hvisket til ei anna venninne av oss: "Åj hvem er de? Er de populære?". Jeg syntes det var skikkelig teit og har aldri brydd meg om det, men som dere ser så er jeg jo absolutt ikke populær og har aldri vært det.

Men jeg tror jeg fremstår trygg i meg selv, jordnær og genuin. Jaa og kanskje forsiktig/ rolig/ uskyldig. Jeg tror jeg enten kan være veldig sprudlende eller den mest rolige jenta du har møtt. Jeg har ikke et så mye bedre svar enn det. 

Anonymkode: 9e33b...9b6

Jeg tenkte på at ofte oppfattes reserverte mennesker som uinteresserte, utfordringen er kanskje å prøve vise noe av en selv som ikke er fasade? Har du fått hjelp til å bearbeide mobbingen?, kan den ligge under å gjøre deg usikker på om folk du møter egentlig vil ditt beste?

Ser at du får hjelp av psykolog nå så jeg tror dette ordner seg:) Du har nok ett litt for stort behov for å bli akseptert av andre ift. behov for å akseptere deg selv...det er en gammel floskel..men likefullt sant.. at før du kan elske andre- må du elske deg selv ! . Jobb med det du, å elske den vidunderlige personen du er 

Endret 18. april 2021 av ABM

[AnonymBruker]

Sånn du beskriver burde du være enkel å like, men siden du har blitt så usikker og trekker deg inn i deg selv, kan du nok virke kjedelig grå mus. Da forstår jeg at du ikke blir invitert igjen og blir inkludert. For hva har du egentlig vist andre at du bidrar med til gruppa/vennskapet om du bare sitter der helt rolig? 
 

Du sier det blir en selvoppfyllende profeti at du sier dumme ting fordi du tenker du gjør det. Forsøk og ikke fokuser på denne tanken, men heller lag deg noen standardting/tema du kan snakke/spørre om. Viser du interesse for andre vil de like deg bedre enn om du er helt rolig. 
Noen eksempler for ting du kan si/spørre om:

Hvordan har du hatt det siden sist? Hvordan går det? 
Hva gjorde du i helga? Deretter oppfølgingsspm og interesse for det vedkommende forteller. 
Spørre om anbefalinger til filmer, serier, restauranter, frisører etc. Følg opp dette så kan du si neste gang «den serien du sa var sykt bra, blabla». Du viser interesse og tillit for deres meninger samtidig som du gir dem kred for god smak. 
Generelt ALLTID vær positiv og lyttende, smil og vær blid. 
Ikke skryt for mye om livet ditt. Da kommer sjalusi fra andre fort frem. 
Bli med på en gruppehobby som lettere gir et felles samtaleemne. Lån deg feks en hund, folk prater veldig mye med folk som luftet hunder.

Bare noen enkle forslag som vil gjøre det ganske lett for deg å holde samtalen i gang, samt øke muligheten for at folk liker deg og du ikke bare forsvinner i mengden.

I tillegg må du oppsøke psykolog for å prate om selvbildet ditt. Du trenger nok bare noen enkle verktøy  

Anonymkode: 0c966...824

[Gjest supernova_87]

Mest sannsynlig skinner mantraet ditt gjennom, det påvirker og gjennomsyrer handlingene dine, og som du sier så rent praktisk frastøter du folk. Ikke fordi du ikke er god nok, men fordi du er så redd for å bli avvist at du selv (ubevisst) avviser dem. 

La oss si vi hadde en samtale, og du begynte å åpne deg, hva ville du rent faktisk sagt? Prøv å ordlegge deg, så kan jeg prøve å si litt om hvordan det ville virket på meg, og se om jeg ser noe du gjør "feil". 

Problemet med å overtenke så mye er at man paradoksalt nok i frykt for å gjøre alt feil, nettopp gjør mer feil. Man byr ikke på seg selv, man viser ikke nok interesse, man inviterer ikke seg selv osv. Jeg har også et til spørsmål, du sier at "folk har ofte lyst å bli kjent med meg", hvordan vet du det? 

[AnonymBruker]

Du tenker og snakker utrolig mye om hvordan du blir oppfattet av andre, hva du tror andre oppfatter, og hva andre har sagt til deg tidligere. Veit det er skikkelig vanskelig, men dette må du slutte å prøve å ha kontroll på.
Hvordan du oppfattes fra utsiden har jo ikke hjulpet deg, siden du på innsiden gjentar mantraet ditt for deg selv.
Du fortalte om at du var blitt mobbet, det gjør jo stor skade på hvordan en oppfatter seg selv.
Når du ble trøstet av foreldre med at folk kun var sjalu på deg, kanskje dette ble litt feil for deg, når du helt innerst hadde begynt å tro at du selv var teit, kanskje det ikke traff så bra hos deg? Mobbing har gjerne en drøss med årsaker, som ligger hos mobberne og ikke hos den som blir mobbet. Foreldrene dine snakket jo ikke ned til deg, men allikevel ble mobbingen linket til egenskaper ved deg, og det syns ikke jeg er riktig.
Når du snakker om feedback du har fått fra andre, og hva du tenker om deg selv, blir det himmelvid forskjell. Slikt som å minnes beskjeder om at du stråler på nær overjordisk vis, blir jo et umulig mål for deg å nå, når du har dette mantraet overfor deg selv. Kall det mantra, tvangstanke, en særdeles negativ leveregel er det, i alle fall. Den kompliserer ditt sosiale liv kolossalt, når du samtidig hele tiden prøver å se deg selv utenfra og finne feil. Det høres vanvittig slitsomt ut! 
Litt som at stemmene til mobberne har blitt din egne indre kritiker. 
Kjæresten din liker deg som du er, det er deg han er forelsket i, så for han blir det sikkert helt feil at du snakker så mye om ting han ikke mener om deg. Kanskje den indre kritikeren din på et vondt vis har lyst til å få høre at han er enig, sånn at din styggen på ryggen endelig får rett, på et vis? Men styggen er ikke deg, du er en god person som har blitt påført noe vondt, 
det er kjempebra at d har begynt med samtaler hos psykolog, få ut alt det vonde der, og vær trygg på at kjæresten har valgt akkurat deg fordi du er en bra person, og kos deg med han. 
Ønsker deg all mulig lykke til med å få fjerna all negativitet om deg selv, du er en god og bra person! Punktum!

Anonymkode: 302dd...7a4

[AnonymBruker]

Du må jobbe med selvfølelsen din! Den er jo helt på bånn.

Spør kjæresten din hvorfor han liker deg, spør vennene dine om det samme, spør gjerne en tidligere lærer, kollega eller sjef om hva som er bra med deg. Og så kommer det vanskeligste: Du må ta det til deg og stole på at de forteller deg sannheten! 

Jobb med dette. Bestem deg for å snu oppned på mantraet ditt. Gjenta det nye, positive mantraet så ofte som mulig. Vær bevisst på hvordan du tenker om deg selv og din identitet, og bestem deg for at du er den du er. 

Anonymkode: 4fd76...fc5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, ts, er akkurat sånn selv. Jeg går ikke til psykolog, men har tenkt til å begynne med det. Hva slags psykologi praktiserer din psykolog?  

Anonymkode: 02d27...1d7

[AnonymBruker]

jeg har det slik også! Jeg forstår deg veldig godt. Jeg også fikk det forklart med sjalusi, og det kan jo delvis være det hos oss. For alt ble mye mye verre for meg da jeg begynte å kle meg, bry meg hvordan jeg så ut. Jeg var litt guttejente frem til jeg var 14. Brydde meg ikke om mote, sminket meg aldri, aldri noen frisyre, det eneste jeg ville var å leke ute, bli skitten i hår og på klærne, verste jeg visste var skoleball for da måtte vi pynte oss. 
Så kom alt i 14 års alder, og stygge meldinger og trusler tikket inn på msn. Hadde jeg vært populær fra før hadde det nok ikke gjort noe, men jeg tror det er ekstra provoserende når det er den kjedelige jenta som er utenfor, plutselig får oppmerksomhet hos skolens mest populære gutter, mens de som er i populærgjengen vipper kanskje litt mer mot.... ja 😛 
Jeg tror også det kanskje var litt feil å legge så mye på utseendet mitt, for det gjorde virkelig de voksne, til og med lærerne!! Flere av lærerne. Har virkelig lurt på om dette egentlig var så bra. 
Jeg følte meg litt "snytt" da jeg begynte å kle meg for mine foreldre var alltid frustrerte over at jeg ikke brydde meg med utseendet, men når jeg faktisk begynte å bry meg så bremset de meg ned. Jeg ble bedt å ta på klær som ikke viste så frem formene mine, fordi jeg var provoserende slank, altså, at jeg ville bli enda mer hatet av de andre jentene hvis jeg skulle fremheve at jeg var såpass tynn. 

Jeg begynte jo på videregående og der var det et par andre som også var slik tynne, men disse var tydeligvis en av en gjeng så de hadde venner. Jeg lurte da på hvorfor jeg var så utsatt. Fikk til og med nye kvinnelige mobbere. 

Jeg ser nok i ettertid at det var fordi jeg var deprimert, selvtilliten på bun fra alle årene med mobbing+ jeg tror det kan ha hatt med oppveksten å gjøre. Jeg hadde aldri noen far, jeg følte på det som lite barn. De andre hadde 2 foreldre som hentet seg, jeg hadde bare mamma og bestemor. Så fant mamma ny mann når jeg var 12 og noen ting ble bedre, andre ble mye verre med spraking, psykisk terror (jeg hadde en fremtid som prostuert på karl joh. fordi jeg ikke klarte skolen så bra) osv.
Jeg var stille og utmattet, og jeg hadde nok en forvirrende oppførsel. Men slik ser man ikke når man er psykisk langt nede.
Nå er jeg 28, er fremdeles ikke helt frisk fra depresjonen. Men mye er mye bedre. 
Men jeg savner fremdeles det å føle meg inkludert, men har nok brent mange broer. Vært for deprimert til å se de som har vært interessert i å ha meg som venn, for der og da var jeg ikke interessert/trodde at de var ute etter å bli virkelige kjent, jeg så heller en fare i alle som tok kontakt. Føler ikke jeg liksom bare kan komme krypende nå og "hei, nå passer det å bli venner". Det er vondt når jeg ser folk sitte sammen i sola, når jeg selv fremdeles ikke helt har fått noe nettverk.

Anonymkode: 13eef...4c1

[AnonymBruker]

TS her.

Dette blir et langt svar hvor jeg svarer litt på alt samtidig.
Jeg leser ikke ordentlig over heller, så håper ting gir mening ... 

Tuusen takk for så mange fine innspill! 
Jeg vegret meg litt for å være ærlig her, men jeg har fått råd som faktisk har vært skikkelig nyttig.

Kommentaren om at de som er inkludert gjerne er de som lever utenfor sitt eget tankeliv, at de er kjappe med kommentarer, smil og responderer umiddelbart på det andre gjør og sier uten å tenke seg om: det gikk spesielt inn på meg! Søsteren min er slik. Vi er stort sett like når det kommer til fakter og væremåte, men hun får enklere venner enn meg. Hun er nok absolutt mer behagelig å være rundt også, spesielt ettersom hun er svært spontan og tullete. Du vet at det kommer noen latterkuler når du er med henne. Jeg er mer uforutsigbar sånn. Faren min er også lik meg: plutselig stiller han seg ved et vindu over lengre tid for å bare tenke ... 

Dette gir ganske mye mening, ettersom jeg ofte har fått høre at folk vil bli venn med meg. For å svare på en annen kommentar over her, så har jeg ofte hørt at de vil og at de synes jeg virker "kul", men så får jeg alltid høre: "hvorfor er hun så usikker?" og at de liksom ikke når helt inn. Dette er annerledes når jeg blir helt trygg selvfølgelig. Så jeg skjønner nå veldig godt hvorfor jeg ikke er hun som så lett får venner. Jeg er absolutt mye mer analyserende, elsker å observere og å reflektere. Jeg har alltid store prosjekter for meg selv, er litt skapende av meg og bruker kanskje endel energi på det. 

Men dette er veldig irriterende, ettersom jeg er ambivert (blanding mellom introvert og ekstrovert), og kjenner derfor ofte at jeg har behov for å være sosial. Jeg kan være ekstremt sprudlende og være det naturlig midt-punktet, men det er altså sjeldent.  Det hender jeg får energi fra å være med andre, men det er også så sjeldent. Så av og til klikker jeg ekstremt godt med folk, og da er det heldigvis veldig bra, men problemet mitt er at det er så sjeldent og at de nå er spredt rundt om i Norge. Så jeg sitter igjen som ensom.

Altså har jeg fått kommentarer på at jeg både er "interessant" og "utrolig kjedelig". Den siste er jo da absolutt noe som slår hardt i magen, og det negative sitter jo mer igjen og overskygger det positive. Men jeg tror dere sier noe der: om at jeg bare må akseptere den jeg er, og skjønne at jeg ikke alltid er kjedelig bare fordi jeg har hørt det av og til. Det har liksom gjort at jeg fremstår som en stokk som ikke vil gjøre noe feil, som er altfor selvbevisst. Egentlig elsker jeg å tulle ... Jeg er absolutt hun som sikkert kan oppfattes som uinteressert og ettersom jeg er så mye i mitt eget hode så viser jeg frem en fasade for å ikke forsvinne helt.  

Jeg har nylig begynt å bearbeide mobbingen hos en psykolog, og jeg har endelig funnet en som er utrolig dyktig! Han flyttet meg over til gruppeterapi, og jeg håper det over tid kan være behjelpelig. Akkurat nå ser jeg ikke hvor mye det kan hjelpe, men jeg har trua. For absolutt: jeg går alltid inn i et rom og forventer at folk går fra meg, eller at jeg tror de ikke vil meg sitt beste. De dårlige erfaringene overskygger de positive. Nå er jo dette komplekst som dere ser, men jeg tror absolutt jeg må forstå helheten av meg selv mer. For akkurat nå har jeg altfor stort behov for å bli akseptert! 

Jeg merker jo at fordi jeg er redd for å bli avvist, så avviser jeg dem på en måte først. Jeg er virkelig rask på å trekke meg unna, og orker ikke å involvere meg fordi jeg "vet hva som kommer".

For jeg vil ikke tro jeg er dårlig til å kommunisere med folk heller. Men det er liksom et eller annet som skurrer litt. Jeg tror det handler om at jeg ikke er så utadvendt og heller ikke spontan i setningene mine ... Det irriterer meg skikkelig, men jeg må jo bare akspetere det. Så jeg skal prøve å fokusere på noe annet enn den mantraen jeg har skapt meg, men det synes jeg er skikkelig vanskelig. Har dere tips til å ha tanke-fokus et annet sted enn på de negative tankene? 

Hmm og va ville jeg sagt dersom jeg hadde åpnet meg for noen. Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville sagt, og det kommer veldig an på situasjonen, men jeg tror jeg ville viet mye tid til deg som person heller enn meg selv. Også har jeg vokst opp med en familie som bruker mye tid på dem rundt seg og snakker veldig positivt om dem, så av og til virker det kanskje som at jeg falskt snakker positivt om andre. Jeg ser ofte de beste sidene i folk, og jeg mener alltid det jeg sier, men jeg vet ikke om det kan framstå falskt. Vil du innlede til en samtale kanskje? Det hadde vært gøy å sjekket ut om hvordan du opplever samtalen. Men jeg er absolutt enig i det du sier: jeg "inviterer" nok ikke meg selv nok i samtalen, og tror at det andre forteller om seg selv gjør at det jeg gjør er lite viktig. Dette ble langt fra det du spurte om, men gjerne innled en samtale eller noe. :) 

Jeg ble ofte kalt dum av de som mobbet meg, og jeg tror det handlet mye om at jeg var redd for å være det. Ikke at jeg var noe blærende eller noe, men jeg ville ofte ha gode karakterer på skolen og var en av de beste. I tillegg kom jeg fra en varm familie med sosioøkonomisk velstand. Så jeg tror det lå sjalusi der, men jeg tror jeg trengte å høre at jeg ikke var dum fordi jeg ble kalt det så mye. Så jeg tror jeg er altfor redd for å fremstå dum, og har derfor hengt meg veldig opp i dette. Dette er noe jeg ikke ønsker å fortelle psykologen så mye om, fordi jeg er redd for å høre at jeg faktisk er dum. Hva om han får meg til å ta en IQ-test og at jeg finner ut at jeg er dum? Og jeg vet det finnes langt viktigere ting i livet, men fokus -og oppmerksomheten min har falt på det. Jeg blir jo så langt mindre spontan og enkel å være rundt på grunn av det, så jeg MÅ endre tankemønster, som dere også sier. Og dere har rett: det er veldig slitsomt! Jeg tenker daglig på negative kommentarer jeg har fått, det går som en strøm gjennom meg. Og jeg har faktisk spurt kjæresten min flere ganger om han synes jeg er dum, det samme til foreldrene mine ... De synes jeg ikke det, og alle er ærlige - det vet jeg. Kjæresten min mener jeg kan virke litt fjern til tider, og at det er stor forskjell på hvor oppegående jeg fremstår. At når jeg er komfortabel kan komme med veldig reflekterte og gode svar, men at han synes det virker som at jeg ikke alltid gidder. Men at jeg likevel ikke er dum, det er bare personligheten min som gjør meg litt mindre tilstedeværende. Utrolig irriterende, haha! Jeg har også fått tilbakemeldinger på andre grunner til hvorfor de liker meg, men jeg har virkelig problemer med å ta dette til meg! Hvordan gjør man sånt? Man har jo gode og onde dager, men jeg fokuserer altfor mye på at jeg er dum ... 

Er det noen av dere som har brukt tid på å snu tankemønsteret sitt? Hvor lang tid tar sånt? Jeg føler dette er umulig akkurat nå, og jeg føler det nesten er trygt å være inne i bobla hvor jeg trykker ned meg selv: for her i denne bobla ligger svaret på den jeg egentlig er. For hvordan kan jeg vite at det jeg tror om meg selv er sant? Og det kan jo være at jeg er fryktelig dum til tross for at jeg er en god kjæreste på andre områder ... Jeg tror jeg er litt for perfeksjonist - at jeg vil være flink til alt. Æsj, så irriterende. Det er jo ikke gøy for noen ... 

Og hva min psykolog praktiserer: Jeg har ikke gått så mye til han enda, men til nå har vi egentlig bare brukt tid på å bli kjent. Vi har også nøstet opp i underliggende hendelser, mobbing osv., som kan ha resultert til problemene mine. Så det har gått mye i samtaleterapi. Tidligere har ikke de andre psykologene gått så mye inn i mobbingen og det mer underliggende, men heller gått rett på måter å løse problemene på. Jeg syntes ikke det fungerte så godt, ettersom jeg trengte å snakke om det for å sette ord på følelsene mine. Jeg følte også at jeg fortere var "fikset" fordi jeg hadde en løsning på det, og ettersom jeg også hadde gode dager, så jeg satt igjen med mindre og forsto ikke helheten på samme måte. Så du bør absolutt anerkjenne hvilken metode du tror passer deg: bør du snakke det ut eller trenger du praktiske måter å nå problemet på. Og jeg anbefaler deg også notere ned i en dagbok! Jeg er ikke flink til dette selv, men da har du også oversikt selv om du har en god dag: altså kan du nevne samtaleemner til tross for at dagen din er så fin at du kun kommer på fine ting. Hvis det ga mening? Det ble mye her, men masse lykke til! Bestill time i dag: det er aldri feil å snakke med en psykolog. ❤️
Så jaa haha: jeg kan absolutt anbefale deg å gå til psykolog. Det er ikke alltid man matcher helt, og jeg har sikkert prøvd ut fem psykologer før jeg havnet på denne. Kanskje matcher dere med det samme også! 

Og jeg kjenner meg SÅ godt igjen i det du skriver, til sistemann her. Jeg var heller aldri jenta som brydde meg om gutter, var ikke populær, brydde meg ikke så mye om utseendet, men alt kom liksom naturlig til meg etter hvert. Så var det de som prøvde veldig hardt, og det er jo gjerne de som har mobbet meg. De som egentlig er litt "tapere" på de områdene. Du satte virkelig ord på ting jeg egentlig ikke har tenkt så mye over! For jeg har skjønt at de var sjalu, men jeg har ikke tenkt så mye over hvor lett det var for meg kontra andre. Og samme her: selvtilliten min var (og er ) også på bunn: og da er det jo muligens enklere for mobberne å treffe ekstra hardt - og derav brått føle seg mye bedre ved å tråkke på en annen?
Men jeg håper du har fått til å sette ord på alt, og at du har fått snakke med noen! Har du snakket med en psykolog? Sender mange klemmer til deg, og som du ser er du ikke alene om å føle det slik. Det er vondt å høre at andre opplever dette, men det er fint at vi kan snakke sammen om det. Bare bruk denne tråden til å snakke mer om det også, hvis du føler for det. Så kan jeg også komme med mine erfaringer slik at vi kan stå sammen i det liksom. Jeg ser også mye fare i det når folk tar kontakt, og det kan tenkes at du også har en tankegang som må bearbeides? Så jeg håper du tar til deg det folk skriver her inne! ❤️

 

 

Til slutt:

Jeg skal virkelig jobbe med å bli tryggere på den jeg er, og kommentarene deres hjelper veldig mye! Takk for fine ord 

Og jeg kjenner at jeg er lei av at jeg tenker så mye på dette. Det finnes så mye mer interessante ting å tenke på og bruke energi på. Det skremmer meg hvor mye tid jeg har brukt på dette ... Se hvor mye "jeg" jeg skriver, det kan jo ikke være bra? Men ting må bearbeides, og det tar tid. Mange står sammen om det, og vi må huske hvor spennende verden kan være. 

Anonymkode: 9e33b...9b6

[AnonymBruker]

TS:
Åj, jeg fant litt skrivefeil her og der ...

Anonymkode: 9e33b...9b6

[AnonymBruker]

TS igjen:
Jeg mente forresten at jeg ikke leste ordentlig over det jeg selv skrev. Kom litt feil ut. 

Anonymkode: 9e33b...9b6

[Gjest supernova_87]

Jeg vet ikke om du prøver å fremstå som svært reflektert med innlegget ditt? Det virker kanskje mer som at du nettopp prøver, heller enn at du er det. Og at grunnen til så langt innlegg er fordi du kanskje heller sliter med tankekjør?

Kjenner meg igjen i å skrive langt, om lenge og lenger enn langt, for å formulere både enkle og dype refleksjoner. Poenget er at det er ikke refleksjonen som gjør det langt, men usikkerhet på om jeg har uttrykket det godt og forståelig nok. Jeg kunne vært like reflektert, og blitt forstått mye bedre med å kutte bort 80% av ordene mine, og det kunne du også i innlegget ditt over. Man mister interessen, man mister tråden i det du skriver. Er det slik du uttrykker deg verbalt også? Hva med å øve på å formulere seg med halvparten så mange ord, og være litt mer bastant (som en øvelse)? 

Spørsmålene dine om å snu tankemønsteret og hvor lang tid det tar er typisk grubling. Og fokuset stopper deg fra å fokusere på det som egentlig er viktig: å nettopp snu tankemønsteret. Det viktigste for å nettopp gjøre det er å bestemme seg for at man vil. Hvis man halvhjertet jobber for å få et bedre liv, vil man bli utslitt samtidig som fremgangen er liten. 

1) Gjør jobben med å bestemme deg for om du vil ha det bedre, om du vil snu tankegangen osv. 
2) Vær handlekraftig, gi slipp på å prøve å kontrollere tankene som treffer hodet ditt og følelsene som sitter i kroppen
3) Vær systematisk

Og du, så deilig det må være å innse at denne grublingen er fånyttes, og at du fortjener bedre ting i livet å bruke hodet og hjertet på!  

[AnonymBruker]

TS igjen:
Jeg skjønner det du skriver, men sannheten er at jeg heller svarte på en og en kommentar i innlegget. Derfor ble det faktisk langt. Jeg burde koblet det bedre sammen, men det har jeg ikke tid til, og fant det enklere å svare en og en faktisk. Slik ble løsningen i hvert fall.

Men det kan godt være at jeg prøver å fremstå reflektert, det gjør jeg nok helt sikkert ... Kanskje ligger det noe der også? Men det har faktisk ingenting med lengden på innlegget å gjøre.

Forstår SÅ godt at folk mister interessen av et så langt innlegg, men slik ble det. De som gidder de gidder, og jeg har lært masse av tilbakemeldingene uansett! Jeg følte egentlig bare for å svare folk. 

Tusen takk igjen for gode innspill!  Jeg tar virkelig til meg dette, nettopp fordi jeg vet at jeg må og at motivasjonen er dertil. Setter pris på ordene dine!! ❤️

Anonymkode: 9e33b...9b6