Flere som trigger depresjonen dypere når man er sosial?

[AnonymBruker]

Når jeg er hjemme og helt for meg selv, eller bare med en person som ikke snakker mye eller gjør mye av seg selv, så er jeg bare «vanlig» deprimert, litt mer sånn apatisk og får dagene til å gå. Men så fort jeg må være blant folk og gjøre ting så blir jeg så utmattet og enda mer ned at jeg får selvmordstanker. Tenker på slutten av dagen at dette ikke er et verdig liv.

jeg kan jo ikke isolere meg for resten av livet heller, men jeg kan heller ikke gå rundt og være sosial og få disse sterke følelsene om å ende livet. 
 

jeg håper ikke denne tråden blir lagt ned, da jeg ikke er noe trussel mot meg selv, heller at jeg vil finne ut hvordan jeg skal løse dette, og hvorfor jeg er sånn. Jeg skal også til psykolog nå på tirsdag, så da får jeg profesjonell hjelp. Men jeg vil prøve å forstå hvorfor jeg blir sånn.. er det noen her som har litt av den samme følelsen? Man føler seg komplett håpløs når dette er hva livet har blitt til..

Anonymkode: 12771...468

[Ertestuing]

Så bra du har tatt skrittet og oppsøkt hjelp ❤️ Jeg har hatt store utfordringer mer sosial angst, og blir svært utmattet av å være sosial (selv om det er nære og kjære mennesker jeg er veldig glad i). Tankefeilene har blitt automatiske hos meg, og jeg jobber med å få endret disse. 

Dersom du har underliggende angst eller har vært nedstemt/deprimert over lengre tid, vil jeg tro slike situasjoner kan være trigge de for kroppslige og emosjonelle reaksjoner fordi det krever mye av deg. Det gjorde det hvertfall for meg, men vi er alle forskjellige. 

Ingen quick fix herfra, annet enn at du bør være stolt av at du faktisk prøver å få hjelp og ønsker å få det bedre ❤️ Prøv og sjekk de negative tankene: er de hjelpsomme? Har du bevis for at de er sanne? Ville du sagt det samme til noen du er glad i? Hvor mye tror du på tanken? Hva er alternative/hjelpsomme tanker? Hvor mye tror du på tanken etter du har funnet alternative tanker? 

Heier på deg ❤️ 

[AnonymBruker]

Ertestuing skrev (6 minutter siden):

Så bra du har tatt skrittet og oppsøkt hjelp ❤️ Jeg har hatt store utfordringer mer sosial angst, og blir svært utmattet av å være sosial (selv om det er nære og kjære mennesker jeg er veldig glad i). Tankefeilene har blitt automatiske hos meg, og jeg jobber med å få endret disse. 

Dersom du har underliggende angst eller har vært nedstemt/deprimert over lengre tid, vil jeg tro slike situasjoner kan være trigge de for kroppslige og emosjonelle reaksjoner fordi det krever mye av deg. Det gjorde det hvertfall for meg, men vi er alle forskjellige. 

Ingen quick fix herfra, annet enn at du bør være stolt av at du faktisk prøver å få hjelp og ønsker å få det bedre ❤️ Prøv og sjekk de negative tankene: er de hjelpsomme? Har du bevis for at de er sanne? Ville du sagt det samme til noen du er glad i? Hvor mye tror du på tanken? Hva er alternative/hjelpsomme tanker? Hvor mye tror du på tanken etter du har funnet alternative tanker? 

Heier på deg ❤️ 

Selv om jeg prøver å tenke logikk og stiller meg alle disse spørsmålene så hjelper det ikke. Med trening over tid, kanskje ja, men når det er så dypt og alvorlig så er det så utrolig lite hjelpsomt å begynne å tenke over alt man tenker, og gi de et svar på at de ikke er sanne, om du skjønner.

Anonymkode: 12771...468

[AnonymBruker]

Jeg kan hvertfall kjenne på en nedstemthet når jeg har vært sosial. Tiden står ganske stille i livet mitt, og det er sjelden noe nytt. Og hvis det er noe nytt så er det aldri noe store greier. Mens andre har pusset opp hele huset sitt, kjøpt ny bil, blitt fridd til, kapret drømmejobben. Så sitter jeg der og er så glad og oppspilt på deres vegne mens jeg inni meg tenker "herlighet så stusselig livet mitt er". Så kommer jeg hjem og føler meg som en brukt vaskefille og har omtrent pipelyd i øra av all snakkingen og alt som skulle fortelles. Og så blir jeg stressa og tenker at nå MÅ jeg gjøre noe med dette livet mitt. I det minste burde jeg klare å skaffet meg en kjæreste sånn at høytidene kan bety litt mer og ha litt mer innhold enn kun meg selv i liggestilling i sofaen med mobilen. Men det er enklere sagt enn gjort. 

Skulle virkelig ønske jeg var en sånn som får en vitamininnsprøyting av å være sosial, men alt er bare ork. Så må man hele tiden glatte over ting. Du kan liksom ikke sitte på f.eks en bursdag med masse folk rundt bordet og si at i det siste har du vært veldig deprimert og ikke fått deg til å gjøre noe som helst. Man må pynte litt på sannheten for at ikke folk skal sette kaffen i vrangstrupen, og det føles ekstra ille når du vet inni deg at ting faktisk er verre enn du la det frem nå. 

Anonymkode: 81492...93f

[AnonymBruker]

Jeg får det også verre etter å ha vært sosial. Jeg har isolert meg til og fra siden jeg ble syk (5 år siden)

Når jeg først "våger" meg ut hender det at jeg slapper av og koser meg. Men som regel er jeg så selvbevisst at jeg blir nervøs, så blir jeg redd de merker at jeg er anderledes enn før, og enda mer stresset, snakker fortere og mer enn " nødvendig" osv

Når jeg da kommer jeg hjem er det akkurat som en stor tung sten faller ned i magen, og jeg føler meg både verdiløs og veldig som en byrde. Uansett om det er familie eller veldig nære venner.

Enden på visa er a jeg synes synd i omgivelsene mine som "må" forholde seg til meg, når jeg er så vanskelig. Det er ikke deres feil at jeg ikke greier å slappe av, og det hjelper ikke hva de enn gjør for å få meg til P føle meg velkommen. Jeg ser det, og vet logisk at det er fordi de vil ha meg der, likevel føler jeg de hadde vært bedre for dem om de slapp.  

Så ender det opp med ny isolasjon. 

 

Anonymkode: 1a0cd...3b4

[AnonymBruker]

Jeg var sånn før. Nå koser jeg meg med sosiale ting og føler meg ikke tom og nedbrutt etterpå. Føler god kontakt med folk og at det går OK. det hjelper.

Anonymkode: 5fb37...47b

[AnonymBruker]

Du et nok ensom i hverdagen...♥️ Derfor treffer det deg hardt når du overkompenserer med overanalyse  når du først går ut.! 

Anonymkode: 101ec...dcb

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg får det også verre etter å ha vært sosial. Jeg har isolert meg til og fra siden jeg ble syk (5 år siden)

Når jeg først "våger" meg ut hender det at jeg slapper av og koser meg. Men som regel er jeg så selvbevisst at jeg blir nervøs, så blir jeg redd de merker at jeg er anderledes enn før, og enda mer stresset, snakker fortere og mer enn " nødvendig" osv

Når jeg da kommer jeg hjem er det akkurat som en stor tung sten faller ned i magen, og jeg føler meg både verdiløs og veldig som en byrde. Uansett om det er familie eller veldig nære venner.

Enden på visa er a jeg synes synd i omgivelsene mine som "må" forholde seg til meg, når jeg er så vanskelig. Det er ikke deres feil at jeg ikke greier å slappe av, og det hjelper ikke hva de enn gjør for å få meg til P føle meg velkommen. Jeg ser det, og vet logisk at det er fordi de vil ha meg der, likevel føler jeg de hadde vært bedre for dem om de slapp.  

Så ender det opp med ny isolasjon. 

 

Anonymkode: 1a0cd...3b4

Sånn har jeg det også. Og jeg kan merke på noen av de jeg til tider omgås at det påvirker de i negativ grad. At de blir stresset og nervøse, fordi jeg er stresset og nervøs selv. Det er ikke noe god følelse og da er det jo heller ikke noe rart at man havner nederst i bunken når det kommer til det å bli bedt med på ting. Jeg er så sosialt klønete at jeg iblant blir flau over meg selv. 

Anonymkode: 81492...93f

[AnonymBruker]

Over load er ordet som kommer til meg !  Mulig du er veldig sensitiv og tar inn alt! Kombinert med få nære relasjoner, blir det too much !!  Det er som om ansiktet faller på plass når man  er alene igjen,for seg selv ..og det tar det et par dager å tenke gjennom interaksjonen ,samt man er litt utslitt og urolig noen dager . Stemmer det ? 

Anonymkode: 101ec...dcb

[AnonymBruker]

Kan det være litt sorg å være med mange og se at de har det bra? Jeg fikk det litt i starten, samt usikkerhet som spilte depresjonen verre. Etter jevnlige jentekvelder (jeg var så heldig å ha en venninne som inviterte meg i en god gjeng) over ett års tid så har det blitt mye bedre. Jeg fikk behandling for depresjonen samme år, og ble frisk, hvor en av oppgavene var å øve på å være mer sosial. Jeg har full tro på at mengdetrening hjalp meg veldig. 

Anonymkode: d0979...9e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan det være litt sorg å være med mange og se at de har det bra? Jeg fikk det litt i starten, samt usikkerhet som spilte depresjonen verre. Etter jevnlige jentekvelder (jeg var så heldig å ha en venninne som inviterte meg i en god gjeng) over ett års tid så har det blitt mye bedre. Jeg fikk behandling for depresjonen samme år, og ble frisk, hvor en av oppgavene var å øve på å være mer sosial. Jeg har full tro på at mengdetrening hjalp meg veldig. 

Anonymkode: d0979...9e1

Glemte å nevne at jeg også overtenkte og følte jeg hadde gjort feil etter det sosiale, og at jeg også tok opp nye bekjentskaper gjennom hobbyer og hey girl for ekstra utfordring. Å møte fremmede var såpass ubehagelig at det sosiale med kjente løsnet fortere. 

Anonymkode: d0979...9e1