4-åringen erter storesøskenet!

[AnonymBruker]

4-åringen i huset erter storesøskenet en del. Dette medfører mye såre følelser hos storesøskenet. 

Jeg forsøker å snakke med begge barna om følelser og hvorfor andre blir lei seg, men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an da det er lite bedring å spore. 

Er det noen som har slitt med det samme og har helt konkrete tips til hva man kan gjøre? 

Anonymkode: 34213...a61

[Kenelz]

«Gi faen!» fikk jeg høre, funket bra det. 

[SoWhat?]

Det er vel oftest andre veien. Hva er det en 4-åring får sagt som er så utspekulert at det sårer? Eller hvorfor holder det lille knøttet på sånn i det hele tatt? 

Hadde bedt h*n gå på et annet rom til h*n hadde bestemt seg for å være grei. Ikke alltid det hjelper å være pedagogisk

[AnonymBruker]

Sliter med det samme her. Å gi faen er prøvd ut, 4 åringen eskalerte med å begynne å hive ting på storesøsteren. Nå sliter vi med det, begynnt å fjerne alt som blir hevet. Det funker til en viss grad, men nå slår hun med hånden og er fremdeles en ertekrok. Eneste som egentlig har fungert her er å holde lillesøster opptatt og det er jo i hovedsak det det bunner i ( at hun vil ha oppmerksomhet / leke med storesøster).

Anonymkode: ada61...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Eneste som egentlig har fungert her er å holde lillesøster opptatt og det er jo i hovedsak det det bunner i ( at hun vil ha oppmerksomhet / leke med storesøster).

Dette erfarer vi også. 

Det sies her og der at man ikke skal aktivisere barna døgnet rundt - så da aktiviserer de seg selv ved å erte, plage, krangle, slåss med søsken! Det er en form for lek, det også, om enn bare for ene parten.

Anonymkode: 401e8...cac

[AnonymBruker]

Kan du ikke be den eldste slå tilbake en gang hvis hun slår,  såpass hardt at hun ikke gjør det igjen . 

Anonymkode: 14d24...8d8

[AnonymBruker]

Familier er hierarkier, hos mennesker og hos dyr. Foreldre, annen familie, og til slutt deg. Det betyr at eldre familiemedlemmer har større autoritet og skal være gode forbilder for barna, som er lengst nede på hierarkiet. 

Dette skal ikke forveksles med at barna ikke er elsket eller blir sett ned på, for all del NEI. Poenget her er at foreldrene har ansvaret for barnet, og deretter kan familie rette på og korrigere oppførsel som blir sett på som ukomfortabel. 

Her må dere lære minstemann at hun/han er helt nederst i hierarkiet og ikke kan bestemme med fysisk vold at andre medlemmer skal gi henne oppmerksomhet. Det eldre medlemmet kan ikke bli forsvart av dere som foreldre, men må forsvare seg selv, for å fortelle at stygg fysisk oppførsel ikke er lov, verken med eller uten foreldre tilstede. 

 

Noen velger å ta metoden "den som er med på leken må tåle steken" og hermer etter barnets handling ved å gjøre den tilbake. Jeg mener at det viser at handlingen kan bli utført, og kanskje sender miksede signaler. 

Andre prøver å være pedagogiske. Pedagogisk lære er for all del den metoden man bør prøve først, men barn kan òg vil bryte grenser selv om de vet bakgrunnen til grensebrytingen. Med andre ord, når man har yngre barn, så vil ikke en pedagogisk løsning alltid fungere 200 %. 

 

Jeg bruker en miks av de to overnevnte ved å gi to - tre tydelige varslinger om at barnet bryter etiske regler. Eksempler på dette er å skrike/avbryte andre, slå/bedrive fysisk vold, eller være verbalt stygg. 

Om barnet fremdeles velger å fortsette sin oppførsel, som gjør andre ukomfortable og redde/sinte, tar jeg barnet i armen og drasser det opp til rommet sitt. Det skal ikke være luksushotell, men heller ikke vondt. 

Så setter jeg h*n i senga si og sier strengt, "Nå har jeg sagt til deg flere ganger at du har oppført deg motbydelig. Nå kan du sitte her og tenke på hva du har gjort. Når du er klar for å unnskylde deg kan du komme ned igjen". 

Så kan barnet velge å sitte så lenge h*n vil og surmule, eller komme ned og gjøre det godt igjen. Jeg elsker barn og har stor respekt for dem, men det er nettopp derfor man ikke alltid kan være rolig. Barnet må oppleve sinne, sorg og sterke negative humørelementer for å utvikle empati og medfølelse - i tillegg er disse humørelementene en naturlig del av mennesket. Jeg skal ikke gjemme følelser et barn provoserer ut av meg. 

Anonymkode: 2eb5f...6a9

[AnonymBruker]

Hva med å si til 4åringen at det ikke er lov og så være konsekvent på å følge opp det? Om ikke forklaring har fungert så må man jo si nei og sette grenser. En 4åring klarer fint å forstå at noe ikke er greit.

Anonymkode: 529f8...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Familier er hierarkier, hos mennesker og hos dyr. Foreldre, annen familie, og til slutt deg. Det betyr at eldre familiemedlemmer har større autoritet og skal være gode forbilder for barna, som er lengst nede på hierarkiet. 

Dette skal ikke forveksles med at barna ikke er elsket eller blir sett ned på, for all del NEI. Poenget her er at foreldrene har ansvaret for barnet, og deretter kan familie rette på og korrigere oppførsel som blir sett på som ukomfortabel. 

Her må dere lære minstemann at hun/han er helt nederst i hierarkiet og ikke kan bestemme med fysisk vold at andre medlemmer skal gi henne oppmerksomhet. Det eldre medlemmet kan ikke bli forsvart av dere som foreldre, men må forsvare seg selv, for å fortelle at stygg fysisk oppførsel ikke er lov, verken med eller uten foreldre tilstede. 

 

Noen velger å ta metoden "den som er med på leken må tåle steken" og hermer etter barnets handling ved å gjøre den tilbake. Jeg mener at det viser at handlingen kan bli utført, og kanskje sender miksede signaler. 

Andre prøver å være pedagogiske. Pedagogisk lære er for all del den metoden man bør prøve først, men barn kan òg vil bryte grenser selv om de vet bakgrunnen til grensebrytingen. Med andre ord, når man har yngre barn, så vil ikke en pedagogisk løsning alltid fungere 200 %. 

 

Jeg bruker en miks av de to overnevnte ved å gi to - tre tydelige varslinger om at barnet bryter etiske regler. Eksempler på dette er å skrike/avbryte andre, slå/bedrive fysisk vold, eller være verbalt stygg. 

Om barnet fremdeles velger å fortsette sin oppførsel, som gjør andre ukomfortable og redde/sinte, tar jeg barnet i armen og drasser det opp til rommet sitt. Det skal ikke være luksushotell, men heller ikke vondt. 

Så setter jeg h*n i senga si og sier strengt, "Nå har jeg sagt til deg flere ganger at du har oppført deg motbydelig. Nå kan du sitte her og tenke på hva du har gjort. Når du er klar for å unnskylde deg kan du komme ned igjen". 

Så kan barnet velge å sitte så lenge h*n vil og surmule, eller komme ned og gjøre det godt igjen. Jeg elsker barn og har stor respekt for dem, men det er nettopp derfor man ikke alltid kan være rolig. Barnet må oppleve sinne, sorg og sterke negative humørelementer for å utvikle empati og medfølelse - i tillegg er disse humørelementene en naturlig del av mennesket. Jeg skal ikke gjemme følelser et barn provoserer ut av meg. 

Anonymkode: 2eb5f...6a9

Takk for en god og gjennomtenkt tilbakemelding! Det å ta 4-åringen ut av situasjonen, vil nok ofte være det som har best effekt, samt at man i familien er gode eksempler for hverandre. 

Storesøskenet er noe sart av seg. Har behov for trøst, samtidig som 4-åringen skal korrigeres for sin adferd. 

Jeg ønsker ikke at storesøskenet skal ta igjen, da jeg opplever at de begge har behov for positiv veiledning uten at jeg har klart å knekke koden helt 😊

Anonymkode: 34213...a61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva med å si til 4åringen at det ikke er lov og så være konsekvent på å følge opp det? Om ikke forklaring har fungert så må man jo si nei og sette grenser. En 4åring klarer fint å forstå at noe ikke er greit.

Anonymkode: 529f8...f07

Det er det som er vanskelig. For jeg sier det hver eneste gang, har ingen aksept for adferden, men jeg tror storesøskenet er et så takknemlig offer for bhg-mentaliteten til 4-åringen at det preller litt av, rett og slett. 

Anonymkode: 34213...a61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Familier er hierarkier, hos mennesker og hos dyr. Foreldre, annen familie, og til slutt deg. Det betyr at eldre familiemedlemmer har større autoritet og skal være gode forbilder for barna, som er lengst nede på hierarkiet. 

Dette skal ikke forveksles med at barna ikke er elsket eller blir sett ned på, for all del NEI. Poenget her er at foreldrene har ansvaret for barnet, og deretter kan familie rette på og korrigere oppførsel som blir sett på som ukomfortabel. 

Her må dere lære minstemann at hun/han er helt nederst i hierarkiet og ikke kan bestemme med fysisk vold at andre medlemmer skal gi henne oppmerksomhet. Det eldre medlemmet kan ikke bli forsvart av dere som foreldre, men må forsvare seg selv, for å fortelle at stygg fysisk oppførsel ikke er lov, verken med eller uten foreldre tilstede. 

 

Noen velger å ta metoden "den som er med på leken må tåle steken" og hermer etter barnets handling ved å gjøre den tilbake. Jeg mener at det viser at handlingen kan bli utført, og kanskje sender miksede signaler. 

Andre prøver å være pedagogiske. Pedagogisk lære er for all del den metoden man bør prøve først, men barn kan òg vil bryte grenser selv om de vet bakgrunnen til grensebrytingen. Med andre ord, når man har yngre barn, så vil ikke en pedagogisk løsning alltid fungere 200 %. 

 

Jeg bruker en miks av de to overnevnte ved å gi to - tre tydelige varslinger om at barnet bryter etiske regler. Eksempler på dette er å skrike/avbryte andre, slå/bedrive fysisk vold, eller være verbalt stygg. 

Om barnet fremdeles velger å fortsette sin oppførsel, som gjør andre ukomfortable og redde/sinte, tar jeg barnet i armen og drasser det opp til rommet sitt. Det skal ikke være luksushotell, men heller ikke vondt. 

Så setter jeg h*n i senga si og sier strengt, "Nå har jeg sagt til deg flere ganger at du har oppført deg motbydelig. Nå kan du sitte her og tenke på hva du har gjort. Når du er klar for å unnskylde deg kan du komme ned igjen". 

Så kan barnet velge å sitte så lenge h*n vil og surmule, eller komme ned og gjøre det godt igjen. Jeg elsker barn og har stor respekt for dem, men det er nettopp derfor man ikke alltid kan være rolig. Barnet må oppleve sinne, sorg og sterke negative humørelementer for å utvikle empati og medfølelse - i tillegg er disse humørelementene en naturlig del av mennesket. Jeg skal ikke gjemme følelser et barn provoserer ut av meg. 

Anonymkode: 2eb5f...6a9

Vet du, jeg er så enig. I dag blir foreldre fortalt at man alltid skal holde seg nøytral, å forklare barna. Men for at et barn faktisk skal forstå hva følelsen er så kreves det at de ser det. Er nok av barn som er forvirret av følelser fordi foreldrene kun viser masse følelser når de er glade, men ikke ellers. 

Anonymkode: 04230...0ba

[Hactar]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Storesøskenet er noe sart av seg. Har behov for trøst, samtidig som 4-åringen skal korrigeres for sin adferd. 

 

Nå har dere sikkert snakket så mye med 4-åringen at hun utmerket godt vet at det hun gjør ikke er lov. Kanskje det er verdt å prøve motsatt taktikk?
 

Om lille er atal, så ignorer henne og gi all oppmerksomheten til den store. Ikke nødvendigvis haus opp opplevelsen til den store, men sett av litt tid sammen med henne når lille har gjort henne noe.
 

Gjør det så kjedelig som bare mulig for fireåringen å erte, ved å ikke gi henne noe action verken i form av irettesettelse eller annet. Så gir dere henne masse positiv oppmerksomhet på andre tider i stedet for. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for en god og gjennomtenkt tilbakemelding! Det å ta 4-åringen ut av situasjonen, vil nok ofte være det som har best effekt, samt at man i familien er gode eksempler for hverandre. 

Storesøskenet er noe sart av seg. Har behov for trøst, samtidig som 4-åringen skal korrigeres for sin adferd. 

Jeg ønsker ikke at storesøskenet skal ta igjen, da jeg opplever at de begge har behov for positiv veiledning uten at jeg har klart å knekke koden helt 😊

Anonymkode: 34213...a61

Tror du, eller har du erfart, at storesøster gjør noe som kanskje provoserer frem 4åringens adferd?

Trenger ikke å være dytting eller stygge ord, men kanskje hun ser litt avvisende på 4åringen og sier noe sånt som "jeg vil ikke være sammen med deg, gå vekk!" 

For de små kan jo avvisning være vanskelig å takle siden de ikke er vandt med det (er jo så små og søte enda), og det kan være 4åringen tenker at å tvinge frem villig samhandling er bedre enn å tilstå nederlag? 

Eventuelt kan storesøster starte (de første advarselene) med å si at "X, det er ikke greit at du slår meg. Når du slår meg vil jeg ikke leke med deg. Hva om du leker litt med (favorittleke) isteden?" 

Avgjørende innen slik psykologi:

Gi personen et valg, ikke et nederlag. Altså tilby muligheter, istedenfor å forvente at personen skal "finne på" egne aktiviteter

Anonymkode: 2eb5f...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet du, jeg er så enig. I dag blir foreldre fortalt at man alltid skal holde seg nøytral, å forklare barna. Men for at et barn faktisk skal forstå hva følelsen er så kreves det at de ser det. Er nok av barn som er forvirret av følelser fordi foreldrene kun viser masse følelser når de er glade, men ikke ellers. 

Anonymkode: 04230...0ba

Ja, som om sinne ikke er en naturlig respons på provosering... 🤥

Mange tror også at ved å være pedagogiske, så vil barnet automatisk bli en pedagogisk gullunge. Jeg skjønner tankegangen, men det er en viktig forskjell på pedagogisk løsning og NATURLIG løsning (som jeg kaller det). 

Pedagogisk løsning er et valg som krever stor psykisk tilstedeværelse. Man må ordlegge seg riktig, holde seg rolig, være avslappet, dempe situasjonen o.l 

Naturlig løsning er den, ja, naturlige løsningen, som jeg kaller det, og det er å gi utløp for følelsene som vekkes av den provoserende adferden, enten det er sinne, sorg eller annet. 

Barn er ikke nok mentalt utviklede til å kunne klare å velge pedagogiske løsninger når de opplever sterke følelser. Derfor burde ikke familien forvente at barnet skal være en mekler og snill jurist som leser opp fra regelboka. Snarere at barnet skriker, hyler, slår og alt i feilboka, fordi dette er den naturlige løsningen på et problem. 

Mange ender opp med en mellomting som voksne, og det er greit. Man må erfare litt av begge spektrum for å kunne takle alle de merkelige menneskene man møter på land og strand

 

Anonymkode: 2eb5f...6a9

[AnonymBruker]

Sett grenser. Vær hard og vis at sånt er ikke greit. Du har forklart for ungen gjentatte ganger hvorfor det ikke er greit, så hn vet det godt. Hn fortsetter bare fordi hn ikke får noen konsekvenser. 

Anonymkode: f68f0...45c

[AnonymBruker]

Dere belønner jo barnet for dårlig oppførsel ved å "holde henne opptatt"....

Anonymkode: ca429...cad

[AnonymBruker]

En fireåring burde forstå at det ikke er greit, men det bunner nok i at det bare vil ha oppmerksomhet fra sitt storesøsken. 

Samtidig har du forklart og da får du sette ned foten. Fjern ipad eller barnetv. 

Her tok storesøster igjen når lillesøster faktisk kastet ting på henne. Storesøster kastet ting tilbake og det endte med at lillesøster faktisk satte i gang det dramaet. 

Da fikk de beskjed om å ordne opp selv. Lillesøster skjønte at her kom hun ingen vei med å starte en kamp.

Du må lære søskenet å kunne si i fra. For du er ikke alltid der. Kanskje ikke greit å ta igjen med samme mynt, men noen ganger så må det til.

Anonymkode: 47818...2ff