Noen som har vokst opp med narsisstisk mor?

[AnonymBruker]

Vet ikke om hun er fullblods narsissist, men mange trekk uten tvil! 
 

Allerede fra da jeg gikk i barnehagen begynte jeg å gå på tå rundt henne. Jeg ble den flinke jente som ikke krevde noe, og aldri gjorde noe galt. Men noe støtte var der aldri å få. Jeg fikk sf da jeg var 14 år, og det henger enda igjen. 
Hun skal alltid ha oppmerksomhet, alt skal handle om henne. Gud forby at andre får oppmerksomhet, selv i konfirmasjonen min skulle hun ha den. 
 

Etter at jeg ble voksen har hun vært sjalu på meg. Hennes siste partner og meg har mye felles forståelse innen fag hun ikke kan noe. Men vi kan ikke snakke om det, for da ‘føler hun seg utenfor’. Hun er snart 60 år! Hun dro meget demonstrativt ut i bilen da hun ikke fikk vært med å sette opp et skap i mitt hjem. Hun satt i sofaen og var såååå uttafor mens han og meg satt opp klesskapet fra ikea. Hun har ti tommeltotter og det var jeg som fra 10-års alderen var den som monterte alt i oppveksten (hun har enslig forsørger). 
 

Da jeg fortalte henne om overgrepene mot meg, var det kun en ting hun spurte om: var det en av eksene mine? Siden har ikke temaet blitt tatt opp (25 år siden). 
 

Jeg skåner barnebarnet for henne. Av fire barnebarn, er det kun ett hun får treffe. 

Anonymkode: 80f0d...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg skåner barnebarnet for henne. Av fire barnebarn, er det kun ett hun får treffe. 

Anonymkode: 80f0d...61d

Altså, jeg har kun ett barn. 
 

Min mor har aldri vist meg noe empati eller affeksjon opp gjennom årene. Klem var kun på julaften, men det var så sinnsykt falsk at den grua jeg meg til. 
Aldri hørt hørt noe positivt om meg selv fra henne, aldri opplevd emosjonell støtte. Alltid blitt avfeid, og om det er noe hun synes stiller henne i et negativt lys, ja da lyver jeg. 

Anonymkode: 80f0d...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 12.53):

Jeg har blitt kjeftet på, ignorert og nedsnakket så lenge jeg kan huske. Hun blir i andres øyne sett på som festens midtpunkt og selv om det følger mye drama med henne så virker de fleste til å se bort ifra det da hun er veldig sjarmerende på andre måter. Det de aller fleste ikke vet er at hun har vært avvisende, kritiserende og vekslet mellom å dytte meg fra seg for så å ville ha meg nær når hun trenger meg. Hun har null respekt for mine grenser eller privatliv og alt blir fortalt til alle, spesielt når hun er i sinte perioder hvor alle hennes sorger i livet er min feil. Få vet at hun hadde sex med en mann jeg datet i lengre tid. Da prøvde hun å manipulere seg ut situasjonen ved å si at han hadde prøvd seg på henne og hun våknet naken i sengen med han men ingenting hadde skjedd med at jeg virkelig burde kutte han ut. Hun er uspiselig og direkte slem og alt i denne verden handler om henne selv. Først i 30 årene jeg virkelig skjønte hvor syk hun er. Jeg har slitt mye i forhold og gang på gang funnet meg partnere som er en refleksjon av min mor på mange måter, spesielt Mtp å ikke respektere grenser. Nå i 40 årene er jeg endelig i ett godt forhold, har det fint med meg selv og har minimal kontakt med min mor så langt det lar gjøre uten at hun skaper fullt oppstyr i familien. 

Anonymkode: 2b9d4...fbf

Herregud, dette var nesten som å lese om meg selv og min mor!

Hun hadde sex med en jeg datet, kritiserer meg alltid, snakker stygt om meg til alle som vil høre på, er alltid ett offer og så selvsentrert at det er skummelt.

Barndommen min er ett kapittel for seg selv.

Utad er hun vellykket, driver sitt eget firma og er alltid midtpunktet. Omringer seg med ja mennesker (som ofte er på lønningslisten), og gjør alt hun kan for å få meg til å fremstå som en taper.

Anonymkode: 2b9d4...fbf

[AnonymBruker]

folk elsker tydeligvis å kalle folk for "narsissistisk" hver gang noen bare er en forbanna drittunge mot alle andre. 

Anonymkode: 109c6...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2021 den 19.53):

Ingen diagnose, men definitivt narsissistiske trekk.

Jeg var ikke klar over dt før jeg flyttet hjemmefra for å studere. Alle andre hadde et såå koselig forhold til moren sin og dro hjem i helger engang iblant for å få litt mor-datter-tid mens jeg var på telefonen og fikk en skjennepreken av mamma for at jeg hadde kjøpt skostativ på clas ohlson istedenfor ikea slik som hun foreslo. 

Alt skulle bestandig gjøres på hennes måte og dersom man kom med forslag eller gjorde ting på sin egen måte ble man både dømt, fikk kjeft, og hun ble brått sur. Ringte jeg fordi jeg var i godt humør for noe så skulle det snus om for å gi dårlig samvittighet. Var jeg glad så skulle jeg ikke være for glad, det ordnet hun. Absolutt alt skulle gjøres på hennes premisser. 

Anonymkode: d3d71...87e

Kjenner meg godt igjen i dette.

I tillegg var det jeg gjorde sjelden godt nok, og hun skulle ofte måle det jeg sa eller gjorde mot andre. 
En telefonsamtale som i utgangspunktet skulle være koselig, utartet seg til å bli vond, med kjeft og nedverdigelse.

Mor er veldig opptatt av fasade og status.

Jeg prøver å holde henne på avstand, så vi treffes ikke så ofte lenger.

Når vi er sammen prøver jeg å ikke si imot henne, og sier minst mulig annet enn å svare på det hun spør om, for alt skal diskuteres og vris om på.

Er glad i henne, og hun har jo noen gode sider også, men synes det er greit med den avstanden vi har nå.

Anonymkode: f54e6...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2022 den 20.16):

Herregud, dette var nesten som å lese om meg selv og min mor!

Hun hadde sex med en jeg datet, kritiserer meg alltid, snakker stygt om meg til alle som vil høre på, er alltid ett offer og så selvsentrert at det er skummelt.

Barndommen min er ett kapittel for seg selv.

Utad er hun vellykket, driver sitt eget firma og er alltid midtpunktet. Omringer seg med ja mennesker (som ofte er på lønningslisten), og gjør alt hun kan for å få meg til å fremstå som en taper.

Anonymkode: 2b9d4...fbf

Dette er jo helt sykt! 

Anonymkode: bf66b...327

[AnonymBruker]

En kompis av meg har en en slik mor. Det var alltid svært strenge regler i det hjemmet, og alt skulle være slik som hun bestemte. Hun er fortsatt svært dominerende i hans liv. Kunne sitte og si høyt hvilke jenter han fikk lov til å ta med hjem til hun, han trengte ikke komme med noen dum blondine! Hun skryter alltid veldig av seg selv og lyver om ting/opplevelser. Selv når han er i slutten av 20 årene er det hun som skal bestemme jobb, bolig osv. Hun er en skikkelig kjerring og jeg besøker han aldri dersom hun er der. Jeg merker at han har problem med å ta avgjørelser i sitt liv og tørr ikke å gjøre noe før moren har «godkjent» det.

Anonymkode: eea4d...5ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

folk elsker tydeligvis å kalle folk for "narsissistisk" hver gang noen bare er en forbanna drittunge mot alle andre. 

Anonymkode: 109c6...498

Folk som ikke forstår hvordan livet er med en narsissist, uttaler seg gjerne på denne måten. 

Anonymkode: f76f0...143

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

folk elsker tydeligvis å kalle folk for "narsissistisk" hver gang noen bare er en forbanna drittunge mot alle andre. 

Anonymkode: 109c6...498

Har du opplevd en narsissist, så er du ikke tvil om at det er forskjell på drittsekker og narsissister. Alle narsissister er drittsekker, men ikke alle drittsekker er narsissister. 
Har du levd sammen med en narsissist og lest deg opp på feltet, så er det faktisk fult mulig å forstå om man har med en person av narsissistiskkarakter å gjøre. 

Anonymkode: 7fef9...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Dette er jo helt sykt! 

Anonymkode: bf66b...327

Ja, det er det.

Dessverre kommer hun aldri til å forandre seg.

Jeg prøver hardt å komme meg ut av nettet hennes men det er svært vanskelig.

Anonymkode: 2b9d4...fbf

[AnonymBruker]

Moren min har diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Det var tøft å vokse opp. Jeg var så avhengig av hun, men fikk aldri noe anerkjennelse, omsorg eller kjærlighet. Gjorde jeg noe bra fant hun alltid noe negativt med det eller andre som var mye bedre enn meg. Foran andre var jeg god på alt og hun var snill hvis jeg oppførte meg. Alt var løgner ettersom hva som passet seg best. Manipulasjon var dagligkost, både av meg, far og andre. Utad var og er hun populær. 

Selvtilliten min var på bunn, så på skolen var jeg et lett mobbeoffer.

Jeg søkte etter oppmerksomhet og omsorg som ble utnyttet av treneren min og etterfulgt med mange år med seksuelt misbruk og voldtekter. Moren min visste om dette, men var mer opptatt av status og at dette aldri skulle ut. 

Likevel anmeldte jeg det. Først da var mamma ved min side hver gang jeg skulle til psykolog, avhør eller rettsak. Ikke for å trøste og støtte, men for å vri om på ordene mine i hennes favør. 

Hun gjorde meg alltid så sint at jeg eksploderte forså å vise andre hvor fæl jeg var. Søsteren min var gullungen og aldri noe galt med. Hun satt oss søsken opp mot hverandre. Desverre er søsteren min helt lik moren min. 

Er mye jeg kunne skrevet, men i bunn og grunn er det ødeleggende og omsorgssvikt - både hva hun gjorde og andre som utnyttet et barn i en sårbar situasjon. 

Anonymkode: bd42e...6f7

[AnonymBruker]

Denne tråden var både vond og god å lese. Vondt at vi er mange med denne barndommen og godt å kjenne igjen så mye av det dere andre skriver, fordi jeg sliter fremdeles med usikkerhet om det virkelig kan være sant at hun er sånn.

Jeg forstod ikke før nå i midten av tredveårene at det er narsissist hun er. Fikk det egentlig fortalt sakte, men sikkert av min terapeut. 
Jeg har alltid visst at hun er «kald» og ikke en god omsorgsperson. Men, jeg har unnskyld henne med at det bare er slik hun er og at hun er god på andre måter.

Det er veldig gjenkjennelig dette noen beskrev over med søsken. Jeg er det sorte fåret og min søster er gullungen. Vi har blitt satt opp mot hverandre hele livet. Min søster har fortalt meg at hun har vært sint på meg, fordi alt jeg har gjort «galt» har slitt så fælt på mamma. Jeg har slitt med angst og depresjoner fra ungdomsårene og tidlig voksenalder. Det var ekstremt tungt og belastende for min mor. Som kun viste meg avsky og kastet meg ut når jeg slet som mest som attenåring, fordi hun ikke «orket å se at jeg kastet bort livet mitt». Når jeg ser tilbake på mange av disse opplevelsene, som jeg har gått i gjennom i terapi, hører jeg hvor sykt det er. Men, jeg har alltid skammet meg. Jeg har vært «svak» og ikke klart å «ta meg sammen og oppføre meg som alle de normale rundt meg». 
 

Jeg kunne skrevet mange eksempler. I bunn og grunn var det grunnleggende at jeg aldri var god nok i noe. Søsteren min var veldig flink til mye. Jeg prøvde alltid å gjøre henne fornøyd, der hun alltid gikk rundt med pekefingeren og lette etter mine feil.

Jeg skulle ønske jeg visste tidligere, det jeg ser klart i dag. Hennes anerkjennelse trenger jeg ikke. Det rare er at nå som jeg føler det slik, respekterer hun meg for første gang. Jeg godtar ikke lengre hennes anklager eller forsøk på nedverdigelse. Når hun prøver seg hever jeg stemmen og stiller henne til veggs med å spørre hva hun prøver på eller avslører henne. Da kan hun bli gråtkvalt og sier jeg er slem. Det er helt greit. Det eneste jeg gjør, er å påpeke hva hun gjør og si at jeg ikke godtar det. 
 

Nå er hun gammel og har sviktende helse. Hun trenger og krever mye hjelp. Jeg stiller opp noe, men prøver å passe på meg selv. Gullsøsteren har flyttet langt av gårde, så hun får ikke gjort så mye. Hun har etter mange år, i samme spor som vår mor- etter hun fikk egne barn, gått fullstendig på veggen. Hun har begynt i terapi selv og har nok ikke hatt det så greit hun heller. Nå kan vi sammen pusle brikkene på plass og endelig stå sammen og være en hjelp for hverandre. For øvrig virker vi som «vellykkede» mennesker utad alle sammen. Men, de nærmeste vet at her har det vært gjort mye skade. 
 

Vil bare sende dere alle en stor klem. 

Anonymkode: bf854...464

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 14.31):

Den typiske dynamikken i narsissist-familier med 2+ barn er at det ene barnet, gjerne det som ligner mest på narsissisten, er englebarnet, som nærmest ikke kan trå feil, og blir heiet frem. Dette barnet får gjerne et nært forhold til forelderen, og vil desverre ofte også utvikle de samme trekkene, i større eller mindre grad. Typisk familiekonflikt er at dette barnet har et helt annet, og mer positivt bilde av oppveksten enn det søsken/ene har. Et annen søsken får rollen som familiens syndebukk, dette barnet kan bli neglisjert, mishandlet og utsatt for omsorgssvikt, og kan ikke gjøre noe riktig. Alle problemene i familien blir lagt på dette barnet. Har familien mer enn to barn kan resten av barna befinne seg ulike steder på denne skalaen, men det er alltid en gullunge og en svarteper. Svarteper må ofte bryte med hele familien for å bli fri, fordi de andre i ulik grad tar narsissisten fortelling for sann. 

Anonymkode: 6cb86...fcb

Dette kjenner jeg meg SÅ igjen i. Jeg har vært "syndebukken" i en slik familie. Alle problemene hun hadde, var visstnok på grunn av meg. Når jeg i voksen alder fikk problemer med kjæresten og trengte et sted å overnatte etter et brudd, fikk jeg ikke lov å komme til de. Når jeg og kjæresten hadde det stritt var det MIN feil - alltid, og HUN hadde det så vanskelig fordi jeg slet i forholdet. (Det var verst for dem, fordi det ble så slitsomt når jeg ringte.) Når jeg ringte familie for å få hjelp og støtte i den situasjonen, endte det med krangel mellom meg og henne, fordi hun ble så oppgitt over at det IGJEN var problemer med meg. Istedenfor støtte, haglet det med masse kritikk.

Mitt søsken som var englebarnet, har i voksen alder vist seg å ha lite eller ingen empati for andre (var bl.a. utro og fant seg ny kjæreste, uten å informere forrige partner om at det var slutt).

Det jeg synes er rart, er at hun alltid har vært veldig hjelpsom når det gjelder praktiske og økonomiske ting. Dette er jeg selvsagt veldig takknemlig for. Men utover det, føler jeg at jeg har blitt kritisert og hakket på - og ikke blitt sett - gjennom hele livet. Vet at mange andre synes hun er verdens hyggeligste. (Men det er også enkelte som har brutt all kontakt med henne).

Flere som har erfaring med dette? Å ha en mor som er hjelpsom (og hyggelig utad), men som likevel oppleves som en narsissistisk mor? Går til psykolog og vet jeg har fått et skadet selvbilde pga dette, og flere har sagt at jeg unnskylder meg hele tiden, og de har lurt på hvorfor.

 

 

Anonymkode: 90f07...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 14.31):

Mor til eksen er nok det. Hun har jo skjønt at moren er annerledes store deler av livet, men narsissisten er jo også ekspert på å få andre til å føle at det er de det er noe gærnt med. Hun hadde fortalt en del historier fra barndommen, og har også brutt med moren, og ordet narsissist kom opp litt tilfeldig da jeg leste en artikkel om dynamikken i familier hvor mor er narsissist, og jeg kunne krysse av på nesten alle punktene.

Siden dette har vært veldig traumatisk sa jeg på en forsiktig måte at jeg hadde lest en artikkel som minnet veldig om hennes historie, men at jeg forsto om hun ikke orket å lese den. (Selv for meg som utenforstående var det en fysisk reaksjon, når jeg leste dette, siden dette hadde skjedd med en menneske jeg var glad i.) Først sa hun at hun ikke orket, men etter noen uker hadde tanken modnet, og jeg sendte henne linken. Tror det var det beste til slutt, selv om det er vondt å rippe opp i det. Man får det plutselig svart på hvitt at man ikke er gal likevel, og det kan hjelpe til å bearbeide det. 

Det er ikke sikkert denne bobla sprekker. Den typiske dynamikken i narsissist-familier med 2+ barn er at det ene barnet, gjerne det som ligner mest på narsissisten, er englebarnet, som nærmest ikke kan trå feil, og blir heiet frem. Dette barnet får gjerne et nært forhold til forelderen, og vil desverre ofte også utvikle de samme trekkene, i større eller mindre grad. Typisk familiekonflikt er at dette barnet har et helt annet, og mer positivt bilde av oppveksten enn det søsken/ene har. Et anne søsken får rollen som familiens syndebukk, dette barnet kan bli neglisjert, mishandlet og utsatt for omsorgssvikt, og kan ikke gjøre noe riktig. Alle problemene i familien blir lagt på dette barnet. Har familien mer enn to barn kan resten av barna befinne seg ulike steder på denne skalaen, men det er alltid en gullunge og en svarteper. Svarteper må ofte bryte med hele familien for å bli fri, fordi de andre i ulik grad tar narsissisten fortelling for sann. 

Anonymkode: 6cb86...fcb

Jeg kjenner meg også sykt igjen i dette. Jeg var det sorte fåret i familien, og den dag idag har jeg dårlig forhold til flere av søsknene mine fordi ting er blitt manipulert. Har heldigvis god kontakt med noen søsken, men hele familiesituasjon er funka opp. Gått sykt mange år i behandling bare for å komme.meg på beina

Anonymkode: b41aa...ef0

[AnonymBruker]

Skjønte det før jeg var gammel nok til å skjønne hva jeg skjønte.. Mye psykisk vold, alt skulle gå slik hun ville, hvis ikke ble det forferdelige trusler. Ingen empati eller kjærlighet. Viste avsky hvis noe skulle lykkes i mitt liv, og også avsky til barnebarn. Hadde litt kontakt, ikke vet jeg hvorfor i dag. Det var ingen stor sorg når hun døde. Dessverre .

Anonymkode: 4f396...89e

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Dette kjenner jeg meg SÅ igjen i. Jeg har vært "syndebukken" i en slik familie. Alle problemene hun hadde, var visstnok på grunn av meg. Når jeg i voksen alder fikk problemer med kjæresten og trengte et sted å overnatte etter et brudd, fikk jeg ikke lov å komme til de. Når jeg og kjæresten hadde det stritt var det MIN feil - alltid, og HUN hadde det så vanskelig fordi jeg slet i forholdet. (Det var verst for dem, fordi det ble så slitsomt når jeg ringte.) Når jeg ringte familie for å få hjelp og støtte i den situasjonen, endte det med krangel mellom meg og henne, fordi hun ble så oppgitt over at det IGJEN var problemer med meg. Istedenfor støtte, haglet det med masse kritikk.

Mitt søsken som var englebarnet, har i voksen alder vist seg å ha lite eller ingen empati for andre (var bl.a. utro og fant seg ny kjæreste, uten å informere forrige partner om at det var slutt).

Det jeg synes er rart, er at hun alltid har vært veldig hjelpsom når det gjelder praktiske og økonomiske ting. Dette er jeg selvsagt veldig takknemlig for. Men utover det, føler jeg at jeg har blitt kritisert og hakket på - og ikke blitt sett - gjennom hele livet. Vet at mange andre synes hun er verdens hyggeligste. (Men det er også enkelte som har brutt all kontakt med henne).

Flere som har erfaring med dette? Å ha en mor som er hjelpsom (og hyggelig utad), men som likevel oppleves som en narsissistisk mor? Går til psykolog og vet jeg har fått et skadet selvbilde pga dette, og flere har sagt at jeg unnskylder meg hele tiden, og de har lurt på hvorfor.

 

 

Anonymkode: 90f07...398

Dette er helt klassisk for narsissister; fremstår som flotte og hyggelige mennesker utad, men bruker manipulering og psykisk vold (eller annen vold) ovenfor de nærmeste.

At hun er gavmild økonomisk og praktisk vil jeg tro handler om hennes behov for å fremstå som "skikkelig" for andre, i tillegg til å binde deg til seg.

Anonymkode: daae4...a6d