Noen som har vokst opp med narsisstisk mor?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har vokst opp med en narsissistisk mor? På hvilket tidspunkt skjønte dere at hun var annerledes enn andre mødre?

Vil dere dele erfaringer? Hvordan opplevdes relasjonen til mor i barndommen når hun har en slik personlighetsforstyrrelse? I hvilken grad var livet styrt av rigide "leveregler"? Mangel på empati i relasjonen?

Anonymkode: 9bdba...4cb

[AnonymBruker]

Min mor har dessverre klare narsissistiske trekk. Aldri blitt satt en diagnose, da hun selv ikke mener det er noe feil med henne! 
forsto nok ikke omfanget av det før jeg ble voksen og litt opp i 20 årene selv. Men har helt fra jeg var liten skjønt at noe var anderledes! Hun snakker nesten utelukkende om seg selv, egne oppdiktede prestasjoner og lyver så hun tror det selv. Hun viser svært skjeldent empati, og misliker sterkt å snakke om følelser. Hun kan også ut av det blå være veldig slem eller dømmende for å sette seg selv i ett bedre lys, eller for å trykke ned andre. 
 

Kan ikke skrive noen konkrete hendelser her, men for å si det slik, det har krevd mange timer hos psykolog i voksen alder for å klare å ha litt tro på meg selv og egen personlighet igjen

Anonymkode: b29e4...c67

[AnonymBruker]

Første svar kunne vært skrevet av meg, stiller meg bak hvert ord. Jeg har akkurat samme opplevelse. 
 

 

Anonymkode: f405a...134

[AnonymBruker]

Mannen min har en slik mor. Han, eldre søsken og bestevennene hans visste at noe var " galt" fra ca 11-12 års alderen. At hun er narsissist fant han ut av i tenårene da eldre søsken utdannet seg til psykolog. At hun er bipolar og narsissist fant han ut av rundt 30 årene etter moren ble lurt med til psykolog.

Anonymkode: 70c4b...7bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mannen min har en slik mor. Han, eldre søsken og bestevennene hans visste at noe var " galt" fra ca 11-12 års alderen. At hun er narsissist fant han ut av i tenårene da eldre søsken utdannet seg til psykolog. At hun er bipolar og narsissist fant han ut av rundt 30 årene etter moren ble lurt med til psykolog.

Anonymkode: 70c4b...7bb

Rigide leveregler og mangel på empati så lenge han kan huske i barndommen. Han har kontakt med henne idag, men nesten kun over Messenger da hun bor i et annet land .

Anonymkode: 70c4b...7bb

[AnonymBruker]

Ingen diagnose, men definitivt narsissistiske trekk.

Jeg var ikke klar over dt før jeg flyttet hjemmefra for å studere. Alle andre hadde et såå koselig forhold til moren sin og dro hjem i helger engang iblant for å få litt mor-datter-tid mens jeg var på telefonen og fikk en skjennepreken av mamma for at jeg hadde kjøpt skostativ på clas ohlson istedenfor ikea slik som hun foreslo. 

Alt skulle bestandig gjøres på hennes måte og dersom man kom med forslag eller gjorde ting på sin egen måte ble man både dømt, fikk kjeft, og hun ble brått sur. Ringte jeg fordi jeg var i godt humør for noe så skulle det snus om for å gi dårlig samvittighet. Var jeg glad så skulle jeg ikke være for glad, det ordnet hun. Absolutt alt skulle gjøres på hennes premisser. 

Anonymkode: d3d71...87e

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Narsissistiske mennesker går jo sjelden til psykolog, da de er jo feilfrie i egne øyne så det blir litt synsing ut av det. Jeg har en i omgangskretsen som jeg lurer på er narsissist, hun har følgende trekk;

- finner på løgnhistorier eller "pynter på" historiene til det ekstreme, en vanlig tur i skogen blir til "safari" feks. eller har hun lånt seg bil høres det ut som det er en luksusbil osv.

-rigid i form av lite fleksibel livsførsel, strenge leveregler

- manipulerende adferd, kan få folk rundt seg til å støtte henne i det de villeste ting, gjerne personer med en viss grad av makt, feks fastlegen, diverse spesialister osv. Hun fikk eksempelvis utskrevet et handicapbevis til bilen sin slik at hun kunne parkere på handicaplass, til tross for at hun er i 100% jobb og jogger og trener på fritida. Hun fikk også sønnen til å låne en rullestol på tivoli slik at familien fikk slippe foran i køene, selv om han er helt frisk og aldri har hatt behov for rullestol i virkeligheten.

-hun påberoper seg spesialbehandling i form av diverse ting, feks er det helt utelukket at hun skal vente på plass til noen form for kurs eller lignende, da skal hun komme foran de andre, det er en selvfølge i hennes øyne.

-hun kan være slem mot andre da hun mangler mye empati, men har noe tillært empati slik at hun fremstår normal utad.

Lurer på om hun kan være narsissist, det er litt vanskelig å si. Hun er som sagt veldig overtalende og alt fremstår veldig "riktig" når hun selv snakker. Men når man tenker over historiene etterpå kommer man ofte frem til at det er noe som skurrer.

Anonymkode: 9bdba...4cb

[AnonymBruker]

Har en kollega som jeg er hellig overbevist om at h*n må være narsissist. Jobbet sammen i 2,5 år, og håper mildt sagt at h*n finner seg annet arbeidssted.

- H*n overdriver ekstremt når h*n skal gjenfortelle situasjoner, historier og hendelser. Må ofte korrigere h*n og si at det var faktisk ikke sånn i det HELE tatt. Da blir h*n kjempesint og fornærmet. 
- IKKE fleksibel. Ingenting kan gjøres annerledes, det må være som det alltid har vært på jobben. Til tross for at det er snakk om endringer som har blitt påkrevd fra høyere hold. 
- Virker ikke oppriktig empatisk ovenfor andre - er kun når det gjelder h*n selv. For eksempel: H*n mener selv at sjefene er slemme/frekke med h*n, og har flere ganger løpt ut fra møte med sjefene i hysterisk gråt fordi h*n føler ikke at h*n blir hørt? Om noen andre forteller noe som, normalt sett skulle gitt en empatisk reaksjon, er h*n helt uberørt. 
- Dikter opp prestasjoner. Har påberopt seg "æren" til at noen andre ble forfremmet, som h*n absolutt IKKE hadde noe med å gjøre. 
- Baksnakker ALLE kollegene sine
- H*n gjør aldri feil selv og er tilsynelatende feilfri i egne øyne. 

Anonymkode: f851c...520

[AnonymBruker]

Ja. Jeg skjønte det da jeg var lite barn, og ble utsatt for psykisk og fysisk vold. Om jeg var i bursdagsselskap hos venner - ville jeg aldri hjem. Jeg hadde aldri hjemlengsel på overnatting. Ingen av mine venners foreldre behandlet barna sine slik jeg ble behandlet. Om jeg prøvde å hinte til at det var feil slik hun behandlet meg, påsto hun at man ikke vet hva som skjer under hjemmets fire vegger - og at dem også ble behandlet på samme måte. 

Jeg skjønte ikke før slutten av tyveårene at hun lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Min mor var covert. Det var altså få mennesker som fikk oppleve hennes raseri. 

På grunn av henne har jeg hatt problemer med å stole på mine egne følelser - og ikke visst hvem jeg er - eller hva jeg "får lov til" å føle. Jeg har jobbet mye med det, og kjenner meg selv mye bedre i dag. 

Anonymkode: e7f0a...635

[AnonymBruker]

Jeg har blitt kjeftet på, ignorert og nedsnakket så lenge jeg kan huske. Hun blir i andres øyne sett på som festens midtpunkt og selv om det følger mye drama med henne så virker de fleste til å se bort ifra det da hun er veldig sjarmerende på andre måter. Det de aller fleste ikke vet er at hun har vært avvisende, kritiserende og vekslet mellom å dytte meg fra seg for så å ville ha meg nær når hun trenger meg. Hun har null respekt for mine grenser eller privatliv og alt blir fortalt til alle, spesielt når hun er i sinte perioder hvor alle hennes sorger i livet er min feil. Få vet at hun hadde sex med en mann jeg datet i lengre tid. Da prøvde hun å manipulere seg ut situasjonen ved å si at han hadde prøvd seg på henne og hun våknet naken i sengen med han men ingenting hadde skjedd med at jeg virkelig burde kutte han ut. Hun er uspiselig og direkte slem og alt i denne verden handler om henne selv. Først i 30 årene jeg virkelig skjønte hvor syk hun er. Jeg har slitt mye i forhold og gang på gang funnet meg partnere som er en refleksjon av min mor på mange måter, spesielt Mtp å ikke respektere grenser. Nå i 40 årene er jeg endelig i ett godt forhold, har det fint med meg selv og har minimal kontakt med min mor så langt det lar gjøre uten at hun skaper fullt oppstyr i familien. 

Anonymkode: 2b9d4...fbf

[AnonymBruker]

Jeg tror bonusbarnet mor har slike trekk. Enn så lenge prater hen om mor som en slags allvitende og allmektig gudeskikkelse. Hen skulle bare visst hvor mye faren strekker seg for at hen skal oppleve stabilitet til tross for mors brå skifter i planer om det gagner henne, men rigiditet dersom noe ikke er i hennes favør.

Jeg begynner å bli sliten av at barnet roser henne opp i skyene foran meg for helt idiotiske ting (som f eks å holde vinkveld for 10 stk under korona, slik at venninnene hennes fikk kost seg). Er også vanskelig å se på at barnet ser på det som helt naturlig at hen skal strekke seg langt for å å føye mor (f eks om hun vil endre hele samværsplanen på sparket, sier hun det foran barnet, som sier at "selvsagt skal jeg tilpasse meg om det blir best for mor").

Hører også at hun baksnakker mye, og at barna plukker opp at alle andre er idioter vi ikke må ta hensyn til. Hun har fått sparken fra fire jobber, dette er selvsagt ikke hennes feil. Barnet skryter av hvordan mor står opp for seg selv. Barnet skryter også over hvor snill og diplomatisk moren er, mens jeg og mannen virkelig får oppleve hennes raseri. Jeg har aldri før opplevd slikt uhemmet og irrasjonelt raseri.

Som en nevner over her, hun kan få folk til å støtte seg på de villeste påstander. Jeg har heller ikke inntrykk av at ting hun gjør for andre kommer fra empati, men at de går inn i et slags regnskap hvor hun forventer ting tilbake.

Jeg er glad i barnet, og vil alt godt i verden for dette flotte lille mennesket! Jeg har derfor aldri sagt noe negativt om henne foran barnet. Men noen ganger lurer jeg på om dette faktisk er til barnets beste, for jeg er oppriktig bekymret for hva som skjer den dagen barnet sier henne imot.

Anonymkode: bd0a5...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tror bonusbarnet mor har slike trekk. Enn så lenge prater hen om mor som en slags allvitende og allmektig gudeskikkelse. Hen skulle bare visst hvor mye faren strekker seg for at hen skal oppleve stabilitet til tross for mors brå skifter i planer om det gagner henne, men rigiditet dersom noe ikke er i hennes favør.

Jeg begynner å bli sliten av at barnet roser henne opp i skyene foran meg for helt idiotiske ting (som f eks å holde vinkveld for 10 stk under korona, slik at venninnene hennes fikk kost seg). Er også vanskelig å se på at barnet ser på det som helt naturlig at hen skal strekke seg langt for å å føye mor (f eks om hun vil endre hele samværsplanen på sparket, sier hun det foran barnet, som sier at "selvsagt skal jeg tilpasse meg om det blir best for mor").

Hører også at hun baksnakker mye, og at barna plukker opp at alle andre er idioter vi ikke må ta hensyn til. Hun har fått sparken fra fire jobber, dette er selvsagt ikke hennes feil. Barnet skryter av hvordan mor står opp for seg selv. Barnet skryter også over hvor snill og diplomatisk moren er, mens jeg og mannen virkelig får oppleve hennes raseri. Jeg har aldri før opplevd slikt uhemmet og irrasjonelt raseri.

Som en nevner over her, hun kan få folk til å støtte seg på de villeste påstander. Jeg har heller ikke inntrykk av at ting hun gjør for andre kommer fra empati, men at de går inn i et slags regnskap hvor hun forventer ting tilbake.

Jeg er glad i barnet, og vil alt godt i verden for dette flotte lille mennesket! Jeg har derfor aldri sagt noe negativt om henne foran barnet. Men noen ganger lurer jeg på om dette faktisk er til barnets beste, for jeg er oppriktig bekymret for hva som skjer den dagen barnet sier henne imot.

Anonymkode: bd0a5...b37

Meg som skrev over deg her. Barnet kommer tidsnok til å se hvem mor er. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din av barnet. For min egen del visste jeg nok at noe var galt med min mor men skrøt henne opp i skyene, tror kanskje jeg mer enn noe annet prøvde å overbevise meg selv, mer enn andre, at jeg hadde en fantastisk mor. Alt blir det ført regnskap over og det er ingen genuin empati og man blir sittende i takknemlighetsgjeld gjeld over ting man har sagt mei takk til men som hun allikevel gir. Så neste gang hun blir sint får jeg høre jeg har gitt barnet ditt den tingen og du er aldri takknemlig. Forventer at alle alltid skal hjelpe henne og yter aldri hjelp tilbake. Det at jeg hadde andre voksne rundt meg i nære forhold er grunnen til at jeg er oppegående i dag, selv om det har tatt lang tid å komme seg følelsesmessig.  Fortsett å være den trygge voksen personen du er for bonusbarnet ditt, det er det største du kan gjøre for barnet. 

Anonymkode: 2b9d4...fbf

[AnonymBruker]

Mor til eksen er nok det. Hun har jo skjønt at moren er annerledes store deler av livet, men narsissisten er jo også ekspert på å få andre til å føle at det er de det er noe gærnt med. Hun hadde fortalt en del historier fra barndommen, og har også brutt med moren, og ordet narsissist kom opp litt tilfeldig da jeg leste en artikkel om dynamikken i familier hvor mor er narsissist, og jeg kunne krysse av på nesten alle punktene.

Siden dette har vært veldig traumatisk sa jeg på en forsiktig måte at jeg hadde lest en artikkel som minnet veldig om hennes historie, men at jeg forsto om hun ikke orket å lese den. (Selv for meg som utenforstående var det en fysisk reaksjon, når jeg leste dette, siden dette hadde skjedd med en menneske jeg var glad i.) Først sa hun at hun ikke orket, men etter noen uker hadde tanken modnet, og jeg sendte henne linken. Tror det var det beste til slutt, selv om det er vondt å rippe opp i det. Man får det plutselig svart på hvitt at man ikke er gal likevel, og det kan hjelpe til å bearbeide det. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er glad i barnet, og vil alt godt i verden for dette flotte lille mennesket! Jeg har derfor aldri sagt noe negativt om henne foran barnet. Men noen ganger lurer jeg på om dette faktisk er til barnets beste, for jeg er oppriktig bekymret for hva som skjer den dagen barnet sier henne imot.

Anonymkode: bd0a5...b37

Det er ikke sikkert denne bobla sprekker. Den typiske dynamikken i narsissist-familier med 2+ barn er at det ene barnet, gjerne det som ligner mest på narsissisten, er englebarnet, som nærmest ikke kan trå feil, og blir heiet frem. Dette barnet får gjerne et nært forhold til forelderen, og vil desverre ofte også utvikle de samme trekkene, i større eller mindre grad. Typisk familiekonflikt er at dette barnet har et helt annet, og mer positivt bilde av oppveksten enn det søsken/ene har. Et anne søsken får rollen som familiens syndebukk, dette barnet kan bli neglisjert, mishandlet og utsatt for omsorgssvikt, og kan ikke gjøre noe riktig. Alle problemene i familien blir lagt på dette barnet. Har familien mer enn to barn kan resten av barna befinne seg ulike steder på denne skalaen, men det er alltid en gullunge og en svarteper. Svarteper må ofte bryte med hele familien for å bli fri, fordi de andre i ulik grad tar narsissisten fortelling for sann. 

Anonymkode: 6cb86...fcb

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om min mor er sånn, men alt handlet om hennes følelser og behov i oppveksten. Hvis jeg fikk det vanskelig, ble hun hysterisk og fortvilet og jeg måtte ta hensyn til henne og ikke påføre henne belastninger, for det orket hun ikke. Jeg ble derfor emosjonelt vanskjøttet, ingenting ble tatt tak i, hverken mobbing eller at jeg slet med angst og depresjoner. Alt var alltid på de voksnes premisser og deres behov måtte tas hensyn til på bekostning av oss barna.

Vi levde under utrolig strenge regler som var umulige å klare, selv når jeg var hos andre gjaldt mine foreldres regler om ikke å se på TV, spise godteri eller annen dårlig mat. Min mor ble rasende hvis jeg ikke fulgte alle regler og de var maaaaaange.

Hun kritiserte oss barna konstant, det var hakking, skampåføring og forakt dagen lang, iblandet like mange øyeblikk av stor kjærlighet, omsorg og selvoppofrelse. Som om hun ville være den perfekte mor. Det var som om hånden som klappet meg på kinnet også var den som slo.

Min mor var totalt grenseløs og invaderende og skulle blande seg opp i alt, klær, venner, hårfrisyre, kjæreste, hobbyer, interesser. Hvis hun mislikte noe av det, måtte jeg kutte det ut, mente hun. Hun invaderte vårt privatliv, leste private notater og brev og ble sint hvis hun mislikte noe.

Og sånn er hun fremdeles. Hun er også helt grenseløs og respektløs med hva hun utleverer av mitt privatliv til sine venner og bekjente. Da fremstiller hun oss barna som hjelpeløse og stakkarslige, men heldigvis stiller hun opp, hele hennes liv består av å hjelpe oss, og nei, hun kan ikke bli med på ditt eller datt, for du vet, hun må jo ta seg av barna sine. Vi er alle godt voksne i dag. 

Kjenner noen seg igjen i dette? Hun er som en blanding av uempatisk/foraktfull/egoistisk og selvoppofrende/kjærlig/varm mor.

Anonymkode: ff6c1...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er usikker på om min mor er sånn, men alt handlet om hennes følelser og behov i oppveksten. Hvis jeg fikk det vanskelig, ble hun hysterisk og fortvilet og jeg måtte ta hensyn til henne og ikke påføre henne belastninger, for det orket hun ikke. Jeg ble derfor emosjonelt vanskjøttet, ingenting ble tatt tak i, hverken mobbing eller at jeg slet med angst og depresjoner. Alt var alltid på de voksnes premisser og deres behov måtte tas hensyn til på bekostning av oss barna.

Vi levde under utrolig strenge regler som var umulige å klare, selv når jeg var hos andre gjaldt mine foreldres regler om ikke å se på TV, spise godteri eller annen dårlig mat. Min mor ble rasende hvis jeg ikke fulgte alle regler og de var maaaaaange.

Hun kritiserte oss barna konstant, det var hakking, skampåføring og forakt dagen lang, iblandet like mange øyeblikk av stor kjærlighet, omsorg og selvoppofrelse. Som om hun ville være den perfekte mor. Det var som om hånden som klappet meg på kinnet også var den som slo.

Min mor var totalt grenseløs og invaderende og skulle blande seg opp i alt, klær, venner, hårfrisyre, kjæreste, hobbyer, interesser. Hvis hun mislikte noe av det, måtte jeg kutte det ut, mente hun. Hun invaderte vårt privatliv, leste private notater og brev og ble sint hvis hun mislikte noe.

Og sånn er hun fremdeles. Hun er også helt grenseløs og respektløs med hva hun utleverer av mitt privatliv til sine venner og bekjente. Da fremstiller hun oss barna som hjelpeløse og stakkarslige, men heldigvis stiller hun opp, hele hennes liv består av å hjelpe oss, og nei, hun kan ikke bli med på ditt eller datt, for du vet, hun må jo ta seg av barna sine. Vi er alle godt voksne i dag. 

Kjenner noen seg igjen i dette? Hun er som en blanding av uempatisk/foraktfull/egoistisk og selvoppofrende/kjærlig/varm mor.

Anonymkode: ff6c1...90a

Oi, det er som å lese om min mor og oppvekst! Min mor pleide også å true med å ta sitt eget liv eller drepe kjæledyrene våre hvis vi ikke oppførte oss. Hvordan er forholdet ditt til henne i dag? 

Anonymkode: b5651...661

[AnonymBruker]

Er mora mi narsissistisk hvis hun ikke ringer når hun vet jeg har det vanskelig, sier rett ut "Han elsket deg ikke!" om eksen min i stedet for å trøste, sier stygge ting til meg og samtidig passer på fasaden slik at andre skal tro hun har et perfekt liv, perfekt mann (som egentlig er utro)...? 

Anonymkode: 334d1...b2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Oi, det er som å lese om min mor og oppvekst! Min mor pleide også å true med å ta sitt eget liv eller drepe kjæledyrene våre hvis vi ikke oppførte oss. Hvordan er forholdet ditt til henne i dag? 

Anonymkode: b5651...661

Jeg har stort sett et godt forhold til henne i dag og har tilgitt det som har skjedd selv om jeg er varig psykisk skadd, men det skjedde og hun klarte ikke bedre, så jeg har klart å akseptere det.

Jeg har lært meg å stå opp for meg selv på en helt annen måte enn da jeg var barn, så nå klarer jeg i større grad å stoppe henne når hun er foraktfull, kritiserende, hysterisk, invaderende osv. Hun er som sagt også veldig selvoppofrende, så jeg ser jo at hun er glad i meg. Derfor har jeg valgt å tilgi.

Min mor sa aldri så stygge ting som det du beskriver da. Hvordan er ditt forhold til henne da?

Anonymkode: ff6c1...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 14.31):

Mor til eksen er nok det. Hun har jo skjønt at moren er annerledes store deler av livet, men narsissisten er jo også ekspert på å få andre til å føle at det er de det er noe gærnt med. Hun hadde fortalt en del historier fra barndommen, og har også brutt med moren, og ordet narsissist kom opp litt tilfeldig da jeg leste en artikkel om dynamikken i familier hvor mor er narsissist, og jeg kunne krysse av på nesten alle punktene.

Siden dette har vært veldig traumatisk sa jeg på en forsiktig måte at jeg hadde lest en artikkel som minnet veldig om hennes historie, men at jeg forsto om hun ikke orket å lese den. (Selv for meg som utenforstående var det en fysisk reaksjon, når jeg leste dette, siden dette hadde skjedd med en menneske jeg var glad i.) Først sa hun at hun ikke orket, men etter noen uker hadde tanken modnet, og jeg sendte henne linken. Tror det var det beste til slutt, selv om det er vondt å rippe opp i det. Man får det plutselig svart på hvitt at man ikke er gal likevel, og det kan hjelpe til å bearbeide det. 

Det er ikke sikkert denne bobla sprekker. Den typiske dynamikken i narsissist-familier med 2+ barn er at det ene barnet, gjerne det som ligner mest på narsissisten, er englebarnet, som nærmest ikke kan trå feil, og blir heiet frem. Dette barnet får gjerne et nært forhold til forelderen, og vil desverre ofte også utvikle de samme trekkene, i større eller mindre grad. Typisk familiekonflikt er at dette barnet har et helt annet, og mer positivt bilde av oppveksten enn det søsken/ene har. Et anne søsken får rollen som familiens syndebukk, dette barnet kan bli neglisjert, mishandlet og utsatt for omsorgssvikt, og kan ikke gjøre noe riktig. Alle problemene i familien blir lagt på dette barnet. Har familien mer enn to barn kan resten av barna befinne seg ulike steder på denne skalaen, men det er alltid en gullunge og en svarteper. Svarteper må ofte bryte med hele familien for å bli fri, fordi de andre i ulik grad tar narsissisten fortelling for sann. 

Anonymkode: 6cb86...fcb

Dette kjenner jeg igjen ved mine egne barn. Deres far har klare narssistiske trekk. 

Anonymkode: 23121...ae3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 12.15):

Takk for svar alle sammen. Narsissistiske mennesker går jo sjelden til psykolog, da de er jo feilfrie i egne øyne så det blir litt synsing ut av det. Jeg har en i omgangskretsen som jeg lurer på er narsissist, hun har følgende trekk;

- finner på løgnhistorier eller "pynter på" historiene til det ekstreme, en vanlig tur i skogen blir til "safari" feks. eller har hun lånt seg bil høres det ut som det er en luksusbil osv.

-rigid i form av lite fleksibel livsførsel, strenge leveregler

- manipulerende adferd, kan få folk rundt seg til å støtte henne i det de villeste ting, gjerne personer med en viss grad av makt, feks fastlegen, diverse spesialister osv. Hun fikk eksempelvis utskrevet et handicapbevis til bilen sin slik at hun kunne parkere på handicaplass, til tross for at hun er i 100% jobb og jogger og trener på fritida. Hun fikk også sønnen til å låne en rullestol på tivoli slik at familien fikk slippe foran i køene, selv om han er helt frisk og aldri har hatt behov for rullestol i virkeligheten.

-hun påberoper seg spesialbehandling i form av diverse ting, feks er det helt utelukket at hun skal vente på plass til noen form for kurs eller lignende, da skal hun komme foran de andre, det er en selvfølge i hennes øyne.

-hun kan være slem mot andre da hun mangler mye empati, men har noe tillært empati slik at hun fremstår normal utad.

Lurer på om hun kan være narsissist, det er litt vanskelig å si. Hun er som sagt veldig overtalende og alt fremstår veldig "riktig" når hun selv snakker. Men når man tenker over historiene etterpå kommer man ofte frem til at det er noe som skurrer.

Anonymkode: 9bdba...4cb

Kjenner til en som fikk kommunal bolig for handikkappede, uten å være gammel eller være handikappet og hvor nav og venner betalte for flytting pga hun er så god til med gråt i stemmen å lyve på seg helseproblemer,og dårlig økonomi...hun har litt problemer med det ene beinet...og hun får trygd fra både norge og utlandet, fordi hun har bodd og jobbet i et annet europeisk land. 

Anonymkode: 6afd6...3dc

[AnonymBruker]

Min mor er nok ikke narsissist fullt ut slik jeg leser om her, men har helt klart noen narsissistiske trekk (mener jeg). Men mye mildere, og jeg har ikke opplevd noe omsorgssvikt! Har derimot slitt med en del vonde følelser rundt henne, vil ikke skuffe henne samtidig som jeg foretrekker å ha henne på en armlengdes avstand.

- jeg var nok alltid «gullungen» som noen over her beskriver, hun sa gjerne ting til meg i fortrolighet da jeg var barn som satte meg «over»  min eldre søster. Som at jeg var smartere, mer moden, at vi forsto hverandre mens søsteren min var mer som pappa. Hun tok meg med på mye rart i sitt «miljø» (alternativ medisin etc) og holdt meg på en pidestall.  Søsteren min var ikke noen syndebukk da, men hun var helt klart «mer ordinær» i mors øyne av en eller annen grunn. Og det er jo ikke basert på noe faktuelt.

- det var mye fokus på hva som var rett og feil mat. Jeg kan fortsatt, som tobarnsmor i tredveårene, ta meg selv i å gjemme ting på kjøkkenet mitt om hun kommer på besøk. Hun himlet med øynene og kommenterte når det kom reklame på tv for helt vanlige matprodukter som hun mente var feil.

- hun forteller stadig historier om seg selv som jeg vet er falske. Overdriver egen fortreffelighet og smører tykt på. Virker ikke som om hun skjønner selv at det er falskt. Eksempel er feks at vi hadde en hund da jeg var tenåring som jeg og søsteren min hadde hovedansvaret for. Det var vi som gjorde alt, gikk turer osv, men den dag i dag kan hun fortelle om hvor lange turer hun gikk hver eneste dag med den hunden. Hvordan hun alene tok ansvaret for den.

- skaper mye empati rundt egen person. Det er alltid noe galt, hun har vondt her og der, det er legens feil eller fordi hun har spist noe feil - jeg mistenker at det handler om feilernæring basert på pseudo-vitenskap og/eller livslang mangel på trening. Uansett er det alltid mer synd på henne enn noen andre.

- som tenåring var det aldri rom for å utagere eller smelle med dører. Kverulerte vi på noe så begynte hun å gråte, og vi måtte be om unnskyldning. Kunne gjemme seg på rommet i timesvis og hulkegråte fordi vi var så slemme. Vi var tenåringer, så sikkert ikke superhyggelige, men hun skulle jo vært en trygg voksen.

- brukte meg som «psykolog» når vi kjørte bil fra jeg var veldig liten. Fortalte meg ting om forholdet hennes til pappa og til mine besteforeldre som en åtteåring ikke burde trenge å ta stilling til. Måtte alltid ta hennes side, hun eier ikke selvinnsikt overhodet. Alt er alle andre sin feil.

Mye har blitt bedre med årene, men det handler nok om at vi møtes kanskje en gang i måneden. Men hun bruker mye skyld for å påvirke. Feks bli sint fordi jeg ikke fortalte at jeg var gravid tidlig nok for henne, hun har ikke ringt meg på flere år, men sender ofte sms ala «det passer vel ikke å prate med meg nå… men hører jo aldri fra dere. Får jo aldri sett barnebarna mine jeg..» grunnen til at hun ikke ringer er fordi jeg ba henne slutte å ringe hver eneste dag da jeg var student og tidlig i tyveårene. Det tok hun veldig personlig. Kan også poengtere hvor nære hennes venninner er med sine døtre og at det er synd at hennes døtre er så selvstendige at de ikke trenger det. 

Ja.. det ble langt og det er mye som ikke er her, men slitsomt er det.

Anonymkode: a5150...cbb