Skal vi voksne faktisk akseptere all uspiselig opp førsel fra tenåringer?

[AnonymBruker]

Leser ofte om tenåringer som er  frekke verbalt , banner, smeller i dører, hyler og skriker, har null respekt for foreldre og søsken. De skal kjøres/hentes og foreldre skal stå på pinne 24/7. Enkelte tyr også til fysiske angrep. 
Det jeg lurer på er skal alt dette faktisk aksepteres og «unnskyldes» med at de er tenåringer? Føler de skal håndteres med silkehansker og vi skal forstå oss i hjel. Det skal snakkes om kun da det passer tenåringen. 
Ja, jeg vet/ skjønner at det er vanskelig å være tenåring i dag og spesielt nå under corona. 
Jeg tenker bare at med all den dullingen og tilretteleggingen, hvordan skal da de unge klare seg som voksne da da får en smell. For smeller opplever vi alle i livet.

Jeg har selv en gutt på 16 år som jeg prøver å oppdra så godt jeg kan. Men, han vet også at dårlige valg får konsekvenser. Han får ikke snakke til meg som han vil og heller ikke smelle med dører. Vi kan diskutere, men brøling og stygg munnbruk er ikke tillatt fra verken han eller meg. Dette vet han godt. Vi har en veldig godt forhold, tillitsfullt forhold  og kan snakke om det meste. 
Men, da jeg hører om andre så føler jeg at jeg er ekstremt streng, hører fra venner som har tenåringer at en må bare akseptere ufin oppførsel, hyling, skriking og følge kravene deres siden de er tross alt tenåringer og hormonene raser. 
Hva tenker dere? Skal all oppførsel og mangel på respekt aksepteres pga de er tenåringer? 

Anonymkode: 17cc0...f9b

[Leeloo]

Jeg tror det er vanskelig å si så mye om det; har man møtt en tenåring har man møtt én tenåring. Jeg har en «enkel» tenåring (enn så lenge), lite utagering, ikke kjefting og smelling, av og til litt surmuling, men godt innenfor det som er akseptabelt. Aldri stygt språk (hun kan banne, noe jeg ikke legger meg opp i, men ikke i krangler f.eks.). Hun har det ganske fritt så lenge hun viser at hun er til å stole på og takler friheten. Det er en blanding av rolig personlighet og god oppdragelse.

Har man derimot en stri tenåring der absolutt alt er en kamp så kan jeg forstå at man ikke kan slå ned på hver minste ting. Choose your battles får nok en helt ny betydning. Jeg kan ikke forestille meg hvor tungt det må være, det er tøft nok å være forelder til «enkle» barn (tøft som i stort ansvar). Jeg tenker jo av og til at «det ville jeg aldri funnet meg i», men så slipper jeg også det, så hva vet jeg. Jeg aner ikke hva jeg ville gjort dersom tenåringen min plutselig bestemte seg for å bli rebelsk og utagerende. 

Det eneste som ikke er lov er å gi opp, eller å gi totalt etter (enkelte foreldre virker å ha blitt redusert til lydige slaver, det er ikke greit). De er mine barn og mitt ansvar til de er 18, da må jeg i det minste prøve å minimere skadeomfanget. Og så må man ta tak tidlig nok. Noen blir riktignok hormonmonstre over natta, men andre har «alltid» vært trøblete, da er det for sent å ta tak når hormonene kommer på toppen.

[AnonymBruker]

Vær glad for at sønnen din er godt oppdratt

 

Mange foreldre der ute som burde være strengere helt fra barn er små. Da lærer de og skjønner at det ikke finnes noen mulighet for å smelle i dører, skrike, sutre, forvente å bli kjørt hit og dit, selv når de blir tenåringer og proppfulle av hormoner.

 

Jeg har en far som oppdro meg mer på den strenge siden. Jeg er nå 15 år og vil si jeg er helt ferdig med de største og mest krevende fasene i puberteten (kom i puberteten når jeg var 8-9 år gammel). Har aldri vært noe stort problembarn. Har også utrolig nok hørt av venner og venners foreldre at de gjerne vil ha meg på besøk flere ganger fordi jeg virker ansvarlig og pliktoppfyllende. Skal love deg at jeg aldri hadde vært den personen jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt en ordentlig oppdragelse. 

Anonymkode: 243c5...6fa

[AnonymBruker]

Leeloo skrev (13 minutter siden):

Jeg tror det er vanskelig å si så mye om det; har man møtt en tenåring har man møtt én tenåring. Jeg har en «enkel» tenåring (enn så lenge), lite utagering, ikke kjefting og smelling, av og til litt surmuling, men godt innenfor det som er akseptabelt. Aldri stygt språk (hun kan banne, noe jeg ikke legger meg opp i, men ikke i krangler f.eks.). Hun har det ganske fritt så lenge hun viser at hun er til å stole på og takler friheten. Det er en blanding av rolig personlighet og god oppdragelse.

Har man derimot en stri tenåring der absolutt alt er en kamp så kan jeg forstå at man ikke kan slå ned på hver minste ting. Choose your battles får nok en helt ny betydning. Jeg kan ikke forestille meg hvor tungt det må være, det er tøft nok å være forelder til «enkle» barn (tøft som i stort ansvar). Jeg tenker jo av og til at «det ville jeg aldri funnet meg i», men så slipper jeg også det, så hva vet jeg. Jeg aner ikke hva jeg ville gjort dersom tenåringen min plutselig bestemte seg for å bli rebelsk og utagerende. 

Det eneste som ikke er lov er å gi opp, eller å gi totalt etter (enkelte foreldre virker å ha blitt redusert til lydige slaver, det er ikke greit). De er mine barn og mitt ansvar til de er 18, da må jeg i det minste prøve å minimere skadeomfanget. Og så må man ta tak tidlig nok. Noen blir riktignok hormonmonstre over natta, men andre har «alltid» vært trøblete, da er det for sent å ta tak når hormonene kommer på toppen.

Jeg føler også at mange foreldre har gitt opp og bare føyer tenåringen i deres krav. Tenker at dette bare gjør situasjonen verre at tenåringen da ikke aksepterer et nei og da blir det bråk. 
Tenåringer må lære å akseptere et nei. Dette må de læres fra de er små. De må også lære å respektere sine foreldre slik vi respekterer våre barn. Gjensidig respekt skal en ha, selv om hormonene bruser. Tror mange tenåringer mister respekten for sine foreldre siden foreldrene står på pine 24/7, er taxi og etterkommer alle krav. 

Anonymkode: 17cc0...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vær glad for at sønnen din er godt oppdratt

 

Mange foreldre der ute som burde være strengere helt fra barn er små. Da lærer de og skjønner at det ikke finnes noen mulighet for å smelle i dører, skrike, sutre, forvente å bli kjørt hit og dit, selv når de blir tenåringer og proppfulle av hormoner.

 

Jeg har en far som oppdro meg mer på den strenge siden. Jeg er nå 15 år og vil si jeg er helt ferdig med de største og mest krevende fasene i puberteten (kom i puberteten når jeg var 8-9 år gammel). Har aldri vært noe stort problembarn. Har også utrolig nok hørt av venner og venners foreldre at de gjerne vil ha meg på besøk flere ganger fordi jeg virker ansvarlig og pliktoppfyllende. Skal love deg at jeg aldri hadde vært den personen jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt en ordentlig oppdragelse. 

Anonymkode: 243c5...6fa

Til å bare være 15 år er du utrolig reflektert og voksen.  
Du høres ut som en flott ungdom, bare pass på å nyte livet, tenårene er de beste 😍

Anonymkode: 17cc0...f9b

[Kristin70]

Just now, AnonymBruker said:

bare pass på å nyte livet, tenårene er de beste 😍

Anonymkode: 17cc0...f9b

Nei herregud det er de virkelig ikke... 🤣 og jeg hadde ikke en grusom tenåringstid. 

Når det er sagt er de fleste tenåringer både hyggelig og greie og de fleste har god oppdragelse. Jeg har mange års erfaring med å møte tenåringer gjennom idrett og jeg vet godt at det er mye hormoner hos mange.

Det finnes også haugevis av eksempel på at de som har god oppdragelse kan være fryktelig ufordragelige og i opposisjon mot strenge foreldre når de kommer i tenårene - her har nok personlighet mer å si enn oppdragelse.  

[AnonymBruker]

Har fem barn og 4 av de har vert/er tenåringer. Har ikke bare vert solskinn, men jeg er rimelig bestemt på oppførsel. Ingen smelling med dører eller stygg ordbruk. Samtidig prøver jeg å gi de «rom» på dårlige dager. Da trekker de seg tilbake på rommet og furter fra seg der.

Anonymkode: 724aa...12b

[Ulrikke]

På ingen måte! Har hatt fire tenåringer i hus (tre bonusbarn og felles som nå er 15). Alle kan ha en dårlig dag, alle kan slite med at hode og kropp ikke henger sammen, ting kan være vanskelig osv - men man har IKKE lov til å behandle andre som dritt for det! Om man selv føler seg dårlig innvendig blir det IKKE bedre av å få andre til å ha samme følelsen. Det har vært "mantraet" her fra de var ganske små, og vi har vært veldig tydelige på forventet oppførsel.

Hjemmet skal være der man kan slippe "maska" og ha det sånn som man har det! Vi har høy takhøyde, tåler mye, står i det som er vanskelig med dem. Noen ganger kan jeg se gjennom fingrene med ting som er på grensa. Men ufin oppførsel mot andre er IKKE greit uansett. Skulle det skje en gang har de vært raske med å be om oppriktig unnskyldning når det ikke lenger koker.

Når det er sagt kan man ikke begynne "oppdragelsen" når ungen er 13. Grunnlaget legges MYE før.