Barn med to hjem

[Gjest kia]

Er det noen som har erfaring med at barna bor en uke hos mor og en uke hos far, som kan tenke seg og fortelle litt om det? Hvordan funker det på godt og vondt?

[Gjest LionKing]

.... jo det skal jeg si deg. I disse dager har jeg nå ca. et års erfaring med ordning hvor ungene (2 stk, gutt og jente på hhv. 11 og 13 år) bor annenhver uke hos moren sin og meg.

Og det går mye bedre enn jeg hadde trodd. Sjøl om vi har hatt vår rikelige andel av snørr og tårer alle sammen. Men jeg tror følgende har betydning:

1. Hva slags kommunikasjonsmuligheter du har med barna.

Dette har med alder og erfaring å gjøre. Ungene våre var såpass "gamle" at de skjønte det meste av hva som foregikk. Vi har alltid hatt en åpen dialog, og jeg har spurt dem jevnlig om hva de synes om den nye ordningen og om hvordan de har det. Og jeg får klare svar. Og ikke alltid de svarene jeg kunne tenke meg.

2. Avstanden mellom de nye hjemmene.

Hos oss har ingen vært nødt til å bytte skole eller vennekrets.

3. Forholdet mellom mor og far.

Hos oss har dette vært et ømt punkt. Min ex har hatt vanskelig for å akseptere det som har skjedd. (Det var jeg som brøt ut) Og har latt mye av sin frustrasjon gå utover barna. Hadde jeg vært "helgepappa" tror jeg ungene ville blitt preget mer av den negative fokuseringen på meg. Dette er vanskeligere når ungene er like mye på hvert sted.

Det viktigste er likevel at ungene i utgangspunktet trenger både mor og far like mye. Og jeg er overbevist om at det beste for ungene er at mor og far bor sammen. Men noen ganger blir det desverre ikke slik. Jeg har mange mannlige venner som er skilt og som angrer bittert på at de har gått inn på den tradisjonelle "helgepappa"-ordningen. En ordning som i mine øyne favoriserer mødre på bekostning av fedre. En ting er at barna trenger begge foreldrene like mye - foreldrene trenhger også barne like mye.

[Bettie]

Barn er tilpasninsdyktige, og klarer sikkert å flytte mellom to hjem... I jobben min ser jeg jo at det kan fungere, men de blir litt slitne, særlig hvis det er litt avstand mellom hjemmene.

Så noen ganger tenker seg - hvorfor kan ikke BARNA bo fast, altså ha ett hjem, og så kan FORELDRENE flytte annenhver uke?????? Til barnas beste mener jeg. Klart det vil være slitsomt for foreldrene - men.......

[Mathias]

Det vanlige er jo at barna har det mer ustabilt da... Flytte til en onsdag, tilbake torsdag, så fram og tilbake annenhver helg... Det blir bra mange flyttinger i måneden....samt at en tar med seg mye tøy og utsyr ofte...

Med en gang uka blir det færre og mer ro og stabilt...

Det blir også mer naturlig å ha dobbelt sett me tøy og leker slik at det blir mindre følelse av å bo i en sekk...

Dessuten får man ingen vinne rog taper i barnefordelingen mellom mor og far, noe som kan gjøre det lettere å samarbeide...

[LilleBille]

Det er klart at det på mange måter er best om barna kan bo hos begge foreldrene, og det ideelle ville sikkert være om barna bodde fast og foreldrene flyttet ut og inn. Men det blir for kaotisk ... hvem har ansvar for hva osv.

I mange sammenhenger går det sikkert veldig greit - hvertfall på overflaten om barna flytter hver uke. Men det er slitsomt for barna!! (Tenk dere selv - måtte flytte hver uke - selv om du har dobblet sett med tøy, leker etc ..)

At det er slitsomt sier de stort sett ikke til foreldrene - barn er for lojale til å ville såre noen av foreldrene, men ofte klages det til venner.

Det er selvfølgelig best for barna å ha mye samvær med begge foreldrene, men jeg tror det beste er om de har ett hjem, og så blir det opp til foreldrene å lage så smidige og fleksible løsninger at barna ikke "mister" den som ikke bor sammen med dem

[Mathias]

Vel, det er faktisk ingen forskning eller studier som underbygger at å bo en uke hos hver forelder blir vanskelig for barna i forhold til "vanlig" fordeling.... (som jo har flere forflytinger hver måned som tidl nevn...)

[LilleBille]

Finnes det undersøkelser som viser det motsatte??? At barna har godt av å flytte på seg??? Som sier noe om hvor viktig det er bo sammen med begge foreldrene - på skift - Kontra å bo med bare en??

Hva om barna ikke flyttet??? Bodde bare ett sted, og foreldrene sørget for at de hadde kontakt likevel. Er ikke flyttingen egentlig basert på de voksnes behov - og ikke barnas??

[Bettie]

LilleBille - jeg er veldig enig med deg.

[Gjest afrodisa]

Hei på deg

Jeg har to barn som jeg deler omsorg med faren, tro på meg det beste for de barna er at de har to fine foreldre som elsker dem. jeg har gjort i ca tre år og har ikke lyst å forandre, det vi gjorde var å flytte nær hverandre så kan ungene få faste skole,venner. så lenge faren er snill og flink må du være stolt av avgølse deres. barna mine er mellom 6,2, og de tilpasse seg bra med situation så lenge dere to samarbeide. Tenk på de som er alene i omsorg, det er ikke sikkert at det er beste for barna men pappa og mamma er alt barna har her i den ondelig verden vi lever i. Det kan være slitsomt å passe på barna alene, hvis du har noen å hjelpe deg så er det greit jeg savner dem hver eneste dag men jeg sparer mye kreft når de kommer tilbake og finne en kjærlig mor full av energi og mye tid. Så bruk den tiden du er alene på deg selv og når de kommer tilbake er du i fin form, tro på meg det fungerer bra. Glem vonde stunder du hadde med han og fokusere på et positivt liv.

.Når jeg savner dem jeg ringer og prate på telefone.

. De går i samme bhg,tanken er at de ser hverandre hverdag er fin.

.Gleden å se dem igjen,etter de har savnet meg mye og mye mer.

Forsett med det for barna skyld, hvis pappaen gjør dem ikke vondt så er det ålreit å sammarbeidet.

Bonne chance

[Mathias]

Voksne som flytter hver uke er vel utopi...? Ikke mange voksne som hadde taklet det, og sure og utilpassede voksne er ikke bra for barna...

Barn takler veldig mye, mye mer enn voksne!

Poenget med denne diskusjonen var uansett om delt omsorg fungerer.

Svaret er som nevnt at delt omsorg ikke skaper en vinne rog en taper, atde t gjør samarbeid lettere for de voksne, noe som er bra for barna...

Ulempen som jeg ser det, er at en ikke får støtter fra staten, og at en er en hel uke vekke fra barba sine. Men det må kanskje vær elov å gå på besøk?

[Annie]

Da eksen og jeg flyttet fra hverandre, eide vi en tomannsbolig sammen. Vi gjorde det på den måten at jeg flytta ned i 1 egt, mens han fortsatte å bo oppe. På den måten fikk datteren vår en "myk" overgang på det å ha skilte foreldre. Vi hadde henne 1 uke hver, men hun var jo hos oss begge litt hver dag. Soving og mat var vi derimot strikse på. Var hun hos meg, spiste og sov hun hos meg og vice versa.

Vi solgte huset tidligere i år, og jeg har nå flytta 20 mil unna. Vi har fortsatt delt omsorg, men siden vi nå bor så langt unna hverandre bor hun 2 uker på hvert sted. Dette for at hun skal kunne få slå seg til ro på et sted, før hun må bryte opp igjen. Dette fungerer veldig bra for alle sammen. Vi har selvfølgelig jevn telefonkontakt, og eksen og jeg samarbeider veldig bra nå.

Det er 2 år til hun begnner på skolen, og eksen og jeg er da enige (nå i hvertfall) at hun da skal bo hos meg og samboeren min.

Min erfaring er i hvertfall at delt omsorg er bedre for både foreldre og barn enn at den ene sitter med hovedomsorgen. (Selvom det da kommer til å måtte forandre seg når hun begynner på skolen)

[Gjest Anonymous]

Lasse skriver:

Voksne som flytter hver uke er vel utopi...? Ikke mange voksne som hadde taklet det, og sure og utilpassede voksne er ikke bra for barna...  

Men det er mange foreldre som venter at barna skal takle det???

Barn takler veldig mye, mye mer enn voksne!  

-- eller kommer det av at barna er så utrolig lojale at de ikke vil såre noen av foreldrene??

Har du hørt hva de sier til hverandre om denne flyttingen .. når de tror de voksne ikke hører.. ellrt får vite det?? Er du så sikker på at de "synes det er greit" Jeg tror du ville fått vite noe annet ...

Burde det ikke være de voksne som sørget for at barna hadde et stabilt hjem - og ikke måtte flytte ofte (for foreldrenes skyld) - men likevel hadde ofte/mye og natrurlig kontakt med den av foreldrene de ikke bodde sammen med??