Jeg har blitt så bortskjemt gjennom oppveksten at jeg får sinneproblemer dersom jeg ikke får viljen min eller ting på min måte

[AnonymBruker]

Jeg hater å si dette, og innrømme det, fordi alle kommer til å klikke på meg, snakke nedlatende og generelt være frekk og ekkel. Men jeg velger heller å innrømme og prøve å gjøre noe med det framfor å gå rundt og være en jævlig person.

Jeg har under hele oppveksten fått viljen min, og det skal sies jeg er den yngste av 4 barn, så det har kanskje litt med det å gjøre. Jeg var favoritten og jeg fikk førstevalget hele tiden, og jeg fikk bestemme alt siden jeg var yngst. Og dette har fulgt meg i voksenlivet. Om jeg ikke får ting på min måte, eller om noen sier meg i mot, eller tar et valg jeg ikke liker, så KLIKKER det for meg. Jeg blir rett og slett rasende og nærmest på gråten. Jeg hater det så jævlig mye fordi jeg blir så lei meg i etterkant når følelsene har roet seg ned og jeg tenker mer rasjonelt.

 

jeg synes synd på de rundt meg. Synd på familien min, foreldrene mine. Foreldrene mine er de som går gjennom dette mest, for jeg blir rasende overfor de dersom jeg ikke får viljen min. De har jo trossalt oppdratt meg på denne måten. Det er jo i bunn og grunn deres feil for å ha gjort dette mot meg.

 

spørsmålet mitt er hvordan jeg skal vokse dette av meg? Det her ødelegger livet mitt. Går stadig rundt med dårlig samvittighet, hater livet fordi jeg er så slem. 
 

jeg trenger ikke frekke kommentarer av KG nett troll, så hold dere gode for ekle kommentarer. Andre som har gode og nyttige kommentarer, skriv så mye dere vil, for jeg tar til meg alle råd jeg får. Jeg er forresten jente 23 år om det skal ha noe å si

Anonymkode: a5a6e...a33

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempeflott av deg å innrømme det, det er sterkt i seg selv.

Har du vurdert å gå til psykolog for å få hjelp? Finne ut hvorfor det å ikke få det som du vil fører til et så kraftig sinne. Hva utløser sinnet? Hva tenker du skjer om du ikke får det slik du vil ha det?

Anonymkode: b0b6f...d78

[SoWhat?]

Oj. Har du i det hele tatt venner, eller klarer du å skjerpe deg med dem? For det blir jo ren terror om du klikker sånn når du misliker noe. Men har du så mye med foreldrene dine å gjøre sånn sett nå? Eller bor du hjemme?

Jeg tror du bør snakke med en psykolog. 

Endret 16. april 2021 av SoWhat?

[Hippogriff]

Jøss. At du greier å se dette selv, sier jo veldig mye bra om deg!

Tror du at du kunne greid å puste med magen og tenke raskt gjennom dette FØR du reagerer mot folk:

- Hva er den reelle forskjellen mellom det de foreslår og det jeg vil?

- Er det egentlig dårligere, eller er det bare annerledes?

- Påvirker dette meg negativt? Påvirker det andre mer enn det påvirker meg, og er det mer naturlig at de derfor får bestemme mer?

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (4 minutter siden):

Oj. Har du i det hele tatt venner, eller klarer du å skjerpe deg med dem? For det blir jo ren terror om du klikker sånn når du misliker noe. Men har du så mye med foreldrene dine å gjøre sånn sett nå? Eller bor du hjemme?

Jeg tror du bør snakke med en psykolog. 

Jeg har ikke venner akkurat nå. Mistet alle siden jeg sluttet å bli med på ting.

da jeg hadde venner klikket jeg aldri på de. Jeg blir aldri synlig rasende og sint overfor venner. Jeg klarer å være så rasjonell at jeg ikke er sånn mot venner, kollegaer og folk jeg generelt ikke kjenner så godt. Jeg blir rasende inni meg rundt de om det skjer noe, men da blir jeg som oftest veldig stille og holder alt inni meg.

 

men rundt familien min har jeg ingen filter. Jeg bor hjemme ja. Har ikke råd til å flytte ut oga ekstremt mye gjeld

Anonymkode: a5a6e...a33

[Fiffig]

Det er et godt steg på veien å innse at man er urimelig. Det finnes jo også sinnemestringskurs og den slags, om ikke terapi er aktuelt. Man må jo jobbe med seg selv. Det er kanskje umulig å bli kvitt fullstendig denne tendensen, men å dempe det slik at det er til å leve med bør kunne gå an. De fleste av oss har jo irrasjonelle impulser, sjalusi, sinne, misunnelse som noen ganger kan ta overhånd, men det viktigste er jo evnen til å kunne se seg selv utenfra og skjønne at en ikke alltid har rett, selv om en FØLER det slik. 

[AnonymBruker]

Bare det at du innser at dette er noe du må jobbe med er en flott ting! 

Det er veldig mange som vokser opp med samme oppdragelse som deg, men som ikke innser at det kan være et problem. Og lever livene sine videre med trassanfall og liner det sånn.

Du har blitt lært opp i mange år at når du reagerer på en bestemt måte, så oppnår du det du ønsker. Vi er alle født ganske primitive, med primitive hjerner som ønsker størst, mest og først for å være sikker på at man overlever selv. Så skal man gjennom oppdragelse lære at man er en del av en familie og et samfunn som man må ta hensyn til. Da lærer man å vente, å dele og å inngå kompromiss.

Du må nå prøve å avlære deg det du kan om at du overlever ved å få viljen din, og lære deg at både du og de rundt deg har det bedre totalt sett ved å la andre bestemme noen ganger. At dere sammen har det best ved å sammen ta avgjørelser.

Du skal selvfølgelig ikke la andre få bestemme alltid. Du har også en plass i verden, med rett til din del av kaka. Men du er bare én del i et stort puslespill.

La oss ta et tenkt eksempel på at dere skal reise på en familieferie. Og du vil veldig gjerne reise til plass A, og dine foreldre til plass B, og dine søsken til plass C.  

Tidligere har alle gjerne reist til plass A fordi du lager et helvete hvis ikke. Og da reiser alle til plass A for å unngå at du blir med på ferie til plass B eller C og er dritsur hele tida.  De tar det valget som skaper minst drama, konflikt, krangler og sjau.

Det er mye å tenke på i en sånn situasjon. Du har fått viljen din og har en kjempefin ferie. Men de andre i familien din er litt lunken til ferien fordi de er bare på plass A for det er her det er minst surmuling fra deg. Og så har de fremdeles veldig lyst til å reise til plass B og C.

Ved å oppføre deg som en bortskjemt dust har du oppnådd følgende:

Familien din er flaue over din oppførsel hvis de ikke føyer seg, derfor gir de seg.

De gir etter fordi de er glade i deg, men det blir nesten som en gisselsituasjon fordi du eksploderer hvis de ikke gjør det.

Gjennom årene vil dine foreldre føle seg mislykkede fordi de åpenbart ikke har klart å gi deg en oppdragelse som gjør at du klarer deg alene i voksenlivet. Du oppfører deg ikke normalt og etter normale sosiale koder, og folk vil ta avstand fra deg etter kort tid. Dine foreldre ønsker jo selvfølgelig at du skal ha gode og langvarige forhold til dem, dine søsken, dine venner, og etterhvert en kjæreste og kanskje barn.

Ringvirkningene av din oppførsel er store og mange. Og det du kanskje ikke vet er at det er til syvende og sist deg selv det går utover. Det er du som har venner som tar avstand, får søsken som besøker deg sjeldnere, får rykte på deg for å være bortskjemt drittunge i miljøet ditt.....

Men du vet at noe må gjøres! Og du vet det blir vanskelig! Men du vil likevel og det beundrer jeg deg stort for!!

Det er ikke alltid lett å kontrollere intense følelser som sinne og frustrasjon, eller forhindre tårer. Men du må lage deg en kontrollfunksjon. En måte å stanse deg selv på. Hold pusten. Tell til ti.

Når du kjenner sinnet kommer, prøv å tenke h a konsekvensene blir nå. Blir dette noe mine foreldre og søsken liker meg mindre for? Betyr dette noe for meg om fem år?  Har jeg lyst til å få viljen min, eller ha et bra forhold til de rundt meg?

Jeg ville kanskje hatt en åpen samtale med foreldre, kanskje også søsken. Sagt at jeg vet hvordan jeg er, og jeg vet at dere blir lei dere. Men jeg klarer ikke alltid stoppe. Så kanskje dere kan hjelpe meg når jeg går over grensa? For mer enn noe annet vil jeg være en del av denne familien, men jeg tror jeg dytter dere vekk når jeg oppfører meg dust.

Du har tatt steg 1 ved å innse at noe må endres på. Det er det vanskligste steget. Resten er sakte men sikkert å jobbe seg mot små endringer. Litt hver dag. Ta glede i å gi andre rett, for det er dritgøy å se gleden i andres øyne når du gjør det! Og til slutt vil alle se endringen i deg, og frivillig gi deg viljen din for du skal jo også få viljen din i blant.

Lykke til ♡

Anonymkode: 907cc...9af

[AnonymBruker]

Slapp av, de fleste blir veldig sinte når de ikke får viljen sin.

(hehe)

Anonymkode: 27a71...b44

[AnonymBruker]

Har du klart å finne ut hvilke tanker og følelser som oppstår når noen sier deg imot eller du ikke får viljen din? Føler du at de ikke bryr seg om deg? Tenker du at de synes din mening er dum? Tenker du at du har rett til å bestemme fordi din mening teller mest? Føler du at de krangler? Blir du skuffet over dem? Tenker du at de misliker deg?

Jeg bare slenger ut masse forslag her, men jeg tror det er viktig at du prøver å gå til kjernen av din reaksjon, for det er noen automatiske tankemønstre/følelser som kommer i de situasjonene, og før du har kommet til bunns i det er det vanskelig å endre oppførselen din. 

En psykolog kan hjelpe deg med deg, da. En kognitiv adferdspsykolog feks.

 

Anonymkode: 26ac5...9f6

[AnonymBruker]

Det med å telle til ti og puste dypt og rolig før du sier noe er heller ikke dumt, det forhindrer at du bare reagerer instinktivt og da får fornuften litt mer innpass i din reaksjon.

I tillegg må du øve deg på å si hvordan du har det, istedenfor å reagere med sinne.  Prøv å kjenne etter hva den underliggende følelsen er. Er det tristhet? Ensomhet? Føler du deg avvist? Uelsket? Sett ord på det som gjør deg lei deg og sint og kommuniser det til familien, heller enn å utagere i et raserianfall.

Anonymkode: 26ac5...9f6

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har ikke venner akkurat nå. Mistet alle siden jeg sluttet å bli med på ting.

da jeg hadde venner klikket jeg aldri på de. Jeg blir aldri synlig rasende og sint overfor venner. Jeg klarer å være så rasjonell at jeg ikke er sånn mot venner, kollegaer og folk jeg generelt ikke kjenner så godt. Jeg blir rasende inni meg rundt de om det skjer noe, men da blir jeg som oftest veldig stille og holder alt inni meg.

 

men rundt familien min har jeg ingen filter. Jeg bor hjemme ja. Har ikke råd til å flytte ut oga ekstremt mye gjeld

Anonymkode: a5a6e...a33

Ok  Jeg syns du bør snakke med en psykolog. Det er jo faktisk håp her, for du har jo stor selvinnsikt. Ikke tro at alle har det akkurat  🙂

Så det er veldig positivt. Men det er ikke bra å ha så mye sinne. Ikke å holde det inni seg heller! 

[Gjest Fnuggolina]

Ehm....

Første skritt her er å slutte å skylde på foreldrene dine.

Det er en stor sjanse for at du har hatt dette trekket hele veien, og at de ikke har orket alle konfliktene samtidig som de skulle ta vare på de andre barna også.

Jeg tror du trenger å komme deg ut av behovet for å fordele skyld, og heller ta ansvar selv. For eksempel hos psykolog.

Min lillebror og minste gutt i like stor søskenflokk var selveste gullungen hele oppveksten, har eier ikke et fnugg av sånne trekk. 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (1 minutt siden):

Ehm....

Første skritt her er å slutte å skylde på foreldrene dine.

Det er en stor sjanse for at du har hatt dette trekket hele veien, og at de ikke har orket alle konfliktene samtidig som de skulle ta vare på de andre barna også.

Jeg tror du trenger å komme deg ut av behovet for å fordele skyld, og heller ta ansvar selv. For eksempel hos psykolog.

Min lillebror og minste gutt i like stor søskenflokk var selveste gullungen hele oppveksten, har eier ikke et fnugg av sånne trekk. 

Jeg også tenker at det handler om andre ting enn at Ts er "bortskjemt", men jeg er uenig i at hun nødvendigvis skal slutte å skylde på sine foreldre.

Ts: Hvis dine foreldre har sviktet deg, er det viktig å forstå det og plassere ansvaret der det hører hjemme, før du arbeider med å akseptere at det skjedde. Når du har klart å akseptere det, kan du legge det bak deg, men du er nok ikke der nå.

Min sønn på 17 år er også en bortskjemt gutt, han er enebarn og jeg duller og steller altfor mye for ham, men likevel er han blitt veldig diplomatisk og generøs. Barn som overøses med kjærlighet reagerer ikke med raserianfall... Derfor tenker jeg at det kanskje bunner i noe annet?

Sånne problemer handler vel oftere om at man har opplevd emosjonell vanskjøtsel snarere enn at man er bortskjemt. Hvordan ble du ellers behandlet hjemme og hvordan var atmosfæren hjemme? Kunne du snakke med dine foreldre når du hadde det vondt? Hadde de tid til deg? Var de respektfulle overfor deg? Støttet de deg i motgang? Hvordan håndterte de konflikter? Kranglet dine foreldre?

Anonymkode: 26ac5...9f6

[Gjest Kayo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

spørsmålet mitt er hvordan jeg skal vokse dette av meg? Det her ødelegger livet mitt. Går stadig rundt med dårlig samvittighet, hater livet fordi jeg er så slem. 

Syntes du har imponerende selvinnsikt for en i din situasjon. Kudos for det

Reaksjonsmønstre er ikke umulig å bryte om man i første omgang lærer seg å være oppmerksomme på de i det de oppstår. Aggresjon er ofte en fluktreaksjon på følelser som assosieres med visse situasjoner som vi underbevist ikke vil "deale" med for det de er. Slike reaksjoner kan være stressende og det er slett ikke uvanlig å føle seg nedfor i etterkant at man har fortrengt følelser på den måten.

Anbefaler deg å ha en meditativ tilnærming til problemet og heller lære å stå i følelsene slik at de for gå sin naturlige gang. Det vil bli mer naturlig etterhvert.  Mulig du har et anstrengt forhold til følelsen å være skuffet siden du ble frarøvet muligheten til å takle dette med å få det du ville ha gjennom livet.

Skal se om jeg klarer å finne en artikkel om dette temaet selv om det er noen år siden jeg leste den.

Lykke til uansett !  

Endret 16. april 2021 av Kayo

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg også tenker at det handler om andre ting enn at Ts er "bortskjemt", men jeg er uenig i at hun nødvendigvis skal slutte å skylde på sine foreldre.

Ts: Hvis dine foreldre har sviktet deg, er det viktig å forstå det og plassere ansvaret der det hører hjemme, før du arbeider med å akseptere at det skjedde. Når du har klart å akseptere det, kan du legge det bak deg, men du er nok ikke der nå.

Min sønn på 17 år er også en bortskjemt gutt, han er enebarn og jeg duller og steller altfor mye for ham, men likevel er han blitt veldig diplomatisk og generøs. Barn som overøses med kjærlighet reagerer ikke med raserianfall... Derfor tenker jeg at det kanskje bunner i noe annet?

Sånne problemer handler vel oftere om at man har opplevd emosjonell vanskjøtsel snarere enn at man er bortskjemt. Hvordan ble du ellers behandlet hjemme og hvordan var atmosfæren hjemme? Kunne du snakke med dine foreldre når du hadde det vondt? Hadde de tid til deg? Var de respektfulle overfor deg? Støttet de deg i motgang? Hvordan håndterte de konflikter? Kranglet dine foreldre?

Anonymkode: 26ac5...9f6

Jeg hadde en voldelig far som både var voldelit mot min mor og barna, og meg og mine følelser eksisterte ikke. Måtte virkelig være hard og akseptere at min far var voldelig mens min mor prøvde å være kjærlig men hun var jo nedpsyket og redd hver dag pga min far. Sier dette deg noe?

Anonymkode: a5a6e...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg hadde en voldelig far som både var voldelit mot min mor og barna, og meg og mine følelser eksisterte ikke. Måtte virkelig være hard og akseptere at min far var voldelig mens min mor prøvde å være kjærlig men hun var jo nedpsyket og redd hver dag pga min far. Sier dette deg noe?

Anonymkode: a5a6e...a33

Og selv om min far var voldelig, kunne han vise meg en ekstrem kjærlighet. Han brydde seg virkelig om oss og meg, selv om han var voldelig. Det er det som er så fryktelig vanskelig. Han supplerte mellom å være voldelig til kjærlig hele tiden. 

Anonymkode: a5a6e...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde en voldelig far som både var voldelit mot min mor og barna, og meg og mine følelser eksisterte ikke. Måtte virkelig være hard og akseptere at min far var voldelig mens min mor prøvde å være kjærlig men hun var jo nedpsyket og redd hver dag pga min far. Sier dette deg noe?

Anonymkode: a5a6e...a33

Ja, kjære Ts 💔, det sier meg mye, mye mer. Det er ikke rart at du sliter med mye raseri når du har opplevd så mye vondt. Jeg tenkte nok at grunnen ikke var bortskjemthet, men heller det motsatte. Du har all grunn til å være rasende på dine foreldre.

Du hadde sikkert fått det mye bedre om du kunne klart å flytte, men du har mye gjeld skriver du. Er det ikke mulig å snakke med kreditorer? Sånn at du kan få en nedbetalingsplan som fungerer selv om du leier leilighet? Snakke med banken? Nav? Kommunen? Man kan ihvertfall få gjeldsrågivning hos Nav.

Selv har jeg en lignende oppvekst som din. Jeg har vokst opp med fysisk voldelig far og psykisk voldelig mor som vekslet mellom forakt og voldsom kjærlighet, så jeg også hadde voldsomt raseri da jeg var ung og bodde hjemme. Alt raseriet forsvant da jeg flyttet for meg selv. Jeg har aldri vært rasende siden, men jeg trengte den avstanden til mine foreldre. Fremdeles sliter jeg psykisk pga det jeg opplevde, men det har hjulpet meg enormt å gå til psykolog. Det bør du uansett gjøre! Da får du mulighet til å ventilere følelsene dine der og bearbeide det du har opplevd.

 

Anonymkode: 26ac5...9f6

[AnonymBruker]

Først og fremst så har du kommet veldig langt med at du innrømmer dette. 

Veien videre med dette er å jobbe seg igjennom dette og det er en modningsprosess. 

Ta en tin om gangen. Visst ny situasjon oppstår og det samme skjer igjen at du får viljen din, og grubler over det i ettertid. Så kan din trening nettopp være det å gå tilbake til vedkommende du har f.eks diskutert med og beklage. Gjerne diskuter saken på nytt og bli enig (og muligens så må du gi det du også). 

 

Jeg er mellombarn og er vane med å ta og gi. For det meste har jeg måtte tilpasset meg. Gått til coach osv. Får høre at jeg må våge å stå mer på mitt og ta mer plass. Kanskje vi to kan lære noe av hverandre 

Anonymkode: 375b5...546

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Fikk alltid viljen min og kan bli furt om jeg ikke får den nå. Har allikevel både samboer og gode venner. Jeg prøver ofte å ikke si hva jeg vil. Vil venninnene mine f.eks gå på italiensk restaurant, så tier jeg selv om jeg heller vil gå på asiatisk restaurant. Jeg lar andre bestemme, for å ikke virke barnslig, bortskjemt og teit. Dette hjelper på meg i alle fall. Og når alt kommer til alt; så er det ikke så farlig å ikke få det heeelt som man vil  

Anonymkode: a939b...fc3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg hater å si dette, og innrømme det, fordi alle kommer til å klikke på meg, snakke nedlatende og generelt være frekk og ekkel. Men jeg velger heller å innrømme og prøve å gjøre noe med det framfor å gå rundt og være en jævlig person.

Jeg har under hele oppveksten fått viljen min, og det skal sies jeg er den yngste av 4 barn, så det har kanskje litt med det å gjøre. Jeg var favoritten og jeg fikk førstevalget hele tiden, og jeg fikk bestemme alt siden jeg var yngst. Og dette har fulgt meg i voksenlivet. Om jeg ikke får ting på min måte, eller om noen sier meg i mot, eller tar et valg jeg ikke liker, så KLIKKER det for meg. Jeg blir rett og slett rasende og nærmest på gråten. Jeg hater det så jævlig mye fordi jeg blir så lei meg i etterkant når følelsene har roet seg ned og jeg tenker mer rasjonelt.

 

jeg synes synd på de rundt meg. Synd på familien min, foreldrene mine. Foreldrene mine er de som går gjennom dette mest, for jeg blir rasende overfor de dersom jeg ikke får viljen min. De har jo trossalt oppdratt meg på denne måten. Det er jo i bunn og grunn deres feil for å ha gjort dette mot meg.

 

spørsmålet mitt er hvordan jeg skal vokse dette av meg? Det her ødelegger livet mitt. Går stadig rundt med dårlig samvittighet, hater livet fordi jeg er så slem. 
 

jeg trenger ikke frekke kommentarer av KG nett troll, så hold dere gode for ekle kommentarer. Andre som har gode og nyttige kommentarer, skriv så mye dere vil, for jeg tar til meg alle råd jeg får. Jeg er forresten jente 23 år om det skal ha noe å si

Anonymkode: a5a6e...a33

Ta det med ro. Hjernen din har mye utvikling igjen frem til du blir 25.