Fristet til å møte en annen mann..

[Gjest Fristetgjest..]

De siste månedene i forholdet har vært veldig tunge for meg. Min kjære, som jeg faktisk elsker veldig, veldig høyt, har begynt firma for seg selv. Vi bor ikke sammen. Han jobber døgnet rundt, fra 7 til 23 nesten hver dag. Vi overnatter sammen enkelte dager i uken. Vi har snakket en stund om å kjøpe noe sammen, men han har aldri tid til å være med på visninger/diskutere dette skikkelig. Det har vært slik snart ett år. Han er mye sliten, til tider sur. Det er ikke rom for romantikk - kan ikke huske sist jeg fikk et rosende ord fra ham, et komliment eller noen gode ord. Vi gjør aldri noe sammen - en sjelden gang blir det en middag eller en kjapp lunsj på en kafe. I helgene vil han bare feste med kompisene sine. Før var han den søteste, snilleste man kan tenke seg. Vi var ute sammen, trente/gikk tur, hadde koselige rødvinskvelder med TP osv. Før følte jeg meg veldig inkludert i livet hans, nå føler jeg meg veldig tilsidesatt. Vi har ikke noe sammen lenger, bortsett fra en natt i ny og ne. Vi snakker ikke om fremtiden lenger; alt han sier er at han må fokusere på bedriften sin. Jeg gikk fra ham tidligere i vår. Jeg orket ikke mer, var lei av å føle meg tilsidesatt og eksludert, føle at jeg ga ham kjærlighet men ikke fikk noe tilbake. Da ble han veldig redd for å miste meg. Vi hadde lange samtaler sammen, og etter et par uker bestemte vi oss for å prøve på nytt. Da var han veldig søt og god en periode. Men tvilen min ligger der, tung som en sten. Jeg elsker ham og ønsker et liv, en familie, barn med denne mannen. Men ikke slik det er nå.

Så til den andre side av saken. Jeg har i over et år hatt en dialog med en mann. Vi møttes på et forspiel, da hadde han dame. Vi kom i kontakt pga felles interesser, og snakkes når vi møtes på byen. Av og til snakker vi på MSN. Nå har han vært singel en periode. Han vet at jeg ikke er det, men han vet også at jeg ikke er lykkelig slik tingene er nå. Det har overhodet ikke skjedd noe mellom oss. Men med han, opplever litt av det som jeg og min kjære hadde for et år siden. Vi kan tulle og tøyse, diskutere dype ting. Han inkluderer meg, gir meg oppmerksomhet og viser interesse. Jeg vet fra andre at han er interessert i meg, og det ser jeg selv når vi treffes. Han får meg til å føle meg spesiell, som om jeg faktisk har noe som er verdt for andre mennesker å elske. Det er en kjemi mellom oss, det kjenner jeg. Det minner meg om da jeg traff min partner. Jeg føler at jeg er på mitt beste når jeg er i selskap med ham. Selvsikker, varm, morsom.Jeg liker denne mannen. Men hvorfor vet jeg ikke. Er det fordi han minner meg om min partner slik han var før han ble arbeidsnarkoman? Er det fordi han gir meg noe jeg savner? Det har overhodet ikke skjedd noe mellom oss, bare slik at det er på det rene. Jeg tenker på denne mannen, fantaserer om ham. Men det stopper der.

I forholdet mitt føler jeg at det bare finnes en person - og det er ikke meg. Jeg vet at partneren min har mye å gjøre, at det er tung tid for ham å stable opp bedriften på. Men jeg er lei av gi uten få tilbake - jeg gir ham rom, jeg gir ham kjærlighet, jeg gir ham forståelse, jeg gir støtte, jeg gir ham frihet, jeg gir ham fred. Jeg ønsker å gi ham alt han trenger. Men jeg får aldri noe tilbake. Det er så lite det jeg ønsker. Jeg trenger litt oppmerksomhet, litt kjærlighet. Jeg føler meg til tider singel. Alt jeg gjør i livet mitt gjør jeg alene. Vel og merke ting jeg forbinder med forhold, jeg har masse venner. Jeg gjør ting hvor jeg savner å ha en partner. Jeg går i par-middager mens min parter er på jobb eller på død og liv skal treffe kompisene. Jeg planlegger weekendturer med min søster mens jeg skulle ønske det var med min partner. Jeg tar avgjørelser i livet mitt som jeg skulle ønske jeg kunne diskutere med min partner. Men svaret jeg får er alltid det samme - " jeg orker ikke nå. Er sliten".

Jeg er ganske sliten selv nå. Jeg slites mellom mine følelser for ham og min fornuft. Jeg elsker ham, jeg vil ham alt godt og ville gitt ham alt jeg har og eier for at han skal få det godt. Men jeg kjenner også mine egne behov skriker. Etter oppmerksomhet. Etter kjærlighet. Etter en fremtid. Derfor er jeg fristet, til å finne ut om denne andre mannen kan gi meg det.

[Gjest Fristetgjest]

håper på noen synspunkt her..

[Væren]

Det kan virke som om du er blitt "satt på vent" her. Det virker ikke spesielt tilfredsstillende, og må jo helt klart virke kvelende på kjærligheten at dere så sjelden kan være sammen og gjøre ting som par!

Det kan virke lettvint å råde deg til å stikke av og teste ut et forhold med denne andre, men du skriver jo at du elsker partneren din og kan tenke deg et liv sammen med ham. Det later bare ikke til å være noen som helst grad av gjensidighet fra hans side!

Det å starte for seg selv kan være tøft, men det har faktisk min mann også gjort. Med hus og familie inkl. 3 barn i tillegg. I den perioden var det ekstra godt å være to, og han har alltid inkludert meg og brukt all sin fritid på meg og ungene sine. Så det behøver ikke å være en motsetning her!

Når han endelig har fri, så har du tydeligvis ikke førsteprioritet! Det hadde jeg hatt vanskelig for å akseptere. Han velger å feste sammen med kompisene, framfor å finne på noe sammen med deg. Når vil dette evt. bedre seg? Eller vil det ikke bli noe bedre? Jeg hadde blitt utrolig såret hvis min kjære ikke hadde uttrykt et behov for å tilbringe tid med meg - enten alene eller sammen med venner!

Jeg tror i alle fall jeg ville ha tatt min rolle i dette forholdet opp til en seriøs vurdering... Han har jo allerede fått "kniven på strupen" tidligere, uten at dette later til å ha hatt noen særlig langvarig effekt utover forferdelsen der og da over at han kunne stå i fare for å miste deg.

Kanskje en pause i forholdet hadde vært på sin plass? Et pusterom der du får tenke og finne ut av om det er dette du vil? Eller kanskje det er nødvendig å kalle det "slutt", rett og slett et brudd, slik at dere begge kan stå fritt til å evt. prøve ut andre ting? En pause vil jo virke begrensende på dere begge, sånn sett. Ut fra det du forteller, er dere likevel så sjelden sammen, at overgangen kanskje ikke vil bli så stor i praksis. Kanskje finner dere ut at dere savner hverandre, og kanskje har det hele blitt en vane før dere egentlig har startet et reelt samliv. Kanskje best å slutte før du blir for bundet og før du sitter der med barn og familie. Jeg vet ikke.

Til syvende og sist er det jo bare DU som må ta denne avgjørelsen. Men det virker som du har litt mer å gi enn det du får. Og det må da være grenser for tålmodighet! Jeg tror jeg hadde stilt litt krav og gitt ham noen klare forventninger her, det nytter ikke å sitte på gjerdet og være snill og forståelsesfull, det er ditt liv også - ikke bare hans!

Det er klart at vi alle kan ha krevende perioder i livet som kommer inn under begrepet "gode og onde dager". Da er det godt å ha en forståelsesfull og tålmodig partner. Men for det første har du ennå ikke gitt noe slikt løfte, og for det andre virker det foruroligende på meg at han prioriterer deg så utrolig lite.

Håper du finner ut av hva du bør gjøre.

God klem fra meg!

Endret 30. august 2005 av Væren

[Gjest gjest1]

Jeg er helt enig med Væren her. Det virker som om du er "satt på vent", mens kompisene har førsteprioritet. Jeg har selv en samboer som har startet eget firma og vært i oppstartsfasen i flere år nå. Ja, han jobber MYE, men den tiden han har til råde føler jeg at jeg har førsteprioritet på! Hadde jeg følt at overskuddet ble brukt på andre mennesker tviler jeg på at forholdet vårt hadde overlevd. Det er faktisk mulig å starte eget firma OG ta vare på et forhold samtidig. Det koker til syvende og sist ned til prioriteringer.

Jeg tror nok at du må ta en ny runde i tenkeboksen og finne ut hva du selv ønsker i et forhold. Og ikke la mulighetene for en "ny" mann være en av årsakene til bruddet

[Gjest Gjest]

Derfor er jeg fristet, til å finne ut om denne andre mannen kan gi meg det.

←

Det er kun 1 løsning på det. Gå ifra den du er med og prøv med den andre. Eller la vær. Aldri prøv med 2 samtidig. Ikke for din skyld, ikke for han du er med nå og ikke for han du vil til. Men for alle 3.

[Iskvinnen]

Først ville jeg forsøkt en seriøs samtale med han du er sammen med. Ikke la han skylde på firmaet osv det er ingen unsyldning. Gi han en mulighet til å si hva han forventer av forholdet, og fortell hva du forventer. Hvis han ikke forstår det, og er villig til å endre på saker og ting bør du komme deg ut av forholdet så fort som mulig. Jeg vile ikke kalle det en pause, da vil han nok bare ta det for gitt at du kommer krypende tilbake igjen. Det er helt sikkert hardt for deg, men tenk på deg selv og kom deg videre hvis han da ikke er villig til å prioritere annerledes.

Ikke gå fra han fordi det står en annen mann og "venter" på deg, men fordi du er sammen med en mann som rett og slett tar deg for gitt, og ikke vet å sette pris på deg.

[Gjest Gjesta]

Jeg tror du må sette hardt mot hardt jeg og beskrive det samme som du gjør for oss her - at du føler at du ikke er en del av livet og forholdet deres lenger, og at du ikke ønsker å ha det sånn.

Jeg kan forstå at du kan drømme deg bort i denne andre mannen, men jeg syns ikke du skal ofre det du har med partneren din før dere har fått snakka ordentlig sammen. Det kan jo være lov å drømme seg bort når ting ikke går så greit, men ikke la det overskygge alt annet - jeg syns absolutt du skal gi forholdet en sjanse til, men jeg tror nok ikke at ting kommer av seg selv. Dette må jobbes med!

Det er aldri godt å komme i andre rekke, men er det mulig at dette bare er for en periode, til bedriften er stablet på beina?

Jeg syns du skal sette noen krav framover jeg - og fortelle han at du forventer at dere skal tilbringe tid sammen.

Lykke til!

[Gypsy]

Du må ta et valg.

Nøkkelen er kommunikasjon.

SNAKK med mannen din og forklar situasjonen slik du ser den, du har gått fra han før.

Av og til er det en grunn til at man går fra hverandre, nettopp fordi det ikke blir bedre når man prøver igjen.

Du må finne ut om du vil leve slik, eller jobbe med forholdet du er i nå, eller du må bryte ut av det.

Selv om du er misfornøyd i forholdet du har og din mann er mye opptatt, er det ingen unnskyldning for å gå bak ryggen hans og spille på flere hester samtidig.

[Gjest Gjest]

Går du over grensen en gang så er det lettere å gjøre det en gang til...og en gang til..og så har du plutselig viklet deg inn i noe som i alle fall ikke gjør hverdagen din lettere.

Hadde det vært meg så hadde jeg fortalt det rett ut til min mann.

"hør her, jeg sliter sånn i ekteskapet vårt at jeg seriøst vurderer å ha et sidesprang om ting ikke blir bedre mellom oss!"

Det er ikke en trussel, siden det er slik du føler det.

Om han bryr seg om deg så bestill time hos rådgiver, hvis ikke så er ikke ekteskapet mye å samle på.

Du skal ikke føle deg ensom i ekteskapet. Det må det jobbes fra begge parter.

Men vis han nå respekt mens dere fremdeles er gift da....