Vanskelig forhold til min mor

[AnonymBruker]

Dette blir kanskje litt rant, men jeg må få det ut et sted. Jeg vet ikke om det er så mange råd man kan gi, men kanskje det er noen i tilsvarende situasjon?

Jeg er en voksen kvinne som har en mor som nå er i 70-årene. Jeg har hatt en normal og grei oppvekst bortsett fra at min mor har noen svakheter som har satt spor. Vi to har kranglet og vært i konflikt så lenge jeg kan huske. Hun kan ikke innrømme feil og vil manipulere og skylde på andre for å vri det til at det aldri er hennes feil. Jeg tror ikke det er bevisst engang, jeg tror det er en ubevisst forsvarsmekanisme. Jeg har i oppveksten alltid fått høre at jeg var vanskelig, kranglete, dramatisk, at mine søsken var lettere å ha med å gjøre enn meg osv. 

Dette har gitt meg en iboende resentment (finner ikke et godt norsk ord) mot min mor som gjør at jeg i fra start av har null tålmodighet med henne. Noe som gjør ting vanskelig nå som hun begynner å bli gammel.

Hun er vanskelig å prate med fordi hun prater veldig mye, avbryter ofte og overkjører andre. I telefonen er dette så ekstremt at det er ikke vits i å forsøke å lytte aktivt en gang, forsøker man å skyte inn noe sånt som "Åh, det forstår jeg", så avbryter hun før du er ferdig. Hun kan stille et spørsmål og svare prate videre før man har fått sjanse til å svare. 

I tillegg gjentar hun seg selv svært mye. Ikke bare anekdoter og historier, men hjernen hennes virker som en datamaskin - si en bestemt ting eller prat om et bestemt tema og en konkret setning kommer ut. Samme setning, ordrett, hver gang. Som på autopilot. Fra jeg var liten har hun vært slik og det betyr at mesteparten av det hun sier er ting jeg har hørt oftere enn jeg kan telle.

Forteller hun noe nytt, så vil hun gjerne gjenta det 2-3 ganger i samme telefonsamtale. Hun spør meg de samme spørsmålene hver telefonsamtale som jeg nettopp har svart på.

Den rasjonelle delen av meg forstår at dette er ting hun ikke kan noe for, i hvert fall delvis. Men pga vår historie har jeg ingen tålmodighet igjen, og jeg blir synlig irritert med en gang jeg må gjenta meg selv. Og jeg liker ikke å være slik. Jeg liker ikke den siden av meg selv. Jeg vet at jeg bare kan endre meg selv, men jeg er så lei av at det alltid er jeg som må tilpasse meg henne. 

Beklager, dette ble langt, men måtte få det ut et sted. Noen som har vært gjennom noe lignende?

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

Det høres leit ut at forholdet til din mor er dårlig. Du sier at hun alltid har vært som hun er - gjelder det også at hun gjentar seg selv hele tiden? Hos min mor var det første tegnet på demens at hun gikk på repeat med de samme historiene.

Anonymkode: 8dd76...e47

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det høres leit ut at forholdet til din mor er dårlig. Du sier at hun alltid har vært som hun er - gjelder det også at hun gjentar seg selv hele tiden? Hos min mor var det første tegnet på demens at hun gikk på repeat med de samme historiene.

Anonymkode: 8dd76...e47

Hun har alltid gjentatt seg som på autopilot, men dette med å fortelle samme nye ting som skjedde 2-3 ganger i samme samtale har kommet de siste årene. Så det er nok et tegn på alderdommen, kanskje tidlig demens.

TS

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

Ja, tror det er vanligere en en kanskje tror.. vonde følelser og vanskelig relasjon med foreldre er jo ikke sånn folk snakker så høyt om alltid. 

Jeg tror ikke jeg prøver meg med råd, men bare si kjenner meg igjen. Dvs - slik du beskriver moren din høres akkurat ut som bestemor.  Min mor og tantene har slitt ned forholdet til henne hele livet, og Det har jeg og forsåvidt. 

Tantene lar seg fremdeles i stor grad styre av henne, de er på en måte avhengige av hennes bekreftelse oger sekvføkgelig veldig glad i henne, men de er så sinte, så frustrerte, de har så mye mye bitterhet for måten hun har behandlet dem på. 

Men så blir de superstressa når hun gråter for da føler de år de har vært " dårlige barn" og går rett i modus at de må ta ansvar, rette opp, gjøre henne glade. Når de ikke klarer det blir de heldig stressa og frustrerte. Hun sier jo også ofte ganske stygge ting om familiemedlemmer ikke påfører seg som hun vil. Som får folk til å føle hun ikke er glad i dem, at de alltid har vært en belastning og skuffelse, at de burde vært gode, slik som søstrene etc etc 

Der er litt enklere for meg. Siden jeg er barnebarn ser jeg det litt mer på avstand. Jeg gjennomskuer det ofte når det er manipulasjon hun driver med. Det har ikke alltid vært sånn, jeg sleit veldig med forholdet til henne  før. På et tidspunkt der det var veldig vanskelig i familien følte jeg at jeg aldri ville kunne tilgi henne. Det verste var kanskje å da hun fikk kreft, skulle jeg ønske hun døde. Og det var jo en fæl følelse å ha.   Men jeg har faktisk også gått i en god del terapi for å klare å forholde meg til familien på en god måte . 

 Det hjalp å plassere disse tingene i henne, at det er hennes væremåte, hennes strategier, og ikke i at det var meg det var noe galt med. Nå har jeg faktisk et godt forhold til henne. Jeg kan ringe henne frivillig og liker å være sammen med henne. 

Anonymkode: f30ff...cd3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, tror det er vanligere en en kanskje tror.. vonde følelser og vanskelig relasjon med foreldre er jo ikke sånn folk snakker så høyt om alltid. 

Jeg tror ikke jeg prøver meg med råd, men bare si kjenner meg igjen. Dvs - slik du beskriver moren din høres akkurat ut som bestemor.  Min mor og tantene har slitt ned forholdet til henne hele livet, og Det har jeg og forsåvidt. 

Tantene lar seg fremdeles i stor grad styre av henne, de er på en måte avhengige av hennes bekreftelse oger sekvføkgelig veldig glad i henne, men de er så sinte, så frustrerte, de har så mye mye bitterhet for måten hun har behandlet dem på. 

Men så blir de superstressa når hun gråter for da føler de år de har vært " dårlige barn" og går rett i modus at de må ta ansvar, rette opp, gjøre henne glade. Når de ikke klarer det blir de heldig stressa og frustrerte. Hun sier jo også ofte ganske stygge ting om familiemedlemmer ikke påfører seg som hun vil. Som får folk til å føle hun ikke er glad i dem, at de alltid har vært en belastning og skuffelse, at de burde vært gode, slik som søstrene etc etc 

Der er litt enklere for meg. Siden jeg er barnebarn ser jeg det litt mer på avstand. Jeg gjennomskuer det ofte når det er manipulasjon hun driver med. Det har ikke alltid vært sånn, jeg sleit veldig med forholdet til henne  før. På et tidspunkt der det var veldig vanskelig i familien følte jeg at jeg aldri ville kunne tilgi henne. Det verste var kanskje å da hun fikk kreft, skulle jeg ønske hun døde. Og det var jo en fæl følelse å ha.   Men jeg har faktisk også gått i en god del terapi for å klare å forholde meg til familien på en god måte . 

 Det hjalp å plassere disse tingene i henne, at det er hennes væremåte, hennes strategier, og ikke i at det var meg det var noe galt med. Nå har jeg faktisk et godt forhold til henne. Jeg kan ringe henne frivillig og liker å være sammen med henne. 

Anonymkode: f30ff...cd3

Takk for fint svar, kjenner meg igjen i deler av dette.

Jeg har også kommet dit hen at jeg mer distansert. Jeg ser at dette er hennes mønster og strategier, og at hun ikke kan noe for de svakheter hun har, og at det ikke har så mye med meg å gjøre. Det hjelper på. 

For meg passer uttrykket "Why is it so easy to love your family and so hard to like them?" veldig godt. Jeg er svært glad i min mor. Hun har gjort mye bra for meg, og jeg vil alltid være glad i henne. Men jeg liker henne ikke som person. 

Godt å høre at du har klart å komme dit at du liker å være sammen med henne. For meg er mine samtaler med min mor, spesielt over telefon, bare en plikt. Fordi pga de tingene jeg nevnte i startinnlegget så erfarer jeg bare frustrasjon og irritasjon når jeg prater med henne. Det går litt lettere når vi møtes, men det er fortsatt vanskelig.

TS

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er ganske vanlig, men det er fortsatt "tabu" å snakke om det. Noen tør ikke å innrømme at de har et vanskelig forhold eller har kuttet ut foreldrene sine, kanskje fordi de ofte får slike reaksjoner: "Hæ? Det er jo moren din! Selvfølgelig elsker hun deg og ønsker deg kun det beste!". 

Nei, det er ikke "selvfølgelig". 

Anonymkode: ecd3e...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for fint svar, kjenner meg igjen i deler av dette.

Jeg har også kommet dit hen at jeg mer distansert. Jeg ser at dette er hennes mønster og strategier, og at hun ikke kan noe for de svakheter hun har, og at det ikke har så mye med meg å gjøre. Det hjelper på. 

For meg passer uttrykket "Why is it so easy to love your family and so hard to like them?" veldig godt. Jeg er svært glad i min mor. Hun har gjort mye bra for meg, og jeg vil alltid være glad i henne. Men jeg liker henne ikke som person. 

Godt å høre at du har klart å komme dit at du liker å være sammen med henne. For meg er mine samtaler med min mor, spesielt over telefon, bare en plikt. Fordi pga de tingene jeg nevnte i startinnlegget så erfarer jeg bare frustrasjon og irritasjon når jeg prater med henne. Det går litt lettere når vi møtes, men det er fortsatt vanskelig.

TS

Anonymkode: 50d6b...504

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her også. Det er vanskelig med familie. Men syns Det høres ut som du legger mye innsats i å ha en relasjon til henne. Og det tror jeg er bra, på lang sikt også. Selv om en ofte bare føler frustrasjon her og nå. 

Det er jo ekstra vanskelig når mor begynner å bli eldre, mer skrøpelig og syk, mer avhengig av hjelp. Pårørenderollen kan være ganske tung da. 

Jeg ville bare nevne det, at jeg har fått en god relasjon til min, for å si at det finnes faktisk håp. Selv om en av og til ikke tror det. Hadde noen sagt til meg at jeg skulle fått et slikt forhold til bestemor som jeg har i dag, hadde jeg aldri trodd det. 

Forholdet jeg hadde til min mor var også komplisert og vanskelig. Mye fordi hun var så sterkt styrt av sin mor, det er jo en del av grunnen til dette sinnet jeg følte for min mormor. 

Men min mor er død. Og dette er noe man liksom aldri skal si, men livet mitt ble lettere etter hun døde. Det var en belastning som var tung å bære i forholdet mellom oss. Og det ble en vanskelig sorg, en sorg som var annerledes en de normene og forestillingene vi har om sorg. Det var en del sorg over relasjonen vi ikke hadde hatt. Sorg over at Hun aldri fikk utfolde seg.  Det er jo litt klisje å si, men dette er helt sant: at nå når hun er borte så er jeg glad for de vanskelige stundene vi hadde og. Selv det som var bare vanskelig og frustrerende der og da, er verdifullt for meg i dag. 

Så det er liksom dette som kan rive oss innvendig, at vi har så sterke bånd til foreldrene våre, det er kjærlighet, det er avhengighet, det er fortvilelse og frustrasjon. 

Om en skal se det enda mer på avstand og gå inn i relasjonsetisk teori, har vi blandt annet en filosof, Løgstrup, som sier noe om grunnvilkårene vi har i livet. Det er noe i vår tilværelse en ikke kan velge vekk, det bare er der. Om en bryter med sine foreldre så forsvinner de ikke, en er preget, bærer dem inni seg har dem med i sin egen måte å tolke og føle verden på. 

Ja.. det ble litt langt dette... Men Det er noe en annen AB så her, at vi har tabuer rundt dette i vårt samfunn. Jeg tenker at en viss  åpenhet rundt temaet er viktig. 

Anonymkode: f30ff...cd3

[AnonymBruker]

Takk for gode svar!

Jeg er så enig, i at det er en relasjon vi alltid har i oss. Og jeg ønsker ikke å bryte kontakten, som noen nevnte over. Det ville såret henne kraftig og gått utover forholdet til mine søsken og jeg ønsker ikke noen av delene. Og det er det som gjør det ekstra vanskelig. 

Men det traff, det du sa om at sorgen etter de dør vil bli annerledes fordi det er også sorgen over en relasjon man aldri har hatt.

I tillegg til tingene jeg har nevnt over så er hun også svært selvopptatt, noe som også har blitt verre med årene. Da jeg fikk meg fast jobb etter å ha vært arbeidsledig i to år, så hadde vi en telefonsamtale på ca 20 minutter. Hun spurte meg hvordan jeg trives på jobben, og jeg fikk svare med èn setning før hun avbrøt for å fortelle om det nye kjøleskapet hun hadde kjøpt. Resten av samtalen handlet om henne.

Et annet eksempel var da hun og jeg traff på en gammel nabo. Han fortalte at hans datter hadde fått kreft og hadde store smerter daglig. Jeg fikk helt vondt, men før jeg fikk sagt noe så skjøt min mor inn - som har en kronisk sykdom - "Ja, smerter har heldigvis ikke jeg. Jeg har i stedet blablabla..." også bablet hun videre om sine symptomer og plager. Jeg ble så flau jeg hadde lyst å grave meg ned.

Det er "lettere" (misforstå meg rett) om man har en forelder som har vært alkoholiker, rusavhengig eller drevet med mishandling. Da er det lettere å mislike personen og man får større forståelse om man bryter eller har lite kontakt. Det er vanskeligere når man i bunn og grunn har hatt en normal oppvekst, men med en mor som har hatt svakheter som har satt spor hos barna - kanskje spesielt meg.

 

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

Innlegget over var meg.

TS.

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for gode svar!

Jeg er så enig, i at det er en relasjon vi alltid har i oss. Og jeg ønsker ikke å bryte kontakten, som noen nevnte over. Det ville såret henne kraftig og gått utover forholdet til mine søsken og jeg ønsker ikke noen av delene. Og det er det som gjør det ekstra vanskelig. 

Men det traff, det du sa om at sorgen etter de dør vil bli annerledes fordi det er også sorgen over en relasjon man aldri har hatt.

I tillegg til tingene jeg har nevnt over så er hun også svært selvopptatt, noe som også har blitt verre med årene. Da jeg fikk meg fast jobb etter å ha vært arbeidsledig i to år, så hadde vi en telefonsamtale på ca 20 minutter. Hun spurte meg hvordan jeg trives på jobben, og jeg fikk svare med èn setning før hun avbrøt for å fortelle om det nye kjøleskapet hun hadde kjøpt. Resten av samtalen handlet om henne.

Et annet eksempel var da hun og jeg traff på en gammel nabo. Han fortalte at hans datter hadde fått kreft og hadde store smerter daglig. Jeg fikk helt vondt, men før jeg fikk sagt noe så skjøt min mor inn - som har en kronisk sykdom - "Ja, smerter har heldigvis ikke jeg. Jeg har i stedet blablabla..." også bablet hun videre om sine symptomer og plager. Jeg ble så flau jeg hadde lyst å grave meg ned.

Det er "lettere" (misforstå meg rett) om man har en forelder som har vært alkoholiker, rusavhengig eller drevet med mishandling. Da er det lettere å mislike personen og man får større forståelse om man bryter eller har lite kontakt. Det er vanskeligere når man i bunn og grunn har hatt en normal oppvekst, men med en mor som har hatt svakheter som har satt spor hos barna - kanskje spesielt meg.

 

Anonymkode: 50d6b...504

Ja, det er noe med det 😊 At dersom det er alvorlig omsorgssvikt, rus, fysisk mishandling så kan det for de fleste kanskje være tydelig og forståelig på en annen måte. Dette er mer diffust for dem utenfor.  

Men jeg syns ikke det er vanskelig å forstå at du blir såret og lei deg, og også syns Det er flaut,  når moren din er så oppslukt av sitt eget. Når hun ikke klarer å vise andre interesse og støtte, selv med store og alvorlige ting som alvorlig sykdom. Men Det er nesten så jeg tenker vi kan være i familie, det Høres også akkurat ut som noe  min mormor kunne gjort 😆 Men jeg tror at det finnes en god del som er slik. 

Forresten, her er faktisk et tips, som jeg har funnet ut fungerer bra for oss i alle fall. Når min mormor babler i vei, har jeg har jeg en formening om at det ofte kan komme av underliggende stress. Hun merker jo og selv at hun på et plan sliter i relasjon. Og ovetkompenserer. Så om jeg klarer å hjelpe henne ut av " stressmodus" blir hun mer normal. 

Også har jeg funnet ut at å snakke med henne om barndommen hennes, livet hennes, hvordan vi opplevde sine foreldre og svigerforeldre og slike ting, ofte hjelper meg å forstå bedre hvorfor hun er som hun er, og Det er også godt for henne å fortelle, og faktisk bli sett.

Det kan virke paradoksalt, men folk som tar enormt mye plass, har i en del tilfeller en opplevelse av å ikke bli sett, og forstått. Men så velger de en strategi som gjør at folk bare tar mer avstand, og Det blir en ond sirkel. 

Anonymkode: f30ff...cd3

[AnonymBruker]

Takk, jeg setter virkelig pris på innleggene dine! Det betyr faktisk en del bare at noen forstår, når man har fått høre hele livet at det bare er meg som er vanskelig. ❤️

Gode råd du gir. Hvordan går du frem for å hjelpe din mormor ut av hennes stressmodus?

TS

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Takk, jeg setter virkelig pris på innleggene dine! Det betyr faktisk en del bare at noen forstår, når man har fått høre hele livet at det bare er meg som er vanskelig. ❤️

Gode råd du gir. Hvordan går du frem for å hjelpe din mormor ut av hennes stressmodus?

TS

Anonymkode: 50d6b...504

Jeg er glad det kan være litt til hjelp  Jeg blir jo litt engasjert i det du forteller, for som sagt så er det ting jeg har kjent på kroppen selv. 

Jeg vil gjerne prøve å forklare litt hva som har virket for oss, men selvfølgelig, alle er ulike, så en kan aldri gi en oppskrift som virker for alle. 

Også kjenner jeg litt på etikken her, fordi jeg har som sagt hatt denne familiehistorien og strevd med dette. Men jeg syns jo samtidig at dette med sosiale relasjoner og familie og slikt er såpass interessant at jeg har valgt et studie der psykologi, familieterapi og sosiale relasjoner er en stor del av det. Så jeg vil ikke bryte noen forumregler og framstille det profesjonelle råd, men håper det går bra å dele, og fortelle litt om en teoretisk modell som er mye brukt, og som jeg tenker er veldig nyttig i møte med mennesker. En modell kan av og til hjelpe til å sortere hva som skjer, og gjøre det enklere å håndtere vanskelige familieforhold. 

Modellen kalles "toleransevinduet" på norsk, det finnes mye gode forklaringer på den på nett. Den brukes mye i traumeforståelse, for å forstå virkninger av omsorgssvikt, slike ting, men også en modell som brukes for å forstå oss alle, og hvordan hjernen vår fungerer, på en ganske enkel måte.

Om du skulle være interessert så vil jeg anbefale å søke opp Dag Nordanger på nett. han har skrevet mye god litteratur om dette, og har en del veldig greie youtube-videoer der han forklarer dette med toleransevinduet og regulering av føleser.  

den deler enkelt og greit opp regulering av følesler i 3 deler. 

når vi er innenfor toleransevinduet klarer vi å møte folk på en "normal" måte. Vi har det ganske bra. Og når vi er i den sonen fungerer hjernen vår slik at vi kan lytte til andre, ta inn det andre sier, vise forståelse, ja kort sagt fungere som vanlige folk. 

Men når vi blir veldig stressa, redde,  sinte og opplever ulike påkjenninger, kan vi ofte gå utenfor toleransevinduet, og inn i det jeg kaller "stressmodus", eller i hyperaktivering som en kaller det i denne modellen. 

Der klarer man ikke å lytte, man klarer ikke tenke så klart, en klarer ikke lære når man er veldig stressa. da blir det ofte sånn at en blir blind for andre mennesker. andre mennesker reagerer selvfølgelig på det, og det blir lett konflikter, vonde følelser, vanskelige relasjoner. Det går ikke på vilje, det er rett og slett slik menneskehjernen fungerer. 

Noen mennesker er nesten alltid i "normalområdet" stabile, trygge lyttende, ser andre. 

Andre mennesker går ut av dette vinduet, og over i stressmodus av den minste ting. De tilbringer mye av livet der. det fører til at de går glipp av mye sosial læring og ofte oppfører seg på måter andre reagerer negativt på, noe som bare forsterker stresset, og det blir en ond sirkel. Det trenger ikke skje noe spesielt før de havner utenfor, og inn i stresset, de har bare så mye baggasje at de er der store deler av tida. 

Dette er som sagt en modell. En måte å forstå det på.  Og dette er jo min beskrivelse og tolkning av den. Det betyr selvfølgelig også at det er ikke sikkert den passer for alle, og det er ikke sikkert den passer for deg og din mor. Det kan være feil måte å tenke på i amnge situasjoner. 

 men jeg kom likevel til at det kunne være et nyttig perspektiv å dele, så jeg håper jeg ikke går over streken her på noen måte. 

Men mer konkret. Jeg har brukt denne måten å tenke på i møte med min bestemor. Jeg har ikke sagt det til henne selvfølgelig.

Jeg har som deg opplevd at å snakke i telefon ofte er mer utfordrende en å møtes ansikt til ansikt. Jeg tror at det kan ha sammenheng med at når vi bare hører stemmer, og ikke ser hverandre, mister vi en del av kommunikasjonen som trygger. Vi har ikke blikkontakt, kroppspråk til å bygge oppunder det vi snakker om. Vi mennesker blir ofte fysisk roligere og oppnår lettere god emosjonell kontakt når vi er sammen i samme rom. 

Så når jeg skal snakke med henne i telefon forbereder jeg meg på forhånd at det kanskje vil tak 20 minutter eller en halvtime der hun babler i vei før, hun er rolig nok til å lytte til meg. Jeg lytter til henne, bekrefter henne og viser interesse i denne tiden og kommer ikke med noe av mine ting før jeg føler at hun er klar for å ta det inn. 

Når vi er fysisk sammen, har jeg også denne tidsmarginen innberegnet. at jeg i den første perioden jeg er på besøk gir henne full oppmerksomhet, og lyttet, selv om jeg har hørt det tusen ganger før og det er det "vanlige gnålet", for å være litt slem. 

Igjen, jeg vil absolutt ikke framstille det som et faglig råd, og det kan være skivebom. 

For meg har det å forstå det på denne måten, har gitt meg hjelp til å være tålmodig med henne, og det at jeg har gjort det helt bevisst på denne måten, har for oss ført til at hun har kortere og kortere perioder i et slikt "bablemodus" der hun kun ser seg selv, og vi har fått lengre og lengre perioder der vi kan ha gode toveis- samtaler.

At hun etter hvert lytter mer til meg. Og at jeg etter hvert faktisk har samtaler med henne der hun forteller om andre ting en det hun kommer med når hun er i den stressa "repeat-mode" , vi har klart å få samtaler som går mer på samfunn, politikk, og oss selv som mennesker. Det har ikke skjedd over natta, men det har vært en gradvis bedring over flere år. 

 

Anonymkode: f30ff...cd3

[AnonymBruker]

Dette var svært interessant, tusen takk for at du deler! Jeg skal ta med meg videre rådet ditt og forsøke det. Det kan hjelpe meg også, gjøre meg mer tålmodig når hun havner i pratebobla og autopilot. 

Jeg er også veldig interessert i psykologi, spesielt relasjoner og hvordan barndommen påvirker oss. Jeg følger en psykolog på YouTube som bruker reality-TV (90 Days) hvor han ser episodene og bruker parene der som eksempler/illustrasjoner - hvorfor reagerer de slik de gjør, hvilke traumer kan ligge bak et slikt reaksjonsmønster og hvordan bryte det? Det er utrolig interessant og jeg har lært veldig mye om meg selv og andre gjennom det.

Det har hjulpet meg til å forstå at min mor er som hun er basert på de traumer hun har fra sin barndom. Jeg er som jeg er basert på traumer (kanskje litt sterkt ord) fra min barndom osv.

TS

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette blir kanskje litt rant, men jeg må få det ut et sted. Jeg vet ikke om det er så mange råd man kan gi, men kanskje det er noen i tilsvarende situasjon?

Jeg er en voksen kvinne som har en mor som nå er i 70-årene. Jeg har hatt en normal og grei oppvekst bortsett fra at min mor har noen svakheter som har satt spor. Vi to har kranglet og vært i konflikt så lenge jeg kan huske. Hun kan ikke innrømme feil og vil manipulere og skylde på andre for å vri det til at det aldri er hennes feil. Jeg tror ikke det er bevisst engang, jeg tror det er en ubevisst forsvarsmekanisme. Jeg har i oppveksten alltid fått høre at jeg var vanskelig, kranglete, dramatisk, at mine søsken var lettere å ha med å gjøre enn meg osv. 

Dette har gitt meg en iboende resentment (finner ikke et godt norsk ord) mot min mor som gjør at jeg i fra start av har null tålmodighet med henne. Noe som gjør ting vanskelig nå som hun begynner å bli gammel.

Hun er vanskelig å prate med fordi hun prater veldig mye, avbryter ofte og overkjører andre. I telefonen er dette så ekstremt at det er ikke vits i å forsøke å lytte aktivt en gang, forsøker man å skyte inn noe sånt som "Åh, det forstår jeg", så avbryter hun før du er ferdig. Hun kan stille et spørsmål og svare prate videre før man har fått sjanse til å svare. 

I tillegg gjentar hun seg selv svært mye. Ikke bare anekdoter og historier, men hjernen hennes virker som en datamaskin - si en bestemt ting eller prat om et bestemt tema og en konkret setning kommer ut. Samme setning, ordrett, hver gang. Som på autopilot. Fra jeg var liten har hun vært slik og det betyr at mesteparten av det hun sier er ting jeg har hørt oftere enn jeg kan telle.

Forteller hun noe nytt, så vil hun gjerne gjenta det 2-3 ganger i samme telefonsamtale. Hun spør meg de samme spørsmålene hver telefonsamtale som jeg nettopp har svart på.

Den rasjonelle delen av meg forstår at dette er ting hun ikke kan noe for, i hvert fall delvis. Men pga vår historie har jeg ingen tålmodighet igjen, og jeg blir synlig irritert med en gang jeg må gjenta meg selv. Og jeg liker ikke å være slik. Jeg liker ikke den siden av meg selv. Jeg vet at jeg bare kan endre meg selv, men jeg er så lei av at det alltid er jeg som må tilpasse meg henne. 

Beklager, dette ble langt, men måtte få det ut et sted. Noen som har vært gjennom noe lignende?

Anonymkode: 50d6b...504

Er vi to søsken? Er det vår mor du skriver om? Bare min mor er ikke 70 enda, men kjenner meg MYE igjen i det du skriver. 

Og ikke nok med det, hun blir vanskeligere og vanskeligere å ha noe med å gjøre jo elde hun blir. Og hun nekte for ting hun har sagt, som hun har sagt (vi er flere som vitnet hva som ble sagt). Hun mener at vi sitter å lyger, lyger om henne og at hun ellers er vant med at folk lyver om henne (noe som ikke er tilfelle).  Jeg har trukket meg litt unna, prøver å ha minst mulig å ha kontakt. Og de få gangene jeg har kontakt så unngår jeg å komme innpå enkelte tema. Mistenker om hun kan ha begynnende demens. Dem kan være mer aggressive enn det dem har vært tidligere. 

Jeg bare håper på jeg ikke blir slik selv på mine eldre dager. Jeg vil bli en gammel koselig, reflekter dame som har muligheten å se saker fra flere sider, og igjen kan innrømme mine egne feil. 

Anonymkode: c21b7...673

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Er vi to søsken? Er det vår mor du skriver om? Bare min mor er ikke 70 enda, men kjenner meg MYE igjen i det du skriver. 

Og ikke nok med det, hun blir vanskeligere og vanskeligere å ha noe med å gjøre jo elde hun blir. Og hun nekte for ting hun har sagt, som hun har sagt (vi er flere som vitnet hva som ble sagt). Hun mener at vi sitter å lyger, lyger om henne og at hun ellers er vant med at folk lyver om henne (noe som ikke er tilfelle).  Jeg har trukket meg litt unna, prøver å ha minst mulig å ha kontakt. Og de få gangene jeg har kontakt så unngår jeg å komme innpå enkelte tema. Mistenker om hun kan ha begynnende demens. Dem kan være mer aggressive enn det dem har vært tidligere. 

Jeg bare håper på jeg ikke blir slik selv på mine eldre dager. Jeg vil bli en gammel koselig, reflekter dame som har muligheten å se saker fra flere sider, og igjen kan innrømme mine egne feil. 

Anonymkode: c21b7...673

Det er "godt" å høre at vi er flere. 

Jeg kjenner meg igjen i at hun blir verre og verre med årene. Min mor har ikke de andre typiske tegnene på tidlig demens (aggresjon, paranoia), bare denne autopiloten, glemme hva som har blitt sagt og gjenta seg selv i det uendelige. Deler av dette har hun egentlig hatt så lenge jeg kan huske, men det har gradvis blitt verre ettehvert som hun blir eldre.

Men godt poeng, forsøke å lære av det og se hvordan man selv helst ikke vil bli. 

TS

Anonymkode: 50d6b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette var svært interessant, tusen takk for at du deler! Jeg skal ta med meg videre rådet ditt og forsøke det. Det kan hjelpe meg også, gjøre meg mer tålmodig når hun havner i pratebobla og autopilot. 

Jeg er også veldig interessert i psykologi, spesielt relasjoner og hvordan barndommen påvirker oss. Jeg følger en psykolog på YouTube som bruker reality-TV (90 Days) hvor han ser episodene og bruker parene der som eksempler/illustrasjoner - hvorfor reagerer de slik de gjør, hvilke traumer kan ligge bak et slikt reaksjonsmønster og hvordan bryte det? Det er utrolig interessant og jeg har lært veldig mye om meg selv og andre gjennom det.

Det har hjulpet meg til å forstå at min mor er som hun er basert på de traumer hun har fra sin barndom. Jeg er som jeg er basert på traumer (kanskje litt sterkt ord) fra min barndom osv.

TS

Anonymkode: 50d6b...504

Ja, det er veldig interessant, rart med det. for min del har jeg brukt store livet på å prøve å forstå meg selv om andre, det er vel noe med det, når ting ikke er så lett. 

Jeg må si at det er ikke alltid jeg er så pedagogisk heller. 

Det har faktisk hendt en gang at jeg klikka fullstendig på henne, og bare skreik og skreik og hulka og gråt til hun slutta å snakke... ja jeg var godt voksen.  og det skjedde mens både tanter og onkler så på. alle ble dypt sjokkert over meg. men det var godt å få det ut, og vi klarte å reparere det etterpå og bli venner igjen. På en måte så tror jeg det var godt for henne at jeg ble den psykisk ustabile og trøblete, og hun fikk være den voksne og fornuftige. 

så det er vel noe med det, det kan være lurt å tenke litt teoretisk, og hvordan forstå, men en må også være menneske og vise seg med sine egne svakheter feil og mangler også. 

Anonymkode: f30ff...cd3