Jeg blir irritert på mødre som sier de elsket barnet med en gang det ble født

[AnonymBruker]

Jeg blir irritert, nesten sint, på mødre som snakker om hvor fantastisk forelsket de ble i baby med en gang de fikk den på brystet. 

Jeg er nok skikkelig sjalu. Babyen min er 6 uker. Og jeg har ikke fått morsfølelser i det hele tatt. Jeg er ikke deprimert. Storkoser meg når jeg endelig får noen min fri fra baby til å gjøre noe jeg har lyst til. 
 

Men det at jeg ikke har fått morsfølelse enda gjør virkelig vondt. Jeg vet at mange ikke får det med en gang, men nå har det gått 6 uker. Jeg føler lite interesse for babyen. Synes rett og slett hn er kjedelig. Og det gjør meg innmari trist, og skikkelig sjalu på de som har fått morsinstinkt. Ikke minst føler jeg det er urettferdig, og føler meg snytt. 

Føler meg også uvel og ille til mote, når folk kommenterer ting om babyen til meg. Feks på helsestasjon, og familien til mannen. Alle bare antar at morsfølelsen er der, at jeg er hodestups forelska i babyen. Blir som små stikk hele tiden. Spesielt når jeg leser om spedbarn, og de skriver om den forbaska morsfølelsen, og hvor viktig den er og bla bla bla. Gni det inn liksom.

Jeg skulle bare virkelig ønske at det ikke føltes som bare et ork å ta vare på babyen min. Var ikke slik jeg så for meg denne tiden i det hele tatt. 

Og nå er jeg redd for at den kanskje aldri kommer. At jo lengre tid det tar jo mindre blir sannsynligheten for at jeg får oppleve det   Denne frykten, skuffelsen og sorgen har mutert til skikkelig irritasjon når andre nybakte mødre er i lykkebobla si. 

Noen andre som har følt det sånn?  Og likevel fått morsfølelse for barnet sitt? Hvor lang tid tok det?

 

 

Anonymkode: b0e0e...d31

[AnonymBruker]

Mange kan nok relatere til det du beskriver. Man fokuserer voldsomt på "morsfølelsen" men det er ikke så lett å gripe tak i hva den følelsen egentlig er og innebærer. Jeg vil anta at du egentlig har den, men at du forbinder morsfølelse med forelskelse og at du kanskje har forventninger til den følelsen som blir vanskelig å oppfylle. 

Ville du reagert om noen kom mellom deg og babyen din? Føler du trang til å ta vare på baby? Responderer du på at baby gråter og tar du var på baby når den trenger deg? Ser du på babyen din (ved amming, stell osv). Om du gjør alle disse tingene så ville jeg lagt alle tanker om denne morsfølelsen bak meg. Slutt å fokusere på den. Babyen vil etterhvert respondere på deg (smile, le, bable), det kan hende du da opplever en endring. Og det kan hende det kommer senere enn det også. Her er ingen fasit. 

Jeg liker ikke babytid. Syns ikke unger er noe særlig før de er minimum 6 mnd. Liker dem best fra 3,5 år når de kan snakke godt, uttrykke seg og vi kan finne på artige ting sammen. Jeg er en god mamma likevel. Ungene mine er skolebarn når og jeg elsker det!! Jeg er definitivt en storbarnsmamma! Og den morsfølelsen? Joda, jeg har den, men det tok laaaaaang tid med første barnet. Men jeg betrygget meg selv med å tenke at jeg tok godt vare på baby, så på henne og snakket med henne og ivaretok behovene hennes. Så kom kjærligheten snikende etterhvert.  

Anonymkode: b5732...7d0

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan du følte om babyen underveis i svangerskapet? Har det endret seg etter fødsel?

Anonymkode: efdba...14b

[CorvusCorax]

Ubetinget kjærlighet heter det. 

Høres ut som du sliter med depresjon. 

[AnonymBruker]

Jeg føler/følte heller ingen morsfølelse. Alle gjør bare ikke det og sånn er det bare. 
Barnet mitt er 10 mnd nå og det er først nå jeg kjenner LITT mer følelser. Ikke mye men litt. Jeg er glad i henne. Også elsker jeg og kose og susse henne noe jeg avskydde før og derfor nesten aldri gjorde. Var faktisk heller ikke glad i henne før, hadde 0 følelser og håpa mest av alt at barnevernet kom å hentet hun (for ja så ille var det at jeg kontaktet barnevernet selv og fortalte hvor vanskelig alt var).

Alt var bare jobb og dritt/slit med ungen fra 0 til 6 mnd alder for min del. Det er fortsatt jobb og slit men myye bedre enn det var for det føltes som å være i helvette. 
Men hold ut, det blir faktisk bedre, men du det nok ingen ende på det nå men alt har en ende til slutt uansett 

Anonymkode: 4fc25...ce3

[Tanuki]

kjenner meg igjen i det du skriver. Syns de første par-tre månedene var intense. Elsket jo babyen, men en sånn overveldene morsfølelse kom ikke, i hvertfall ikke slik som mange sier de får en gang de presser ut babien. Var nok å holde hodet over vannet med lite søvn, smerter fra KS, etc.

[AnonymBruker]

Det nærmeste jeg kom morsfølelsen var at jeg fikk et fryktelig behov for å beskytte henne fra kattene i huset. Overvåket henne som en hauk, livredd for at en katt skulle legge seg på henne hvis jeg snudde ryggen til. 
Hatet barseltiden. Det var et slit, kjedelig. Det var ingen personlighet der. Bare et alvorlig ansikt som enten sov, gråt eller bare kikket. Det ble bedre etterhvert som hun vokste til og det ble mer å kommunisere med med smil og latter. Jeg har aldri følt meg forelsket i barnet mitt. Og jeg tolker morsinstinktet som beskytterbehovet. Hvis en fremmed kom bort til vogna så følte jeg at jeg freste på innsiden, ikke våg å røre barnet mitt!

Anonymkode: cd43c...f0a

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke være ærlig på helsestasjonen og med mannen din i det minste så du kan få litt hjelp? 

Anonymkode: 1978d...6d9

[Million]

Hvorfor blir du "irritert" på mødre fordi de får helt normale følelser for sitt eget barn???

[tangent]

Folk er forskjellige! Jeg ville aldri sagt at jeg var forelsket i babyen. Det blir alt for blomstrende og upresist språk for meg. Jeg fikk morsfølelse i form av at jeg ønsket å gjøre det beste for sønnen min og at jeg var redd noe skulle skje ham. Men senere når han begynte å respondere mer og vi kunne kommunisere mer fikk jeg en større følelse av at jeg var den som kjente ham best og at vi kjente hverandre på en spesiell måte og hadde et spesielt bånd. 

Jeg synes du bør snakke om det med noen. Det er kjipt å være alene med ting, spesielt når man er sliten. Og du kommer nok til å få mer forståelse enn du tror. 

[AnonymBruker]

Million skrev (28 minutter siden):

Hvorfor blir du "irritert" på mødre fordi de får helt normale følelser for sitt eget barn???

Er ikke det naturlig da? Ts sier jo selv at det er sjalusi, hun setter ord på det allerede i andre setning. Du må lese litt mer enn overskrift.

Anonymkode: f9ba2...043

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Den varme morsfølelsen (stolthet, «forelskelse») kom gradvis. Små drypp etterhvert som jeg fikk mer respons og ble kjent med baby. Husker spesiellt to episoder. Rundt 4 mnd var vi på barselstreff på helsestasjonen, mange babyer på samme alder. Da jeg gikk derfra den dagen tenkte jeg «så heldig jeg er, for min baby er jo den fineste, godeste og flinkeste av de alle». Og da skjønte jeg at «morsfølelsen» var på plass. Rundt samme tid eller en stund etter var vi til legen. Legen tok opp barnet og barnet var begynt å bli skeptisk til fremmede, så etter meg, gråt og roet seg (smilte) med eg gang det kom tilbake til meg. Da kjente jeg at tilknytningen var på plass. At jeg var hele tryggheten til barnet. Alt fallt på plass rundt den tiden for meg.

Det er nok helt vanlig å føle det slik i staten, man har fått ett menneske man ikke kjenner og som krever alt man har 24/7 i starten. 

Anonymkode: d671f...069

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er ikke det naturlig da? Ts sier jo selv at det er sjalusi, hun setter ord på det allerede i andre setning. Du må lese litt mer enn overskrift.

Anonymkode: f9ba2...043

Hun bør heller se innover enn å fokusere på andre. Hvorfor bli misunnelig på noe som er normalt? Det er jo nesten like normalt å føle som hun gjør - så hvorfor ikke finne støtte i andre som deler samme erfaring istedenfor å være sint og irritere seg over andre nybakte mødre. Hun bør fokusere på seg selv og baby - ikke alle andre. Det er følelser hun dyrker, om hun kjenner på irritasjon hver gang hun ser lykkelige mødre. Hun må snu det tankemønsteret. Det er ikke noe hun får gjort med at andre er lykkelig. Det er en uting å misunne andre mennesker. 

[Mt3]

Selv om du ikke kjenner den forelskelsen som mange påstår de føler for baby så har du mest sannsynligvis  morsfølelse, om ikke annet enn så ihvertfall den delen som hindrer deg i å kaste barnet ut vinduet når en er trøtt og frustrert.

Det er helt normalt å ikke merke morsfølelse, like normalt å forelske seg ved første blikk eller så snart en føler liv. Men for å slippe den 'Åååå hærreguuud så fantastisk' stemningen på helsestasjonen i hvertfall så lønner det seg å være ærlig og si at du ikke føler den overveldende forelskelsen.

Med meg kom den så snikende at jeg ikke skjønte den var der før barnet kom på barselsbesøk når det fikk søsken som nesten 2åring. Trodde jeg var verdens mest hjerteløse mor.

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også! Var også livredd for at den aldri skulle dukke opp ettersom tiden gikk. Men det gjorde den, til gangs, men det tok faktisk nærmere halvannet-to år før den virkelig var på plass! 
Jeg hadde nok en slags fødselsdepresjon sett i bakspeilet, selv om jeg ellers var glad og fornøyd annet enn når jeg var babyen. Det tror jeg du har også. 

Anonymkode: d045e...758

[AnonymBruker]

Min baby er like gammel som din og jeg kjenner på mye av det samme. Synes det er deilig å levere henne fra meg (men det er litt fint å få henne tilbake etterpå). Jeg tror det handler litt om det store ansvaret jeg kjenner på, for selv om jeg ikke kjenner på noen brusende forelskelse så er jeg kjemperedd for at noe fælt skal skje henne. Hun har begynt å "prate" og tar mer kontakt nå siste uka, det hjelper litt. Følelsesmessig kjennes det ut som jeg er mer knyttet til og elsker høyere bikkja enn ungen min Krysser fingrene for at følelsene kommer etterhvert som hun utvikler seg. 

Anonymkode: 94799...dc6

[Gjest Wanda1984]

CorvusCorax skrev (2 timer siden):

Ubetinget kjærlighet heter det. 

Høres ut som du sliter med depresjon. 

Instinkt vil jeg kalle det, de fleste arter bryr seg om avkommet sitt.

Uansett jeg følte allerede morsinstinktet utvikle seg når jeg var gravid...trur ts har fødselsdepresjon, bør ta kontakt m helsepersonell og få støtte og hjelp🤗 det ordner seg.

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (16 minutter siden):

Hun bør heller se innover enn å fokusere på andre. Hvorfor bli misunnelig på noe som er normalt? Det er jo nesten like normalt å føle som hun gjør - så hvorfor ikke finne støtte i andre som deler samme erfaring istedenfor å være sint og irritere seg over andre nybakte mødre. Hun bør fokusere på seg selv og baby - ikke alle andre. Det er følelser hun dyrker, om hun kjenner på irritasjon hver gang hun ser lykkelige mødre. Hun må snu det tankemønsteret. Det er ikke noe hun får gjort med at andre er lykkelig. Det er en uting å misunne andre mennesker. 

Kjære vene. For noe surr. Hva har normalitet med saken å gjøre? Klart man kan bli sjalu på noe normalt, når man ikke har det selv, det er vel enda større grunn da. Hun prøver da ikke å gjøre noe med at andre er lykkelig. Det er helt naturlig å kjenne på såre følelser angående dette når hun ser og hører stadig vekk om at hun ikke har disse følelsene som "alle" idealiserer. Slutt å shame og si at hun har feil følelser. Det utelukker ikke at hun finner støtte i andre og fokuserer på baby. 

Anonymkode: a77bc...175

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som at du er ganske uselvstendig, da. At det ikke kommer av seg selv.

Anonymkode: 05184...586

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjære vene. For noe surr. Hva har normalitet med saken å gjøre? Klart man kan bli sjalu på noe normalt, når man ikke har det selv, det er vel enda større grunn da. Hun prøver da ikke å gjøre noe med at andre er lykkelig. Det er helt naturlig å kjenne på såre følelser angående dette når hun ser og hører stadig vekk om at hun ikke har disse følelsene som "alle" idealiserer. Slutt å shame og si at hun har feil følelser. Det utelukker ikke at hun finner støtte i andre og fokuserer på baby. 

Anonymkode: a77bc...175

Det heter ikke sjalusi - det heter misunnelse. Så klart man kan føle på den følelsen, men da er man nokså egosentrisk om man tviholder på den. Hun bør heller fokusere på seg selv og barnet. Hun kommer ingen vei ved å misunne andre for noe helt normalt. Slutt å shame? Har ikke skrevet at hun ikke får føle de følelsene - hun kan gjerne det, men hun vil ikke få det noe bedre ved å surne og bli bitter. Det er poenget.