"Dumpet" av mamma

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å finne en godt måte å håndtere livet mitt på, så tar i mot tanker og råd fra alle som har noen. 

Det har seg sånn at jeg og mamma brøt for noen år siden. Årsaken til bruddet er kompleks og det har bygget seg opp over veldig mange år. Kort fortalt har mamma slitt litt og dette har skapt utrygge rammer for meg. Jeg ble hennes assistent, bestevenn og psykolog fra jeg var ganske ung, og dette tappet meg for krefter. Fra jeg var 14 har jeg slitt med depresjoner, gått til flere psykologer osv. Nå vet jeg jo at det var pga usunne forhold hjemme, men da viste jeg jo ikke bedre. Det var etter at jeg begynte hos psykolog for noen år siden at vi greide å identifisere familieproblemer som årsaken til mine psykiske problemer. Først prøvde jeg å sette grenser for mamma, holde litt avstand. Dette akseptere hun ikke og har avvist meg fullstendig. Det er også mye komplikasjoner med henne og pappa. Jeg og pappa har kontakt, og det forverrer mine "muligheter" til forsonelse med mamma ytterligere. Men jeg kan ikke gi opp faren min for henne, det er uakseptabelt. 

Etter at vi brøt har det skjedd en fin utvikling hos meg fysisk og psykisk. Jeg har blitt kvitt alle mine kroppslige plager som følge av angst og depresjon. Psykisk er jeg også 100 ganger bedre. Jeg har et helt annet funksjonsnivå nå, og føler at jeg begynner "å komme tilbake til meg selv". 

På tross av det er jeg fortsatt generelt nedstemt. Jeg bærer på en tung sorgfølelse. Det er så mye jeg savner. Så mye jeg skulle ønske kunne blitt annerledes. Å kutte med mamma har ført med seg større konsekvenser enn jeg hadde trodd. Jeg har mistet mye kontakt med familie på hennes side. Jeg har mistet kontakt med venner fra hjemstedet mitt der hun bor. Jeg opplever å ha blitt revet vekk fra mitt kjære barndomsmiljø. Det er sårt! Jeg opplever også at jeg ble litt rarere etter at vi brøt. Jeg sliter med å knytte meg til andre. Sosiale sammenkomster gir meg ikke det samme som tidligere, og jeg føler ofte på en følelse av at eksistensen er meningsløs og vondt. Jeg er ofte irritert. Jeg er redd for å ende opp alene og jeg er samtidig redd for å skulle "ødelegge" mine fremtidige barn. Derfor er det vanskelig for meg å inngå i relasjoner med forpliktelser. Alt dette skjer inni meg. Utad fremstår jeg som en robust, bestemt og målbevisst dame som får til det hun har lyst til. Jeg både jobber og studerer, og engasjerer meg stadig vekk i nye prosjekter.

Jeg savner en match mellom det ytre og det indre. Jeg har gått i terapi lenge nå, og opplever at vi nærmer oss slutten. Det er ikke noe mer min behandler kan gjøre for meg, for jeg opplever at det som gjør meg ulykkelig i dag er savnet etter en familie som har blitt ødelagt, og det er jo utenfor min kontroll. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg er redd for at jeg er dømt til å ha det sånn her, gitt at familie ikke er noe man bare går ut å skaffer seg. 

Er det noen her som har erfaring med å bryte med en eller flere nære? Hvordan har dere taklet det? 

Anonymkode: e9b37...9bb

[AnonymBruker]

Jeg dumpet mamma da jeg var 20 år. 

Jeg gikk inn i en veldig kaotisk periode i livet, og jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver TS. 

Nå mange tiår etter, og i etterpå klokskapens lys skulle jeg ønske jeg hadde tatt det litt mer rolig. Tatt meg bedre tid til å bli voksen. 

For å vokse videre i livet uten mor er ikke uproblematisk. 

Du er ikke dømt til å ha det kjipt. Du har mista litt fotfeste nå. Men etterhvert vil du lande igjen. Bare vær tålmodig. 

 

Anonymkode: 4e0b9...ab3

[Abcdefghjklmn]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg dumpet mamma da jeg var 20 år. 

Jeg gikk inn i en veldig kaotisk periode i livet, og jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver TS. 

Nå mange tiår etter, og i etterpå klokskapens lys skulle jeg ønske jeg hadde tatt det litt mer rolig. Tatt meg bedre tid til å bli voksen. 

For å vokse videre i livet uten mor er ikke uproblematisk. 

Du er ikke dømt til å ha det kjipt. Du har mista litt fotfeste nå. Men etterhvert vil du lande igjen. Bare vær tålmodig. 

 

Anonymkode: 4e0b9...ab3

🙂

Endret 12. april 2021 av Abcdefghjklmn

[AnonymBruker]

Jeg kuttet gradvis ut min mor fra jeg var rundt 12-13 og avsluttet helt kontakten når jeg var 18-19. Da hadde jeg fått nok.

Hadde aldri noe sorgreaksjon jeg, bare lettelse. Innså at jeg hadde opprettholdt kontakten i ungdomsårene på grunn av at jeg følte ansvar for henne, ikke fordi jeg var glad i henne, men fordi jeg følte jeg måtte. 

Tenker at du skal fokusere på deg selv og lytte til kroppens signaler. Kroppen føler jo tydeligvis en lettelse av å være kvitt henne så er det tankene som forvirrer deg fordi "lurer" deg til å tro at du trenger henne på et vis. 

Du er ung, du kan skaffe deg venner som kan bli mer verdt enn familie i lengden, mange av oss som har gjort det.

Min erfaring er og at familie er en falsk trygghet til tider, hjelper ikke med stor familie hvis ingen stiller opp for deg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt opp for venninner med diverse fordi familien ikke har tid eller mulighet. En venninne av meg har flere søsken, masse tanter men ingen ville passe barna hennes når hun måtte ha en operasjon og innleggelse på kort varsel, da var det jeg som troppet opp på sykehuset. Har så mange historier om folk som tilsynelatende har hatt en fantastisk stor familie og man har trodd at de alltid ville være der så skjer det en krise og borte vekk er de.

Anonymkode: a14df...533

[AnonymBruker]

Uansett hvor sint en er på sitt barn eller sin mor er det sterke bånd som må bevares. Å bryte med min mor kunne jeg aldri gjort, selv om jeg kan bli irritert på henne. Mamma er alltid mamma. En kan både være sint på og veldig glad i samtidig. Ikke enten eller.

prøv å sette seg i andres sko først. De fleste gjør så godt de kan under de forutsetningene en har. 
 

Anonymkode: 14d8f...08b

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Uansett hvor sint en er på sitt barn eller sin mor er det sterke bånd som må bevares. Å bryte med min mor kunne jeg aldri gjort, selv om jeg kan bli irritert på henne. Mamma er alltid mamma. En kan både være sint på og veldig glad i samtidig. Ikke enten eller.

prøv å sette seg i andres sko først. De fleste gjør så godt de kan under de forutsetningene en har. 
 

Anonymkode: 14d8f...08b

Absolutt ikke.

Anonymkode: 69f7a...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Absolutt ikke.

Anonymkode: 69f7a...4c9

Jeg er selv mamma, og kunne aldri i livet bryte med barna mine når de blir voksen. Der er det sterke bånd som aldri vil brytes. Hadde de gjort det med meg hadde jeg blitt knust i biter. 
 

Anonymkode: 14d8f...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Uansett hvor sint en er på sitt barn eller sin mor er det sterke bånd som må bevares. Å bryte med min mor kunne jeg aldri gjort, selv om jeg kan bli irritert på henne. Mamma er alltid mamma. En kan både være sint på og veldig glad i samtidig. Ikke enten eller.

prøv å sette seg i andres sko først. De fleste gjør så godt de kan under de forutsetningene en har. 
 

Anonymkode: 14d8f...08b

Jeg brøt med min mamma og det var noe jeg måtte gjøre hun var ikke frisk nektet å ta imot hjelp og jeg måtte bryte eller så hadde det ødelagt meg.

Hun er sint på alt og alle hele tiden så etter flere år så måtte jeg ta en beslutning og det var å bryte kontakten.
 

Anonymkode: 2e2c3...a2b

[Chantielle]

Tråden er ryddet for selvmordstanker,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Uansett hvor sint en er på sitt barn eller sin mor er det sterke bånd som må bevares.
 

Anonymkode: 14d8f...08b

Nei, ingen barn skylder sine foreldre å "bevare det sterke båndet". Hvis foreldrene er udugelige, har bedrevet omsorgssvikt og ikke bidrar til noe positivt i livet så kan man kutte de ut med den beste samvittighet. Man skylder ikke sine foreldre en dritt for man har ikke bedt om å bli født.

Noe annet for oss foreldre, vi skylder barna å være de beste foreldrene vi kan være for våre barn, støtte barna og gi de omsorg og trygghet. Det er vi som har valgt å få barn dermed har vi tatt på oss et ansvar som man ikke bare kan legge vekk.

[Gjest Fnuggolina]

Høres ut som du har gjort det riktige.

Det er begrenset hvor mye terapi kan gjøre, her må du nok bare benytte aksept og tid resten av veien.

Noen vanskelige følelser ovenfor dette vil du alltid ha, alle ønsket jo at de hadde normal oppvekst og forhold til foreldre.

Spesielt om du får barn vil disse tingene komme opp igjen. 

Men om hun er slik du beskriver vil det jo ikke være sunt for barnebarn å ha kontakt heller. 

Jeg skjønner det er sårt, men nå er det på tide å slippe dypanalysen og jobbe med å komme deg videre i ditt eget liv.