Krevende stemor

[Hanna1234]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4-5 år, og stemoren min kom inn i bildet allerede da jeg var rundt 6-7 år, i starten prøvde jeg å gjøre alt jeg kunne for at hun skulle like meg husker jeg, jeg tok alltid hennes parti blant annet. Jeg var et (i mitt hode i alle fall) "enkelt" barn, har kranglet en gang med min far og stemor, men ellers aldri turt å si i mot henne, var hos min far og stemor ca tredjehver helg(avstand på ca 5t fra mor), men har aldri fått et godt forhold til henne. 

Dessverre kan hun ikke få barn selv, og jeg tenkte at dette var grunnen til at hun ikke likte meg og søsteren min, men da hun endelig fikk barn selv(adoptert), ble det egentlig bare verre. Det har gått helger der hun ikke har sagt et eneste ord til meg, hun sier knapt hei når vi kommer på besøk. Husker at jeg har kommet inn døren for en helg, lillesøsteren min på 8 har tatt meg i mot, stemoren min holder seg nede en stund, før hun kommer opp, uten å se på meg, sier et raskt hei(passiv aggressivt) og går rett inn på kjøkkenet. Jeg prøver alltid å si hyggelig "Hei", da jeg er svært konfliktsky og ønsker å ha en hyggelig tone, mest for lillesøsteren mins skyld. Da jeg var rundt 16 hjalp jeg til å støvsuge en gang, men etter en stund rev hun ut støvsugeren av hendene mine og mumlet ett eller annet om at det ikke ble gjort skikkelig. jeg går alltid på tå når jeg er der. Da jeg var yngre fikk jeg ikke ligge på sofaen f.eks. da fikk jeg beskjed om å "sette meg opp" med en sur tone. Det jeg vil frem til er vel at jeg aldri på noen som helst måte har følt meg som hjemme der. Jeg forstår at det er vanskelig å være stemor, men har man ikke et ansvar for å prøve å gjøre det hyggelig for sine stebarn når de en sjelden gang er på besøk? Hun forventer også at jeg skal stille med middager, håndkle og sengetøy når jeg er med dem på hytta selv om jeg lever med studentøkonomi. Dette har egentlig ført til at vi alltid er på samboeren min sin hytte med foreldrene hans, hvor jeg føler meg 100 ganger mer hjemme, men det fører også til dårlig samvittighet for min pappa og lillesøster. 

Jeg er i dag 26 år, og tok et kraftig oppgjør med henne før jul der det sprakk for meg, jeg fortalte gråtende på telefon hvordan ting hadde vært for meg, hun svarte bare med "vet ikke helt hva jeg skal svare på dette", men beklaget seg forsiktig til slutt. Det har vel blitt bittelitt bedre etter dette, da jeg vet pappa har tatt et oppgjør med henne hvor han har sagt "enten blir det bedre eller så går jeg" typ. men sist jeg så henne kjapt da jeg skulle på skitur med pappa og gav henne en genser jeg hadde strikket til lillesøster, så hun bare surt på meg og sa "den så litt liten ut", noe den absolutt ikke var. Jeg klarte som vanlig ikke å si noe og prøvde å sette på et smil for å gjøre det minst mulig kleint. 

Dilemmaet mitt fremover: jeg er sikker på at dette kommer til å fortsette som før, og jeg er nå redd for å ta ytterligere tak da jeg er redd det ender i skilsmisse og det ønsker jeg ikke for min lillesøster. Og jeg har egentlig bare gitt opp.. burde jeg det? I så fall kommer det til å skade forholdet med pappa og lillesøster også, da jeg ikke orker å dra noe særlig på besøk lengre, dette påvirker også min samboer da jeg tenker mye over dette, og tiden fremover når jeg en gang får egne barn osv. aaah what to do, vurderer også å snakke med psykolog om ting som har skjedd og vanskeligheter jeg har knyttet til skilsmissen. 

PS: Mor og far har ikke snakket sammen gjennom hele min oppvekst, de har kranglet på mail over barnebidrag.. 

 

[AnonymBruker]

Slutt å bry deg om hva andre mener om deg. Si meningen din selv om den er upopulær. Hold deg borte fra henne, overse henne, hvem faen tror hun at hun er? 

Sier hun at en genser ser liten ut så svarer du kort "nei, det er den ikke." 

Kommenterer hun noe du bør stå for så sier du "det har jeg ikke råd til" 

Er hun sur når du kommer på besøk så ville jeg kommentert det eller bare gått igjen. Her så sier vi rett ut "Så sur du var i dag da!" Hvorfor skal man være så redd for å si sånt til sine nærmeste? Hender jeg får sånne kommentarer også og da beklager jeg meg og forklarer hvorfor. 

Ikke hos følelser ovenfor henne, vær kald mot henne. Nå er det hennes tur til å hente inn tillit fra deg. Den må fortjenes gjennom god oppførsel fra hennes side. 

Anonymkode: 081e9...7f3

[Hanna1234]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Slutt å bry deg om hva andre mener om deg. Si meningen din selv om den er upopulær. Hold deg borte fra henne, overse henne, hvem faen tror hun at hun er? 

Sier hun at en genser ser liten ut så svarer du kort "nei, det er den ikke." 

Kommenterer hun noe du bør stå for så sier du "det har jeg ikke råd til" 

Er hun sur når du kommer på besøk så ville jeg kommentert det eller bare gått igjen. Her så sier vi rett ut "Så sur du var i dag da!" Hvorfor skal man være så redd for å si sånt til sine nærmeste? Hender jeg får sånne kommentarer også og da beklager jeg meg og forklarer hvorfor. 

Ikke hos følelser ovenfor henne, vær kald mot henne. Nå er det hennes tur til å hente inn tillit fra deg. Den må fortjenes gjennom god oppførsel fra hennes side. 

Anonymkode: 081e9...7f3

Ah, ja, trengte den motivasjonen nå faktisk.. tenker alltid i ettertid hvorfor jeg ikke bare klarer å svare med samme mynt tilbake, fryser som regel bare til.. Men jeg skal gi det et skikkelig forsøk, få får det heller bli "et lite helvete" av og til.. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Hanna1234 said:

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4-5 år, og stemoren min kom inn i bildet allerede da jeg var rundt 6-7 år, i starten prøvde jeg å gjøre alt jeg kunne for at hun skulle like meg husker jeg, jeg tok alltid hennes parti blant annet. Jeg var et (i mitt hode i alle fall) "enkelt" barn, har kranglet en gang med min far og stemor, men ellers aldri turt å si i mot henne, var hos min far og stemor ca tredjehver helg(avstand på ca 5t fra mor), men har aldri fått et godt forhold til henne. 

Dessverre kan hun ikke få barn selv, og jeg tenkte at dette var grunnen til at hun ikke likte meg og søsteren min, men da hun endelig fikk barn selv(adoptert), ble det egentlig bare verre. Det har gått helger der hun ikke har sagt et eneste ord til meg, hun sier knapt hei når vi kommer på besøk. Husker at jeg har kommet inn døren for en helg, lillesøsteren min på 8 har tatt meg i mot, stemoren min holder seg nede en stund, før hun kommer opp, uten å se på meg, sier et raskt hei(passiv aggressivt) og går rett inn på kjøkkenet. Jeg prøver alltid å si hyggelig "Hei", da jeg er svært konfliktsky og ønsker å ha en hyggelig tone, mest for lillesøsteren mins skyld. Da jeg var rundt 16 hjalp jeg til å støvsuge en gang, men etter en stund rev hun ut støvsugeren av hendene mine og mumlet ett eller annet om at det ikke ble gjort skikkelig. jeg går alltid på tå når jeg er der. Da jeg var yngre fikk jeg ikke ligge på sofaen f.eks. da fikk jeg beskjed om å "sette meg opp" med en sur tone. Det jeg vil frem til er vel at jeg aldri på noen som helst måte har følt meg som hjemme der. Jeg forstår at det er vanskelig å være stemor, men har man ikke et ansvar for å prøve å gjøre det hyggelig for sine stebarn når de en sjelden gang er på besøk? Hun forventer også at jeg skal stille med middager, håndkle og sengetøy når jeg er med dem på hytta selv om jeg lever med studentøkonomi. Dette har egentlig ført til at vi alltid er på samboeren min sin hytte med foreldrene hans, hvor jeg føler meg 100 ganger mer hjemme, men det fører også til dårlig samvittighet for min pappa og lillesøster. 

Jeg er i dag 26 år, og tok et kraftig oppgjør med henne før jul der det sprakk for meg, jeg fortalte gråtende på telefon hvordan ting hadde vært for meg, hun svarte bare med "vet ikke helt hva jeg skal svare på dette", men beklaget seg forsiktig til slutt. Det har vel blitt bittelitt bedre etter dette, da jeg vet pappa har tatt et oppgjør med henne hvor han har sagt "enten blir det bedre eller så går jeg" typ. men sist jeg så henne kjapt da jeg skulle på skitur med pappa og gav henne en genser jeg hadde strikket til lillesøster, så hun bare surt på meg og sa "den så litt liten ut", noe den absolutt ikke var. Jeg klarte som vanlig ikke å si noe og prøvde å sette på et smil for å gjøre det minst mulig kleint. 

Dilemmaet mitt fremover: jeg er sikker på at dette kommer til å fortsette som før, og jeg er nå redd for å ta ytterligere tak da jeg er redd det ender i skilsmisse og det ønsker jeg ikke for min lillesøster. Og jeg har egentlig bare gitt opp.. burde jeg det? I så fall kommer det til å skade forholdet med pappa og lillesøster også, da jeg ikke orker å dra noe særlig på besøk lengre, dette påvirker også min samboer da jeg tenker mye over dette, og tiden fremover når jeg en gang får egne barn osv. aaah what to do, vurderer også å snakke med psykolog om ting som har skjedd og vanskeligheter jeg har knyttet til skilsmissen. 

PS: Mor og far har ikke snakket sammen gjennom hele min oppvekst, de har kranglet på mail over barnebidrag.. 

 

Sanne mødre burde bli meldt til bv hun høres ustabil ut..

Anonymkode: d92b6...850

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Sanne mødre burde bli meldt til bv hun høres ustabil ut..

Anonymkode: d92b6...850

Sånne**

Anonymkode: d92b6...850

[Fiffig]

Er enig i den som sier over her at du må si klarere ifra i selve situasjonen. Jeg fikk en bedre relasjon og blei mindre tråkka på i familiesammenheng etter at jeg slutta å vende det andre kinnet til i enhver sammenheng. Det har jo tydeligvis ikke hjulpet å prøve å glatte over, så da er det bedre å si klart ifra. 

[Ulrikke]

Enig med dem som sier at du må svare der og da. Du trenger ikke bli frekk eller ufin, men si klart og tydelig ifra og gå videre med samtalen med søster og pappa. Henvend deg til dem om alt mellom himmel og jord som du ville gjort om hun ikke var der. Kommer hun med dritt under samtalen, kommenter det kort ("det stemmer ikke", "hvorfor må du snakke så negativt?", "kan du være så snill å ikke snakke til/om meg på den måten?"), rett og slett for å vise lillesøster at man har lov til å sette grenser for seg selv når folk er ufine, uansett hvem de er - men uten å ødelegge noen stemning, nettopp ved å fortsette samtalen som om ingenting har skjedd umiddelbart etter at du har satt henne på plass....

Husk: det er IKKE du som er problemet her!!!

Jeg er stemor til tre, alle over 20 nå - og vi fikk lillesøsteren deres sammen. Aldri i verden om jeg ville oppført meg sånn mot dem! Dette skal du ikke finne deg i, og det går an å markere det uten at det blir enormt med bråk! Vær hyggelig mot henne så lenge hun er "normal", men si fra når hun er ufin og gå videre med helt normal samtale. Jeg heier på deg, dette får du til!

[F0RUM]

Vil bare si at det ikke er du som er problemet her, og at hun høres utrolig bitter ut. Noen mennesker blir aldri fornøyde, og man kan aldri gjøre noe bra nok. Det kan godt være som du sier at hun synes det er tøft at din far har fått unger med noen andre, og hun aldri "fikk det til".  

[AnonymBruker]

Har du prøvd å speile henne? https://psykologpia.no/blog/2017/2/8/dagens-begrep-speiling
 

Hva hvis du satt deg ned med henne, så tar du rollen som forelder i speilingen?

Jeg er helt enig med de over som skriver at du kan svare på samme måte. Kast ballen tilbake. 

Anonymkode: af757...e6f

[AnonymBruker]

Hvis moren og faren din bare kranglet- og da særlig om barnebidrag så kan mye av irritasjonen hennes ligge her. 

Anonymkode: 5cbc7...9a3

[Hanna1234]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2021 den 20.53):

Har du prøvd å speile henne? https://psykologpia.no/blog/2017/2/8/dagens-begrep-speiling
 

Hva hvis du satt deg ned med henne, så tar du rollen som forelder i speilingen?

Jeg er helt enig med de over som skriver at du kan svare på samme måte. Kast ballen tilbake. 

Anonymkode: af757...e6f

Ikke prøvd dette, og ser ikke for meg at hun hadde vært interessert, hun er ekstremt dårlig på å snakke, på alle disse snart 20 årene har vi vel aldri hatt en skikkelig samtale(kan telle på en hånd i alle fall), så ser ikke for meg at hun hadde blitt med på det.. men spennende å lese om

[Hanna1234]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2021 den 21.27):

Hvis moren og faren din bare kranglet- og da særlig om barnebidrag så kan mye av irritasjonen hennes ligge her. 

Anonymkode: 5cbc7...9a3

Absolutt, vet at pappa har mast på henne når det gjelder årsaken til at hun er som hun er, men hun sier bare at det ikke er noen problemer og hun nekter å innrømme at noe er galt... Og uansett hvor irritert man er, er det ikke merkelig å være så frekk og gjøre seg så vanskelig likevel? Er så fjernt for meg at mennesker oppfører seg slik

[Hanna1234]

Ulrikke skrev (På 12.4.2021 den 19.43):

Enig med dem som sier at du må svare der og da. Du trenger ikke bli frekk eller ufin, men si klart og tydelig ifra og gå videre med samtalen med søster og pappa. Henvend deg til dem om alt mellom himmel og jord som du ville gjort om hun ikke var der. Kommer hun med dritt under samtalen, kommenter det kort ("det stemmer ikke", "hvorfor må du snakke så negativt?", "kan du være så snill å ikke snakke til/om meg på den måten?"), rett og slett for å vise lillesøster at man har lov til å sette grenser for seg selv når folk er ufine, uansett hvem de er - men uten å ødelegge noen stemning, nettopp ved å fortsette samtalen som om ingenting har skjedd umiddelbart etter at du har satt henne på plass....

Husk: det er IKKE du som er problemet her!!!

Jeg er stemor til tre, alle over 20 nå - og vi fikk lillesøsteren deres sammen. Aldri i verden om jeg ville oppført meg sånn mot dem! Dette skal du ikke finne deg i, og det går an å markere det uten at det blir enormt med bråk! Vær hyggelig mot henne så lenge hun er "normal", men si fra når hun er ufin og gå videre med helt normal samtale. Jeg heier på deg, dette får du til!

Skal absolutt prøve dette, fortsette å være hyggelig om hun er det, er hun plutselig frekk eller virker veldig sur skal jeg spørre henne rett ut hva som er galt. Du virker som en fantastisk stemor! HAr sagt det til henne også, alt jeg ber om er å klare å ha en hyggelig tone de få gangene vi ses. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kan prøve forslagene over her en periode. Om ting ikke bedrer seg så synes jeg du skal si ifra til din far og søster at du gjerne er sammen med de, men da må det bli uten stemor. Får veldig vondt av deg som har blitt utsatt for henne i så mange år.

Anonymkode: 3235c...b74

[Vera]

Jeg klarer ikke å forstå hvordan foreldre kan godta at barna deres blir behandlet på denne måten. Jeg blir oppriktig lei meg på dine vegne, du virker som en flott person. 
 

Husk, i en barn-voksen relasjon, er det ALLTID den voksne som har ansvaret for hvordan relasjonen er. Aldri barnet. At hun kunne behandle deg på denne måten når du bare var et lite og uskyldig barn på 6-7 år..det er for meg helt uforståelig. Men jeg syns nesten det er tristere at din far lot henne fortsette. 
 

Ellers vil jeg si at du må bli tøffere! Ikke godta at folk behandler deg på denne måten, stå opp for deg selv.
Det virker som lillesøsteren din betyr mye for deg? Og hun ser nok på deg som et forbilde..vær et forbilde! Vis henne at man aldri skal la seg tråkke på. Jeg skjønner at du er konfliktsky, men du har egentlig bare laget en unnskyldning for deg selv - fordi du tror det blir mye mindre kav om du bare føyer deg og lar deg tråkke på. Men det blir jo ikke mindre kav? Du har jo brukt hele barndommen/voksenlivet ditt på å analysere hvorfor hun behandler deg som hun gjør. Hadde det ikke vært mindre kav om du heller satte foten ned, og sa at dette finner jeg meg faktisk ikke i? Jeg krever å bli behandlet som en likeverdig i mitt hjem (for det ER ditt hjem også, selv om du ikke bodde der fast). Stå opp for deg selv  

[Hanna1234]

Vera skrev (28 minutter siden):

Jeg klarer ikke å forstå hvordan foreldre kan godta at barna deres blir behandlet på denne måten. Jeg blir oppriktig lei meg på dine vegne, du virker som en flott person. 
 

Husk, i en barn-voksen relasjon, er det ALLTID den voksne som har ansvaret for hvordan relasjonen er. Aldri barnet. At hun kunne behandle deg på denne måten når du bare var et lite og uskyldig barn på 6-7 år..det er for meg helt uforståelig. Men jeg syns nesten det er tristere at din far lot henne fortsette. 
 

Ellers vil jeg si at du må bli tøffere! Ikke godta at folk behandler deg på denne måten, stå opp for deg selv.
Det virker som lillesøsteren din betyr mye for deg? Og hun ser nok på deg som et forbilde..vær et forbilde! Vis henne at man aldri skal la seg tråkke på. Jeg skjønner at du er konfliktsky, men du har egentlig bare laget en unnskyldning for deg selv - fordi du tror det blir mye mindre kav om du bare føyer deg og lar deg tråkke på. Men det blir jo ikke mindre kav? Du har jo brukt hele barndommen/voksenlivet ditt på å analysere hvorfor hun behandler deg som hun gjør. Hadde det ikke vært mindre kav om du heller satte foten ned, og sa at dette finner jeg meg faktisk ikke i? Jeg krever å bli behandlet som en likeverdig i mitt hjem (for det ER ditt hjem også, selv om du ikke bodde der fast). Stå opp for deg selv  

Det er vel det som har gått opp for meg i det siste, nå som jeg er blitt litt eldre, at pappa egentlig bare har stått og sett på og latt det skje. For selvfølgelig har han sett det skje og det er til syvende og sist hans ansvar, og han har sagt at når vi kommer på besøk så forandrer hun seg. Han har tatt oppgjør med henne, men til ingen nytte egentlig. Lillesøsteren min betyr svært mye for meg, og jeg ønsker å stille opp for henne så mye jeg kan. De skal faktisk flytte nærmere nå etter hvert, så da blir det enklere å treffe henne og pappa inni mellom uten stemor også.. 

Også er det helt rett det du sier om at jeg har har tenkt at det er enklere at jeg ikke sier noe til noen om dette, jeg har vært livredd for å lage oppstyr, men det har jo ikke ledet til noe godt i det hele tatt. Skal prøve å tøffe meg opp, den dagen jeg selv får barn ønsker jeg jo at han/henne skal kunne dra på besøk til Bestefar uten at jeg skal være redd for hvordan stemor oppfører seg..