Asperger, forelskelse, evig singel?

[AnonymBruker]

Hvordan er det med aspergere og å være forelska og å få seg kjæreste? 

Anonymkode: 4589b...ee3

[AnonymBruker]

Hmmm.   Tror noen få er i forhold, men at det nok er utfordrende for Aspergere.

Anonymkode: 06556...d42

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en del forhold, men hovedutfordringen for partneren er nok at jeg er veldig selvgående og har lite behov for nærkontakt. I begynnelsen er han min nye hovedinteresse, og jeg er "all in", spesielt på det fysiske. Etterhvert blir jeg vant til å ha ham rundt meg, og har ikke det samme behovet for hudkontakt og sex. Det aner meg at det er grunnen til at det er utfordrende å være sammen med meg. 

Jeg er nok mer "samarbeidspartner"/roomie etterhvert som den største begeistringen har lagt seg for meg, men jeg har jo normale følelser for partneren - jeg elsker ham fremdeles selv om det ikke er normalt for meg å gå rundt og snakke om det hele tiden. 

Kan nevne at jeg har et par lengre forhold bak meg, det lengste varte i ti år.

Anonymkode: cee45...f31

[Purple_Pixiedust]

Når jeg blir forelsket så blir jeg fullstendig oppslukt. Har bare vært i ett ordentlig forhold, som var et forhold hvor jeg ble utsatt for psykisk vold over mange år. Ellers har det vært sånne korte greier, men det var da jeg var i aktiv rus så teller liksom ikke med de to forholdene. Varte uansett bare et par måneder begge to. 

Uansett, jeg har ikke fungert så godt i forhold, men det er vanskelig å vite om det var fordi at vi kræsjet fullstendig i lag og det at han mishandlet meg. Men jeg utelukker ikke at min fungering var som å helle bensin på bålet når det gjaldt hvordan han behandlet meg. Jeg var jo ikke normal. Og på den tiden visste jeg ikke at det var pga min Asperger. Trodde bare at jeg var annerledes og at det var depresjon og angst som var mine utfordringer. Etter bruddet har jeg gradvis fått flere diagnoser. Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men det utelukkes ikke at kompleks PTSD er mer riktig, da det er mye med meg som ikke er "typisk" borderline, mens jeg er ganske så typisk kompleks PTSD), tilbakevendende depressiv lidelse, rusavhengighet også har jeg en bidiagnose som er på det bipolare spekteret, nærmere bestemt bipolar 3. Har også problemer med spiseforstyrrelse, men har ikke noen diagnose da det egentlig blir sett på som selvskading, og jeg er ikke undervektig, selv om dette plager meg hver eneste dag. 

Så jeg har veldig mye og det er vanskelig å hele tiden vite hva som skyldes hva. Men jeg slet mye med kommunikasjonen sammen med min eks, jeg slet med å være spontan og jeg ble helt utslitt hvis vi tok en handletur på kjøpesenter eller var sosial med venner. Ofte var jeg ganske stille, mens han sto for å være den som pratet mest. Livet mitt kretset veldig rundt han og jeg kunne slite med å forstå at andre kunne bli lei av at jeg snakket om han og oss. Spesielt da jeg var yngre og nyforelsket. Opplevde at noen venner trakk seg unna meg på grunn av det. Jeg slet også mye med det å tåle å ikke vite akkurat hva planen var. Hvis vi skulle noe ville jeg gjerne vite akkurat når vi skulle hjem, jeg slet med å ikke vite akkurat når han skulle hjem. Osv. 

Var noe uselvstendig i forholdet og ville helst at han skulle hjelpe meg med å tåle hverdagen. Men det var lite hjelp og avlastning å få hos han (vi har barn), så jeg slet veldig med å kombinere jobb og privatliv. Jeg brente lyset i begge ender da jeg gjorde mye mer enn jeg hadde kapasitet til. Jeg forstod jo ikke hvorfor jeg hadde så dårlig kapasitet og var så sliten hele tiden. Og han kunne bli frustrert over at jeg ble så sliten at jeg var på gråten. 

Pga de traumene jeg har så vet jeg ikke om jeg kan fungere i forhold igjen, men jeg lurer på om det også vil være vanskelig på grunn av at jeg har Asperger. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (13 timer siden):

Når jeg blir forelsket så blir jeg fullstendig oppslukt. Har bare vært i ett ordentlig forhold, som var et forhold hvor jeg ble utsatt for psykisk vold over mange år. Ellers har det vært sånne korte greier, men det var da jeg var i aktiv rus så teller liksom ikke med de to forholdene. Varte uansett bare et par måneder begge to. 

Uansett, jeg har ikke fungert så godt i forhold, men det er vanskelig å vite om det var fordi at vi kræsjet fullstendig i lag og det at han mishandlet meg. Men jeg utelukker ikke at min fungering var som å helle bensin på bålet når det gjaldt hvordan han behandlet meg. Jeg var jo ikke normal. Og på den tiden visste jeg ikke at det var pga min Asperger. Trodde bare at jeg var annerledes og at det var depresjon og angst som var mine utfordringer. Etter bruddet har jeg gradvis fått flere diagnoser. Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men det utelukkes ikke at kompleks PTSD er mer riktig, da det er mye med meg som ikke er "typisk" borderline, mens jeg er ganske så typisk kompleks PTSD), tilbakevendende depressiv lidelse, rusavhengighet også har jeg en bidiagnose som er på det bipolare spekteret, nærmere bestemt bipolar 3. Har også problemer med spiseforstyrrelse, men har ikke noen diagnose da det egentlig blir sett på som selvskading, og jeg er ikke undervektig, selv om dette plager meg hver eneste dag. 

Så jeg har veldig mye og det er vanskelig å hele tiden vite hva som skyldes hva. Men jeg slet mye med kommunikasjonen sammen med min eks, jeg slet med å være spontan og jeg ble helt utslitt hvis vi tok en handletur på kjøpesenter eller var sosial med venner. Ofte var jeg ganske stille, mens han sto for å være den som pratet mest. Livet mitt kretset veldig rundt han og jeg kunne slite med å forstå at andre kunne bli lei av at jeg snakket om han og oss. Spesielt da jeg var yngre og nyforelsket. Opplevde at noen venner trakk seg unna meg på grunn av det. Jeg slet også mye med det å tåle å ikke vite akkurat hva planen var. Hvis vi skulle noe ville jeg gjerne vite akkurat når vi skulle hjem, jeg slet med å ikke vite akkurat når han skulle hjem. Osv. 

Var noe uselvstendig i forholdet og ville helst at han skulle hjelpe meg med å tåle hverdagen. Men det var lite hjelp og avlastning å få hos han (vi har barn), så jeg slet veldig med å kombinere jobb og privatliv. Jeg brente lyset i begge ender da jeg gjorde mye mer enn jeg hadde kapasitet til. Jeg forstod jo ikke hvorfor jeg hadde så dårlig kapasitet og var så sliten hele tiden. Og han kunne bli frustrert over at jeg ble så sliten at jeg var på gråten. 

Pga de traumene jeg har så vet jeg ikke om jeg kan fungere i forhold igjen, men jeg lurer på om det også vil være vanskelig på grunn av at jeg har Asperger. 

Hvor fikk du diagnosen hen henne? 

Anonymkode: 4589b...ee3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har vært i en del forhold, men hovedutfordringen for partneren er nok at jeg er veldig selvgående og har lite behov for nærkontakt. I begynnelsen er han min nye hovedinteresse, og jeg er "all in", spesielt på det fysiske. Etterhvert blir jeg vant til å ha ham rundt meg, og har ikke det samme behovet for hudkontakt og sex. Det aner meg at det er grunnen til at det er utfordrende å være sammen med meg. 

Jeg er nok mer "samarbeidspartner"/roomie etterhvert som den største begeistringen har lagt seg for meg, men jeg har jo normale følelser for partneren - jeg elsker ham fremdeles selv om det ikke er normalt for meg å gå rundt og snakke om det hele tiden. 

Kan nevne at jeg har et par lengre forhold bak meg, det lengste varte i ti år.

Anonymkode: cee45...f31

Så aspergere kan bli veldig forelska og opphengt i partneren sin? 

Anonymkode: 4589b...ee3

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvor fikk du diagnosen hen henne? 

Anonymkode: 4589b...ee3

Ble henvist av behandler på akuttpost i psykiatri til nevropsykolog som gjorde en grundig utredning hvor jeg da fikk diagnosen. Så ble jeg utredet på nytt (men ikke like grundig, mye mulig den type utredning vanlige psykologspesialister gjør, kontra en nevropsykolog) i forbindelse med et forskningsprosjekt. Fikk diagnosen bekreftet da.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så aspergere kan bli veldig forelska og opphengt i partneren sin? 

Anonymkode: 4589b...ee3

Stemmer for meg i alle fall. Det vil si jeg har alltid hatt en jeg har vært svært knyttet til. Først var det min mor, så min eks, så ble det en behandler. Må liksom ha en person som holder meg stødig. Hvis ikke blir det bare kaos for jeg mestrer ikke livet slik mange andre gjør.

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Stemmer for meg i alle fall. Det vil si jeg har alltid hatt en jeg har vært svært knyttet til. Først var det min mor, så min eks, så ble det en behandler. Må liksom ha en person som holder meg stødig. Hvis ikke blir det bare kaos for jeg mestrer ikke livet slik mange andre gjør.

Sånn har jeg det også. Jeg føler nesten at jeg må ha en slags omsorgsperson som jeg kan være trygg på og som på en måte virker som en  slags forelder samtidig som det er  en romantisk partner.

Jeg har vært sammen med min mann i 8 år, og har veldig få romantiske følelser og ingen seksuell tiltrekning, men jeg er veldig avhengig av han og glad i han selv om det ikke er på en romantisk måte.

Anonymkode: 1a3d1...e15

[AnonymBruker]

De fleste jeg kjenner (5-6, alle menn) er evig single. Kjenner en som er relativt høytfungerende, i jobb og gift. Et par andre er i jobb, men sliter veldig sosialt og er jomfruer på 30-40. En annen er utdannet og kjekk, så treffer iblant damer på byen, men ingen orker ham i lengden, verken kvinner eller arbeidsgivere. Tipper han blir værende enslig og ufør, og vil slite stadig mer etterhvert som han blir eldre og utseende er verdt mindre, økonomien teller mer, og han blir for gammel for byturer. De siste jeg kjenner er både uføre og jomfru, og kommer seg nok aldri bort fra det.

Som kvinne har du nok litt større sjanse, siden du da kommer langt med å være pen og hyggelig. Menn har ikke de samme kravene til inntekt, utdanning og prestasjoner som kvinner har. Det viktigste er at du unngår å sabotere forholdet med hangups og raserianfall.

Anonymkode: 71060...b14

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift og fått barn med en mann med Asperger. Vi gikk fra hverandre fordi jeg ble syk da vi fikk barn nummer 2, og det ble alt for mye for han. Før det var det jo jeg, som hadde tatt meg av det meste med hjem og barn. Men han hadde jobb og fungerte bra, hadde jo selvfølgelig sitt han slet med. Hadde vi ikke fått barn, kan det hende vi fortsatt hadde vært sammen. 

Men jeg har og datet en annen med Asperger, men det gikk ikke, da han ikke likte fysisk kontakt. 

Anonymkode: 3d775...72c

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Sånn har jeg det også. Jeg føler nesten at jeg må ha en slags omsorgsperson som jeg kan være trygg på og som på en måte virker som en  slags forelder samtidig som det er  en romantisk partner.

Jeg har vært sammen med min mann i 8 år, og har veldig få romantiske følelser og ingen seksuell tiltrekning, men jeg er veldig avhengig av han og glad i han selv om det ikke er på en romantisk måte.

Anonymkode: 1a3d1...e15

Ja, sånn er det for meg også. Da jeg fikk diagnosen min så forstod jeg plutselig hvorfor jeg er som jeg er. Samme med hvorfor jeg for eksempel har slitt med å forstå at andre kan gå lei av å snakke om et gitt tema som opptar meg. Jeg kan bli veldig oppslukt av det og det har gjort at andre har rett og slett blitt lei av meg. Det var utrolig mye jeg skjønte da jeg fikk diagnosen. 

Endret 13. april 2021 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (34 minutter siden):

Ja, sånn er det for meg også. Da jeg fikk diagnosen min så forstod jeg plutselig hvorfor jeg er som jeg er. Samme med hvorfor jeg for eksempel har slitt med å forstå at andre kan gå lei av å snakke om et gitt tema som opptar meg. Jeg kan bli veldig oppslukt av det og det har gjort at andre har rett og slett blitt lei av meg. Det var utrolig mye jeg skjønte da jeg fikk diagnosen. 

Kjenner meg igjen ja. Jeg lærte egentlig tidlig å late som at jeg var interessert i ting som andre på min alder var opptatte av men som jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om. I voksen alder ser jeg at jeg fortsatt har det trekket når det kommer til f.eks musikkartister, filmer osv. Jeg speiler dem jeg prater med og later som om jeg er engasjert selv om jeg kanskje ikke engang forstår hva de snakker om, men jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere seg på ordentlig med mindre det er noe jeg også er genuint opptatt av.

Anonymkode: 1a3d1...e15

[AnonymBruker]

2 hours ago, Purple_Pixiedust said:

Må liksom ha en person som holder meg stødig. Hvis ikke blir det bare kaos for jeg mestrer ikke livet slik mange andre gjør.

Akkurat som meg, men har ikke hatt noen slike de siste to år. Ikke en god kombo når man tar med en pandemi i regnestykket. Spesielt når man bor flere hundre mil unna som kan hjelpe. 

Anonymkode: 5a427...fab

[AnonymBruker]

Jeg blir sjeldent forelsket, men veldig hardt når jeg blir. Da blir jeg veldig lykkelig og føler en slags ny gnist i livet. Jeg blir mer sosial, motivert og økt selvtillit. Forstår hvorfor det sammenlignes med narkorus. Så bare raser det og jeg kan få en ny runde med depresjon. Plutselig finner jeg ingen mening i hva jeg gjør, blir bare sjalu og redd for at han liker andre, hater meg selv (bl.a fordi jeg har asperger) og tenker at jeg aldri vil bli bra nok for noen som jeg liker. Så går jeg bare rundt og føler meg ensom og forlatt. 

Jeg har vært skikkelig forelsket 3 ganger i voksen alder og har ikke blitt sammen med noen av dem. "dessverre" så hadde jeg rukket å finne forum før jeg begynte å "date" en og spurte etter alt her. Jeg ble medlem for første gang for å spørre om noe studierelatert, men fant jo fort ut at her kunne man diskutere alt. Dessverre så fikk jeg flest svar fra disse bitre damene som finner enhver ting som kan tyde på lav interesse. En gang hadde han sett meldingen min og ikke svart og da var jo alle på den med en gang om at en interessert mann svarer. Men jeg fant ut senere at det var feil. Jeg kjente han jo, han er bare ekstremt distrè. Rett og slett treig i oppfattelsen når det kommer til enkelte ting. Han viste med handling at han nok har vært interessert, men det gikk noen år og følelsene mine visnet. Han er likevel den som endte opp med å finne seg dame, selv om jeg også møtte en ny jeg ble forelsket i forble jeg like singel. 

Jeg blir veldig opphengt i personen ja. Det er liksom ingen andre som betyr noe. Jeg bruker på en måte andre bare for å virke populær, men jeg får det jo ikke til. Jeg har ikke ork til å fake at jeg er veldig sosial bare for at jeg skal virke populær. 
Jeg blir veldig at jeg prøver å imponere dem, så jeg retter meg veldig etter deres livsstil. Er han avholds så blir jeg det. Han jeg liker nå er ikke avholds så da glemmer jeg det helt og.
Jeg tenker bare ekstremt på dem, og så ungår jeg dem i virkeligheten. Så ender jeg bare opp som følelsesmessig vrak fordi  jeg ikke klarer å møte dem i virkeligheten og heller bare har dem i min fantasi. Lever mer i fantasien og så blir virkeligheten bare mer slitsom.

Anonymkode: 3a9f0...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg igjen ja. Jeg lærte egentlig tidlig å late som at jeg var interessert i ting som andre på min alder var opptatte av men som jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om. I voksen alder ser jeg at jeg fortsatt har det trekket når det kommer til f.eks musikkartister, filmer osv. Jeg speiler dem jeg prater med og later som om jeg er engasjert selv om jeg kanskje ikke engang forstår hva de snakker om, men jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere seg på ordentlig med mindre det er noe jeg også er genuint opptatt av.

Anonymkode: 1a3d1...e15

Hva er det med hjernen vår som har så få interesser?

Anonymkode: 3a9f0...48b

[AnonymBruker]

On 4/12/2021 at 4:25 AM, AnonymBruker said:

Hvordan er det med aspergere og å være forelska og å få seg kjæreste? 

Anonymkode: 4589b...ee3

Jeg blir gjerne forelsket, men har aldri vært på date eller i et forhold. Finner ingen som er interesserte, og har fått høre at folk synes jeg er en weirdo når de møter meg. Jeg har så store problemer med å knytte bånd til mennesker at ingen tilsynelatende vil gi meg sjansen. Har blitt avvist av alle damer jeg har "prøvd meg på".

Anonymkode: 5a427...fab

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Kjenner meg igjen ja. Jeg lærte egentlig tidlig å late som at jeg var interessert i ting som andre på min alder var opptatte av men som jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om. I voksen alder ser jeg at jeg fortsatt har det trekket når det kommer til f.eks musikkartister, filmer osv. Jeg speiler dem jeg prater med og later som om jeg er engasjert selv om jeg kanskje ikke engang forstår hva de snakker om, men jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere seg på ordentlig med mindre det er noe jeg også er genuint opptatt av.

Anonymkode: 1a3d1...e15

Hehe, det er som om du skriver om meg! Jeg har aldri skjønt dette med kjendiser for eksempel. Jeg er unormalt dårlig på navn på kjendiser, jeg skjønner ikke hvordan andre klarer å huske, eller er interessert i å huske hva kjendiser heter. Jeg vet selvsagt navnet på noen, men generelt sett har jeg ikke mye kunnskaper der nei. Og ja, later ofte som, når andre forteller om ting. Slikt lærer man seg jo å gjøre, og jeg har ikke hørt noe om at jeg ikke virker uinteressert. Så jeg har blitt god på det. 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Akkurat som meg, men har ikke hatt noen slike de siste to år. Ikke en god kombo når man tar med en pandemi i regnestykket. Spesielt når man bor flere hundre mil unna som kan hjelpe. 

Anonymkode: 5a427...fab

Nei det er ikke en god kombinasjon. Jeg knakk fullstendig sammen da jeg dro fra min eks. Det var jo mange grunner til det, men at det ble såpass dramatisk er ikke normalt. Nå er jeg veldig avhengig av min behandler. Må liksom høre med henne hele tiden om ting, for jeg klarer ikke være selvstendig i mine egne tanker. Jeg flyter fullstendig ut når jeg ikke har en slik person. Jeg har mange andre diagnoser i tillegg, så er jo litt vanskelig å skille hva som er hva da, men disse tingene tror jeg har med AS-diagnosen å gjøre. 

Endret 13. april 2021 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hva er det med hjernen vår som har så få interesser?

Anonymkode: 3a9f0...48b

Det vet jeg ikke, og det plager meg egentlig ikke så veldig mye at jeg har få interesser da jeg finner stor glede i dem og har my tid til å prioritere dem. Det som er mest slitsomt og trist er når jeg tar masse hensyn til andre og innretter meg etter dem, også kan de aldri ta hensyn tilbake. F. eks hvis jeg har vært en uke hos familie og gjort alt det de liker ( sett serier og filmer de liker, være med på shopping, snakke om temaer de liker)  så kan de ikke se en film eller snakke om ett tema som jeg syns er interessant fordi de syns det høres kjedelig eller teit ut. Det burde gå begge veier, og jeg ser at jeg som er autistisk faktisk er mye flinkere til å ta hensyn til dem en de er til meg 😅

Anonymkode: 1a3d1...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det vet jeg ikke, og det plager meg egentlig ikke så veldig mye at jeg har få interesser da jeg finner stor glede i dem og har my tid til å prioritere dem. Det som er mest slitsomt og trist er når jeg tar masse hensyn til andre og innretter meg etter dem, også kan de aldri ta hensyn tilbake. F. eks hvis jeg har vært en uke hos familie og gjort alt det de liker ( sett serier og filmer de liker, være med på shopping, snakke om temaer de liker)  så kan de ikke se en film eller snakke om ett tema som jeg syns er interessant fordi de syns det høres kjedelig eller teit ut. Det burde gå begge veier, og jeg ser at jeg som er autistisk faktisk er mye flinkere til å ta hensyn til dem en de er til meg 😅

Anonymkode: 1a3d1...e15

Enig! Jeg tar også mye mer hensyn faktisk enn hva mange av disse normale gjør, men det virker som at særlig folk som vet jeg har asperger ser bare etter ting som bekrefter dette og ikke det positive. Når andre gjør noe "feil" så legges det ikke merke til mens når det er meg så er det enten for mye eller for sløvt. 

Og så virker det som folk er veldig frekke. Roper og kaller andre ting. Jeg gjorde jo aldri slik, men likevel virker det som disse bare får dure frem.

Anonymkode: 3a9f0...48b