22 år og klarer fortsatt ikke å velge riktig studie. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Det har nå gått 4 år siden jeg gikk ut av videregående skole med svært gode karakterer. Jeg har alltid fått høre "du kan bli det du vil"  og "du har så mange muligheter, bruk karakterene dine til noe fornuftig!" Allikevel klarer jeg ikke å ta et valg jeg er tilfreds med.

I løpet av disse 4 årene har jeg jobbet et år, vært på folkehøyskole, prøvd et ingeniørstudie og økonomistudie. Jeg er like forvirret som jeg alltid har vært. Nå føler jeg og at tiden begynner å renne ut, og kommer til å være eldst i klassen min uansett hvor jeg begynner... 

På ingeniørstudiet ante jeg egentlig ikke hva jeg hadde gått til, undervurderte nivået og møtte veggen ganske tidlig. I tillegg var jeg 10 timer unna hjemstedet mitt, og jeg slet med veldig tung hjemlengsel. Jeg utviklet generalisert angst i løpet av denne perioden, da det ble altfor mye på engang for meg. Bo milevis unna familie og venner, tungt og uinteressant lesestoff, klare seg selv helt på egen hånd osv... Jeg sluttet til jul. 

Økonomistudiet var mye "lettere" i form av lesestoff. Allikevel sluttet jeg til jul da jeg ikke fattet noen særlig interesse for det. Jeg valgte dette da jeg tenkte det ville passe noen som var veldig usikre, og at det ville gi ok jobbmuligheter i ettertid med muligheter for masterutdanninger og spesialiseringer. Jeg hadde flere små mentale sammenbrudd gjennom semesteret, med tanker om at jeg savnet familien, hadde valgt feil og ikke hadde noen fremtid foran meg. Jeg sluttet til jul.

Noe har jeg funnet ut i løpet av disse årene derimot:

- Jeg er ikke opptatt av karriere. Jeg har ingen ambisjoner om å skulle kjempe og jobbe for ekstreme lønninger i millionklassen. Selvfølgelig hadde det vært flott å ha det, men jeg vektlegger ikke det høyest her i livet. Jeg trenger ikke bli noen stor leder og dedikere livet mitt til jobb. "Opp og frem"-mentaliteten er ikke noe for meg. Å skulle jobbe på et lite kontor i en eller annen storbedrift ikledd flott dress hver eneste dag er det siste jeg vil. 

- Selvtilliten min er lav, og psyken spiller ikke på lag med meg. Jeg har svært liten tro på meg selv, egentlig fordi jeg ikke har noen grunn til å ha troen på meg selv. Jeg har jo feilet i begge studier jeg har begynt på. Jeg føler ikke at jeg har noen plass i dette samfunnet og heller ingenting å bidra med. Jeg har ikke turt å gå til psykolog ennå, men jeg burde nok gjort det. Uansett er dette for sent nå, søknadsfristen er om 4 dager og jeg begynner på studier til høsten. Å aldri finne ut av hva jeg vil eller hva jeg bør gjøre har gjort meg deprimert. Jeg er mye mer inne enn før, og ikke like ivrig på å komme meg ut. Jeg har angst både for fremtiden og sosiale sammenkomster. Lover bra for studietiden, eller hva?. 

- Jeg vil ikke ende opp i Oslo som "alle andre". Har oppvokst på bygda, og elsket hvert sekund av det. Jeg liker ikke storbyen og alt den har å by på. Altfor mange mennesker, forurensing, kriminalitet, latterlige boligpriser. Jeg bodde dog i Trondheim en stund, og syns de strøkene jeg oppholdt meg i var fine. Jeg kan skjønne at så mange syns dette er en flott studentby. I form av størrelse er nok Trondheim det største jeg ville bosatt meg i. Problemet for min del er avstanden til hjemstedet og min familie, 10 timer i bil. Oslo er mye nærmere, men tigerstaden er det siste stedet i dette landet jeg vil bosette meg. Allikevel ser det jo ut som at sentraliseringen bare går en vei, og at nesten alle fremtidige jobber blir i dette strøket. Trist syns jeg. 

 

Nå skal jeg altså ta valget på nytt, og jeg er fortsatt ekstremt usikker. Her er noen av mine tanker:

- Ingeniør: Ja, jeg har prøvd dette og likte det egentlig ikke. Men jeg vet ikke om jeg kan ta hensyn til hva jeg liker og ikke liker, for jeg må ha en jobb etter hvert. Da behøver man noe som folk faktisk vil ansette deg for. Tror det vil gi gode muligheter og, over hele landet, men det vet jeg egentlig ingenting om. Med så lav selvtillit som jeg har vet jeg ikke engang om jeg kommer til å klare studiet.

- Økonomi: Jada, dette vurderes også, selv om jeg egentlig ikke har sansen for det. Eneste grunnen er at det er veldig allsidig og vil kunne gi jobbmuligheter over hele landet. Usikker på om jeg klarer dette studiet og, pga. arbeidsmengde og inntrykket jeg har av at mange i denne bransjen har denne "opp og frem"-mentaliteten: Fake it till you make it, bruk dine medstudenter og kolleger til det de er vært, og tenk kun på deg selv. Skal du lykkes her må du være glad i karrierejaget. 

- Lærer: Flere av mine venner går lærerstudie, og det er naturlig at det påvirker en såpass usikker sjel som meg. Det positive er jo jobbmuligheter overalt og lange ferier. Det negative er vanskelige elever, å jobbe med usikker ungdom, 24/7 jobb når det står først på. I tillegg har jeg hatt panikkangst de tre siste gangene jeg har presentert noe foran andre. Det gjør at jeg syns det er ekstremt skummelt å snakke foran andre. Mulig dette er en vanesak som blir bedre etter hvert, men hvis jeg knekker sammen på første presentasjon eller praksistime under studiet er løpet kjørt for min del.

- Noe hvor jeg kan hjelpe andre. Jeg liker å hjelpe andre, har slitt mye selv, både fysisk og psykisk, og tror mange av mine venner setter pris på at de kan snakke med meg dersom de ikke har det så bra. Jeg spør ofte hvordan andre har det fordi jeg vet hvor vondt det er å ha det tungt og trist. Ingen spør jo meg tilbake selvfølgelig, men det venner man seg til. Allikevel føler jeg ikke jeg kan bruke dette til noe. Sykepleier er uaktuelt for meg (dårlig lønn, vil ikke jobbe med pensjonister/svært gamle). Kunne heller ikke tenke meg lege eller psykolog. Hobbypsykolog får holde for meg.

Det er altså min situasjon. Veldig usikker, og jeg må innrømme, jeg er veldig sliten og lei alt. Helt ærlig ser jeg ikke så lyst på fremtiden heller. 

Er det noen som kan hjelpe meg med noe som helst? Tanker etter å ha lest gjennom dette?

Anonymkode: e9263...284

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst så kan jeg i hvert fall fortelle deg at du aldri kommer til å være eldst i klassen når du bare er 22 år. Det er maange som starter på sitt første studie i den alderen. Så ikke stress med det. 

Anonymkode: 744d3...ff1

[Stoltskeiv]

Kanskje årsstudiet er noe for deg akkurat nå? Du trenger ikke bestemme deg nå. Men bruk et eller to år på å ta årsstudium, så får du dykket innom det du kanskje interesserer deg for

Endret 11. april 2021 av Traktorlesba96

[Iia]

Enig med anonym over. Ikke stress. Bare du vet når det er riktig tid for deg å studere, hvis du skal det. Blant de som begynner tidlig på student, finner du flere som senere ombestemmer seg fordi de valgte feil. Det er bedre for mange å vente. 

Kanskje du skal jobbe en stund, finne noe på hjemplassen din? Prøve ut litt forskjellig, så ser du hva du trives med og ikke? Samtidig får du støtte i familien, som virker viktig for deg nå. Kanskje  er det enklere for deg å studere et annet sted senere. Man modnes ulikt  

 

 

[Stoltskeiv]

Iia skrev (1 time siden):

Enig med anonym over. Ikke stress. Bare du vet når det er riktig tid for deg å studere, hvis du skal det. Blant de som begynner tidlig på student, finner du flere som senere ombestemmer seg fordi de valgte feil. Det er bedre for mange å vente. 

Kanskje du skal jobbe en stund, finne noe på hjemplassen din? Prøve ut litt forskjellig, så ser du hva du trives med og ikke? Samtidig får du støtte i familien, som virker viktig for deg nå. Kanskje  er det enklere for deg å studere et annet sted senere. Man modnes ulikt  

 

 

Dette er også en meget god ide! Jeg trekker litt tilbake det med årsstudium. Det er kanskje enda bedre å finne noe jobb rundt der du bor. Da finner du veldig fort ut av hva du liker og ikke liker. Og valga om studier vil kanskje føles enda enklere om et par år.

Jeg er 25 og skal begynne å studere til høsten av. Så du er absolutt ikke alene om å søke studieplasser alene. Jeg var på et informasjons møte om studien jeg har søt og der var det til og meg ei 40 år gammel kvinne som hadde søkt nå. Poenget er at det aldri er for sent, og du vil neppe være den eldste

Endret 11. april 2021 av Traktorlesba96

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje lærer ville passet for deg. Jeg er en av de første til å si at det er mye, men å hjelpe usikre elever (og den selvtilliten man får av å etterhvert klare å hjelpe "vanskelige" elever også er fantastisk. Pluss at, ironisk nok, så fikk jeg mer selvtillit av læreryrket enn jeg hadde fått av andre yrker, fordi det er så vanskelig at ingen gjør det perfekt på en måte. Man må bare trene opp sine sterke sider og hjelpe hverandre til å bli bedre underveis.

samtidig har du nok rett i at praksis kanskje ville blitt litt mye i starten. Det går ikke nødvendigvis bra første praksis, man er der for å lære, og det er det lurt å ha psyke til å klare.

 Hva med å ta en mastergrad+ppu når du er klar for det (evnt lektor fra start, da kan du likevel bruke de fleste fagene i en vanlig mastergrad om det blir for tøft med praksis) i noe du synes er spennende fra før, og så får du flere jobbmuligheter utenfor skolen enn om du tar grunnskolelærer.

Du kan ta kjemi/biologi om du liker realfag men at ingeniør ble for teknisk, lettere å jobb med matematikk men høres kanskje ikke ut som du foretrekker det?

Evnt er norsk et veldig sikkert undervisningsfag, gjerne kombinert med engelsk/samfunnsfag/histore/religion/andre språk.

Og egentlig, om du liker språk eller samfunnsfag ville jeg ikke nølt med å studere det du foretrekker av de, noen jobber finnes jo innen det meste, og så har du lærermuligheten

Anonymkode: 91db8...a01

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal lytte til magefølelsen og hva du trives med. Ikke ta en ingeniør eller økonomiutdannelse hvis du ikke liker det. Husk at du skal jobbe med dette i lang, lang tid. Det skal være hverdagen din. 

Jobben ska være et sted du skal oppleve mestring og at du kan bidra med noe. Hvis du egentlig hater det du skal drive med går det ikke lang tid før du er helt i kjelleren. Derfor tenker jeg at siden du liker å hjelpe andre og føler at det gir deg noe, så bør du kikke på yrker i den retningen.

Hva med ergoterapeut? Sjekk det ut på utdanning.no og se om det er noe for deg. Der ser du også hvor du kan ta denne bacheloren. Eller vernepleie? 

Anonymkode: bb747...797

[AnonymBruker]

Hva med årsstudium i psykologi? 

Anonymkode: 4844f...338

[AnonymBruker]

Høres ut på meg som du burde prøve å jobbe et år istedenfor å studere. Å hoppe på enda et studie, for så å hoppe av til jul igjen vil bare gi deg enda dårligere selvfølelse og enda mer studielån. 
 

Bruk jobbåret til å tenke ut hva du faktisk vil. Og om dette tar 2-3år istedenfor ett, så er det også ok, du blir ikke for gammel av den grunn. Jeg er arbeidsgiver for mange i din aldersgruppe, og har sett litt for mange slutte i jobben for så å komme å spørre om jobben tilbake etter alt fra 1-6 mnd fordi de ikke trivdes med studiet. Noen av dem har forøvrig nå endt opp med å jobbe seg oppover i bedriften og droppet studieplanene. Jeg sier ikke at dette er noe du skal ta sikte på å gjøre, men poenget er vel at du bør gi deg selv en pustepause og få tenkt skikkelig igjennom hva du vil. Å begynne på x-antall studier blir fort dyrt. Og kanskje du også kan finne ut hva du egentlig vil via en jobb.
 

 

Anonymkode: 461a1...90c

[AnonymBruker]

Synes absulutt ikke du har feilet, det et ikke lett å vite om man faktisk kommer til å trives med et studie føran faktisk prøver. Siden du virker veldig hjemmekjær, så kanskje tenke på et yrke du lettere får i hjemområdet. I forhold til lærerstudie så skal du jo bruke 4 år på det, så tror du vil synes det går lettere etterhvert. Mange gode lærere som har hatt,det sånn som deg, som har lært seg å beherske yrke.  Hvis det blir for vanskelig kan du prøve et jobbår til. Du har god tid.

Anonymkode: e0fcd...84a

[AnonymBruker]

Du burde heller fokusere på hva du interesserer deg for. Det virker på meg som om du kanskje opplever at studietiden er et kappløp hvor du nå henger langt etter "alle andre" på din alder. For det første er det ikke et kappløp og for det andre kan jeg love deg at de aller aller fleste på din alder er like usikre og forrvirret når det gjelder å velge riktig studie. Stress ned, kjenn etter hva du synes er gøy og se om du kan finne en jobb eller frivillig organisasjon som lar deg teste interessene dine.

Feks. er du veldig interessert i hund/hest/marsvin/dyr generelt fins det både frivillige organisasjoner og dyrebutikker man kan høre med. Kanskje har du funnet ut at keramikk, sying, strikking, tegning, maling, blomsterbinding etc er tingen, prøv det ut, se om du kan melde deg på kurs og kanskje du finner ut at håndverkslærer er drømmen. Husk å ha det litt gøy også, livet skal ikke være blodig alvor hele tiden<3

Anonymkode: 7c8c6...5b9

[AnonymBruker]

Ville sett på hvilke fag du likte på vgs. De fagene du trivdes virkelig med (ikke pga. læreren, men fagstoffet) kan være fag du kan studere videre.

 

Anonymkode: 01e7b...731

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og tenker kanskje at fysioterapi eller ergoterapi kunne vært noe? Evt yrkesfaglærer innen helse? Det er en egen bachelor de har i Oslo. 

Anonymkode: 155ec...fd6

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvis det er noen trøst så kan jeg i hvert fall fortelle deg at du aldri kommer til å være eldst i klassen når du bare er 22 år. Det er maange som starter på sitt første studie i den alderen. Så ikke stress med det. 

Anonymkode: 744d3...ff1

Stemmer, hos oss der jeg går er vel snitt alderen 29 eller noe i klassen.

Mente å lest et sted at snitt alder på ntnu? Var 27

Anonymkode: 59900...6da

[AnonymBruker]

Iia skrev (2 timer siden):

Enig med anonym over. Ikke stress. Bare du vet når det er riktig tid for deg å studere, hvis du skal det. Blant de som begynner tidlig på student, finner du flere som senere ombestemmer seg fordi de valgte feil. Det er bedre for mange å vente. 

Kanskje du skal jobbe en stund, finne noe på hjemplassen din? Prøve ut litt forskjellig, så ser du hva du trives med og ikke? Samtidig får du støtte i familien, som virker viktig for deg nå. Kanskje  er det enklere for deg å studere et annet sted senere. Man modnes ulikt  

 

 

Dessverre er det ikke så mange mulighetene her, hvertfall ikke for meg uten noen som helst utdanning. Det eneste er å jobbe i matbutikk, og det har jeg allerede prøvd i et halvt års tid. 
 

Føles og litt trist å være den eneste fra ungdomsgjengen som fortsatt er igjen her mens alle andre har tatt steget videre, med studier og lever for seg selv. 

Anonymkode: e9263...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du burde heller fokusere på hva du interesserer deg for. Det virker på meg som om du kanskje opplever at studietiden er et kappløp hvor du nå henger langt etter "alle andre" på din alder. For det første er det ikke et kappløp og for det andre kan jeg love deg at de aller aller fleste på din alder er like usikre og forrvirret når det gjelder å velge riktig studie. Stress ned, kjenn etter hva du synes er gøy og se om du kan finne en jobb eller frivillig organisasjon som lar deg teste interessene dine.

Feks. er du veldig interessert i hund/hest/marsvin/dyr generelt fins det både frivillige organisasjoner og dyrebutikker man kan høre med. Kanskje har du funnet ut at keramikk, sying, strikking, tegning, maling, blomsterbinding etc er tingen, prøv det ut, se om du kan melde deg på kurs og kanskje du finner ut at håndverkslærer er drømmen. Husk å ha det litt gøy også, livet skal ikke være blodig alvor hele tiden<3

Anonymkode: 7c8c6...5b9

Ja, det føles som det er et kappløp. Og jeg vet jo at det egentlig ikke er det, men det er vanskelig å unnlate å føle seg stresset når man står midt oppi det. 
 

Det er heller ikke så mange organisasjoner og slikt her, bor på et veldig lite sted. Men setter pris på tipset. 

Anonymkode: e9263...284

[Alice123]

Jeg vil anbefale å ta et (eller flere) jobbår. Å studere bare for å studere er meningsløst. Du får bare mer gjeld og bryter selvfølelsen enda mer ned.

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke sent ute til å begynne og studere! De fleste vil nok være på den alderen eller eldre, litt ettersom hvilken retning du velger. Men det er absolutt ikke uvanlig å starte på et studie i 20-årene! (Eller 30-årene for den slags skyld). Jeg blir 29 nå i sommer og begynner på nytt.

Jeg tenker kanskje det er dumt å begynne på noe du allerede vet du ikke er interessert i kun for å sikre en trygg jobb. Dersom du ikke trives under studiene, er sjansen stor for at du vil mistrives med en relevant jobb innenfor det feltet også. Jeg synes ideen om et årsstidum høres bra ut, så kan du teste ut litt om noe passer deg eller ikke. Alternativt et jobbår til mens du kanskje kan jobbe med noe frivillig eller noe annet på fritiden som gjør at du finner mer ut om interesseområdene dine?

Ellers kunne kanskje sosionom, vernepleier, eller barnevernspedagog vært noe? Siden du vil hjelpe andre, tenker jeg på.

Anonymkode: 4b867...862

[AnonymBruker]

Synes det er litt dumt hvor mange som mener du ikke er for sent ute, og at du bare skal ta det med ro.

Du er relativt seint ute i forhold til dine jevnaldrende. Mange av dine jevnaldrende er nok snart ferdig med mastergrad, så det er ganske viktig å finne ut hva du vil/liker ganske snart. Tenker vi økonomi nå, så har mange andre et forsprang der og hvis du evt. vil stifte familie.

 

At så mange sier at ts bare skal ta det med ro er en av grunnene til at en så høy andel nordmenn etter Studiespesialisering aldri ender opp med å ta høyere utdanning, og ender opp som ufaglært i en "drittjobb". Så klart må ts få tenke seg godt om og gjøre et godt valg, men jeg mener at ts ikke har gått frem med riktige metoder for å finne ut av nettopp dette. Ts, jeg anbefaler deg å se på youtube hvor folk i forskjellige yrker presenterer yrket, og hva som er realiteten i yrket. Vær oppmerksom på at du vil finne svært få norske, så ta alt med en klype salt om det er amerikanere du f.eks. hører på, siden forholdene er ulike på tvers av landegrenser.

 

Anonymkode: 01e7b...731

[AnonymBruker]

Jobb litt, 1-2 år. Var i samme situasjon som deg, jobba i 3 år og fant ut hva jeg brente for. 

Anonymkode: 6b1d4...c2f