Abort tross planlagt svangerskap.

[AnonymBruker]

Hei. Håper dere kan unngå å reagere veldig negativt på det jeg nå skal spørre om...

 

Jeg er gravid. Nøye planlagt. 8 uker på vei. Egentlig veldig glad, men for seks dager siden fikk vi sjokkbeskjeden. Mannen min har kreft med spredning. Vi vet lite enda, men han vil aldri bli frisk. Mest sansynlig har han ikke så lang tid igjen her hos oss. 
 

på grunn av dette har vi nå snakket mye om hva vi skal gjøre ang svangerskapet. Jeg har et barn fra tidligere forhold (9 år) og mannen min har et barn fra tidligere forhold (13 år). Mannen min har ikke uttrykt nøyaktig hva han føler, men sier det er opp til meg siden det eventuelt er jeg som blir sittende alene med barnet.

 

Nå kjenner jeg at det heller veldig mot abort... men jeg er LIVREDD. Er ikke imot abort, men føler det er så grusomt når svangerskapet var planlagt 😭 Men samtidig sier magefølelsen at det er det rette å gjøre. Jeg klarer ikke tanken på å sitte her med en baby samtidig som kjærligheten i mitt liv dør...
 

er så redd jeg vil slite i etterkant, men er også redd for hva andre vil si (typ jordmor og legene på sykehuset)

 

Hva er deres syn på dette? Og er det noen som har vært igjennom en selvvalgt abort av friskt foster tross planlagt graviditet?

 

Takk på forhånd for svar ❤️

Anonymkode: a7c44...9e6

[AnonymBruker]

Uff dette hørtes vondt ut. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i din situasjon, men uavhengig av hva alle andre mener må dere/du finne ut av hva som er riktig for dere. 

Om du skulle velge abort er det ingen som legger seg opp i hvorfor du velger dette eller prøver å prate deg ut av det på sykehuset. 

Ønsker dere masse lykke til, både med valget og sykdom 🧡

Anonymkode: 15087...946

[AnonymBruker]

Uff, kjære deg!

Ta gjerne kontakt med Amathea! 

Ikke bekymre deg for hva leger og jordmødre vil si. Du har ingen plikt om å fortelle om det var planlagt, og de kommer nok heller ikke til å spørre om dette dersom du velger å ta abort.

Anonymkode: 239ce...e89

[jennnny]

Kan ikke forestille meg hvor vanskelig dette må være ts. Sender klemmer og styrke din vei ❤️  Prøv å tenk på hvordan en sorgprosess forløper seg, tror du at du vil være i stand til å ta vare på et nytt liv oppi et eventuelt tap av mannen din? Jeg synes det er vanskelig å gi noen konkrete råd annet enn at du ikke må ha dårlig samvittighet for om du velger å ta abort, ta vare på deg selv.

[sicario]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei. Håper dere kan unngå å reagere veldig negativt på det jeg nå skal spørre om...

 

Jeg er gravid. Nøye planlagt. 8 uker på vei. Egentlig veldig glad, men for seks dager siden fikk vi sjokkbeskjeden. Mannen min har kreft med spredning. Vi vet lite enda, men han vil aldri bli frisk. Mest sansynlig har han ikke så lang tid igjen her hos oss. 
 

på grunn av dette har vi nå snakket mye om hva vi skal gjøre ang svangerskapet. Jeg har et barn fra tidligere forhold (9 år) og mannen min har et barn fra tidligere forhold (13 år). Mannen min har ikke uttrykt nøyaktig hva han føler, men sier det er opp til meg siden det eventuelt er jeg som blir sittende alene med barnet.

 

Nå kjenner jeg at det heller veldig mot abort... men jeg er LIVREDD. Er ikke imot abort, men føler det er så grusomt når svangerskapet var planlagt 😭 Men samtidig sier magefølelsen at det er det rette å gjøre. Jeg klarer ikke tanken på å sitte her med en baby samtidig som kjærligheten i mitt liv dør...
 

er så redd jeg vil slite i etterkant, men er også redd for hva andre vil si (typ jordmor og legene på sykehuset)

 

Hva er deres syn på dette? Og er det noen som har vært igjennom en selvvalgt abort av friskt foster tross planlagt graviditet?

 

Takk på forhånd for svar ❤️

Anonymkode: a7c44...9e6

Først vil jeg si at jeg virkelig føler med deg. For en utrolig vanskelig og ufattelig trist situasjon å være i.

samboer (sammen med meg selvfølgelig) tok abort av et friskt foster, men var ingen planlagt graviditet. Har ikke hatt noen kvaler eller hatt det vanskelig på noen måte i etterkant. Var trygg på avgjørelsen.

jeg tenker at deres forutsetninger fra da dere bestemte dere for å prøve å få et barn til, og nå er så utrolig forskjellig. Verden deres er snudd på hode.

Jeg håper og tror at du kun vil møte forståelse og støtte om dere velger å avslutte svangerskapet.

[AnonymBruker]

Fælt men tenker at om han skal dø hadde jeg prioritert han. Tru nådde barna og han trenger seg mye i tiden framover. 

Anonymkode: 75524...9d0

[AnonymBruker]

Venninnen min opplevde dette. De valgte å beholde. Hun hadde dårlig samvittighet for at barnet kanskje aldri ville kjenne pappaen sin, men hun klarte ikke tanken på at en del av han kunne levd videre, og hun hadde valgt å hindre det. Jeg hadde gjort det samme, og passet på at barnet fikk kjenne sin pappa gjennom familien hans.

Mannen til min venninne lever den dag i dag, han var en av svært få som trosset oddsen. ❤️

Anonymkode: 6c03f...b6c

[AnonymBruker]

En del av han kan leve videre i barnet. Tror ikke jeg hadde klart å ta abort.

Anonymkode: 085e3...de2

[Ulven]

En grusom situasjon, og ingen fasit er riktig. Men min tanke er at babyen kan bli det lyspunktet som holder hele familien oppe i en grusom tid. Og at det vil bli et bindeledd mellom de to stesøsknene som ellers vil miste kontakten når far/stefar er borte. Når mannen din er borte vil du alltid ha han med deg i barnet. 

 

[AnonymBruker]

For en forferdelig situasjon dere står i, jeg sender deg masse varme tanker og styrke❤️
Jeg vet at det ikke er tilsvarende situasjon, men jeg mistet min mamma ifjor, og hadde en nyfødt datter som bare var noen uker gammel da hun døde. Og jeg er så evig takknemlig for hva denne lille babyen gjorde for meg igjennom sorgprosessen. Hun trengte meg, og jeg måtte være tilstede og oppegående når jeg egentlig helst ville legge meg under dyna og aldri komme ut. Hun fikk meg til å smile selv midt i sorgen, og det var en enorm trøst å ha den lille bylten på brystet som sov så fredelig mens jeg gråt. Jeg tenkte også veldig mye på at mammas gener gikk videre i henne, og dette vil jo bli enda tydeligere for deg. Jeg vet at det ikke tilsvarende situasjon, og det er ikke sikkert det vil føles som noen trøst for deg - men den lille bylten gjorde sorgen lettere å bære for meg i alle fall❤️

Anonymkode: 6de2d...af4

[AnonymBruker]

Har du et ordentlig støtteapparat rundt deg? Tenker at det ville ha påvirket avgjørelsen min mye. Det kommer til å bli tungt, men om du har gode folk til støtte så går det såklart bedre. Jeg tror ikke jeg personlig hadde orket å ta abort i denne situasjonen, det hadde vært så vondt med alle tankene om hva som kunne blitt. Men det er meg. Du må kjenne på hva som blir riktig for deg og dine❤

Anonymkode: 05a9a...267

[AnonymBruker]

Så forferdelig trist, ts! Stor klem til dere begge. 

Hadde jeg vært i den situasjonen tror jeg at jeg hadde beholdt, for da hadde jeg hatt en del av mannen min med meg for resten av livet. 

Selv om jeg forstår at du heller vil bruke all din tid på mannen, så dette er en vanskelig situasjon! 

Anonymkode: 07069...8f9

[Vera]

For en forferdelig situasjon ts  

Jeg råder deg til å snakke med Amathea, fastlege, jordmor eller helsestasjon. 
 

Uff..dette var trist lesning. Jeg skulle ønske jeg kunne ha hjulpet deg. 

[Boblerone]

Kjære deg. All min medfølelse til deg. Og styrke til hele familien!

Jeg ville ha snakket med fastlege og evt en psykolog. Bare for å klarne og sortere tanker og følelser. 

[Pinto2013]

Min dypeste medfølelse ❤️ Uansett hva du velger, så blir det ikke feil valg! Ingen kommer til å klandre deg for verken det ene eller det andre valget, og du må bare kjenne på hva du vil. Du har ingen forklaringsplikt. 

Jeg tror nok jeg hadde tenkt at barnet hadde vært et mirakel i en sånn situasjon, og kanskje akkurat det jeg hadde trengt for å komme meg gjennom. Men jeg har masse nettverk og ressurssterke folk rundt meg, så jeg hadde ikke vært redd for å bli alene med alt ansvaret. 

Ønsker dere lykke til i den tøffe tiden. 

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt. Jeg er veldig lei for at du må gjennom dette.

 

Kan det være at et felles barn vil være den største gaven du kan sitte igjen med når han er borte? En del av ham som lever videre?

Anonymkode: 02900...76c

[powerpuffen]

Dette er noe av det vondeste jeg har lest på lenge. Du har min dypeste medfølelse. 

Du har fått mange gode råd her, og uansett hva du velger å gjøre, så er det 100% din/deres avgjørelse, og ingen kan klandre deg/dere for det du/dere velger å gjøre. Du må ikke bry deg om andres personlige meninger. ❤️
Det du finner ut av blir det riktige valget for deg, vil til syvende og sist være riktig. Stol på magefølelsen. Den har som regel rett.

[AnonymBruker]

Ts her! Tusen takk for fine svar ❤️ var så redd for å få masse abortmotstandere etter meg.

 

Har fått time hos jordmor neste fredag for å snakke ❤️

Anonymkode: a7c44...9e6

[Eneri]

Dette var utrolig vondt å lese. Det som skulle vært en gledens tid med et nytt barn på vei ble snudd til redsel og fortvilelse ❤️

Jeg tenker som de andre at du/dere ikke kan klandres uansett valg. Kan dere sammen søke råd hos nøytral fagperson (altså ikke bare familie)? 

Jeg er usikker på hva jeg selv hadde gjort. Tror jeg hadde valgt å beholde, men jeg har da også familie i samme by som ville hjulpet meg, og mine særkullsbarn har en god og oppegående pappa som ville ytt ekstra ved behov. Har også en trygg økonomi som gjør at jeg ville klart å forsørge meg og barna på bare min inntekt dersom det ble nødvendig. 

Har dere god støtte rundt dere med hans og dine foreldre/søsken samt særkullbarnas andre forelder? Da tenker jeg både støtte i tid med hans sykdom og evt etter at baby er født. Har du selv god helse? Er de andre barna i husstanden 'krevende' i den forstand at de trenger ekstra oppfølging ang helse/skole/adferd? Har du/ dere en ok økonomi? Disse og helt sikkert mange andre spørsmål trenger svar som grunnlag for avgjørelsen. 

Og som sagt; ingen fasit fins, og INGEN har rett til å kritisere uansett hva dere lander på. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg om du så velger å beholde eller ei. 

Men som noen sier så er jo babyen enda ett bindeledd mellom ditt barn og hans barn. Og ikke minst noe å glede seg over når situasjonen er tung. 

Det er kanskje også godt for dere alle fire å ha noe positivt som dere kan fokusere på, noe som er deres, alle fire sitt. 

Jeg tror ikke du skal undervurdere din egen styrke. 

Anonymkode: 4e994...bb5