Vanskelig og usikker fremtid på AAP

[AnonymBruker]

Jeg har fått AAP i nå ca et år, den går ut i slutten av mai måned. Jeg var til behandling hos DPS på høsten 2020, men ble sammen med behandler enig om at de ikke kunne hjelpe meg mer. Jeg har Uspesifikk angstlidelse (en blanding av generalisert, sosial og panikkangst). Har også hatt OCD de siste 10 årene.
Utenom dette så har jeg sterke depersonaliserende tendenser, som jeg sliter mye med. Det er på bakrunn av disse at jeg ikke håndterte kognitiv terapi, og fikk heller resept på antideppresiva. Jeg føler livet er håpløst, for jeg kjeder meg enormt på AAP, men jeg håndterer ikke karriere og jobb. Jeg håndterer ikke å være ute i jobb, samme hva slags jobb det er. Jeg får alltid de samme angstanfallene, og når de kommer så varer selve depersonaliseringen i ca 1 uke. Det er ca 3-4 dager med sterke plager, så deretter avtagende. Jeg føler meg hjelpesløs, for dette er første gang jeg har tillatt å få hjelp. Jeg har siden jeg var barn håndtert psyken min selv. Det å gå rundt med psykosefølelse hele 10 klasse var tøft, og jeg unner ikke min verste fiende disse dissosiasjon/derealisasjon-symptomene. Ja det hadde kanskje hjulpet å gå i dypden på angsten og bli kvitt det verste, men da hadde jeg blitt så ille som jeg har vært før. Jeg er ikke suicidal overhodet, men jeg vet jeg ikke overlever det helvetet der igjen. Jeg hadde ikke livsslyst lengre, det var så grusomt å ha det slik at livet var ikke lenger et liv verdt å leve. Jeg har høy terskel på vonde ting og følelser rundt meg, både fysisk og psykisk.. men dette var for grusomt å leve med. Minner kanskje litt om LSD/sopp-trip, til dere som har prøvd slikt. Jeg har iallefall blitt forklart det av folk som har hatt samme lidelsen. Ikke misforstå meg, jeg er ikke på latsiden eller ønsker å ha det slik, jeg har hatt det slik siden jeg var 5-6 år gammel. Jeg fikk angst som barn, og ble sendt til BUP. I dag er jeg 22 og synes det med nav og fremtid er vanskelig. Jeg vet at ingen her inne har fasiten for meg, og mange kommenterer stygt på slike innlegg.. men jeg trenger noen gode råd og tanker fra noen. Hva skal jeg gjøre med AAP? Jeg skulle egentlig testes i arbeidsrettet tiltak, men det har jo vært corona, så jeg vet ikke om jeg har rett på et år til? Bør jeg søke til DPS igjen hos en bedre behandler som faktisk tar meg seriøst? Er det noe annet sted jeg kan få hjelp, utenom kognitiv terapi? Er det virkelig så lite hjelp å få for denne depersonaliseringen? Jeg vet at kognitiv terapi har virket for mange, men jeg havnet i en veldig farlig situasjon på motorveien, pga et anfall.. Jeg så ikke anfallet komme, men jeg klarte å få bremset ned og lagt meg til siden av veien. Jeg var helt borte mentalt, for jeg var så mentalt sliten av timene hos DPS. Han mente da at uten KT så var det ingen annen hjelp han kunne gi, og skrev meg heller ut resept på langvarig antideppresiva..

 

Noen som har gode råd? Hadde jeg bodd på gård, vært rundt natur og dyr, og kunnet ha inntekt av det, så hadde jeg følt meg fri og fornøyd! Men alt som har med mennesker, krav, press og stress gjør meg veldig mye verre. Jeg har tenkt på å søke ung ufør, men jeg vet ikke hva som er best for meg. Føler meg bare helt lost i den verden her. Jeg har litt traumer igjennom årene, og en privat psykolog prøvde å grave i gjemte minner hos meg, da hun hadde på følelsen av at jeg har vært gjennom noe vondt og traumatisk som barn. Jeg tror ikke jeg har det, for jeg har fantastiske foreldre. Jeg har hatt mye dødsfall i nær familie, og jeg har som barn sett mye aggresjon hjemme pga narkomane brødre i psykose (de er ikke nå lenger). Men utenom dette har jeg hatt det fint! Opplevde også overgrep fra venninne når jeg var 7-8 år, noe som jeg skammet meg over hele barndommen. Jeg vet ikke hva jeg gjør lenger, noen voksne/eldre her med gode råd? Noen jeg kan kontakte foruten nav? Hva har jeg rett på videre?

 

Tusentakk på forhånd til de som tar seg tid..

Anonymkode: b7344...237

[marsvin]

Kjære deg! føler med deg. Jeg  hadde sterk angst og depresjon, men fikk avslag på aap da.. selvom dps og to andre psykologer skrev attest. I dag jobber jeg fullt, og måtte presse meg til det. Det er tøft, men det går. Jeg tror mange står i jobb med angst, og du kan også klare det  om enn kanskje ikke enda. Hele nav er vanskelig å forholde seg til, og de kjører litt samlebånd. AAP er som du vet for å finne ut av arbeidsevnen din, men her tenker jeg det er viktig at du (det gjorde ikke jeg dessverre) sender en melding til din kontakt der og sier akuratt hva du føler og trenger. Du VIL ikke jobbe, du vil bare bli frisk! og hør hvilke andre tiltak/støtteordninger som er tilgjengelige. evt. hvilken type jobb du kan tenke at du klarer, men trenger hjelp til å finne den. Stå ved din egen side, jeg heier på deg! 

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese.

Det første jeg tenker er at kognitiv terapi ikke passer for alle. Anbefaler deg å sjekke ut traumeterapi og evt psykoterapi.

 

 

Anonymkode: 7fb5b...32e

[Lisa Rowe]

Kanskje du burde undersøke private psykologer i området ditt, og se om du finner en som spesialiserer seg på dine problemområder? Jeg synes det blir feil av en behandler å avslutte behandling fordi det ikke funker, uten at absolutt alt er prøvd. Kognitiv terapi er bare én behandlingsform i et hav av ulike tilbud. Om du ikke finner en privat psykolog eller om du ikke har råd/får det dekket, så burde du i det minste be om en ny henvisning til DPS til en ny behandler. Vær åpen og ærlig og forklar situasjonen din slik som du har gjort her. 

Jeg er selv 21 år og har gått på AAP i 1 år med forverring i psykisk helse. Jeg personlig skal fortsette på AAP til jeg har blitt frisk nok til arbeidsutprøving, men en forutsetning til dette er jo selvsagt at jeg går til behandling. Jeg har heller ikke fått noe bedring foreløpig, men det er mye å prøve ut, og det finnes jo mennesker som går i behandling i flere år før de plutselig finner den ene behandlingsformen/behandleren som hjelper. Jeg kommer i hvert fall ikke til å godta en uføretrygd uten at absolutt alt av behandling og jobber er prøvd ut først. Det er viktig å ikke gi opp.