Til alle stemødre - hvordan takler dere en lite samarbeidsvillig eks?

[AnonymBruker]

NB! Langt innlegg!!

Jeg er sammen med en mann som har tre barn, på 7, 9 og 14 år. Vi har vært sammen i ca 2 år nå, og bodd sammen i rundt ett år. Mannen og mor til barna skilte lag for 3 år siden, pga at hun fant seg en annen. Denne nye ble introdusert for barna etter kort tid, mens mannen min var alene inntil han fant meg, ca 9 mnd etter at hun forlot han. Vi tok det rolig og jeg ble først introdusert for barna etter 6 mnd. Det har gått kjempefint, barna har tatt meg godt i mot, og jeg har god relasjon til alle tre. Men - moren til barna liker meg ikke. Hun nekter å møte meg, og later som om jeg ikke eksisterer. Hun vil ikke at jeg skal synes når hun leverer barna, og hvis jeg møter henne på butikken, noe jeg ofte gjør fordi vi bor på et lite sted, ser hun en annen vei. Hun bruker ikke navnet mitt heller, og kaller meg bare «hun der». Mannen min har snakket med henne om dette flere ganger, men hun bare nekter å ha noe med meg å gjøre. Dette vet barna også, fordi de har overhørt henne si det. Og det er kanskje det verste, oppi alt det jeg skal fortelle om nå.

Hun har motarbeidet oss fra første stund og gjort samarbeidet om barna vanskelig. Alt skjer på hennes premisser (henting, levering, tidspunkter osv.) Da hun fikk vite at han var blitt kjæreste med meg, ble hun kjempesint. Når eldstemann skal konfirmeres til høsten vil hun ha to konfirmasjoner, for å unngå å være i samme rom som meg. Når ungene er hos henne, får de ikke lov å ringe til meg. Hvis eldstemann feks trenger å bli kjørt et sted, og hun ikke kan, får barnet kun lov å ringe faren for å spørre om han kan kjøre. I går ringte hun mannen min og sa at neste påske tenker hun at de to, som mamma og pappa, må reise på hytta (som jeg nå eier halvparten av) med barna, SAMMEN og tilbringe påsken der. Uten hennes nye samboer,  og uten meg. Det samme har hun sagt om julen. Hun begrunner det med at det er så vanskelig for barna å ha skilte foreldre i høytidene. Og det har hun selvsagt rett i; det ER vanskelig for barn å ha skilte foreldre. Det er vanskelig for barn å forholde seg til at foreldrene får nye kjærester. Nettopp derfor har mannen min foreslått for henne flere ganger at vi fire kan møtes og finne på noe sammen, for barnas skyld. Det har hun avslått og sagt at er så totalt uaktuelt som det kan få blitt.

Hun har også nevnt flere ganger at to av barna ytrer ønske om at mamma og pappa skal bli kjærester igjen. Dette hører vi aldri at de sier når de er hos oss, men det kan godt hende de sier det til henne. Jeg skjønner bare ikke hva hun vil med dette. Jeg vet det er normalt at barn ønsker at foreldrene finner sammen igjen, men det virker som at hun dyrker dette - enda det var hun selv som forårsaket bruddet. Hun sender også meldinger og ringer han flere ganger i uken, og grunnen til at hun ringer er ofte oppkonstruerte problemer rundt ungene, som at «Nils liker ikke grønnsaker, hva skal vi gjøre med det». Det virker nesten som at hun leter etter grunner til å ringe. Er det for å vise at hun fortsatt «eier» han? Er hun, på et eller annet underlig vis, sjalu? Jeg spør fordi jeg prøver å forstå.

Alt dette har nå gjort at jeg har henne langt oppi halsen. Jeg visste at jeg fikk med litt på kjøpet da jeg ble kjæreste med en skilt mann med barn, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at hun skulle oppføre seg sånn mot meg/oss. Jeg har aldri hatt en relasjon til hverken henne eller mannen tidligere, og kan bare ikke forstå den massive motstanden hun viser så tydelig. Jeg er voksen, oppegående, har en god jobb og masse omsorg for barna, og jeg klarer ikke å forstå hva som er problemet hennes. Det var HUN som dro fra han, og hun har jo ny kjæreste.

I utgangspunktet burde det vært mannen min som var sint på henne, for måten hun bedro og forlot han på, og således splittet opp familien, men han er bare glad at det gikk som det gikk, fordi de ikke hadde hatt det bra sammen på mange år. De to siste barna ble til i et forsøk på å lappe sammen forholdet, og de var i grunn sammen kun for barnas del. I etterkant av bruddet har han hele tiden hatt en forsonende tone, og godtatt sin eks’ nye kjæreste. De er til og med venner på Facebook, og har en vennlig tone når de møtes. Mens jeg derimot, jeg skal ikke synes, høres eller ta noe som helst plass. Jeg føler meg på mange måter skikkelig utenfor, og det er veldig vondt. Leste også nettopp i en annen tråd at stemødre er annenrangs, og det er fryktelig vondt å høre at det er sånn vi oppfattes. Jeg er et menneske jeg også, som tilfeldigvis ble forelsket i en mann som har barn fra før.

Nå prøver mannen min og jeg å få barn sammen (noe ungene har uttrykt mange ganger at de ønsker at vi skal), og jeg gruer meg nesten til det skjer. For jeg er ett hundre prosent sikker på at da kommer det å klikke helt for henne. Vi har også planer om å gifte oss når koronaen er over, og det kommer nok også til å bli et problem for henne. Mannen min har prøvd så godt han kan å få til et godt samarbeid med henne, og har svelget hundre kameler. Men nå tærer det veldig på både energien og tålmodigheten hans også.

Så, etter en LANG utgreiing - er det noen andre stemødre her som har opplevd noe lignende og kan komme med råd? Hvordan skal jeg takle dette mennesket, som kommer til å være i vårt liv for alltid? Kommer det til å bli bedre med tiden, vil hun godta meg etter hvert og roe seg ned? Eller må jeg bare forberede meg på at dette er sånn det vil bli fremover? Hva er deres erfaringer? Jeg ønsker primært svar fra dere som er eller har vært stemødre selv. Jeg vet at stemødre ikke er så populære inne på dette forumet, så jeg er litt nervøs for hvilke svar jeg kommer til å få.

 

Hilsen frustrert samboer og stemor (37 år)

Anonymkode: d4266...cb4

[Gjest kruspersilletaco]

Kunne vært mitt innlegg dette..... Har gått noen år nå, og hun har roet seg litt ned, men det er mest fordi barna ikke "trenger" i samme grad som før, at foreldrene snakker så mye sammen... Vi har fått barn sammen, og da satte jeg et krav: Hun får ikke lov til å komme på døren, hvis hun ikke har tenkt å oppføre seg. Orket ikke være I veien I mitt eget hjem. Hun sluttet å komme på døren med barna, slipper dem bare av borti gaten. Ellers er det ganske likt, men var et slit å få samboer til å sette ned foten ang henne, og de stygge tingene hun gjorde og sa. Han tok med barna til psykolog også, slik at hun fikk høre fra profesjonelle hvor kjipt det var for barna å leve sånn. Det hjalp også, litt.. Har dessverre ikke så mange gode råd.. Du kan sende meg en melding om du vil, siden det er farlig å skrive for mye her, uten at man halshugges

[Jensine]

Vet kjæresten at hun holder på sånn? Kan ikke være særlig hyggelig for ham, enten er hun sjalu, eller ikke akkurat noen kvalitetsdame. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring selv, men det høres dessverre ikke ut som dere kan gjøre så mye mer enn å si nei til uaktuelle forslag, og kreve at samvær opprettholdes.

Har dere vært på FVK for samtaler om dette? 

Hun høres ut som ei urimelig fi****e, og vil nok prøve det meste for å ødelegge.

Den hytta eier altså du og din mann? Da er svaret fra han: Nei. Kommer ikke på tale, end of diskusjon.

Konfirmasjonen hadde jeg tenkt er viktigst for barnet, ikke for dere voksne. Med en eks fra helvete hadde jeg ikke dukket opp om det betydde konstant konflikt. Men far ble kreve skriftlig bekreftelse på alt hun nekter/krever av større ting - altså på mail. 

Når man halvårlig/årlig oppsummerer årets fordeling av ferier kan det inngå. «Barnemor ønsker ikke tilstedeværelse av X i konfirmasjon, og krever 2 konfirmasjoner. Løsningen blir Y / Barmemor mener samvær ikke skal være slik og sånn, fordi det er ny baby i hus - barnemor krever å feire felles jul uten X og felles barn tilstede». 

Vil hun ikke bekrefte dette skriftlig får hun heller ikke gjennomslag.

Ved tilstrekkelig sabotering kan man jo ta det videre. 

Men FØRST, flere runder på FVK hvor dere forsøker å få henne med på skriftlig avtale. 

Anonymkode: 69fcf...c98

[AnonymBruker]

Det er flere ekser som henne, og det er nok ulike grunner til at de blir så vanskelige og rett ut urimelige. Hvis hun nå manglet oppmerksomhet eller å bli sett fra mannen din da dere var sammen, så blir det nok bittert for henne å se at du trives i forhold med ham, og at dere har det bra. Å få to barn for å prøve og gjøre et forhold bedre er desperate og lite gjennomtenkte handlinger, men ikke så sjelden at man tyr til slikt. Alt i alt kan det være bitterhet over at dere får til det de ikke fikk til i sitt forhold. 

Det er også ekser som ser på får til barna som sin eiendom. Antageligvis har de vært dominerende i forholdet, og har lite respekt for mannen. Dette videreføres når han finner en ny. Han skal helst ikke ta slike avgjørelser på egen hånd! Hun vil fremdeles bestemme og ha kontroll. 

Det kan jo også være at hun angrer på sin avgjørelse om å gå fra mannen. Det skjedde jo fort med den nye, og kan ha vært en desperat avgjørelse. Når da mannen fant deg, ble hun veldig sjalu og vil ha han tilbake. At hun sier barna vil at de skal bli sammen igjen er bok bare tull. Det er mest sannsynlig hun som vil det. 

Jeg syns det er fint at foreldre er venner og samarbeider godt etter skilsmisser. Men her tror jeg mannen din må sette ned benet. Han trenger ikke å samtale med henne om bagateller og uvesentligheter. Han må klart si nei til felles ferier uten deg og den nye mannen hennes. Han må stoppe henne fra å dominere han og forholdet de er nødt til å ha. Så lenge hun skaper så dårlig stemning og er så vanskelig, er det best å kun ha med henne å gjøre når det gjelder det aller nødvendigste. Konsentrer dere om barna, og fortsett å bygg på det gode forholdet dere har. 

Anonymkode: 06d20...9a0

[AnonymBruker]

Jensine skrev (37 minutter siden):

Vet kjæresten at hun holder på sånn? Kan ikke være særlig hyggelig for ham, enten er hun sjalu, eller ikke akkurat noen kvalitetsdame. 

Det vet jeg ikke.. Vi syns det virker som at kjæresten hennes ikke har så mye med barna å gjøre, og at han kanskje holder seg mye i bakgrunnen når det er hennes uker. Litt merkelig opplegg, egentlig.. Nei, vi har snakket om det, at det kan ikke være særlig hyggelig for han. Vi skjønner ikke helt at han godtar det hun driver med, men så er det ikke sikkert han vet alt. 

Anonymkode: d4266...cb4

[AnonymBruker]

Mannen din må sette ned foten.

Ordne det praktiske først. Sett opp kalendere for et halvår av gangen, begge har hver sin kopi med markerte samværsdager. Ferier er forhåndsoppdelt mellom de to, uten avvik. Byttedager gjøres midt i uken der den ene leverer på skolen, og den andre henter. Da slipper dere ha noe med hverandre å gjøre. Hvis hun ringer om "tulleting", så trenger han ikke svare telefonen - det holder men en helt kort sms. Da skjønner hun at hun ikke kan ta kontakt bare for å pludre.

Jeg har vært gjennom dette selv - ekskona var den som gikk fra mannen, og ble likevel kjempesur da han traff meg. Jeg tror det er litt som en annen bruker skriver her, at dersom man har gått pga. manglende følelser er det tungt å se eksen bli forelsket på ny. Jeg har heller aldri hilst på henne, og hun vil ikke ha noe med meg å gjøre, men det er greit for meg.

At dere skal komme overens "alle fire" tror jeg bare dere må kaste fra dere. Det er ikke nødvendigvis slik det blir. Men samarbeidet rundt barna må flyte godt. Den kampen må mannen din ta, for alle skyld.

Anonymkode: 2f7fb...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg har ikke erfaring selv, men det høres dessverre ikke ut som dere kan gjøre så mye mer enn å si nei til uaktuelle forslag, og kreve at samvær opprettholdes.

Har dere vært på FVK for samtaler om dette? 

Hun høres ut som ei urimelig fi****e, og vil nok prøve det meste for å ødelegge.

Den hytta eier altså du og din mann? Da er svaret fra han: Nei. Kommer ikke på tale, end of diskusjon.

Konfirmasjonen hadde jeg tenkt er viktigst for barnet, ikke for dere voksne. Med en eks fra helvete hadde jeg ikke dukket opp om det betydde konstant konflikt. Men far ble kreve skriftlig bekreftelse på alt hun nekter/krever av større ting - altså på mail. 

Når man halvårlig/årlig oppsummerer årets fordeling av ferier kan det inngå. «Barnemor ønsker ikke tilstedeværelse av X i konfirmasjon, og krever 2 konfirmasjoner. Løsningen blir Y / Barmemor mener samvær ikke skal være slik og sånn, fordi det er ny baby i hus - barnemor krever å feire felles jul uten X og felles barn tilstede». 

Vil hun ikke bekrefte dette skriftlig får hun heller ikke gjennomslag.

Ved tilstrekkelig sabotering kan man jo ta det videre. 

Men FØRST, flere runder på FVK hvor dere forsøker å få henne med på skriftlig avtale. 

Anonymkode: 69fcf...c98

Takk for at du sier det jeg tenker, hun oppfører seg som en skikkelig f!! Ja, vi eier både huset og hytta sammen nå, han kjøpte henne ut fra begge deler. Jeg glemte å skrive det i innlegget, men mannen sa selvfølgelig akkurat det du sier, at det er helt uaktuelt at de skal på påskeferie sammen - eller at de skal feire jul uten partnere. Og han har også sagt til henne det med konfen, at da er det barnet som står i fokus, og at det får hun jaggu bare tåle. Det var et lurt råd å få det skriftlig, det har jeg ikke tenkt på. Mannen min har foreslått ny mekling, men det nekter hun, og han har rett og slett gitt litt opp.🙄

Anonymkode: d4266...cb4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette må du forsøke å se på som mannens problem, og dessverre barnas problem. Selv om det selvfølgelig påvirker deg, og kanskje du er uforskyldt "årsaken" til hennes oppførsel, handler det ikke om deg, og du trenger ikke løse det, eller plages av det. 
Hun virker først og fremst kontrollerende, og om hun ikke ser på mannen som sin eiendom, så ser hun i hvertfall på barna som det. 

Mannen din må bestemme om han gidder samtaler ang. grønnsaker og slikt. Ser han en hensikt med det (holde henne i godt humør, han vil også diskutere slikt), -ok, hvorfor er det et problem for deg? Er det et problem for ham, da må han slutte med det. Du kan ikke gripe inn i slikt. Hvis det er helt uaktuelt for mannen din å feire jul og påske sammen, er det det. Ikke din sak. Er det litt aktuelt må han jo høre hva du mener om saken, og da kan du selvsagt sette foten ned, men du behøver da vel ikke gjøre det for ham hvis han føler som du gjør?  Få ham til å ha alt angående samvær skriftlig i avtale, det er ikke noe som skal diskuteres på telefon. Hva barna sier og ikke sier angående foreldrenes forhold behøver han da slett ikke diskutere med henne heller hvis han ikke vil. 
At barna ikke kan ringe deg og spørre om ting er barnas problem. 14-åringen kan vel gjøre opprør mot det. Ellers er nok krystallklare, skriftlige avtaler det beste her, og da holder dere dere til det. 

Kanskje blir to konfirmasjoner best for dere, da slipper dere alt samarbeid rundt det, og klein stemning. 

Alt i alt, overlat dette til mannen, det er hans problem.

Anonymkode: 0669b...3a8

[PM75]

Jeg skulle virkelig ønske at alle foreldre kunne sette hensyn til barna først. Men dette eksempelet viser tydelig at den ene parten her ikke klarer det. 
 

Jeg har ikke noen råd, men sender min dypeste medfølelse! 

Endret 8. april 2021 av PM75

[Rosmarin(ert)]

Fy faen, for en hverdag du må stå i. All honnør til deg for at du ikke har gitt opp!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

NB! Langt innlegg!!

Jeg er sammen med en mann som har tre barn, på 7, 9 og 14 år. Vi har vært sammen i ca 2 år nå, og bodd sammen i rundt ett år. Mannen og mor til barna skilte lag for 3 år siden, pga at hun fant seg en annen. Denne nye ble introdusert for barna etter kort tid, mens mannen min var alene inntil han fant meg, ca 9 mnd etter at hun forlot han. Vi tok det rolig og jeg ble først introdusert for barna etter 6 mnd. Det har gått kjempefint, barna har tatt meg godt i mot, og jeg har god relasjon til alle tre. Men - moren til barna liker meg ikke. Hun nekter å møte meg, og later som om jeg ikke eksisterer. Hun vil ikke at jeg skal synes når hun leverer barna, og hvis jeg møter henne på butikken, noe jeg ofte gjør fordi vi bor på et lite sted, ser hun en annen vei. Hun bruker ikke navnet mitt heller, og kaller meg bare «hun der». Mannen min har snakket med henne om dette flere ganger, men hun bare nekter å ha noe med meg å gjøre. Dette vet barna også, fordi de har overhørt henne si det. Og det er kanskje det verste, oppi alt det jeg skal fortelle om nå.

Hun har motarbeidet oss fra første stund og gjort samarbeidet om barna vanskelig. Alt skjer på hennes premisser (henting, levering, tidspunkter osv.) Da hun fikk vite at han var blitt kjæreste med meg, ble hun kjempesint. Når eldstemann skal konfirmeres til høsten vil hun ha to konfirmasjoner, for å unngå å være i samme rom som meg. Når ungene er hos henne, får de ikke lov å ringe til meg. Hvis eldstemann feks trenger å bli kjørt et sted, og hun ikke kan, får barnet kun lov å ringe faren for å spørre om han kan kjøre. I går ringte hun mannen min og sa at neste påske tenker hun at de to, som mamma og pappa, må reise på hytta (som jeg nå eier halvparten av) med barna, SAMMEN og tilbringe påsken der. Uten hennes nye samboer,  og uten meg. Det samme har hun sagt om julen. Hun begrunner det med at det er så vanskelig for barna å ha skilte foreldre i høytidene. Og det har hun selvsagt rett i; det ER vanskelig for barn å ha skilte foreldre. Det er vanskelig for barn å forholde seg til at foreldrene får nye kjærester. Nettopp derfor har mannen min foreslått for henne flere ganger at vi fire kan møtes og finne på noe sammen, for barnas skyld. Det har hun avslått og sagt at er så totalt uaktuelt som det kan få blitt.

Hun har også nevnt flere ganger at to av barna ytrer ønske om at mamma og pappa skal bli kjærester igjen. Dette hører vi aldri at de sier når de er hos oss, men det kan godt hende de sier det til henne. Jeg skjønner bare ikke hva hun vil med dette. Jeg vet det er normalt at barn ønsker at foreldrene finner sammen igjen, men det virker som at hun dyrker dette - enda det var hun selv som forårsaket bruddet. Hun sender også meldinger og ringer han flere ganger i uken, og grunnen til at hun ringer er ofte oppkonstruerte problemer rundt ungene, som at «Nils liker ikke grønnsaker, hva skal vi gjøre med det». Det virker nesten som at hun leter etter grunner til å ringe. Er det for å vise at hun fortsatt «eier» han? Er hun, på et eller annet underlig vis, sjalu? Jeg spør fordi jeg prøver å forstå.

Alt dette har nå gjort at jeg har henne langt oppi halsen. Jeg visste at jeg fikk med litt på kjøpet da jeg ble kjæreste med en skilt mann med barn, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at hun skulle oppføre seg sånn mot meg/oss. Jeg har aldri hatt en relasjon til hverken henne eller mannen tidligere, og kan bare ikke forstå den massive motstanden hun viser så tydelig. Jeg er voksen, oppegående, har en god jobb og masse omsorg for barna, og jeg klarer ikke å forstå hva som er problemet hennes. Det var HUN som dro fra han, og hun har jo ny kjæreste.

I utgangspunktet burde det vært mannen min som var sint på henne, for måten hun bedro og forlot han på, og således splittet opp familien, men han er bare glad at det gikk som det gikk, fordi de ikke hadde hatt det bra sammen på mange år. De to siste barna ble til i et forsøk på å lappe sammen forholdet, og de var i grunn sammen kun for barnas del. I etterkant av bruddet har han hele tiden hatt en forsonende tone, og godtatt sin eks’ nye kjæreste. De er til og med venner på Facebook, og har en vennlig tone når de møtes. Mens jeg derimot, jeg skal ikke synes, høres eller ta noe som helst plass. Jeg føler meg på mange måter skikkelig utenfor, og det er veldig vondt. Leste også nettopp i en annen tråd at stemødre er annenrangs, og det er fryktelig vondt å høre at det er sånn vi oppfattes. Jeg er et menneske jeg også, som tilfeldigvis ble forelsket i en mann som har barn fra før.

Nå prøver mannen min og jeg å få barn sammen (noe ungene har uttrykt mange ganger at de ønsker at vi skal), og jeg gruer meg nesten til det skjer. For jeg er ett hundre prosent sikker på at da kommer det å klikke helt for henne. Vi har også planer om å gifte oss når koronaen er over, og det kommer nok også til å bli et problem for henne. Mannen min har prøvd så godt han kan å få til et godt samarbeid med henne, og har svelget hundre kameler. Men nå tærer det veldig på både energien og tålmodigheten hans også.

Så, etter en LANG utgreiing - er det noen andre stemødre her som har opplevd noe lignende og kan komme med råd? Hvordan skal jeg takle dette mennesket, som kommer til å være i vårt liv for alltid? Kommer det til å bli bedre med tiden, vil hun godta meg etter hvert og roe seg ned? Eller må jeg bare forberede meg på at dette er sånn det vil bli fremover? Hva er deres erfaringer? Jeg ønsker primært svar fra dere som er eller har vært stemødre selv. Jeg vet at stemødre ikke er så populære inne på dette forumet, så jeg er litt nervøs for hvilke svar jeg kommer til å få.

 

Hilsen frustrert samboer og stemor (37 år)

Anonymkode: d4266...cb4

Høres ut som min situasjon! Jeg bare later som dama ikke eksisterer mere. Synd hun prater dritt om oss til ungene deres. 

Anonymkode: 7c245...a02

[AnonymBruker]

Det der kunne vært meg, opplever akkurat det samme, eksen hans som bestemmer alt over barna deres, når barna skal hentes og leveres, ringer og klager på han på alle mulige ting, alt fra at barna ikke har skiftet sokker på en dag til at hvis vi har vært et sted hun ikke liker osv. De skal også ha to konfirmasjoner, og mistenker at det er på grunn av meg. Hun har også sendt meg noen helt ekstremt fæle meldinger over hvor fæl han er. 

Jeg tenkte først at hun ikke er ferdig med han, men det som er, jo hun er ferdig med han, hun er bare eiersyk på barna og han- for hun har mest sannsynlig styrt hjemme før, og det at hun ikke kan styre han lenger, gjør henne antakeligvis gal. 

Og i begynnelsen gjorde jeg alt for å legge til rette for å få et greit inntrykk og relasjon til henne, sånn i forhold til barna, men hun er jo bare vrang, gjør alt hun kan for å ødelegge, så har jeg bare tenkt føkk it, barn har ikke vondt av å vite at man ikke har kjemi med absolutt alle, så jeg gidder ikke å være hyggelig mot henne eller møte henne i døra ved henting osv. Vi er alle voksne mennesker og hvorfor skal vi slikke folk etter ryggen som bare er fæle tilbake. 

Jeg har sagt til min samboer at han må lære seg å sette grenser, at de ikke har en relasjon utover bsrna, de trenger ikke å ha kontakt utover barna. Han trenger ikke å ta telefonen i tide og utide, svare på krass kritikk og jeg tror faktisk når disse mennene starter å sette noen grenser, være tydelige og gi uttrykk for at det ikke kan være som før, så går det litt og litt bedre etter hvert, selv om det går med museskritt. 

Lykke til, I feel you. 

Anonymkode: d4d5d...b1e

[AnonymBruker]

Dette hørtes ut som det kunne vært min historie også. Er også stemor, har også en "sinna" eks i bakgrunnen.

Det begynner å bli noen år siden bruddet her nå, men i årene rett etter bruddet var det tungt. Eksen ringte stadig til mannen min med oppkonstruerte problemstillinger angående ett av barna, litt sånn som du forteller. Hun ville i tillegg gjerne avtale på forhånd når disse samtalene skullle være (feks fredag kveld klokken 21 eller lignende tidspunkter som gjerne sammenfaller med typisk "partid" i mitt hode). Mannen min var livredd for å gi glipp av denne "viktige informasjonen" som eksen hans satt inne med og dersom han ikke snakket med henne på de foreslåtte tidspunktene så holdt hun tilbake informasjon. Hvis han prøvde å ringe henne på et annet tidspunkt svarte hun ikke feks.

Heldigvis foreslo hun ikke at de skulle ha ferier sammen, men det var andre ting. Stadige avtaler på familievernkontoret. Oppfølging hos familiepsykolog for alle. Samtaler på telefon flere ganger i uka i gjerne 1-2 timer av gangen. Barna hadde ikke behov for samtaler hos psykolog, det var mor som hadde behov for det.

Til slutt satte jeg ned foten til min mann og sa noe sånt som at dersom barna deres trengte så mye oppfølging som krevde at mor og far snakket sammen i telefonsamtaler daglig/3-4 ganger i uka i 1-2 timer av gangen + faste samtaler hos FVK + faste samtaler hos barnepsykolog ++, og dersom min mann så at barna VIRKELIG trengte dette - ja, da kunne de like gjerne bli sammen igjen og bo sammen slik at de fikk fulgt opp barna på en måte de følte var nødvendig.

Da ble det stille gitt, og det ble slutt på faste samtaler hos diverse instanser tok slutt. Han snakker selvsagt fortsatt med henne på telefon, men etter at hun også fant seg en ny kjæreste ble det ikke så interessant å snakke i timesvis på telefon for henne heller.

Anonymkode: c4dcc...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er flere ekser som henne, og det er nok ulike grunner til at de blir så vanskelige og rett ut urimelige. Hvis hun nå manglet oppmerksomhet eller å bli sett fra mannen din da dere var sammen, så blir det nok bittert for henne å se at du trives i forhold med ham, og at dere har det bra. Å få to barn for å prøve og gjøre et forhold bedre er desperate og lite gjennomtenkte handlinger, men ikke så sjelden at man tyr til slikt. Alt i alt kan det være bitterhet over at dere får til det de ikke fikk til i sitt forhold. 

Det er også ekser som ser på får til barna som sin eiendom. Antageligvis har de vært dominerende i forholdet, og har lite respekt for mannen. Dette videreføres når han finner en ny. Han skal helst ikke ta slike avgjørelser på egen hånd! Hun vil fremdeles bestemme og ha kontroll. 

Det kan jo også være at hun angrer på sin avgjørelse om å gå fra mannen. Det skjedde jo fort med den nye, og kan ha vært en desperat avgjørelse. Når da mannen fant deg, ble hun veldig sjalu og vil ha han tilbake. At hun sier barna vil at de skal bli sammen igjen er bok bare tull. Det er mest sannsynlig hun som vil det. 

Jeg syns det er fint at foreldre er venner og samarbeider godt etter skilsmisser. Men her tror jeg mannen din må sette ned benet. Han trenger ikke å samtale med henne om bagateller og uvesentligheter. Han må klart si nei til felles ferier uten deg og den nye mannen hennes. Han må stoppe henne fra å dominere han og forholdet de er nødt til å ha. Så lenge hun skaper så dårlig stemning og er så vanskelig, er det best å kun ha med henne å gjøre når det gjelder det aller nødvendigste. Konsentrer dere om barna, og fortsett å bygg på det gode forholdet dere har. 

Anonymkode: 06d20...9a0

Jeg har tenkt MYE på hvorfor hun er sånn.. men jeg tror liksom ikke det er fordi hun manglet oppmerksomhet fra han heller. Han gjorde alt som stod i sin makt for at både hun og barna skulle ha det bra, og han gikk, noe motvillig, med på å få de to siste barna for at HUN skulle få det som hun ville. Når han ser på det i etterkant sier han at det virker som at hun ville få de to siste barna kun for sin egen del, ikke for hans. Han måtte bare stille opp og gjøre henne gravid, og så var resten av «prosjektet» hennes. Og det er akkurat som du sier, hun var veldig dominerende i forholdet deres. Jeg har til tider problemer med å forstå og godta at han kunne være sammen med henne så lenge, sånn som han beskriver at hun var. Men han sier bare at han har satt sitt eget liv og lykke til side, for barnas skyld. Og jeg som er sammen med han nå ser jo hvilken snill og tålmodig sjel han er, så jeg tror på hans side av saken - selv om hun sikkert har sin historie å fortelle.

Jeg har også tenkt at hun kanskje angrer. Vi vet ikke hvordan hun har det med han nye, og det kan jo hende at hun føler seg litt fanga i det nye livet sitt, og at hun egentlig ville ha gått tilbake, om hun hadde kunnet. 

Han har prøvd å si fra til henne mange ganger, og forsøkt å sette ned foten ang bagateller - som feks det med grønnsakene - men for å beholde noe av freden så har han også valgt å svelge mange kameler. Han håper vel at ting skal roe seg snart, slik at han slipper å gå til full krig mot henne. Det gagner jo hvert fall ingen, og spesielt ikke barna. Så det er en utrolig vanskelig situasjon altså.. Men det hjelper veldig å høre deres innspill her.❤️

Anonymkode: d4266...cb4

[visningsnavnpåkg]

Jeg kjenner meg på mange måter igjen. 

Ønsker ikke å skrive noe offentlig her med hensyn til barna, men send meg gjerne en PM om det kan hjelpe å ha en som kjenner situasjonen å snakke med!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han har prøvd å si fra til henne mange ganger, og forsøkt å sette ned foten ang bagateller - som feks det med grønnsakene - men for å beholde noe av freden så har han også valgt å svelge mange kameler. Han håper vel at ting skal roe seg snart, slik at han slipper å gå til full krig mot henne. Det gagner jo hvert fall ingen, og spesielt ikke barna. Så det er en utrolig vanskelig situasjon altså.. Men det hjelper veldig å høre deres innspill her.❤️

Anonymkode: d4266...cb4

Det som er greia, du skriver at mannen er villig til å svelge mange kameler... Og hvis alle (inkl du) er fornøyd med det, så fungerer det helt fint, men hvis dere ikke er fornøyde med det, så fungerer ikke det i lengden, for ting blir sjeldent bedre av seg selv, og om mannen din godtar å svelge kameler, så blir det nok sånn alltid, hvis han vil ha endring, så må man gjøre endringer, være tydelig, endre innstillingen hans og for å få endringer så må man noen ganger dessverre ruste seg til krig. Jeg skjønner at mange resignerer og gir opp, men da blir det stort sett mor som får bestemme. Klarer man å leve sånn, er det helt fint. 

Anonymkode: d4d5d...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tenkt MYE på hvorfor hun er sånn.. men jeg tror liksom ikke det er fordi hun manglet oppmerksomhet fra han heller. Han gjorde alt som stod i sin makt for at både hun og barna skulle ha det bra, og han gikk, noe motvillig, med på å få de to siste barna for at HUN skulle få det som hun ville. Når han ser på det i etterkant sier han at det virker som at hun ville få de to siste barna kun for sin egen del, ikke for hans. Han måtte bare stille opp og gjøre henne gravid, og så var resten av «prosjektet» hennes. Og det er akkurat som du sier, hun var veldig dominerende i forholdet deres. Jeg har til tider problemer med å forstå og godta at han kunne være sammen med henne så lenge, sånn som han beskriver at hun var. Men han sier bare at han har satt sitt eget liv og lykke til side, for barnas skyld. Og jeg som er sammen med han nå ser jo hvilken snill og tålmodig sjel han er, så jeg tror på hans side av saken - selv om hun sikkert har sin historie å fortelle.

Jeg har også tenkt at hun kanskje angrer. Vi vet ikke hvordan hun har det med han nye, og det kan jo hende at hun føler seg litt fanga i det nye livet sitt, og at hun egentlig ville ha gått tilbake, om hun hadde kunnet. 

Han har prøvd å si fra til henne mange ganger, og forsøkt å sette ned foten ang bagateller - som feks det med grønnsakene - men for å beholde noe av freden så har han også valgt å svelge mange kameler. Han håper vel at ting skal roe seg snart, slik at han slipper å gå til full krig mot henne. Det gagner jo hvert fall ingen, og spesielt ikke barna. Så det er en utrolig vanskelig situasjon altså.. Men det hjelper veldig å høre deres innspill her.❤️

Anonymkode: d4266...cb4

Du er sikker på at han VIL ha barn med deg da - ?

Min erfaring med å være den vanskelige usamarbeidsvillige exen-  er nemlig at han, far til mine barn - sa en ting til sin kone og noe helt annet til meg. Konen hans oppdaget det da de skilte seg også.

 

Anonymkode: 1bda0...dce

[AnonymBruker]

Dette kunne vært min samboers x. Hun gikk da hun var utro med sjefen sin, de er fremdeles sammen. Min samboer er konfliktsky, så tok ingen diskusjoner med henne og jatta med. Hun prøvde å kontrollere han og deres forhold, og også meg. Hun liker nok ikke meg og har vært ufin men ikke noe vi kan ta henne direkte på. Og min samboer sier ikke noe da han ikke vil lage dårlig stemning. Så blir jeg irritert over det, og da er det jeg som er den vanskelige. Er så dritt lei....

hun har heldigvis blitt bedre, etter en runde på familievernkontoret så fikk hun høre at hun ikke kunne kreve eller forvente at det skulle være som når de var sammen. Jeg har egentlig ikke noe imot henne, men når hun ikke respekterer meg og oss blir det feil at vi alltid skal gjøre som hun vil. 
Enten er hun bare slem og eiesyk, eller så er hun sjalu og vil ha han tilbake. 
samboeren din må sette ned foten, evt dra henne med på familievernkontoret. 

Anonymkode: 146d2...b27

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at noen kan oppføre seg på den måten. Så utrolig slitsomt for dere. 
 

Men så må jeg si at mannen din er en jævla dott! Han skal jo stå opp for deg, og det gjør han jo ikke. 

Anonymkode: 20010...afe