Smil - vi skal spise.

[Plym]

Er det noen som har lest denne boka av Jesper Juul og som synes den var nyttig og anbefalelsesverdig? Jeg sliter stadig mer med å få sønnen min til å spise skikkelig mat, og måltidene blir stadig mer stressende for alle sammen.

Tar gjerne imot andre tips også. Praktiske eller litterære

[Gjest Porselen]

Hva mener du med skikkelig mat, vil han ikke spise potet eller andre grønnsaker?

Den ene sønnen min ville ikke spise potet og gulrøtter, han brakk seg og syntes det var ekkelt. Vi begynte da å venne han til litt av gangen - først to biter potet og det brukte vi 14 dager på før vi økte på med en bit til. Deretter økte vi på med en bit til med en uke mellom hver økning. Til slutt klarte han å spise en hel potet uten skrik og skrål, nå tar han gjerne to og synes det er godt. Den samme prosessen brukte vi på gulrøttene, det gjelder å ha tålmodighet for dette går ikke fort. Men jeg syntes det var bedre å venne han til enkelte matvarer gradvis istedet for å presse i han det hele med en gang.

Jeg vet ikke hvor gammel sønnen din er, men med mine barn har det vært en gradvis bedring av spisevanene med årene, også med at de "tør" å prøve noe annet enn den vante wienerpølsa.

Tålmodighet er nøkkelen her som i mye annet som har med oppdragelse å gjøre.

[Plym]

Poteter og grønnsaker skyr han som pesten, ja. Egentlig de fleste middager, bortsett fra pastaretter og pizza. Jeg er blitt ganske god til å kamuflere grønnsakene

Han er snart to år, og egentlig litt for liten til å inngå avtaler med på den måten du beskriver. En del av problemet er at selv om jeg har gjort mitt ytterste for å ikke gjøre måltidene til en kamparena, og aldri har presset i ham noe, så er han livredd for mat han ikke har lyst til å spise. Bare å bli plassert i stolen sin når vi skal spise middag, og se på at jeg og faren forsyner oss med mat, kan utløse raseri og gråtetokter.

Ellers er jeg helt enig med deg, Porselen, at tålmodighet er helt nødvendig. Det er bare det at jeg synes situasjonen forverrer seg, så jeg vil gjerne gjøre det jeg kan for at ikke han skal få et helt nevrotisk forhold til mat.

HVor gamle er dine barn, da Porselen, og når synes du det begynte å gå bedre?

Endret 29. august 2005 av Plym

[Gjest gjesten]

Min mor brukte litt omvendt psykologi når det kom til grønnsaker og andre "nye" matvarer,men da var jeg fire år gammel. Litt før barnetv- tid fikk jeg høre at til barnetv skulle jeg få noe som var veldig godt, men vi hadde ikke mer en litt (terningstørrelse om det så var). Så det endte opp med at jeg knasket råpotet, gulerøtter og til og med rå brokkoli over en lav sko som fireåring

[Pasha]

enkelte er vel bare født kresene..

[Saeria]

Joda, enkelte er født kresne. Jeg er et levende eksempel på det. Men når de ikke en gang ville smake, kan en ikke si at en ikke liker, eller at h*n er kresen. De har jo ikke smakt. En annen ting, kan jo være reflux problemer. Da er det mange barn som blir helt krakilske når maten kommer på bordet.

[Plym]

Joda, enkelte er født kresne. Jeg er et levende eksempel på det. Men når de ikke en gang ville smake, kan en ikke si at en ikke liker, eller at h*n er kresen. De har jo ikke smakt. En annen ting, kan jo være reflux problemer. Da er det mange barn som blir helt krakilske når maten kommer på bordet.

←

Han er nok født kresen, ja. Pappaen var akkurat lik når han var liten. Reflux-problemer er utelukket. Han spiser i hauger og lass når han får noe han liker.

Er det ingen som har lest Jesper Juul-boken?

[Gjest Porselen]

Nå er mine barn 14, 12 og 8. Det er spesielt den eldste som har vært mest kresen hos meg, og da han var to år og det ikke var mulig å inngå avtaler eller føre en fornuftig argumentasjon så prøvde jeg roe det hele ned og ikke mase for mye med maten. Jeg lot han spise det han ville ha av den maten som ble servert og prøvde å la være å bekymre meg for om han fikk nok mat - ikke lett for en mor. Han var veldig glad i potet og grønnsaker så der var det ikke noe problem. Sønn nr. 2 som jeg klarte å venne til å spise potet og gulrot var såklart eldre enn din sønn, han var kommet i den alderen at jeg kunne gjøre avtaler med han - han var vel 6-7 år da. Eldstemann er fortsatt kresen men ikke på samme måte som da han var to, og der begynte det vel å bli en bedring da han begynte på skolen, ennå noen år igjen med frustrasjon for deg da.

Jeg skjønner godt frustrasjonen din, min yngste broder sluttet helt å spise middag da han var to år og frem til han flyttet hjemmefra levde han på brødmat med enten sjokoladepålegg eller syltetøy. Ingen ønskesituasjon for en mor akkurat. Jeg har ikke lest Jesper Juul dessverre så jeg vet ikke hvilke metoder han anbefaler, men jeg ville vel tatt kontakt med helsesøster og høre om hun har noen gode råd i denne sammenheng.

En annen ting er at det er viktig at du og far har samme syn på denne saken, hos meg har det vært en liten kamp rundt matbordet før jeg fikk "satt" far på plass. Han kjeftet og smelte på eldste sønnen vår fordi han var så kresen og det gjør ikke måltidet til en hyggelig arena og samlingspunkt for familien, og gjør også mat til noe negativt.

Noen ganger tar det litt tid med prøving og feiling før du finner den "riktige knappen" som fungerer for ditt barn. Beklager at jeg ikke har noen flere matnyttige råd å komme med til deg.

[Plym]

Takk for svar, Porselen. Min tilnærming til problemet er vel ganske lik din, egentlig. Jeg er livredd for at måltidene skal bli til krangling og bråk, så jeg prøver å ikke lage noe stort nummer ut av det. Håper det bedrer seg etterhvert.

[Varja]

Det er et intervju med Jesper Juul i en av de nyeste utgavene av bladet "Mamma". Leste det i sommer. Han ble forelagt problemet med en liten pike som ikke ville spise og var ekstremt kresen i matveien, og kom med råd. Selvom jeg ble svært imponert over boken "Ditt kompetente barn", så vet jeg ikke helt om jeg synes rådet hans var så veldig bra. Han sa f. eks noe sånnt som at hvis datteren bare ville spise fiskepinner så kunne hun få det hver dag. Foreldrene kunne lage egen mat til henne som hun likte hvis hun ikke ville ha samme middag som resten av familien. (Kanskje noen som har lest boken kan korrigere meg hvis jeg misforstod helt).