Jeg trenger råd!

[Gjest uregistrert]

Jeg trenger litt hjelp her. Jeg har det så utroliv utrolig vondt. Det føles som om jeg er knust innvendig, som om noen har tråkket på hjertet mitt. Og jeg ser dystert på alt. Det som har skjedd er.... For et halvt år siden så kom min kjæreste og sa at han ikke visste om han elsket meg lenger... Jeg ble sjokkert og følte at jeg var i et levende mareritt. Jeg elsker han over alt på jord. Dette var rundt nyttårsaften i fjor, og jeg var så utrolig deppa. Jeg lå stort sett i sengen min.også på nyttårsaften. Jeg orket bare ikke å reise meg. Det gikk vel ca to uker.. vi møttes noen dager og da spurte jo jeg om han fremdeles visste..men han gjore ikke det..og sånt vet man jo ikke før det er gått en stund tror jeg. Vi hadde sex.. Men tro meg når jeg sier at han tenker på meg fordi om..han er ingen drittsekk. Så en dag skulle jeg hente han da han hadde vært bortreist noen dager. Jeg følte med en gang at han var blitt annerledes - til det positive.. han ville hjem til meg i stedenfor hjem til seg..og vi lagde middag sammen..koste oss.. lå på sofaen og koste. Jeg trodde jo bare at nå hadde han bestemt seg for meg, følelsene var kommet tilbake og at han ikke ville leve uten meg...Vi snakket aldri om hva som hadde skjedd.. jeg var litt redd for å si for mye, bryte opp i ting, jeg ville bare nyte at han var den han var da... De neste månedene, altså dette siste halve året har bare vært magisk. Jeg føler at vi aldri har hatt det så bra sammen, vi var med hverandre dag og natt..og det var bare deilig. Vi var som før igjen følte jeg, bare enda bedre... Jeg var så takknemmelig for at jeg hadde fått han tilbake og jeg var mer sikker enn noen gang på at vi aldri kunne klare å forlate hverandre. Men for noen uker siden da..så følte jeg at han trakk seg vekk..han var mindre med meg, var mye opptatt.. jeg tenkte ånei hva er det nå.. men jeg tenkte ikke at han faktisk kunne begynne med den usikkerheten sin igjen for jeg tenkte at sånt kan ma ikke gjøre.. man kan ikke vingle såpass frem og tilbake, så jeg ble egentlig bare sint, og følte meg bortprioritert. Jeg tok det opp med han nå for et par dager siden..og det kom frem at i det siste hadde han tenkt så mye, bl.a fordi det har skjedd noe traumatisk med han og tankene hans hadde også kommet tilbake på forholdet vårt... Han var fremdeles usikker sa han..eller det han sa var vel egentlig at han visste at han ikke elsket meg. Jeg ble så utrolig sint.. jeg spurte om han hadde spilt skuespill de siste månedene, for jeg følte jo meg virkelig elsket! Men han sa at han hadde bestemt seg for å prøve igjen med meg, og trodde følelsene ville komme tilbake hvis vi tilbragte mye tid sammen og hadde det bra sammen... men det hadde de altså ikke... Sinne mitt gikk over til at jeg ble lei meg, og jeg kan jo ikke være sur på han , det er jo ikke hans feil at han føler som han gjør...Men jeg sa til han hvorfor tok du meg tilbake??det skulle du jo aldri gjort.. Vi gren begge to..jeg vred meg i smerte.. han holdt rundt meg, holdt hånden min..vi lå å holdt rundt hverandre i flere timer. Han vil så gjerne at følelsene skal komme tilbake sier han..vi har det jo så utrolig fint sammen..og han er så uendelig glad i meg.... Jeg sa til han at jeg klarte bare ikke forstså at han ikke elsket meg lenger, jeg følte jo at han gjore det... jeg sa at jeg hadde forstått det bedre om han hadde gjort noe vondt eller stygt mot meg.. Han sa at han følte han sløste bort min tid hvis vi fortsatte å være sammen, for la oss si om vi er sammen i 2 år til og følelsene hans fremdeles ikke er kommet tilbake, så vil det jo bli slutt og da har han sløst vekk 2 år. Jeg forstår den tankegangen på en måte, det er jo ikke rett ovenfor meg (eller han) men jeg sa til han at han ikke måtte tenke sånn, for hvert sekund med han var dyrebart for meg.... Jeg spurte hva vi skulle gjøre.. han vet ikke.. han vet egentlig ingeting, utenom at det er feil å være sammen ovenfor meg, når han ikke kan elske meg. Jeg spurte om han egentlig ville slå opp men ikke klarte det.. nei han visste ikke om han ville slå opp.. jeg spurte om han ville at jeg skulle gjøre det for han, nei visste ikke det heller. Tårene triller og det er hardt hardt for oss begge. Vi fikk egnetlig ikke avsluttet samtalen, for han var nødt til å dra..jeg spurte om han ikke please kunne være natten over.. men han var nødt til å dra, men han skulle ringe meg senere sa han. Han var opptatt helt til 3 om natten og da ringte han. vi var begge blitt trøtte og avtalte at vi heller kunne snakkes når han kom hjem igjen (han sku være vekke i 2 dager). Det var greit sa jeg, og vi sa go natt og sov godt. Jeg kom meg gjennom de to dagene på et vis..var opptatt med jobb. Men i går var dagen da vi skulle møtes..jeg sendte en melding. men fikk aldri svar... jeg prøvde å ringe senere..men telefonen var slått av! Jeg fikk helt angst..dette er noe han har gjort før, når det blir problemer så slår han av telefonen og gjemmer seg for meg, orker ikke snakke..jeg tenkte neei ikke igjen..vi er blitt voksne nå, vi må kunne snakke sammen,, og jeg trenger et svar! Jeg ringte igjen idag, men det var opptatt..jeg tenkte okei da har han ikke slått av telefonen, kanskje han bare er tom for strøm, men ti minutt etterpå var telefonen slått av igjen. Dette forteller meg at han unngår meg. Jeg tenkte på det jeg hadde sagt..om at han var jo så snill mot meg, så jeg klarte ikke forstå..så jeg tenker at kanskje han gjør dette for at jeg skal bli sur??at han tenker at det er det beste for meg at vi bare kutter kontakt. Eller så er det fordi det er for vanskelig for han å se meg og snakke med meg..men dette forstår jeg ikke, det gikk jo greit da vi snakket. Men det som er nå.. jeg har det TI TUSEN ganger VÆRRE! Jeg får ikke tak i han! han er ikke hjemme heller, han har sikkert reist til en kompis og blitt der så jeg ikke kan finne han. Jeg kjenner at jeg blir helt desperat..jeg må abre snakke med han..vi fikk jo ikke avsluttet noe, vi gjore ingen avtaler om hva som skulle skje..... Vi var inne på parterapi, jeg vil det, men han ser ikke hvorfor det skal hjelpe, når vi har hatt det så bra den siste tiden og det ikke har hjulpet.. men det er jo alltid ting man kan prøve..og jeg hadde jo inntrykk av at han ikke ville gi opp riktig enda..men jeg ser jo det at vi har prøvd i et halvt år, men da gikk jo jeg med vissheten om at han var sikker igjen! så jeg gjore ikke noe sånn ekstra for å vinne hans kjærlighet igjen.. Det er så mye værre nå, før ahdde jo jeg vissheten om at jeg kunne snakke med han om jeg trengte det, men nå...det er grusomt. Han sa til meg at hvis det hadde blitt slutt så hadde jo jeg aldri mistet han fordet, for vi er så gode venner..så hvorfor trekker han seg tilbake på denne måten? er det av hensyn til meg, eller trenger han bare tid til å tenke kanskje? Da kunne han sagt det til meg syns jeg. da hadde jeg visst, og jeg hadde latt han i fred..nå blir det bare spekulasjoner og forvirring.. og jeg blir så mye mye mye mer såret,,, jeg klarer ikke la være å tenke på han, og jeg har vondt i hele kroppen. jeg føler at jeg aldri mer skal få se han, at vi aldri mer skal avslutte dette. Men tror dere han tar til fornuft og gir lyd fra seg,,kanskje om en stund.. Vi har vært sammen i 6 og et halvt år.. vi er 22 og 23 år gamle. Dette ble utrolig langt, jeg håper noen har orket å lese for jeg trenger råd! VONDT ER DET!

[Gjest filosofia]

Min umiddelbare reaksjon; han har en annen. Og har vinglet frem og tilbake fordi han ikke helt vet hvem han skal satse på. Eller ikke har vært sikker på å få den andre jenta..

Men. Det er meg. Og jeg er ikke synsk.

Hva du skal gjøre.... prøv å godta at forholdet mest sansynlig er over. Og gå videre med livet ditt. Det kommer til å svi ei stund. Men det går over. Ikke løp etter ham. Han vil bare løpe enda lenger unna, og du bruker enda lenger tid på å komme over det.

Beklager så mye. Sånt suger.

[Gjest Gjest]

Uff, så utrolig leit og det gjør vondt det her ja, vært med på det selv, og la meg si deg; han har en annen. Beklager...

[Superlammet]

Jeg derimot, synes ikke det høres ut som om han har en annen.

Han er glad i deg, men har ikke de samme følelsene. Sånt er trist, men det er sånt som skjer. Jeg opplevde det samme, å miste følelsene for hun jeg var sammen med.

Jeg tror han synes det er utrolig vanskelig og vondt å såre deg, og hver gang han er sammen med deg nå føler han at han lurer deg og dermed også sårer deg. Derfor prøver han å komme seg på avstand slik at han slipper å såre deg. Det er iallefall my guess..

Han har følelser for deg enda, dvs du betyr mye for han, men han elsker deg ikke. Dessverre..

[Gjest Gjest]

Han har ikke en annen nei... Da hadde han sagt det. Det vet jeg... Vi har alltid vært ærlig med hverandre.

[Gjest Dilla]

Jeg er enig med Superlammet, jeg tror heller ikke han har en annen.

Det jeg tror er at dere rett og slett har vokst fra hverandre. Det er mye som skjer fra man er 16-17 til 22-23. Han er nok glad i deg for den du er og for den tiden dere har hatt sammen. Men selve kjærligheten har nok gått over. Jeg skjønner at du har det veldig vondt nå og den følelsen du sitter med nå unner jeg ingen. Men du må bare prøve å la han være i fred og la han komme til sine egne konklusjoner. Gutta er ikke sånn som oss jenter som skal prate og analysere alt, gjerne flere ganger. Så ikke løp etter han og ikke forsøk å "tving" han. La han tenke over sine følelser i fred og ro og så kan dere snakke sammen etterpå.

Jeg vet at det er vanskelig, men du må prøve å ta en dag av gangen så går alt bra til slutt. Enten på den ene eller andre måten.