Hvordan greie å ta siste steget for å komme seg ut?

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre snart. Jeg holder på å gå fullstendig til grunne her. Jeg må ut av forholdet mitt (vi har ett felles barn), og det er skikkelig på overtid. Jeg har det ikke godt, jeg har mistet fullstendig evnen til å stå opp for meg selv (noe som skyldes samboeres harde måte å være på), og jeg tør ikke å ta steget for å si at nå vil jeg ut. Det som gjør meg ennå mer usikker er at det virker som han synes alt er helt ok, men det er jo kanskje fordi han har "makta" over meg og vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å bryte meg ned. Han er kjapp med å dra frem barnet i diskusjoner slik at jeg skal bli usikker i mine valg. Han ønsker å kjøpe hus, og jeg kan virkelig ikke være med på det. Jeg blir fysisk kvalm bare av tanken, men likevel er det noe som gjør til at jeg ikke tør å gå. Frykten har tatt fullstendig overhånd. Han er 40 år, men likevel en skikkelig arrogant drittsekk når han ikke får det slik han vil. Jeg er livredd for hvordan det skal bli når jeg skal ta praten med han og hvordan den påfølgende tiden blir. Jeg føler meg bare så fullstendig mislykket som mor som lever slik. Jeg gråter hver dag fordi jeg heller ikke denne dagen turte å stå opp for meg selv og si at jeg ikke greier mer. Jeg må greie å snu tankegangen min til å ha mer trua på meg selv og at ting vil ordne seg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Noen gode råd/tips?

Anonymkode: 9d4aa...1fd

[AnonymBruker]

Tja....

Trenger du noe mer enn å vite at du bare må gjøre det?

Har du foreldre eller andre du kan overnatte hos?

Anonymkode: 6d37e...cfa

[Skiftenøkkel]

Har du en god venn som kan hjelpe deg kan det være lurt. Eventuelt foreldre. Bare sørg for å skjerme barna for eventuelle konflikter som måtte oppstå. 

[Gjest supernova_87]

Hva er den største barrieren for å gå? 

Frykten din? Det praktiske? Noe annet? 

Definer dette, og jobb systematisk med å komme dit hen at du går. 

Det med å ha troen på seg selv, ofte er det slik at man først har troa når man har gjort det. Det er mulig å gjennomføre dette bruddet, uten at du har troa på deg selv. Du gjennomfører det, du bestemmer deg og så følger du det opp, og etterpå og etterhvert kjenner du troa på deg selv. 

Har du noen du kan alliere deg med? 

Kanskje det kan være en ide å finne et sted å leie, slik at du snarlig kan flytte ut når du forteller at du vil gå fra ham? 

Du er ikke mislykket, men du er ulykkelig, og du fortjener bedre. Og ved å ta grep vil du FÅ bedre. ❤️ 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Skiftenøkkel said:

Har du en god venn som kan hjelpe deg kan det være lurt. Eventuelt foreldre. Bare sørg for å skjerme barna for eventuelle konflikter som måtte oppstå. 

Foreldrene mine er klar over situajsonen, og jeg og barnet kan flytte dit. Jeg greier å skjerme barnet for konflikten, men det er samboer jeg er veldig redd for ikke kommer til å gjøre det. Det har vært mange situasjoner tidligere hvor han ikke har vært fornøyd og begynner å snakke høyt og strengt til meg slik at barnet har fått det med seg. Når jeg da har sagt at han ikke kan holde på slik foran barnet, så svarer han med at han gjør akkurat hva han vil og at barn må få høre hvordan voksne snakker med hverandre,. og at det ikke er skadelig. Det er helt forferdelig å høre hva han sier, og tror dette har gjort meg enda reddere.

Anonymkode: 9d4aa...1fd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Rainstorm said:

Hva er den største barrieren for å gå? 

Frykten din? Det praktiske? Noe annet? 

Definer dette, og jobb systematisk med å komme dit hen at du går. 

Det med å ha troen på seg selv, ofte er det slik at man først har troa når man har gjort det. Det er mulig å gjennomføre dette bruddet, uten at du har troa på deg selv. Du gjennomfører det, du bestemmer deg og så følger du det opp, og etterpå og etterhvert kjenner du troa på deg selv. 

Har du noen du kan alliere deg med? 

Kanskje det kan være en ide å finne et sted å leie, slik at du snarlig kan flytte ut når du forteller at du vil gå fra ham? 

Du er ikke mislykket, men du er ulykkelig, og du fortjener bedre. Og ved å ta grep vil du FÅ bedre. ❤️ 

Akkurat nå er det frykten, tror jeg. Frykten for hvor ille det kan bli, også blir jeg jo veldig lei meg mtp at jeg ikke skal få være med barnet hele tiden slik jeg er vandt til nå. Jeg er livredd for at jeg gjør barnet usikker/redd. Samboeren min mener jeg ødelegger barnet hvis jeg vil flytte, men jeg holder ikke ut dette "forholdet" mer. Jeg skjønner ikke hvordan han mener dette er levbart..

Anonymkode: 9d4aa...1fd

[AnonymBruker]

Uff, jeg kan så kjenne meg igjen i hvordan du har det. Samboeren min var kliss lik. Det er helt forferdelig.

I min situasjon var det litt annerledes, da han gjorde noe slik at jeg og barnet fikk flyttet ut mens han var i varetekt. I årene før hadde så lyst ut av forholdet, men hans væremåte gjorde at jeg absolutt ikke turte å sette meg ned å fortelle han om det. Han var totalt kontrollerende og manipulerende, skrek og var truende mens barnet var tilstede. Det jeg den gang vurderte, flere ganger enn jeg kan minnes, var at mens han var på ferie i utlandet skulle jeg ta med meg barnet og flytte til mine foreldre. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke gjorde det og heller lot det gå så langt som det gjorde. 

Så mitt tips er, flytt, mens han er på jobb, reise e.l., helst til noen du føler deg trygg på i første omgang slik at han ikke oppsøker deg og barnet, og at du har noen i ryggen. Trenger ikke heller ta med deg alle tingene dine med en gang, dette kan du hente senere, og ta da med deg noen slik at du ikke er hos han alene. 

Stå på, you can do it!
 

Anonymkode: 36a0a...b84

[GulSitron]

At han bruker barnet mot deg i diskusjon er grunn nok til å gå tenker jeg 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Akkurat nå er det frykten, tror jeg. Frykten for hvor ille det kan bli, også blir jeg jo veldig lei meg mtp at jeg ikke skal få være med barnet hele tiden slik jeg er vandt til nå. Jeg er livredd for at jeg gjør barnet usikker/redd. Samboeren min mener jeg ødelegger barnet hvis jeg vil flytte, men jeg holder ikke ut dette "forholdet" mer. Jeg skjønner ikke hvordan han mener dette er levbart..

Anonymkode: 9d4aa...1fd

Vet du, det kan hende barnet ditt blir redd av at du går. Fullt mulig. Det kan ingen vite. Men det man vet er at å vokse opp i hjem der mor er redd for far, og der mor og far har en langvarig foreldrekonflikt påvirker deres fysiske og psykiske helse. At barnet ser at du er kuet og redd vil påvirke det. 

Det jeg tror er at du ved å gå vil modellere at man kan påvirke eget liv, noe som vil være godt og sunt for barnet å lære seg. 

Dersom det er slik at du og barnet blir utsatt for vold kan dere også oppsøke krisesenter, og flytte "i skjul" dersom du er redd for at partneren din vil bli voldelig når du forteller at du skal forlate ham. 

[jabx]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Akkurat nå er det frykten, tror jeg. Frykten for hvor ille det kan bli

Ille, på hvilken måte?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre snart. Jeg holder på å gå fullstendig til grunne her. Jeg må ut av forholdet mitt (vi har ett felles barn), og det er skikkelig på overtid. Jeg har det ikke godt, jeg har mistet fullstendig evnen til å stå opp for meg selv (noe som skyldes samboeres harde måte å være på), og jeg tør ikke å ta steget for å si at nå vil jeg ut. Det som gjør meg ennå mer usikker er at det virker som han synes alt er helt ok, men det er jo kanskje fordi han har "makta" over meg og vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å bryte meg ned. Han er kjapp med å dra frem barnet i diskusjoner slik at jeg skal bli usikker i mine valg. Han ønsker å kjøpe hus, og jeg kan virkelig ikke være med på det. Jeg blir fysisk kvalm bare av tanken, men likevel er det noe som gjør til at jeg ikke tør å gå. Frykten har tatt fullstendig overhånd. Han er 40 år, men likevel en skikkelig arrogant drittsekk når han ikke får det slik han vil. Jeg er livredd for hvordan det skal bli når jeg skal ta praten med han og hvordan den påfølgende tiden blir. Jeg føler meg bare så fullstendig mislykket som mor som lever slik. Jeg gråter hver dag fordi jeg heller ikke denne dagen turte å stå opp for meg selv og si at jeg ikke greier mer. Jeg må greie å snu tankegangen min til å ha mer trua på meg selv og at ting vil ordne seg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Noen gode råd/tips?

Anonymkode: 9d4aa...1fd

Var i samme situasjon. Jeg måtte få hjelp av min far til å pakke sakene mine mens samboeren var borte. Når han kom hjem kom jeg innom å fortalte han hvorfor. Min far satt utenfor i bilen å ventet på meg. Var da i et forhold med mye psykisk vold og økonomisk vold. Så jeg måtte rett og slett få hjelp utenfra. 
Satt vel i 2 år med tankene mine før min far sa «nå pakker du sakene dine og kommer hjem. Sånn kan du ikke holde på. Du er ikke avhengig av den mannen.»

Gjør det som gjør deg lykkelig. 

Anonymkode: 15968...700

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å gå, spesielt med barn i bildet. Jeg holdt også ut mye lenger enn jeg burde, men en dag sa det bare stopp. Jeg dro bare, men fikk ikke være i fred der jeg var, og dro på krisesenter. Jeg kunne ikke gjort så mye annerledes, fordi han var helt psycho. Men jeg ville anbefalt deg å planlegge, alliere deg med noen som du kan bo hos, se etter leiligheter, planlegge veien fremover, få ting på stell så fort som mulig. Praten blir sikkert ikke hyggelig, men bedre å være forberedt og klar til å dra.

Anonymkode: 730e6...fad

[AnonymBruker]

Jeg har også vært i den situasjonen. Han truet dessuten med selvmord om jeg gikk fra ham, og det ble grining og hysteri når jeg forsøkte å prate med ham. Samtidig kjente jeg på hvordan forholdet og situasjonen brøt meg ned. 

I vårt tilfelle var det mye løgn og økonomisk svik, og til slutt ble usikkerheten og belastning så stor at jeg bare måtte bort. 

Jeg pakket og dro mens han var borte. Det ble eneste mulighet etterhvert. Så informerte jeg familien hans, så de var klar over det, i forhold til truslene om selvmord. 

Det ble selvfølgelig hysteri og tungt en stund, men jeg fikk støtte til å stå gjennom det av venner og familie. 

Det gikk over. Livet er bra nå. Han lever ennå også. Det med selvmord var nok bare for å manipulere. 

Anonymkode: 888af...830