Tåler jeg for lite?

[Anonymbruker6]

Jeg er mannen. Vi har vært samboere i over 10 år og har 3 barn.

Når vi møtte hverandre var jeg 18 år i fast jobb. Hun holdt på med studier og jobbet litt som vikar.
Jeg leide en leilighet som hun egentlig flyttet inn i. Jeg var en slask og hadde det nok utover normalt rotete.
Hun er veldig nøye på renhold og skal helst ha det skinnende. Det var en krasj fra starten av, men nå har vi det sånn som hun vil.

Synes det er vanskelig å sette fingeren på hva det er jeg egentlig reagerer på nå... men kan jo gjøre et forsøk.

Med tiden sliter jeg med psyken, føler meg rett og slett ulykkelig i mitt eget liv.
Har oppsøkt hjelp for dette og fått noen diagnoser jeg egentlig ikke helt kjenner meg selv igjen i.. og har prøvd medisinering, uten at det egentlig har gjort den store forskjellen. Jeg begynner å lure på om det er miljøfaktorer inne i bildet.

 

Problemet er at jeg ikke helt vet hva som er "vanlig i forhold". Men jeg føler at jeg ofte snakkes veldig hardt til.

For tiden har jeg en del hjemmekontor. Da forventes det tydeligvis at jeg går rundt og smårydder i huset i løpet av dagen. Er jo enig i at jeg burde kunne gjøre det, men jeg kommer jo ikke på det i løpet av arbeidsdagen når jeg sitter på kontoret. Da blir det sånn at når hun kommer hjem så er første setningen gjerne "TOK DU IKKE NED KLESKURVEN?" før et "Hei", mulig jeg overreagerer.

Hjemmekontor... jeg føler jeg ofte blir nedprioritert. For eksempel er arbeidsplassen litt vond fordi stolen og bordet er finere estetisk enn en ordentlig kontorstol og et ordentlig arbeidsbord. Jeg har under tvil fått lov til å sette opp flere skjermer fordi jeg absolutt trenger det for å gjøre jobben min.

Økonomi... føler meg stadig nedprioritert.  Vi har felles økonomi, hun holder orden i den. Generelt er hun kritisk til at jeg bruker penger på ting og jeg føler jeg tar meg friheter om jeg går ut og kjøper ei ny taklampe eller noe ... ser senere i kontoutskriften at hun har brukt tusenvis av kroner de siste månedene på virtuelt gods i mobilspill. Jeg er nedprioritert.

Jeg må alltid forklare meg.  Dersom jeg tidligere har sagt at jeg skal inn på kontoret for gjøre noe (tegne utbygg, regne materialer) så bestemmer jeg meg for at "nei, i kveld skal jeg faktisk sitte og se en episode på netflix" så kommer spørsmålene på rad og rekke. "Hvorfor det?",
" - Hadde lyst til å ta det rolig i dag.",
" - Hvorfor det?",
"Hadde lyst til det.",
" - Hvorfor ombestemmer du deg sånn plutselig?",
"Nei, det må da være lov?",
"- Joda det er lov. Jeg lurer bare på hvorfor."

(Mulig jeg postet det for tidlig her..)

Generelt så plukkes det på alt. "Hvorfor kan du ikke bare ... "

Jeg har det ikke i meg å være som henne slik som hun er mot meg.  Jeg lar henne ta egne valg i livet, jeg stiller ikke spørsmål til hvorfor hun vil sette seg og strikke, eller om så ta seg en liten blund.. det føler jeg at jeg ALDRI hadde fått lov til.

Jeg går på tå hev hele dagen og puster ikke ut før hun er ute av huset. Slapper ALDRI AV når hun er hjemme.

Alt jeg gjør settes under lupe og kommenteres.

I tillegg snakker hun til stadighet hvor bra venninnene hennes har det, hun har det og det huset og de har bygd det og det... har den og den bilen... spurte om hun ikke er fornøyd med det hun har.  Nei, det er hun ikke. 

Det sliter på meg.

Er det her normalt?

Endret 7. april 2021 av Anonymbruker6
Ble postet for tidlig...

[AnonymBruker]

Det høres forferdelig ut, jeg hadde ikke klart å leve slik.

Jeg vil anbefale at du setter deg ned og tar en prat med henne. Ikke når dere står i en konflikt, men når begge er avslappet. Ikke vær anklagende eller kritiserende, men fortell ærlig hvordan du føler det og hvordan du har det når hun sier og gjør de tingene hun gjør. 

Vær så åpen for å lytte, virkelig høre etter, på hennes side av saken. (Forutsatt at hun er villig til å gjøre det samme med deg). Se om dere sammen kan forstå hvor dere kommer fra og hva dere begge kan endre på slik at begge kan få det bedre.

Anonymkode: edc1c...e60

[AnonymBruker]

Kommer an på. Går du rett i offerrollen?

Fordi.. Du må ta ansvar for å ha det bra i ditt eget liv. Kanskje hun liker å ha kontroll, men det er ikke nødvendigvis negativt. Det kommer an på hvordan man velger å se på det. Og det spørs hvordan dere kommuniserer. 

Anonymkode: cee27...f52

[Gjest supernova_87]

Det har egentlig ikke noe å si om du tåler "for lite" eller "overreagerer". Du er sånn DU ER. Det er det naturlig å bli møtt på i et forhold. Da må du gi uttrykk for hvilke behov du har: "jeg trenger en ny kontorstol, det vil jeg bruke mine penger på", og så gjør du det. Du må ta ansvar for å dekke dine egne behov. 

Men sånn utover det generelle rådet: synes dette grenser til vold (psykisk/økonomisk). Det er DERES penger, ikke hennes. Hun har ingen rett til å kontrollere hva du bruker penger på, og å nekte deg å bruke dine hardt opptjente penger til det du trenger dem til. Dobbeltmoralen i at du ikke kan kjøpe ny kontorstol mens hun bruker tusenvis av kroner på mobilspill er helt sykt. 

Pirkingen og plukkingen er klart påvirker din egen tro på egen selvverd og at du er god nok. 

Mitt beste tips er å begynne å ta deg på alvor, si fra om hva du trenger, gjør ditt for å dekke EGNE behov, sett grenser for hvordan partneren din behandler deg. Og dersom hun ikke tar deg på alvor, gå ut av dette forholdet som tærer på psyken din. Du fortjener 1000 ganger bedre. Sender deg en virtuell klem om du vil ha! 

[Gjest Fnuggolina]

Dere har ihvertfall kommet inn i en uheldig sirkel på kommunikasjon.

Du sier du har noen diagnoser - kan det være at du på din side undervurderer hva du ikke får med deg/tar ansvar for?

Om du vil ta litt mer plass og delta mer - samt få litt mer likestilt forhold tenker jeg familievernkontor og samtaler er et fint sted å starte.

Du beskriver deg selv litt i en offerrolle - og henne som klassisk klagebitch. Det kan hende hun er - men det kan også være at du er et unnvikende surrehue. 

Hun klager på deg, kanskje du aldri sier noe positiv til henne heller?

Jeg tror ikke dere kommer videre uten en tredjepart.

Og - «alle» havner litt der av tre åpenbart tette barn. Spørsmålet er hva man gjør for å få bedre kommunikasjon og ansvarsfordeling/forhold.

 

[AnonymBruker]

Anonymbruker6 skrev (50 minutter siden):

Jeg går på tå hev hele dagen og puster ikke ut før hun er ute av huset. Slapper ALDRI AV når hun er hjemme.

Alt jeg gjør settes under lupe og kommenteres.

Men du må jo være gjev å si ifra. Svar for deg. Si at du ikke orker dette gnålet hennes. Ta ansvar! Be om separat økonomi. Be om space. Fortell henne hva du føler rundt dette. Ta grep selv. Og så gir du det en sjanse. Blir det aldri bedre så bør du vurdere om du har funnet rett samboerskap i livet ditt. 

Anonymkode: 247e0...438

[AnonymBruker]

Hei! Jeg tenker at du må ta ansvar for ditt eget liv, og ikke sitte og sutre over at du sitter vondt i en estetisk pen stol og bord. Gå og kjøp deg en skikkelig arbeidsstasjon, da! Ikke gjør deg selv til et ynkelig offer og skyld på andre. Det er du selv som har valgt det!

Spør hun hvorfor du ser på Netflix? Ja, det kan hun vel? Hvorfor ser du på Netflix? Fordi du har lyst? Si det da? Hvis du mener at hun ikke har noe med det, forklar hvorfor. At hun spør hvorfor betyr ikke at hun ønsker å forby deg å se på Netflix, eller å forby deg å ombestemme deg.

Det virker som du tror at alt som kommer ut av munnen hennes er kommandoer du må følge. Det er ikke slik verden fungerer. Dere er to voksne mennesker, og du bestemmer selv, og når det ene mennesket sier noe, så er det bare en mening, og da er det vanlig at den andre enten er enig eller uenig, og at evt uenigheter uttrykkes om nødvendig.

Anonymkode: 5c1d1...850

[Gjest Råååsa]

Dette kan høres ut som en ond sirkel. 

Du er bakpå, og hun spør hvorfor det, hvorfor det? Du blir enda mer bakpå og hun irriterer seg, som i å spørre om skittentøtskurven fremfor å si hei. Du lukker deg enda mer, og hun mener hun fortjener mobilspill i det minste. 

Jeg før en følelse av at du driver stonewalling og at det driver henne fra vettet. Men jeg selvsagt ikke. Spør henne hva hun trenger for å ha det bra. 

[Gjest supernova_87]

Hadde dette vært skrevet av en kvinne hadde du fått andre svar TS. 

Vold mot menn, og psykisk vold er virkelig misforstått. Det er klart at når partneren din støtt og stadig får deg til å forsvare alt du gjør, pirker og kritiserer alle småting, og du opplever å måtte gå på tå hev i eget hjem for at kjæresten din ikke skal reagere så påvirker det deg. Det er likevel viktig at du slutter å la denne kjæresten som ikke gjør deg godt få definere hva du trenger og hva som er viktig for deg. Du er voksen, og dersom dette forholdet ikke er godt for deg kan du forlate det. Det kan være vanskelig å forlate noen som har fått en til å føle det så ille med seg selv, og dersom du ser at du ønsker å forlate henne men føler deg utrygg på det, søk støtte til å gjennomføre et brudd. 

Men først av alt: begynn å ta ansvar for deg og stå opp mot denne kvinnen. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dette høres ut som et godt forhold, men samtidig er det jo vanskelig når ting blir litt diffust. 

Uavhengig av dette så mistrives du i forholdet og det er egentlig det viktige her. 

Du trenger endring, og da må du formidle det til henne. Enten kan hun innfri, eller så må du ta steget ut. 

Jeg ville satt opp en prioritert liste over hva som er viktigst å endre på, og formidle det viktigste til henne. 

Problemet er at hun ikke kan endre personlighet, så hvis for mye er forankret i henne som person så vil det ikke være mulig. 

Hva gjelder det som handlet om økonomi, ville jeg endret på denne ordningen dere har nå. Ha felles konto til regninger og mat, resten disponerer dere hver for dere. Det løser i alle fall den problemstillingen. 

Du har rett til å ha det godt i livet ditt, men det er du som må gjøre de valgene som gjør at du får det bra!

Anonymkode: b57be...39c

[Gjest Acer]

Anonymbruker6 skrev (1 time siden):

Jeg er mannen. Vi har vært samboere i over 10 år og har 3 barn.

Når vi møtte hverandre var jeg 18 år i fast jobb. Hun holdt på med studier og jobbet litt som vikar.
Jeg leide en leilighet som hun egentlig flyttet inn i. Jeg var en slask og hadde det nok utover normalt rotete.
Hun er veldig nøye på renhold og skal helst ha det skinnende. Det var en krasj fra starten av, men nå har vi det sånn som hun vil.

Synes det er vanskelig å sette fingeren på hva det er jeg egentlig reagerer på nå... men kan jo gjøre et forsøk.

Med tiden sliter jeg med psyken, føler meg rett og slett ulykkelig i mitt eget liv.
Har oppsøkt hjelp for dette og fått noen diagnoser jeg egentlig ikke helt kjenner meg selv igjen i.. og har prøvd medisinering, uten at det egentlig har gjort den store forskjellen. Jeg begynner å lure på om det er miljøfaktorer inne i bildet.

 

Problemet er at jeg ikke helt vet hva som er "vanlig i forhold". Men jeg føler at jeg ofte snakkes veldig hardt til.

For tiden har jeg en del hjemmekontor. Da forventes det tydeligvis at jeg går rundt og smårydder i huset i løpet av dagen. Er jo enig i at jeg burde kunne gjøre det, men jeg kommer jo ikke på det i løpet av arbeidsdagen når jeg sitter på kontoret. Da blir det sånn at når hun kommer hjem så er første setningen gjerne "TOK DU IKKE NED KLESKURVEN?" før et "Hei", mulig jeg overreagerer.

Hjemmekontor... jeg føler jeg ofte blir nedprioritert. For eksempel er arbeidsplassen litt vond fordi stolen og bordet er finere estetisk enn en ordentlig kontorstol og et ordentlig arbeidsbord. Jeg har under tvil fått lov til å sette opp flere skjermer fordi jeg absolutt trenger det for å gjøre jobben min.

Økonomi... føler meg stadig nedprioritert.  Vi har felles økonomi, hun holder orden i den. Generelt er hun kritisk til at jeg bruker penger på ting og jeg føler jeg tar meg friheter om jeg går ut og kjøper ei ny taklampe eller noe ... ser senere i kontoutskriften at hun har brukt tusenvis av kroner de siste månedene på virtuelt gods i mobilspill. Jeg er nedprioritert.

Jeg må alltid forklare meg.  Dersom jeg tidligere har sagt at jeg skal inn på kontoret for gjøre noe (tegne utbygg, regne materialer) så bestemmer jeg meg for at "nei, i kveld skal jeg faktisk sitte og se en episode på netflix" så kommer spørsmålene på rad og rekke. "Hvorfor det?",
" - Hadde lyst til å ta det rolig i dag.",
" - Hvorfor det?",
"Hadde lyst til det.",
" - Hvorfor ombestemmer du deg sånn plutselig?",
"Nei, det må da være lov?",
"- Joda det er lov. Jeg lurer bare på hvorfor."

(Mulig jeg postet det for tidlig her..)

Generelt så plukkes det på alt. "Hvorfor kan du ikke bare ... "

Jeg har det ikke i meg å være som henne slik som hun er mot meg.  Jeg lar henne ta egne valg i livet, jeg stiller ikke spørsmål til hvorfor hun vil sette seg og strikke, eller om så ta seg en liten blund.. det føler jeg at jeg ALDRI hadde fått lov til.

Jeg går på tå hev hele dagen og puster ikke ut før hun er ute av huset. Slapper ALDRI AV når hun er hjemme.

Alt jeg gjør settes under lupe og kommenteres.

I tillegg snakker hun til stadighet hvor bra venninnene hennes har det, hun har det og det huset og de har bygd det og det... har den og den bilen... spurte om hun ikke er fornøyd med det hun har.  Nei, det er hun ikke. 

Det sliter på meg.

Er det her normalt?

Høres ut som eit  "troll  til  kvinnfolk"  som driver systematisk  psykisk terror, og som forsøker å knekke sjølvtilliten din.    Barna bør sjølvsagt ha høgste prioritet, og forsøk å skjerme dem.

Sett henne på trappa med  en merkelapp på henne, og legg ved en henteordre til PostNord  med sporingsnr. så du kan forvisse deg om at hun ikkje kjem i retur :😁  

DUMP HENNE !    Dette er vel den vanligste oppmoding Holdning  mange kvinnfolk her sender til  sine medsøstre når deres bedre halvdel ikkje oppfyller deres krav. 

Endret 7. april 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (Akkurat nå):

Hadde dette vært skrevet av en kvinne hadde du fått andre svar TS. 

Vold mot menn, og psykisk vold er virkelig misforstått. Det er klart at når partneren din støtt og stadig får deg til å forsvare alt du gjør, pirker og kritiserer alle småting, og du opplever å måtte gå på tå hev i eget hjem for at kjæresten din ikke skal reagere så påvirker det deg. Det er likevel viktig at du slutter å la denne kjæresten som ikke gjør deg godt få definere hva du trenger og hva som er viktig for deg. Du er voksen, og dersom dette forholdet ikke er godt for deg kan du forlate det. Det kan være vanskelig å forlate noen som har fått en til å føle det så ille med seg selv, og dersom du ser at du ønsker å forlate henne men føler deg utrygg på det, søk støtte til å gjennomføre et brudd. 

Men først av alt: begynn å ta ansvar for deg og stå opp mot denne kvinnen. 

Jeg er kvinne. Jeg mener det samme om kvinner som menn, og mener ts beskriver et personlighetstrekk det er fort gjort å overanalysere. Uansett om du er mann eller kvinne, må man ta ansvar for egen velbefinnende. 

Det er mye som er åpent for tolkning. Hvis du søker på nett og finner at ting partneren har sagt kan minne om et monster, så maler hele bildet seg fort i de samme monsterfargene. Kvinnen mannen snakker om kan likegjerne være fullstendig oppgitt over mannen sin med gode grunner han ikke ser. Uavhengig om det er mann eller kvinne, mener jeg dette, ta kunne likegjerne vært en kvinne altså, jeg ville skrevet det samme. 

Anonymkode: cee27...f52

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er kvinne. Jeg mener det samme om kvinner som menn, og mener ts beskriver et personlighetstrekk det er fort gjort å overanalysere. Uansett om du er mann eller kvinne, må man ta ansvar for egen velbefinnende. 

Det er mye som er åpent for tolkning. Hvis du søker på nett og finner at ting partneren har sagt kan minne om et monster, så maler hele bildet seg fort i de samme monsterfargene. Kvinnen mannen snakker om kan likegjerne være fullstendig oppgitt over mannen sin med gode grunner han ikke ser. Uavhengig om det er mann eller kvinne, mener jeg dette, ta kunne likegjerne vært en kvinne altså, jeg ville skrevet det samme. 

Anonymkode: cee27...f52

Og poenget ?

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er kvinne. Jeg mener det samme om kvinner som menn, og mener ts beskriver et personlighetstrekk det er fort gjort å overanalysere. Uansett om du er mann eller kvinne, må man ta ansvar for egen velbefinnende. 

Det er mye som er åpent for tolkning. Hvis du søker på nett og finner at ting partneren har sagt kan minne om et monster, så maler hele bildet seg fort i de samme monsterfargene. Kvinnen mannen snakker om kan likegjerne være fullstendig oppgitt over mannen sin med gode grunner han ikke ser. Uavhengig om det er mann eller kvinne, mener jeg dette, ta kunne likegjerne vært en kvinne altså, jeg ville skrevet det samme. 

Anonymkode: cee27...f52

Likevel ser vi en helt annen tendens i tråder der kvinner beskriver menn som er på denne måten. Og generelt er psykisk vold, økonomisk vold og vold mot menn misforstått og bagatellisert. 

Vi er dog enig om at veien ut av det er at TS tar ansvar for eget liv. 

[AnonymBruker]

*ts kunne likegjerne vært en kvinne altså, jeg ville skrevet det samme.

Skulle det stå🙂

Anonymkode: cee27...f52

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (Akkurat nå):

Likevel ser vi en helt annen tendens i tråder der kvinner beskriver menn som er på denne måten. Og generelt er psykisk vold, økonomisk vold og vold mot menn misforstått og bagatellisert. 

Vi er dog enig om at veien ut av det er at TS tar ansvar for eget liv. 

Hvilken tendens snakker du om? Jeg har ikke sett noe

Anonymkode: cee27...f52

[tangent]

Hun høres ut som en dårlig partner som driver med en form for psykisk vold. Les om det og finn ut om det høres ut som din virkelighet. 

Fra innlegget ditt høres det ut som du er veldig liten i forholdet og ikke klarer å stå opp for behovene dine. Det kan jo delvis være personlighet, men det høres ut som mye av det er at du har erfaring med å aldri bli hørt og derfor bare hører på henne fordi det blir minst konflikt. Jeg håper du klarer å finne ut hva du trenger og stå for det, selv om det kanskje betyr at forholdet deres må avsluttes. Husk at du ikke kan endre henne, du kan endre deg selv, og du kan stille krav i forholdet som hun kan ta stilling til om hun ønsker å imøtekomme. 

[AnonymBruker]

Så en kvinne som har hjemmekontor skal også rydde, men en mann på hjemmekontor er på jobb.

Anonymkode: 0e46d...1f0

[AnonymBruker]

Hun er tydeligvis selverklært sjef i familien. Hun er ikke snill med deg. Du må sette ned foten! Tipper hun ikke evner å se seg selv fordi du har funnet deg i dette. Det er selvfølgelig ikke ditt ansvar at hun ikke behandler deg dårlig, men slik er det. 
 

Kjøp deg de kontormøblene du ønsker deg, konfronter spilleproblemene hennes (tusenvis på mobilspill?!), og si i fra at hvis hun ønsker at dere holder sammen må hun våkne opp og behandle deg med kjærlighet og respekt. For det gjør hun ikke. Og det fortjener du. Dette er vel ikke levelig på sikt? 

 

Hilsen en Rødstrømpe. Det sier vel sitt? 

Anonymkode: 56813...146

[AnonymBruker]

Parterapi!!! Jo raskere, jo bedre.

Anonymkode: f9b4b...858