Venner, betyr det alt her i livet?

[AnonymBruker]

Er noen ting jeg tenker på.

Jeg har en kjæreste og vi er begge snart 30 år. Han skal begynne på universitetet etter sommeren for å få seg en utdannelse. Det jeg syns er litt merkelig er at han er så opptatt av dette med å få seg venner hele tiden, på universitetet for eksempel, og det er som om verdens hans nesten raser sammen hvis ikke. Ikke misforstå meg, det er selvfølgelig viktig å ha venner men jeg mener når vi er i den alderen nå så er iallefall jeg mer på den at jeg vil slå meg til ro med livet hvis dere skjønner?

Han har vært veldig på den at hvis man ikke har venner har man ikke noe liv heller. Han har for eksempel spurt meg om hva ville jeg tenkt hvis det var få som dukker opp i bryllupet mitt eller hvis det nesten ikke er noen i begravelsen min osv, og jeg føler han misforstår meg ofte, for jeg har aldri sagt at vi ikke skal ha venner men jeg tenker litt på det at når man er samboere/gift osv og man får barn for eksempel så er jo det viktigste å ta seg av familien, også har man jo venner man møter av og til men man må ta seg av barna først og fremst, og han går nærmest i forsvars modus og sier "Jaa men jeg skal aldri ditche vennene mine selv om jeg får barn" Alså det var jo ikke det jeg sa engang.. 

Enten er det meg som misforstår her eller han. Han har veldig mange han kjenner, og en del venner og noen bestevenner, veldig stor omgangskrets og det virker som alle liker han. Har han møtt noen en gang kaller han dem for en venn. Gjør alt for alle, er taxi for venner osv. Jeg har ikke så mange venner som han, jeg har alltid hatt en liten sirkel rundt meg med de jeg stoler mest på. Jeg er ikke den type person som stoler mest på folk, mens han er motsatt og stoler blindt på en person og skal se det beste i alle til det motsatte er bevist. 

Jeg tenker bare litt på dette med å få barn osv, for jeg vet ikke om han er klar for det enda hvis han har den tankegangen? Han er positiv til det å få barn engang, og vi har snakket om hvis jeg skulle blitt gravid så beholder vi barnet. Men jeg tenker litt på det når man først starter et familieliv så må man jo ofre mye med tanke på barnet, alså jeg vet ikke hvordan han hadde tatt det hvis han plutselig må ofre mye av tiden han vil ha med venner og kompiser til barnet sitt? 

Jeg syns bare det er så merkelig holdning og tankergang når man er 30 år snart. 

Hvis jeg sier noe feil her så må dere si ifra, men jeg forstår bare ikke helt denne vennetingen hans, selvfølgelig som jeg sa alle skal ha venner men jeg føler det var mer vanlig når man var yngre, når man er 30+ så mener ihvertfall jeg man tenker litt annerledes nå enn når man var for eksempel 16 år. Alså man har de nærmeste som venner også har man familien sin, ikke springe rundt å bli kjent med alt og alle og bli likt av alt og alle, som jeg føler er veldig viktig for han.

 

 

Anonymkode: d2c29...012

[CorvusCorax]

Det er normalt for ham. Det er hans personlighet - han er vel mer ekstrovert enn deg.